Når eg stod opp idag morgens, kjentes det virkelig på legemet, at det gleda seg hinsides all fornuft, te påskeferie. Der eg søvndrukken slepte beinå itte meg ut på badet, kor eg nærmast fikk hakaslipp øve synet, som møtte meg i speilet. Tunge poser under augene, ein skjeggprakt som absolutt hadde fått vokst for lenge og eit hår som stod te alle kantar. Det levna meir eller mindre liten tvil igjen, te at det heilt klart måtte bli cap’s oppe på topplokket idag …
Mini’en hadde kommen inn i halv fem tiå idag morgens, og lå der i midten og spente meg i ryggen, heilt te alarmen min ulte. Sikkert mye av grunnen te mitt trøtte oppsyn, idag …
Men, det har jaggu meg vært ett reinspikka hardkjør på jobb, dei siste ukene før påske, kor godsmengden bare har skutt i taket. Så eg håpa virkelig at det gjerna hadde roa seg litt idag, før eg kom opp på terminalen, og fant ut at ingen av mine små forhåpninger, hadde blitt høyrt. Å sei at motivasjonen virkelig va på topp, der eg satt å slurpå i meg ein kaffikopp, bak i skapet på lastebilen i morgens, det ville vært å øvedriva kraftig. Til og med kaffi va nærmast nyttelaust, for å få fart på legemet, denna morgenen …
” Eg kan vel ikkje sei at bildelene, som blir kjørt av ein anna bil og sjåfør, hadde blitt dumpa øve på meg, hjalp nåke nevneverdig på humør og moral …
Gudhjølpe meg. Såpassa depressivt, det trur eg aldri eg har begynt eit innlegg med, siden eg starta denna bloggen. Men, eg e fanken meg heilt tom idag. Tom i hodet, kropp og sjel, hverken meir eller mindre. Sånn e det bare. Eg trur rett og slett at eg bare seie takk for meg, her og nå, før eg skrive meg inn i ein langvarig depresjon …
Så, tenkje eg at eg komme sterkare tebake ein anna dag, mest sannsynlig imårå vil eg tru. Eg kjenne at det ikkje e lenge te denna karen ska ta turen ner i loppekasså, og få litt ekstra søvn, sånn at eg forhåpentligvis våkna utkvilt imårå.
God kveld, god natt og takk for meg, for i dag …
zzzz …
