Det e lenge siden eg har skrevet ett innlegg, som gjerna har rot i navnet på denna bloggen.. Altså, at undertegna gjerna måtte gå kanossagang lukst i Bodå.. Eg har ikkje akkurat nåke fasitsvar på årsaken te det, men det har liksom ikkje vært heilt det stora som har foregått oppe i topplokket, dei siste vekene.. Eller muligens på mange månader, når eg tenke meg om.. Det har vært litt stakato skriving både gjennom sumaren, og litt utover høsten nå, på ein måte.. Kanskje har eg hatt ein slags skrivesperra, muligens e det mye som har skjedd både på jobb og i heimen eller så har eg rett og slett bare vært tom..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Eg vett ikkje.. Men, ofta når eg har gleda meg litt te å kosa meg med bloggen, kanskje fått mye input i løpet av dagen og ideer har dukka opp på løpende bånd, i løpet av dagen..

Så har alt vært blåst bort fra hjernebarken, når kvelden komme og eg ska setta meg ner, for å få det ut.. Eg har fått fullstendig jernteppe, og alt eg har skrevet har vært så dårlig satt sammen, at det hverken blir fugl eller fisk.. Det e muligens faren, når man forsåvidt har ein slags “humor-blogg”, man føle gjerna litt for mye på akkurat det, at man ska vær morosam.. Morosam kvar einaste gang, og i kvart innlegg.. Og i lange tider, så har eg gjerna prestert akkurat det, på ett eller anna sprøtt vis.. Ikkje spør meg kossen eg har klar det kunststykket, men ein gang så vil man jo møta veggen, når man heila tiå ska væra morosam..

” Man sette seg for høge mål, blir altfor sjølkritisk og humoren blir meir ein bakdel, enn ein fordel.. For man kan ikkje komma vekk ifra, at humor e ett viktig virkemiddel, for denna bloggen..

Men idag, så kan det gjerna virka som om den berømte Ketchupeffekten liksom har slått te, og alt har kommen ut av topplokket, på ein gang.. Og te slutt idag, så komme det ein liten historie fra jobb idag, når eg igjen fant på litt fantaskap, på Kånå sin bekostning.. For når eg kom inn på terminalen, hadde parkert lastebilen og runda hjørna på bygget.. Så såg eg at varebilen te Kånå stod oppe på rampen, og ein liten vill ide satte seg i hovudet.. Eg sjekka om den va låst, men det va den ikkje.. Så Kånå kunne ikkje væra langt unna.. Eg åpna bakdørå, jumpa inn i bilen og sneik meg fram te veggen mellom lasterommet og kupeen.. Kor eg satte meg på huk, å venta..

Planen va å gi Kånå ein liten støkk, mens eg laga ein liten snap te Snapstoryen te Boden.. Men, det varte og rakk og Kånå dukka ikkje opp..

Helsikke, hadde Kånå parkert bilen her, og heller tatt privatbilen våras heim..?? .. Eg holdt på å åpna dørå når eg plutselig høyrte stemmen hennas ute på terminalen.. Eg krøyp kjapt frem te veggen igjen, skrudde på snapchat og gjorde meg klar.. Kånå jumpa fornøyd inn i setet, og eg begynte å filma.. Før det slo meg at eg gjerna burde handla raskt, før Kånå fikk satt bilen i gir.. Gjorde hu det, før eg fikk satt planen te verks, kunne det jo gå lukst i dass, og bilen gjerna rett i veggen.. Kånå vridde om svitsen og fikk start på bilen, og eg begynte å slå håndå i veggen bak Kånå..

” Herreguud.. Kånå skvatt te, og kikka forskrekka bakøve og i vinduet bak te lasterommet, kor eg for ein gangs skyld, fikk knekken i knærna og ein liten latterkrampe skylla innøve meg..

Kånå, som forsåvidt stokk meir enn man gjerna kunne trudd, når man ser Snapstoryen.. Hu stoppa bilen, hoppa ut av og måtte ta seg ein liten runde inne på terminalen, for å roa pulsen..

Tjera vena meg.. Det e lenge siden sjansen te ein god “Practical Joke”, har ligget foran nasen på meg, som idag..

Men, ein kvar lykke eller glede blir som regel ittefulgt av ein slags sorg eller bedrøvelse.. Så.. Nå sitte eg her i Bodå, med soveposen og liggeunderlaget.. Mens edderkoppane i Bodå gleda seg te ett festmåltid inatt.. Hjeeelp…

=D

For alle som gjerna ikkje har fått med seg mine snapstoryer, så e brukernavnet te Jeg Gikk Bare i Boden en Tur sin snapchat detta : gikkbareiboden..

Eg e gjerna ikkje verdens hyppigaste snapchatter, men innimellom så dukka det nå opp nåken snapper..