Ei uka inn i pandemien så kapitulerte Fatter’n, ga etter for Litlajentå sin propaganda og stakk innom Buddy å kjøpte ein hamster. Me, som aldri skulle ha kjæledyr igjen, etter en storslått fadese med undulaten Stjerne, for omtrent ni-ti år siden, hadde igjen fått oss et …
Ein undulat laga vel ikkje så mye styr, e enkel å holda og e jo stort sett i buret sitt … Tenkte eg og Kånå …
Den gang, så tok me lika feil som me gjorde, når me tenkte at fire barn umulig kunne vær så mye verre, enn tre. Og ble velsignet med Mini’en. Ein liten krabat som fra den dagen han ble født for syv år siden, snudde livet vårt mer eller mindre opp ned …
Ordet hektisk fikk mer eller mindre en helt ny mening …
Litt slik blei det med denna forbaska undulaten også. For den måtte jo komme ut av buret sitt innimellom, og elska å landa på toppen av laptop skjermen, for å skremma livskiten ut av Fatter’n …
Når den ikkje hadde fått vært ute på ei stund, og syntes det absolutt va på tide.
Så begynte den bare å skravla sinnsykt intens, flagra ukontrollert med vingene slik at fjær, matrester og lignende fløy te værs å landa i en radius på et par meter, utenfor buret sitt …
Den va rett og slett ei skikkelig ugagnskråke … Mildt sagt … Så den dagen me fant den stokk stiv på bunnen av buret, død som ei sild i tomat.
Da gråt eg og Kånå nåken krokodille sammen med Eldstemann og Han i Midten, under begravelsen ute i hagen, før vi spretta ei champagneflaske til kvelds når gutane hadde sovna.
Og feira begivenheten, med at me endelig var kvitt den helsikkens rotekoppen … Og bestemte unisont, at kjæledyr skulle me absolutt ikkje ha igjen, uansett form og farve …
Heilt te Fatter’n ikkje klarte meir, og ga itte for Litlajentå sine kompromissløse krav, om å få ein hamster. Lika etter pandemien snudde livet opp ned. Men, denna gangen hadde me litt meir hell, i valget av et lite kjæledyr.
For eg trur ikkje eg lyve, om eg seie at alle her i heimen har blitt usannsynlig glad, i denna lille krabaten vår.
Jaja, liten og liten. Sett sånn i forhold te andre gullhamstere, så e den gjerna ein smule i godt hold. Der av navnet Obelix. Ein nåke korpulent figur fra tegneserien Asterix. Eg synast virkelig den kler navnet sitt med glans …
Og som i god kjæledyr tradisjon i ein trivelig småbarns heim, så e det me foreldre som har tatt over ansvaret for den. Selv om Litlajentå dyrt å hellig lovde å ta godt vare på den …
Men, det e faktisk heilt greit … Me har blitt veldig gode kompiser. Eg og Obelix. Der han som oftast sitte i armkroken min, å kikka på tv sammen med Fatter’n …
Slik som den gjorde igår kveld. Eller, når sant skal sies, så hadde vel Obelix strengt talt slokna som ein halvtom melsekk, der han lå pent dandert nede i sofaputen ved min høyre side …
Fredags tacoen hadde blitt fortært tidligere på kvelden, me hadde kosa oss med både Maskorama, Hver gang vi møtes og Senkveld.
Når Kånå tok kvelden, sa takk for ikveld og rusla ned trappene, mens Fatter’n tenkte han skulle se ein film. Den sedvanlige dosen med potet-chips hadde sjølsagt Fatter’n også gumla i seg, i løpet av kvelden
Og som et resultat etter inntaket av både brus, taco og potet-chips, begynte diverse gasser virkelig å bygga seg opp.
Det gikk liksom som det bare måtte gå, og noen få minutter ut i filmen gikk et realt jordskjelv av i sofaen …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Eg skvatt nesten litt te sjøl, av den solide salutten som nettopp gikk av, der eg satt litt sånn med beina trødd opp under stumpen. Med sofaputen der ein sovende og fredelig hamster, hvilte inntil sofaryggen og rumpå mi.
Det va va nett som den gangen når Kånå blei offer for nåke lignende, ein syttende mai kveld for nåken år siden. Les den her
For stakkars lille Obelix, vår høyt elskede hamster, som lå og ante fred, ro og ingen fare. Han fikk jo sjølve fjerten lukst i planeten. Ein snek lika grusom som den gangen Kånå fikk pustebesvær, bredte seg med lynets hastighet der i sofaen …
Augene te Obelix spratt plutselig opp, og utvida seg te to trillrunde svarte kuler. Værhårene begynte sammen med snuten å snusa ut i luftå, før den ga fra seg et lite snøft …
For ordens skyld, så laga Obelix meir eller mindre aldri ein lyd, foruten den tiden me hadde et “lydløst” løpehjul som nærmast dreiv oss fra forstanden … (Kjøp slike løpehjul av tre, om man skal ha seg ein gullhamster. Dei e faktisk lydløse)
Etter det uventa snøftet, som forsåvidt gjorde at eg kikka ned på den, begynte Obelix å snusa te alle kanter mens værhårene og snuten gikk amok … Sneken hadde absolutt ikkje avtatt, heller det motsatte, mens den limte seg fast i luftå …
Obelix smatta litt ut i luftå, nett som Kånå gjorde i søvnå. Før den stivna te i kroppen. Hovudet snudde seg sakte mot meg, og et desperat blikk manifesterte seg foran meg. Værhårene stod lukst te værs, akkurat som piggene te slike hulepinnsvin, når de blir trua.
Før den helt ut av intet spratt en halv meter te venstre i sofaen, landa på saueskinnet vårt som hang i hjørnet på sofaen.
Kor den hang så lang den var, og liksom gispa etter frisk luft … Tjera vena meg …
Eg fikk nesten akutt dårlig samvittighet, å angra på inntaket av både chips, brus og taco, og sjølsagt på utslippet av duftgassene. Stakkars Obelix …
Han va stiv som ein pinne, når eg forsiktig tok om han, der han hang fast i saueskinnet. Mens eg tenkte at her va det gjerna best å få den ned i buret sitt, å setta den borte på kjøkken, kor luftå muligens va gassfri …
Som sagt, så gjort. Men, når eg gikk for å sjekka krabaten etter et lite kvarter, så satt den fortsatt stiv som en stokk, presis på samme sted som eg hadde satt den på, fremdeles med to trillrunde svarte auger …
Herreguud, tenkte eg for meg sjøl. Har den fått ein slags hjerneskade eller lignande, fordi den ikkje fikk nok oksygen i etterkant av “jordskjelvet” ? …
Heldigvis … Etter litt godsnakking og ein liten dytt i stumpen, så våkna den te livet å løp for livet inn i det lille huset sitt … Fatter’n pusta letta ut, og satte seg nåke skamfull i sofaen igjen …
Det sko jaggu meg tatt seg ut, om eg hadde ødelagt hamsteren vår. Nå som me endelig har fått et kjæledyr alle e glad i her i heimen …
Det hadde jo vært heilt typisk …
Flaks for meg, så gikk det altså bra. Hjølpe meg, altså. Tenk å tatt livet av ein hamster med ein durabelige fjert …
Eg får sei som far min alltid seie … Det har som regel ein tendens til det, å gå bra …
Men, eg får muligens begynna å tenka meg litt om, før ein liten fjert slippes ukontrollert ut igjen … I fremtiden …
Goe kvelden, Folkens … Med eller uten gassutslipp i stugo …
