Då kommer kapittel to ut. Kanskje vil eg legga ut kapittel tre også. Slik at man kanskje skjønner litt av plottet, og hvordan boka vil bli.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Uansett, så er ingenting hundre prosent bestemt. Rekkefølgen og fremdriften, den kan raskt bli endra på et eller anna vis.

Men, plottet og storyen er mer eller mindre satt.

Kos dykk, Folkens. Dette kan jo raskt bli gøy …

Kapittel 2 – Minstemann …

Georg satt i sofaen på værelset hvor Sigrid var innlosjert. Et noe utrangert rom med åttitalls møbler, slitt tapet og glorete lysrør i taket. Et av dem blinka ukontrollert og var nok på randen til å ta kvelden. Georg kikka irritert opp mot lysrøret, men fant raskt ut at det var viktigere ting å bekymre seg for. Sigrid hadde vært innlagt på føden i nesten to uker, etter at vannet hadde gått i overkant av seks uker, før termin. Sigrid var nå fast bestemt på at fjotten skulle ut asap. Eller i hvert fall i kveld. Til nøds til natta.

Hun var rammet av, eller led av brakkesjuka. To uker på ti kvadrat, med kun noen få kvelder på perm hjemme, hadde satt sine spor.

Legen skulle snart komme og avgi sin dom, mens en sykepleierske som var meget innforstått med Sigrid sin tilstand svinset rundt i rommet som en geskjeftig fe og gjorde klart til legevisitt.

Sigrid gikk hvileløst rundt i rommet og hadde nærmest laga permanente spor i gulvbelegget. Det var begrenset med steder man kunne gå på ti kvadrat og ventetiden var utålelig.

Etter en liten stund, kom endelig vakthavende lege inn. En jovial fyr med rufsete sveis som umulig kunne være en dag over tretti år. Mest sannsynlig en turnuslege på tokt, tenkte Georg fryktsomt der han betraktet legen. Sigrid satte armene i kors foran brystet og kikka mismodig på fyren. Klar til kamp. Georg forstod lynkjapt hvor dette ville bære hen og fiska frem mobilen for sikkerhets skyld.

«Jaha, og her går det bra med mor og barn?» Spurte legen muntert, og kikka godmodig på den vordende mor, før han la til mens han kikka ned på papirene sine. «Jeg tenker at vi gjerne skulle gitt denne rakkeren noen dager til jeg, for å modnes litt mer. Før vi setter i gang fødselen» Noe mer, det rakk ikke legen å få sagt, for Sigrid eksploderte i et sant inferno. «Noen dager til, NOEN dager til!?» Freste Sigrid, og fortsatte før legen fikk sjanse til å reagere. «Dette krapylet skal ut ikveld, om jeg så må krype ned på operasjonsstuen å ta keisersnitt på meg selv!» Kauka Sigrid illsint ut, mens fråden stod ut av kjeften hennes. Legen tørka noen spyttpatroner fra ansiktet, retta litt på en noe rufsete sveis. En sveis som nærmest hadde blitt blåst nitti grader bakover, etter Sigrid sitt lille store utbrudd.

Sykepleiersken som hadde blitt godt kjent med Sigrid, disse to ukene, hun stod å flira noe skjelmsk bak legen. En lege som sikkert bare mente alt vel både for mor og barn. Men, som helt klart hadde undervurdert virkningen av to uker i eksil på et innestengt sykehus værelset.

Georg hadde etter mange års samliv med Sigrid, lært seg at det var forskjell på å være tosk og idiot. Så når legen kikka nervøst ned på Georg for å liksom hente litt hjelp fra den kanten. Da satt Georg heller som en tosk og holdt kjeft, mens han bladde umotivert opp og ned på mobilen, og hadde ingen planer om å tre inn i idiotenes rekker. Slik som legen nettopp hadde gjort.

«Jaha, vi bør jo gjerne tenke på barnets beste … .. .» Forsøkte idioten igjen. Men lengre kom han ikke da Sigrid mista det helt. «Det beste for både mor, barn og en forbanna bedrevitende lege, som sikkert nettopp har begynt praksis perioden sin !» Kvein Sigrid til, før hun fortsatte i komplett fistel. «Det er at han fyrer i gang denne helvetes fødselen, før han får et stetoskop trødd så langt opp i sin tungtrødde ræv, at han kan høre sitt eget hjerte i øra, fra innsiden!» Legen kikka perplekst på Sigrid, før han hasta slukøra ut av rommet.

Sykepleiersken hadde fått en snodig knekk i knærna, og stod med ryggen til å rista av innestengt latterkrampe, når legen fløy forbi.

Ti over tre den natta kom Max til verden. En liten sneip på omtrent to kg og førtifire cm. To kg og førtifire cm med ellevill galskap, rampestreker og proppfull av livsglede innabords. Kvart over ni neste morgen, kjørte Georg av gårde til Danmark på ferie med resten av Flokken. Til feriehuset de hadde leid utenfor Ebeltoft.

Ingen hadde forutsett at minstemann skulle ha det så travelt, at han torpederte en etterlengtet familieferie, med sin utålmodighet med å komme til verden. Minst av alle Georg og Sigrid. Og mens Sigrid nøt late dager på nyfødt post med familiens siste tilkomst. Fikk Georg erfare de første dagene av livets nye verden. En hektisk, travel og mildt sagt spinnvill verden.

Sånt sett, så gjenspeilte gjerne døgnets siste tjuefire timer, de neste åtte årenes daglige liv.

Hverken mer eller mindre.