Eg lese mye bøker.. Eller eg leste mye bøker før, nå for tiå e det såvidt eg finne tid te det.. Det går litt sånn i perioder for når eg først sette meg ner med ei bok, så kan det fort bli ein smule vanskelig å komma i kontakt med meg.. E bokå i øvekant god, blir eg heilt oppslukt i fortellingens univers.. Te Kånå sin store fortvilelse..

Det e ikkje få ganger hu har himla med augene, og slengt ut ett fortvila “Åneei” når hu har oppdaga meg djupt konsentrert nede i ei bok..

Men som sagt tidligare, det e begrensa med egentid for oss voksne når man har 4 småtroll i hus.. Ivertfall når man på toppen av det heila har ein smått krevande jobb og ein Blogg og ta seg av.. Alikavel får eg sneket inn ei bok, og lurt meg te litt lesetid innimellom.. Eg sko kosa meg med den nya Jo Nesbø bokå om Harry Hole i påsken..

Men va vel ikkje ferdig før ei uka og 2 etter påske.. Eg som ofta lese ei bok ut på ein kveld eller 2..

 

Jaja.. Det komme vel bedre tider for ein leseivrig Fatter’n seinare i livet, om 10-15 år gjerna.. Kor eg i ro og fred sikkert får lesa så mye eg vil, det e ivertfall lov og heilt gratis å ha ett håp.. Men, i forrige innlegg nevnte eg ei bok som eg oppdaga nye nyanser og dybder i, for kvar gang eg lese den.. Nemlig Saabye Christensen si Bernards Hvals Forsnakkelser..

Egentlig ei litt tragikomisk bok, med ett fargerikt klientell..

Og detta sitatet så sikkert beit seg fast, fordi det e ein ganske så gjenkjennelig situasjon.. For oss med litt over gjennomsnittet med barn, vil eg tru.. Det e så nært sannheten man kan komma, når det e snakk om kossen me føle oss, når me e ute blant folk sammen med heile Flokken.. Forsåvidt både før og itte denna bloggen blei ett faktum.. Gjerna litt meir ittepå enn før..

Vi vil helst gå i fred, men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet..

 

For det e jo ikkje så at me har ett overliggande ønske om å bli lagt merke te, eller gjenkjent.. Me syns liksom det e fryktelig greit om me bare sklir inn, sammen med resten av mengdene av folk.. Når me e på offentlige plasser som kjøpesenter, sydenhotell eller f.eks e ein liten tur i kjerkå.. Me vil aller helst ikkje stikka oss så voldsomt ut, ivertfall ikkje nåke meir enn normalt, liksom..

Men, akkurat det e jaggu meg ikkje lett, når man har svart belte i familieforviklingar..

Og nærmast har Murphy’s Lov som familiemotto.. For det som kan gå galt og som mange foreldre med mindre enn 3 barn, stort sett klara å forhindra.. Det kan eg garantera at me klara å få te, totalt uten å gjør det med vilje og nærmast uten unntak heilt ubevisst..

 

F.eks i syden eingang.. Når me satt på restauranten på hotellet, og spiste middag..  Så begynte det å komma ein eim av dritlukt, fra Mini’en sitt hjørna.. Syndebukken satt nærmast med ett fortvila utrykk i andletet, det va jo omtrent 33-34 grader.. Så fjotten satt jo i bara bleiå og spiste..

Problemet va at det ikkje akkurat va “kabel” som blei lagt..

Det va meir som om man hadde fått “brudd på kloakkrøyret”, om dåkke forstår ka eg meina.. Guten hadde fått ett kraftig anfall av diare, og bleiå klarte ikkje å ta unna meir.. Det formeligt flomma over av “kloakk” fra både bleiå og barnastolen, og eg visste ikkje mi arma råd.. Eg spratt opp og sko te å løfta guten ut av, men Kånå skreik te så heile restauranten snudde seg mot oss..

Tjera vena meg..

 

Om eg hadde vært flau før i mitt liv, tok detta kakå.. Men Kånå hadde redda meg fra den totale ydmykelsen.. Hadde eg løfta han opp så hadde nok heila bleiå kollapsa midt i restauranten, og spredningen kunne blitt katastrofal..

