Det er lørdags morgen. Mini’en har spist litt frokostblanding, Fatter’n er godt i gang med kaffe kopp nummer to og nå har guten funnet frem Tintin på spillkonsollen. Sumar været ute er som sedvanlig her på vestlandet, grått, lett yr fra himmelen og noe kjølig. Slik som nesten hele Juli for så vidt har vært til nå, med noen få hederlige unntak tidligere i uka …
Noen få hederlige unntak, det kan man nesten si om min blogg innsats den siste tiden også, for den har vært begredelig. Med noen få hederlige unntak …
Og hva skal man si til det da ? … Som Bulle så ofta sier i bøkene om Dr. Proktor … Nei, eg vett ikkje heilt eg, det er vel ikkje så mye anna å si, enn at slik har det blitt. Uansett, så er det lite å få gjort med akkurat den saken nu, da fortiden er meislet inn i stein, om man ikkje heter Marty Mcfly og har en splitter pine gal vitenskapsmann som følgesvenn …
Men, mitt navn er bare Frode og eg har bare en til tider splitter pine gal Flokk med barn, ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, en lett korpulent hamster og seks små froskebarn nede i carporten … Som trofaste følgesvenner …
Istedet for en tidsmaskin og en småforvirret vitenskapsmann …
Jaja, bare og bare … Det kan faktisk vær meir enn nok under visse omstendigheter det, og visse omstendigheter er absolutt ikkje noe som oppstår sjelden her i heimen. Det er i hvert fall helt sikkert. For, om man tar et lite kjapt tilbakeblikk på denne famøse blogg karrieren, og blir fristet til å lage en liten oppsummering, så er nok kjapt et ord man kan glemme med en gang …
Per dags dato, så ligger det litt over åtte hundre publiserte innlegg på denne bloggen, så er det gjerne noen hundre som ikkje har blitt med videre, fra den første Blogg.no bloggen som eg starta med …
Skal man konkludere i en slik sammenheng, kunne nok en liten oppsummering, raskt endt opp med en bok på størrelse med Ringenes Herre. Men, så er det nå en gang slik at et mangfold av innleggene, på sett og vis liksom er ganske like, sånn egentlig. F.eks slike lørdags morgener som idag hvor eg og Mini’en sitter i ensom majestet i stua, De har nok blitt skildret utallige ganger siden starten …
Men, selv om det er den samme situasjonen som blir skildret, er det vel sjelden eller aldri slik at det er akkurat det samme som skjer … Foruten det at Fatter’n mest sannsynlig har tapt en maktkamp nede i loppekassen, tidlig en lørdags morgen …
Så har man slike små finurlige saker og ting, som liksom har blitt små føljetonger underveis … Som det at Fatter’n nærmest uten unntak er siste mann i dusjen, før Kånå finner det for godt at en dusj hadde vært på sin plass. Men, ender opp med en real kalddusj, fordi det er tomt for varmtvann i heimen, og Fatter’n får ett arsenal av ukvemsord slengt etter seg …
Eller Jack Nicholson fliret … Et slags djevelsk flir som mang en gang har blitt brukt, for å beskrive skadefryden en eller annen i heimen sitter inne med …
Ikkje minst, så er nok en gjenganger at ferie med småfolk i heimen, aldri helt blir det man gjerne forventer seg på forhånd … Mildt sagt … Om eg skal gi et råd til vordende eller nybakte foreldre, som allerede nå begynner å danne seg idylliske ferie bilder av høyt kaliber, inne i hovudet sitt. Så må det være at de bildene kan man nappe rett ut av hjernebarken, og kaste dem lukst i søppelkassa med en gang …
Jo før man innser at ferie med barn må få forløpe seg på barnas premisser, og ikkje på foreldrenes forskrudde tanker om hvordan ferien vil utarte seg, jo bedre vil man være forberedt …
For all del. Man kan som foreldre gjerne legge planer og ha en tanke om hva man skal finne på, men husk å ha en meget løs tilnærming til sine egne planer og vær beredt på å måtte snu på en femøring. Fleksibilitet er nok et nøkkelord her. Fleksibilitet og raushet. For ingenting vil nok bli som man hadde tenkt, og alt man har planlagt for at ikkje skal oppstå, det vil garantert skje …
Gir man reisesyke tablett til den som alltid blir bilsyk, er den garantert et annet barn som dekorerer bilsetet med oppkast … Fullgarder heller istedet …
Slapp av og tenk kvalitet foran kvantitet, trives både barn og voksne et sted, må man ikkje dra videre om man har muligheten til å bli … Og husk, det er ikkje alltid at det er alle parker, badeland eller andre kostbare ferietilbud som huskes av barn. Vi var to uker i Tyrkia et år, men når ferien var over og skolen igjen begynte, var det krabbefangst og stintefiske en helg inne hos Farmor og Bessen, som det stolt ble fortalt om fra poden.
Barn har som oftest en annen oppfatning enn oss voksne, om hva som var feriens største beholdning, vil eg tro …
Og der. Der traff man gjerne spikeren på hovudet over hvor forfatter’en av denne bloggen gjerne vil, med tanke på mangfoldet av historier og epistler, fra livet som fatter’n i en massebarns familie … En rød tråd som kanskje umerkelig går fra første innlegg, til det siste nye publiserte er gjerne et lite budskap, til alle foreldre som detter innom bloggen …
For selv om dette eventyret muligens begynte som egenterapi, etter Mini’en ble født, var det like så mye et lite spark mot alle glansbilder på Facebook, blogger, instagram og lignende …
En slags motvekt til alle perfekte familebilder, middagsbilder, feriebilder etc. etc. som man finner på sosiale medier … Perfekte øyeblikk som skaper et forvridd bilde av hvordan livet som foreldre er … Som skaper skyhøye forventninger både til seg selv som forelder, barnet og det meste rundt situasjonen med å plutselig bli en familie …
Den røde tråden til denne bloggen det er gjerne å vise alle som leser, at livet som en familie om den er stor eller liten… Det er ikkje perfekt … Det vil aldri bli perfekt … Om du sikter deg inn på glansbilde versjonen av perfekt …
Man må ingenting her i livet, selv om man kan eller ikkje kan …
Men, om man i suget etter å bli like perfekt som noen fremstår på sosiale medier, kan man raskt glemme å ha det godt med både seg selv og de man deler livet sitt sammen med …
Da er det bedre å gå på en smell en gang i blant, og la de rundt seg få vite om det … Kanskje til og med om man aldri lærer å spare varmt vann til hu mor …
