Ein ting e sikkert som banken. Eg e som fluepapir for ekstragavante opplevelser i hverdagen, som nærmast skremme livskiten av meg sjøl.

Og for så vidt andre mennesker rundt omkring meg.

Som f.eks det eldra paret som gikk forbi huset vårt nettopp. Og fikk ufrivillig orkesterplass te at Fatter’n kom skrikande ut av Boden, med et realt indianerhyl som sjølvaste Månestråle ville misunt meg

For så å fremføra tidenes krigsdans rundt ei stakkars småslitt plastbøtta, istedet for rundt et gedigent leirbål midt i ein indianerleir. Kor ein slik dans gjerna hadde høyrt heima.

 

Eg innrømme det lett sjøl.

Det må virkelig ha sett unektelig idiotisk ut. Nærmast på kanten te patetisk.

Men … La oss ta det fra starten.

 

For, eg skulle bare inn i Bodå å finna den svarta bøttå mi, slik at eg kunne ta asken ut av bålpannå, sånn at me kunna laga oss middag der idag.

Og grilla marshmallows te dessert.

 

Eg manna meg opp som aldri før, nappa opp dørå te Boden og gikk stillferdig inn.

Monsteret som har hatt tilhold der veggen møte taket hadde fordufta. Den har sikkert barrikadert seg inn i ei sprekk eller lignande, tenkte eg, og såg bøttå med ein gang lika innenfor dørå.

Eg nappa den te meg og snudde på ein femøring, lykkelig og glad øve kor enkelt detta hadde gått.

Det va ikkje før eg kjente nåke som kitla meg på hånden eg forstod, at det med å ha baller av stål, kun e ein metafor.

For all verdens opp manning av meg sjøl for å liksom ha nettopp det. Baller av stål, te å gå lukst inn i edderkopp helvete som befinne seg nede i Boden, for å henta ut bøttå mi.

Den forsvant lika kjapt som den hadde kommet. Om ikkje før.

 

Når blikket mitt dalte ned mot håndå mi og sjølvaste The Big Boss of Edderkopp monstre, satt å titta djervt opp mot meg, fra oversiden av håndflatå mi.

Å sei at eg mista det heilt ville stått te soleklart OL gull anytime, om man fikk medaljer for underdrivelser.

Blod frøys te is, nakkehårene poppa te værs som vulkaner fra Pompei og augene vokste seg større enn fullvoksne genmodifiserte meloner.

 

Tjera vena meg …

 

Eg drøymte ein gang om horder av sambadansende Brasilianske Vandre Edderkopper, som invanderte sengå våras, kor på eg nærmast tok livet av Kånå med ei nattbord bok, bare fordi ein fyr hadde posta bilde av eit slikt kryp på instagram.

Og nå manifisterte heile den opplevelsen seg lika foran meg, eller rettare sagt, nede på håndå mi og Fatter’n gikk amok.

Ikkje sånn litt amok, eller nåke i overkant.

Men, sånn ellevilt sinnsykt, fullstendig heseblesande og komplett klin kokos amok. And then some …

 

Eg kauka te som ei forskremt jomfru i nød, skulle til å løpa ut av Bodå men presterte å løpa feil veg. Hovudet skalla lukst i rattkjelken te Mini som hang i taket og Fatter’n lå plutselig langflat på gulvet i Bodå.

Fortsatt vettskremt ut av denna verden, spratt eg opp i ståande nett som ein fullblods hiphop’er og løp nå rett veg, mens et nytt kvinnehyl vistnok blei høyrt nesten te andre enden av byen.

Resten stod i starten av detta innlegget, kor eg løp i ring rundt bøttå for å vær sikker på at krapylet hadde forlatt mitt legemet, mens eg veiva med armane og kakla som ein paringssjuk kalkun hann.

 

Herreguuud …

 

Aldri før har eg vært meir skrekkslagen, men heller ikkje meir lykkelig, når eg endelig oppdaga at sjølvaste mastodonten av Edderkopper lå i snøen, ved siden av bøttå.

Krigsdansen va over. Den eldra damå nede i vegen stod gjemt bak sin nåke forbløffa ektemann, og tviholdt ham i armene. Mens begge kikka på meg med vantro auger.

Nett som om de nettopp hadde sett Nøkken i egen person.

 

Eg hadde gjenvunnet nok sjølkontroll nå te å holda kroppen nåkenlunde i sjakk. Så eg peika skjelmsk ned på utysket på bakken, mens eg sa

«Øh, edderkopp … Ein edderkopp prøvde å ta meg»

Ekteparet kikka på kvarandre, så på meg før de igjen delte et blikk.  For så å rista synkront på hovudet og gikk videre.

Eg … Eg stod nåke skamfull igjen i gården, med hendene på ryggen mens eg pirka borti bøttå med tuppen på skoen min.

Gudskjelov, for at Kånå va på jobb. Tenkte eg for meg sjøl.

 

Det sko jaggu meg tatt seg ut om hu hadde fått med seg, at eg nettopp har skjemt oss ut, for heila vårt nye nabolag.

Eg vinka ned te naboen nedenfor oss, som begge stod i vinduet å kikka opp på undertegna. Før eg duknakka rusla inn dørå.

Svarte salte bananer igjen, altså.

Eg e så dritalei av den forbaska edderkopp skrekken min !!!

Punktum …