Så va det jaggu meg blitt kveld idag og, og me sitte her i sofaen.. Eg og Kånå.. Boksen står og dure, men ingen kikka på den.. Småfolket har slokna i kvar sin binge itte nok ein heseblesande dag.. Og eg satt nå her og surfa på nettet, når eg fant ut at det gjerna va på tide å skriva ett innlegg.. Spesielt itte eg datt innom Facebook siå te bLEST Litteratur Fest.. Og oppdaga kim andre som har takka ja te å komma..

Og man blir jo ikkje mindre skremt, enn eg va når eg først fikk invitasjonen.. Når man ser ka slags store navn som komme..

Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Hans Olav Lahlum, Yrsa Sigurdardottir, Hans Wilhelm Steinfeldt, Nina Lykke og Johan Kaggestad, e nåken av dei mange kritikar roste og prisvinnande navnene som komme.. Også lille meg då.. Han som begynte med å få ut litt damp i hverdagen, på Facebook statusen sin.. Og endte opp med ein blogg.. Jøje meg, eg har jo forsåvidt vunne ein pris eg og.. Eg fikk jo mest stemmer i Sparpedia sin Foreldre Blogger Awards..

 

Men det e jo bare ein liten dråpe i havet det, i forhold te ka dei folkå ovanføre har klart og få til.. Ei litå trøst i den grenseløse frykten for ka eg har begitt meg ut på, det må jo vær at alle har vel begynt ein plass..

 

Altså, ein gang har jo alle vært der eg gjerna e.. Før de tok av og vokste seg langt inn i himmelen, sånn med tanke på anerkjennelse, kjendisstatus og lignande.. Men ka i all verden e det egentlig eg vil, sitte eg nesten å tenke for meg sjøl.. Innimellom.. Eller kossen i all verden har eg havna her eg e nå.. Og koffår.. Liksom.. Og på toppen av alt, kor i alle dager e det egentlig eg e, rett og slett..

Eg undrast og lure på mye av og te.. Spesielt om eg egentlig har nåke å gjera på ein sånn litteratur festival, som bLEST sin ..

E eg i startgropå på nåke som komme te å bli endå større.. Eller har eg nådd toppen på det eg kunne forventa å få ut av denna bloggen.. Tjera vena meg, det e jaggu meg ikkje lett å vita hverken opp eller ner, på ka det kan bli ut av denna merkverdige skrivekløen.. Eg sitte litt innimellom og tenke at eg gjerna undervurdere meg sjøl, alt for mye.. At eg gjerna burde fremsnakka og hylla meg sjøl litt meir enn eg gjør..

 

Men så komme den der “Ka i all verden e det du tror du e da??” følelsen, snikande som ein klapperslange i hjernebarken.. Som ein liten “Styggen på Ryggen” liksom..

 

Men ikveld.. Så ska eg drita i den forbaska følelsen av at eg sikkert ikkje e god nok.. Og heller fremsnakka meg sjøl litt, eller kanskje masse.. For eg syns jaggu meg eg skrive lika godt og gjerna bedre, enn mange av dei som figurere langt der oppe på topplistene.. Inne i denna bloggverdenen.. Eg har faktisk klart å skapa ein arena kor man nesten utelukkande sitte igjen, med ein god følelse.. Når man har lest ferdig..

Eg har opparbeida ei Facebook sia som engasjere og skapa ett enormt engasjement.. Hverken meir eller mindre.. På grunn av bloggen.. Det e jo bare å lesa gjennom alle dei som har anmeldt siå, så skjønne man jo at man gjerna har truffet nåke unikt..

For det e jaggu meg nåke unikt med denna bloggen, om man bare tenke seg litt om.. For det førsta så skrive eg på dialekt, nåke som meir eller mindre e ei dødssynd.. Sko man trudd på alle dei som skrive sånne bloggtips, te nye bloggere.. Til og med navnet på bloggen e nåke som tala imot, at det sko kunna bli ein suksess ut av det.. Fordi det e altfor langt.. Aller helst ska man korte og konsise bloggnavn.. Som e lette å huska, og lignande..

Alikavel, så funke det.. Fordi det e ein historie bak navnet..

