Krisemaksimering, Kånå og den Sværa gardabikkjå …

 

Eg suste rundt i lastebilen å leverte varer igår, med ro i sinnet, radioen durte i vei og dagen såg ut te å gå i likaste laget. Det va nåke roligare med tanke på godsmengden igår, enn det gjerna har vært dei siste månadene, så ett lite pusterom i jobbhverdagen tar man imot med åpne armer. Det e nåke eget øve slike dager, som forsåvidt har vært av sjeldenhetene akkurat detta året her, kor pilå bare har peikt ein vei sånn godsmengde messig. Då e det litt godt å slippa tempoet ett lite hakk ner, synga litt med på musikken som strøyme ut i lastebilhyttå og ta livet littegrann meir med ro, enn eg gjerna pleie …

 

Så ringte telefonen … Eg kunne høyra det va Kånå med ein gang, for ingen andre får mobilen te å dirra av skrekk meir enn hu. Det e nett som om ringetonen blir ett par hakk meir intens og istedet for å vibrera pent å rolig, så ligge den å hoppa litt der i midtkonsollen …

 

Eg forstod med ein gang at det va alvorlige greier, når Kånå nærmast va i fistel allerede, itte at hu nettopp hadde ringt ein privatkunde før levering. Ei levering me forsåvidt hadde diskutert litt tidligare på morgenen om kim som sko ta, langt inne i Heskjadalen, ei addressa som allerede der skapa litt mismodig stemning. Der den e litt utenom allfarvei, vegen inn e trang og smal og svingane komme tett som haggel. Kånå trekte det kortaste strået, mye på grunn av at hu har den minste bilen av oss, men mest fordi det bare va to små kolli. To litt tunge kolli, men fortsatt såpassa små, at det mest fornuftiga va å ta det med hennas bil …

 

” Men, årsaken te at Kånå allerede hadde havna langt opp i falsetten øve telefonlinjå, det va fordi denna kunden hadde hund …

 

Og alle som har fulgt med på denna bloggen, dei e gjerna klar øve at Kånå absolutt ikkje e i øvekant glad i hundar, spesielt ikkje gardabikkjer som det gjerna som oftast e, langt ute på landet. På toppen av kransakakå, hadde kunden gitt beskjed om at bikkjå gjerna kunne bjeffa litt, men mest fordi den bare ville hilsa på og ikkje fordi den va sint, eller lignande. Akkurat det, det va for Kånå revnande likegyldig, for kossen i all verden kunne hu vita om denna bikkjå va vennlig innstilt, når hu som ein framand person kom spankulerande inn på denna hundens enemerker. Gudhjølpe meg, altså. Det va ikkje måte på kor stor krisemaksimering Kånå bedreiv, før hu forsåvidt va kommen te stedet …

 

Så eg gjorde nåke eg forsåvidt aldri pleie å gjør, men som eg ikkje klarte å la vær, akkurat denna fine dagen, som nettopp hadde blitt forstyrra. Av ei mildt sagt irritert Kåna, som forbante kunder som ikkje kunne holda seg heima når de fikk varer, og attpåtil hadde hund …

 

Kanskje ein svær brann av ei gardabikkja, som ville bjeffa glefsande mot Kånå, og kanskje sleit seg fra båndet sitt …

 

Eg avbrøyt Kånå midt i ein laaaang tirade kor hu la ut om at hu ikkje kunne vita kor langt båndet rakk, og lignende, kor eg med ein stemme som muligens ikkje skjulte min frustrasjon godt nok, og som heilt klart kanskje va i øvekant streng. Kor eg sa at nå va hu kanskje i øvekant negativ på forhånd og gjerna bedreiv ei litt unødvendig krisemaksimering, om ein sak som gjerna ikkje va så skummel, når alt kom te alt. Før eg fortsatte med ein nåke meir mild tone, om at sjølsagt forstod eg hennas skrekk for hundar, men at det kanskje ikkje va nåke grunn te å ta sorgene så kraftig på forskudd, sånn egentlig …

 

” Det gikk ei litå stund, før eg oppfatta at eg faktisk snakka te meg sjøl. Kånå hadde fanken meg lagt på røyret, mest sannsynlig lenge før eg hadde tatt te vett, og lagt om te eit nåke mildare tonefall …

