Eg har nettopp parkert lastebilen inntil rampen etter at første tur e over. Nå e den klar for tur nummer to.

Det e dessverre ikkje eg heilt ennå.

Her eg sitte å småskjelve av et lite stort sjokk, underveis tilbake til byen …

 

I nittini prosent av mine arbeidsdager så har eg som oftast verdens finaste utsikt fra “kontoret”.

Slik som i går, når eg knipsa et bilde på vei fra Vassendvik og te byen.

 

Idag, så slo en prosenten inn …

 

Småtrøtte humler, desorienterte måker og rabiate Rambo spurver. De kan nok laga litt rabalder for ein staut yrkessjåfør.

Det har i det sista blitt godt dokumentert her på bloggen.

Itte litt tumulter av smått humoristisk kaliber, så har det som regel gått i likaste laget.

 

Idag derimot, så tok arbeidsdagen bak rattet ein skummel vending, når min største Nemesis valgte å åpenbare seg, på verst tenkelig måte.

Eg satt i mitt eminente luksus sete å dabba jevnt å trutt mot byen, der luftfjæringen under stumpen tok luven av de verste ujevnhetene europavegen har å tilby.

Mens eg nynna muntert med på ein sang fra radioen …

 

Når ein svær loddete bult av sjeldent stort kaliber, tippa kanten på caps bremmen min og senka seg saktmodig ned i lausa luftå.

Omtrent ti centimeter fra nesetippen. Om ikkje mindre …

 

Eg har blitt redd, skremt og sjokkert mange ganger i mitt liv, men denna gangen blei eg alt på ein gang.

Ved tidligere anledninger, så har blod frøse te is, nakkahårå reist seg å strukket hals mot himmelen og hjarta har hoppa øve et hakk og to. Kanskje tre.

Idag skjedde ingen av delene.

Hjarta gikk i akutt dvale. Blodet stod på stedet hvil som et vannet på et blikkstille tjern i morgendisen. Og nakkahårene krøyp lukst ned i hårsekkane sine, nett som skilpaddå trekke seg til trygghet inni skallet sitt.

To trillrunde vettskremte menneske auger kikka rett inn i åtta djerve edderkopp øyne.

Kjeften min åpna seg å skreik, men ut kom ingen lyd.

 

Eg synast virkelig eg såg et flir om kjeften på beistet. Et vaskeekta Jack Nicholson flir …

 

Livet gikk forbi netthinnå som ein langdryg revy, og slettå oppover Aksdalsbrekkå begynte å nærma seg slutten.

– Dett var dett. Tenkte eg. Nett som Fleksnes sa ein gang.

Eg fikk ein følelse av guddommelig fullkommenhet som fylte sjelå, og ein merksnodig ro la seg i hjernebarken.

 

Tofelten mista de hvite prikkene i midten og krøp møysommelig sammen til et felt. Eg lå i begge å kikka komatøst på krapylet som dingla fryktløst foran meg å flira.

Når det va nett som om nåken prikka meg på skulderen og sa med dyp, oppgitt og nåke småirritert røst.

– Nå må du fanden ta deg sammen, Frode. Det e ikkje din tur ennå !! … 

 

Venstra håndå gled raskt men sakte opp til capsen og løfta den forsiktig av hovudet. Beistet forflytta seg opp og bort fra nesetippen.

Før ein Wurth caps fløy majestetisk ut av vinduet.

Tok et par grasiøse piruetter i luftå og landa med lodotten som hang etter som ein hale, nede i vegkanten.

 

Lastebilen gled til høyre og inn i rett felt, ein forkommen yrkessjåfør satt traumatisk igjen i luksus setet sitt og skalv, heile vegen te byen.

 

– Det va jaggu meg nære på. Sa han te seg sjøl.

Når bilen va rygga inn til rampen, parkert og stoppa.

Og tenkte at det e snodig kossen en prosent somme ganger kan føles så ufattelig mye meir enn nittini …

 

🙈🙈😱😱🤣🤣🤣