Eldstemann kom sprettande nedover trappene idag, ikkje så lenge etter at eg kom heim fra jobb, og lurte på om hu mor va klar for tur. Eg hadde akkurat spist middag og inntatt hvileposisjon på sofaen, når Kånå reiste seg, og svarte bekreftande te Eldsteguten. Det nesta som skjer, det e nesten slikt som bare skjer når alle planetene i vårt solsystem, står sirlig plassert lineært etter kvarandre …

Altså, meir eller mindre aldri. Eller kvart femtusende år, om man ska tru på Lara Croft, i den første Tomb Raider filmen …

Eg sprette lukst opp fra sofaen og tilbyr meg lynkjapt å gå tur med Eldstemann, mens Kånå uten nåke særlig betenkningstid ramla ned i sofaen igjen, og lar meg få lov. Kånå var sikkert lika overrasket over mitt tilbud, som eg var over at hu ga seg, med ein gang. Eller, for å sei det på ein litt anna måte. For ein gangs skyld, gjorde eg nåke som var såpassa utypisk meg, at hjernebarken te Kånå blei satt sjakk matt …

Normalt sett, så vil eg tru at Kånå gjerna hadde lukta luntå, og sett heila bildet lenge før meg, og dermed reagert deretter …

Men idag, så gikk rett og slett det stora bildet lukst forbi Kånå, slik at sakens gang dundra inn til min favør. Kånå e slikt bygd opp at hu lika å ha oversikt, for har man oversikt så har man kontroll. Idag lå det heilt klart ett tett tåketeppe over Kånå sin dømmekraft. Alt skjedde jo så fort, og når det forsåvidt var over satt Kånå igjen på sofaen, og lurte nok på ka i himmelens navn som hadde skjedd.

Der hu gjerna satt og venta på ein fortsettelse som aldri kom, fordi eg og Eldstemann allerede hadde forlatt åstedet og va halveis på veg opp til Kringsjå Seteren …

Når man “på ein måte” har valget mellom å gå ein tur i frisk luft, sammen med Eldstemann i ro og fred, kontra det å sitta heima med tre mega-krapyl som begynne å få brakkesjukå. Då reagerte underbevissheten til Fatter’n lenge før han sjøl gjorde det, og akkurat såpassa kjapt at Kånå sin underbevisshet fortsatt stod fast på “gå tur”, og ikkje tenkte på dei tre andre i Flokken …

Og dermed så slo Kånå sin dømmekraft inn på at detta godt mulig var til hennas favør, før hu heilt klart og definitivt alt for seint innså at Fattern’s lynkjappe manøver, hadde satt dømmekraften hennas ut av spill …

Nåke som sjølsagt kun skjer, omtrent kvart femtusende år … Når planetene nesten står lineært etter kvarandre, midt imellom stjernetåker, kometer og sorte hull …

Fantastisk … Bare så synd det e så lenge te neste gang …