Tjera vena meg …

 

Eg forsøkte å ringa Kånå opp igjen, men Kånå hadde tydeligvis talt te tre og når Kånå har gjort det, då e det fånyttes å få kontakt med hu igjen. I slike tilfeller, så vil eg sei det e enklare å føra ein samtale med ein mosegrodd gråstein, enn det e med Kånå. Hu går i full shutdown, og e ikkje snakkande te før hu sjøl bestemme seg for å vær det, ingenting kan lokka hu ut av stillhetens favn andre enn hu sjøl. Herreguuuud … Ein idyllisk og harmonisk start på dagen hadde heilt klart tatt ein grusom vending te det verre, og eg kjente sneken av Bodluktå allerede, bare fordi eg ein sjelden gang ikkje klara å styra kjeften min …

 

Jøje meg, altså. Det e slika dagar man forberede seg på verst mulig utfall, men leve i ett syltynt håp, om at ting gjerna går seg te. Skjønt, det e lenge siden eimen av sovepose, liggeunderlag og ei dunkel, mørk og edderkoppbefengt Bod, har manifistert seg såpassa godt, oppe i nasaskaftet …

 

Kånå kan jo ikkje nåke for at hu e livredd deia her skapningane, nett som eg ikkje kan forklara på nåke logisk vis, at eg e pisseredd edderkopper. Så det e ikkje det at eg ikkje føle med hu, det e vel meir denna her trangen hennas te å skapa ett verst mulig scenario for seg sjøl, lenge før hu forsåvidt e på plassen, som irritere meg litt. Eg e jo streng talt ikkje redd for ein edderkopp, før eg ser den, og Kånå hadde jo ikkje sett denna bikkjå ennå. Alikavel, så går hu ut i fra at det e eit mannavondt glefsande beist hu komme te å møta på, når hu ska levera der …

 

” Jaja, det gikk seg te ut øve dagen, og eg høyrte ikkje meir i fra Kånå på ei stund. Før det plutselig ramla inn ein liten beskjeden tekstmelding, som inneholdt ein liten videosnutt …

 

Ein liten film med ein lika liten søt hund, som stod å bjeffa viltert på Kånå, mens den logra vilt med halen. Jauda, eigaren hadde absolutt ikkje overdrevet når han sa den gjerna laga litt mye lyd, men det som irriterte Kånå mest, det va at de kunne nå godt sagt kor stor denna bikkjå va. Slik at hu kanskje hadde sluppet å gått å grudd seg sånn, før hu sko kjøra inn å levera. Det va jo bare ein bitteliten fjott av ei bikkja, som stod der å bjeffa  …

 

Herre Jesus … Eg måtte le litt for meg sjøl, der eg såg føre meg ei Kånå, som muligens innsåg at hu kanskje hadde tatt litt hardt i, tidligare på dagen. Og at krisemaksimeringen, kanskje va i det mesta laget …

 

Eg, for min del, når eg på ein måte hadde fått litt rett, og at Kånå hadde tatt litt feil, tenkte at nu e det best å ikkje respondera hverken den eine eller den andre vegen. Det e nett som når man oppdrar barn, somme ganger når kidsa gjør alt de kan for å utløysa ein reaksjon hos sine foreldre, så e ingen reaksjon absolutt den beste løysningen.

 

Akkurat detta har eg fått med meg itte mangfoldige år sammen med Kånå, at når man trur man har på ett mirakuløst vis kommen seg ovanpå, og får eit lite behov for å kanskje sei si meining, og briljera litt på toppen av seierspallen …

 

Så e det som regel snaraste vegen te å havna lukst utfor stupet, og inn i de fortaptes evige rike …

 

Så eg lot som eg ikkje hadde sett videosnutten, flirte litt for meg sjøl og kikka i speilet. Kor ett flir begynte å forma seg om kjeften på Fatter’n …

 

Ett Jack Nicholson flir … Muligens … 😁😂

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Hahahaha, priceless azz….skulle likt å sett madamen i det hu la på røret…trur itte hu var heilt blid å fornøgd da nei…😂 😂
      Du forteller alt så billedlig at je nesten føler je ser det…😃

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg