Jøje meg … I dag satte eg mest sannsynlig verdensrekord i jobb. Mildt sagt. Om det e mulig.

Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.

Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.

Piiip, pii … Vriiitsj …

Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.

 

Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.

Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.

Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.

 

Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.

To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.

Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.

Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.

 

De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.

Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D

Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.

 

Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.

Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.

Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.

Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.

 

Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.

Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.

Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.

Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.

 

Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.

De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.

Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.

Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.

 

Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.

Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.

Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.

Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …

 

På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.

 

Puuh … Jauda … Slik går nå dagan … 😀