For lenge siå, ikkje så lenge itte eg begynte å skriva denna bloggen, så kom eg over ei perla av ett innlegg eller blogg forsåvidt, skreven av ein aen.. Veras Univers hette bloggen.. Eg trur eg leste teksten omtrent 10 ganger itte kvarandre, og blei heilt blåst av banen.. Og for kvar gang eg leste den, så va det som om teksten krøyp seg inn unna huden.. For det va så godt skrevet at det ikkje va sant.. Teksten va morosam, ettertenksom og gripande, alt på ein gang..
Når har ikkje eg holdt på med denna skrivekløå mi så enormt lenge, og ikkje visste eg at kunne detta her heller.. Skriva nåke som sko engasjera folk i den grad det har gjort..
Men, når eg kom over denna bloggen te Vera, og leste denna teksten om Bestefar som va ein stein.. Så innsåg eg ihvertfall at eg har mye å læra, om akkurat det å skriva, det å fortella ein historie med ord.. For forfatteren av Veras Univers, han e i ein heilt aen liga enn meg sjøl.. Eg sko nesten ønskt at eg hadde den evnen som han har, te å leka med ord.. Fordi den har eg ikkje, ikkje på den måten han skrive på.. Eg prøvde å skriva innlegg i samme dur, men det va langt ifra lika bra.. Så eg ga opp..
Og i prosessen så fant eg jo ut at det va heilt sikkert lika godt.. For hadde eg gjort det, så hadde eg jo bare blitt ein slags copycat, ein etterlignar.. Eg ville heller fortsetta med å utvikla min egen stil, bli bedre på midt eget vis.. Sjølsagt blir eg inspirert av andre eg og, men å forsøka å skriva som andre.. Ja, det blei bare feil for meg..
Derfor tar eg heller å dele teksten te “Bestefar er ein stein” med dåkke, som forsåvidt e nåken år gammel.. Bloggen e ikkje aktiv meir, men hjølpe meg.. Kos dåkke med denna teksten, som eg synast e så inni granskauen godt skrevet..
Kanskje kan man lokka Vera ut på glattisen igjen.. ;D
Bestefar er en Stein…
Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.
Røyken kommer med pusten. Det er så avgjort et drag i luften. Med nøtter på bakken og pinner i hånda og vann som blir til is og til vann igjen. Sølepyttene har slutta å søle, nå. Og veden blir grilla i peisen. Mamma veiver puta frem og tilbake under brannvarsleren og pappa gnir en kubbe mot hodet. For hvordan var det med den luka igjen, skulle den være opp eller igjen?
Vinduet må i hvert fall opp så ny luft kan komme seg inn. Om høsten, nemlig, skal alt som er ute, inn. Eplene, trillebåra, hageslangen og bilen for eksempel, som allerede er oppskrapa, fordi pappa skrapa rim og jeg skrapa lakk. Takk, sa pappa, tre ganger mens han dunka hodet i garasjeveggen. Jo da, fine striper, tenkte jeg, og så dunka jeg hodet i veggen jeg óg.
Mamma mener at om bilen bare hadde stått der den burde stått, så hadde ripene vært unngått. Men om bilen skal få plass må garasjen ryddes.
Pappa og jeg setter oss på saken.
Men så rydder vi ikke bort, som vi burde. Ikke rydder vi unna heller. Vi rydder frem, så mye rask at vi må nok rydde på nytt, sier pappa, enda en gang, til neste år kanskje, til våren muligens, eller kanskje bare vente til sommeren.
Så får ikke bilen plass likevel, da. Ikke denne vinteren heller. Med rim på ruta og riper i lakken blir den stående utenfor, i lukta av brune blad og brent ved, og det blir ikke varmere med det første sier mamma, så da skal ikke garasjen ryddes til våren likevel, men til uka. Senest.
«Knapt med tid» sier pappa. Så lener han rompa si ned mot stubben ved postkassa akkurat i det farmor kommer i bilen sin trillende i ganske sakte fart mens hun sveiver ned vinduet i ganske sakte fart det óg, og sier:
«Knepp igjen jakka di, bane mitt, du frys jo ihjæl.»
«Jeg fryser ikke», fnyser pappa.
«Feit og sta som far din», sier farmor. Og så gråter hun min gode gud mens hun tørker snørr med et tørkle fra lomma.
Så knepper han igjen, likevel, da, pappa.
Farmor er opptatt av knapper. Hun teller på knappene og det har hun gjort siden bestefar ble en stein. Det er derfor hun gråter også. Ikke fordi pappa er sta og feit, men fordi bestefar er død. Han mista hodet, tror jeg. Eller så spiste han for mange fluortabletter. Jeg vet ikke. Det er mange måter å bli steinet på.
Dessuten har de flere navn, steinene. Er de store og står på et jorde heter de bestefar, er de små der jeg skal gå, heter de grus. Det er pappa som sier at steiner kan hete singel også, som tante Sissel heter etter at hun ble alene fordi hun også mista hodet da onkel Tor reiste med dansebåten sammen med en helt ny tante, tante Berit. Men det skjønner jeg ikke, for singel og grus og bestefar er aldri alene. De er alltid sammen. Med tente lys og brune blomster som graves fram på jordet hver julaften, eller strødd utover isen om høsten.
Det er tungt å bære, sier farmor, og det er jeg enig i. Spesielt siden jeg må stappe jakka full. Hadde steinen likt seg alene ville det holdt med én i hver lomme. Men den vil jo ikke være alene. Den vil være sammen.
Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.
For det gjør jeg óg.
Forfatter : Veras Univers..