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur e på ein måte den røde tråden, som meir eller mindre gjennomsyre dei fleste innleggene.. Det at man går på ein smell i hverdagen, og gjerna må i skammekroken litt.. Eller at man bare trenge ein plass for å tenka seg litt om, det å få litt aleina tid..

 

Eg har kommen meg der eg e nå, fordi eg ikkje har gått på kompromiss med meg sjøl.. Og gjerna skrevet innlegg som eg vett garantert ville slått te, og gjerna fått bloggen endå meir fram i lyset og opp.. Men då ville det vært på feil premisser.. Eg ville ikkje vær ein provoserande blogg som belærte eller provoserte seg fram, bloggen sko vær akkurat det den e nå.. Ein Arena for Humor, Hverdagsgalskap og finurlige skråblikk fra Fatter’n..

Eg har skapt ein blogg som får andre foreldre i samme situasjon i godt humør, og som gjerna slappa litt meir av i forhold te det å vær forelder.. Eg har skapt ein blogg som får besteforeldre te å mimra om ei fordums tid..

Ja.. Eg har til og med skapt ein blogg som folk uten barn har omfavna, og sitte å kosa seg med om kvelden.. Mens de følge våre eskapader med ett smil, og gjerna gjør savnet av å ikkje ha sine egne barn litt mindre.. Eller større.. Alt itte kor man e på livets lange vei, mot evigheten.. Eg har skapt ein blogg, som folk så ikkje lese blogg til og med lese.. Ska man tru mange av dei som legge igjen herlige kommentarer i kommentar feltet, på Facebook siå..

Det e ein prestasjon i seg sjøl bare det.. Vil eg tru..

 

Så … Ikveld ska eg spretta meg ei kalde ei.. Og feira meg sjøl litt.. Og vær litt stolt øve det eg har klart og oppnå, te nå.. For eg e det.. Skikkelig stolt.. Eg e bare så inni granskauen lite flink te å sei det te meg sjøl.. At eg e flink, stolt øve meg sjøl og gjerna meir enn god nok..

Og egentlig.. Så kan eg legga te nok ein prestasjon på merittlistå..

For igår, så kommenterte eg ett Instagrambilde på Mamma til Michelle sin profil.. Kor hu som overskrift skreiv “Jeg har tusen ting og røpe for dere”.. Og eg svarte itte å ha lest innlegget, av rein og skjær nysgjerrighet.. “Så da røper man ingenting” ittefølgt av 2-3 smileys..

 

Altså, ikkje meint som nåke anna enn litt godslig humor.. For hu røpte jo sjølsagt ingenting.. Og ivertfall ikkje tusen ting..

 

Så fikk eg ein melding fra ei jenta, idag.. At når kommentaren min tippa 25-26 likes.. Så blei bildet sletta.. 25-26 likes.. Tjera vena meg.. Det e jo nesten dobbelt så mange, som eg pleie å få på mine egne Instagram innlegg..

Så.. Lille Boden Bloggen presterte å få ein av norges største og mektigaste blogger.. Te å sletta ett Instagram innlegg..

Kan dåkke tenka dåkke.. Det e ikkje verst det.. Det va jo ikkje meint på nåken ekkel måte heller.. Bare ein liten humoristisk kommentar og observasjon.. Så joda, neida.. Joda.. Idag så feire eg meg sjøl litt.. Og denna her bloggen min som har engasjert, gleda og blitt tatt så godt imot, av dåkke leserar..

 

Så te slutt må eg bare få sitera ein kar, som va ein av norges største urbanromantikere og musikalske poet.. Nemlig Joachim Nielsen..

 

Jeg er god, jeg er bedre enn Fantomet.. Jeg er god .. Jeg er bedre enn Sylvester Stallone..  Og alle tar meg til seg..  Alle smiler og sier hei..  Men jeg veit mye bedre, for jeg er den som lar meg forlede..  Jeg er god.. Jeg er bedre enn Maradona..  Jeg er god.. Jeg er bedre enn hele Barcelona, og alle er misunnelig.. Alle prøver å ta min plass, men ingen har noen sjanse.. Kan stikke huet sitt i dass.. For jeg er best

Du e god Frode.. Ja, til og med meir enn god nok.. Til og med bedre enn Pappahjerte, innimellom…

;D ;D  =D =D