Heldigvis oppfatta 2 ufattelig serviceinnstilte servitørar situasjonen og kom løpande te unnsetning..

Med 2 store tørkehåndkler som blei tredd unna stolen, og den verste lekkasjen blei proppa igjen.. Før me blei enige om å bæra heile stolen med Mini’en oppi, bort te stellerommet.. Ett heilt apparat av behjelpelige tyrkerar strømte te, for å avhjelpa oss i denna forferdelige situajonen..

Og Mini’en blei te slutt spylt rein med ein hagaslange, 4 vaskedamer trålte der me hadde spist og ittepå tok de stellerommet..

Me fant trolig ut årsaken te Diare’en igår, når me heilt tilfeldig kikka på ka Eldstemann hadde filma med kameraet fra denna turen.. Nemlig ein rakkarunge av ein Mini, som drakk bassengvann fra bøttå si, i barnabassenget.. Hjølpe meg, 10 sekund snudde me oss vekk for å finna fram klær te ungane, mens Eldstemann sko ha auga på Mini’en..

Akkurat nok tid te at fjotten rakk å drikka litt bakterieinfisert vann..

 

Og så har man dei gangene me gjekk og handla sammen, før me fant ut at detta ikkje va nåke effektiv metode å få unnagjort handlingå på.. Man sprang jo meir eller mindre itte kidsa halve handleturen og såg sikkert ut som me hadde null kontroll på Flokken.. Og kom heim med halvparten av det me sko handla..

Derfor kom me opp med den grensalaust gode planen om at Kånå sko stå for handlingå.. Mens eg heller hadde null kontroll heima, istede for på Obs..

Som igjen har resultert i ett par spinnville innlegg, kor eg har måtta tatt handlingå fordi Kånå har vært indisponibel.. Herregud, eg huska ennå detta mildt sagt medlidenhetsfulla andletet på ei eldre dama, som eg traff rundtomkringfallera inne på Obs..

Med ei utspekulert skreven handlelista fra Kånå, som sendte meg på kryss og tvers inne i detta monsteret av ein dagligvarebutikk..

 

Og ikkje for å gløyma når me har vært i kjerkå, som eg og nevnte tidligare.. Kor me sitte og ana fred, ro og absolutt ingen fare, før me plutselig oppdaga Han i Midten så va 4 år.. Spankulerande oppe med alteret, akkurat når presten komme frem fra sakristiet og ska te å setta gudstjenesten igang..

I ett ubevokta øyeblikk har rakkarungen lurt seg ut av båsen, og tatt seg ein liten ekspedisjon..

Og man blir nødt te å jumpa itte for å hanka inn rømlingen, te samstemt godlynt småhumring fra heile menigheten.. Når man endelig har fått kontrollen på situasjonen og gudstjensten e vel igang, så får Eldstemann og Litlajentå ett kraftigt anfall av kjedsomhet.. Meir eller mindre synkront..

Og går nærmast amok på ein kjerkebenk man sko trudd va ei yrande maurtua..

Gudhjølpe meg..

 

Så har man fadesen vår når me sko døpa Han i Midten, og klarte å komma alt for seint te kjerkå.. Me hadde kun han heima og ikkje meir enn oss sjøl å tenka på, for Eldstemann hadde sovet over hos Svigers dagen før.. Alikavel ende me opp med å duknakka lura oss ned på første rad, foran ei fullstappa kjerka..

Man kan trygt sei at Svigermor sitt blikk, va alt anna enn stolt og fornøyd..

Men tjera vena meg, guten blei nå tross alt døpt.. Det kunne jo vært mye verre ting som kunne skjedd, enn akkurat at me kom “litt” for seint.. At me 4-5 år seinare med 4 ungar i bilen på vei te nok ein konfirmasjon, prestere å komma 10-15 minutt før tiå..

Det e for meg ett mysterium..

 

Så det e gjerna ikkje så merkelig at akkurat detta sitatet, har limt seg fast langt inne i hjernens mystiske skattkammer..

 

Vi vil helst gå i fred, men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet..

 

=D