Det va så fint vær idag, at me gikk oss ein liten tur når eg kom heim fra jobb.. Siå Han i Midten ville me sko kasta litt ball.. Altså kasta ein tennisball te kvarandre, det e visst nåke de holde på med på skolen og utforbi her om kveldane.. Litlajentå og Mini’en tok med sykkel og sparkesykkel, for det va ein slags vei med oppmerka striper på den eine lekeplassen..
Me rusla avgårde og når me kom opp, begynte eg og Han i Midten med denna her kastingå..
Småtrollå og Kånå gjekk te denna banen, kor de storkosa seg og sykla å sparka rundtomkring.. Men eg kjente fort at detta kast ball greiene, det måtte eg vara litt forsiktig med.. Det kjentes jo ut som om armen blei reven av, for kvart kast.. Eg blei nesten litt sjokkert, går det rett og slett an å vær i dårlig form i armen og, liksom.. Itte ei litå stund måtte eg bare kasta inn håndkle, før armen va ubrukelig på jobb imårå..
Så Han i Midten kasta litt med ein kompis han hadde med seg..
Eg gjekk nå litt der og myste mot solå, når eg oppdaga ein fotball liggande ved det eina målet på fotballbanen.. Og før eg visste ordet av det, så stod eg der å triksa med ballen.. Jaja, triksa og triksa fru Blom, forsøkte å triksa e vel meir rett og sei.. Det e ikkje det at eg har glemt gamle kunster, itte mangfoldige år på fotballbanen.. Men å sei kroppen lystra det hjernen tenkte og ville gjør, det e ein heilt anna sak..
Eg følte meg omtrent lika grasiøs som ein Pandabjørn på skøyter..
Der eg dribla litt rundt meg sjøl, og sendte nåken suserar i nettet.. Plutselig fikk eg te ett triks me øva som galne på i barndommen, itte å ha sett ein film med Pele på kino.. Der han tok ballen mellom hælen på den fremste foten, og tånå på den bakre.. Så vippa han den elegant i bue øve ett par forsvarerar, før han tok ett brassespark rett i notå.. Eg droppa forsåvidt brassesparket, sjøl om eg hadde fått te vippen bak fra hælen, og fram og over hovudet mitt..
Hadde eg forsøkt meg på det, trur eg ikkje det hadde blitt hverken jobb imårå, eller 17 mai tog, på meg..
Men, ein ting blei klart føre meg, ganske så kjapt.. Formen har nok aldri vært så langt i fra ok, som den e nå.. Grasiøse vendingar og finter kan eg nok glemma å få te meir, så treig og seig som kroppen føles, akkurat nå.. Det slo egentlig litt ner som ett lyn fra klar himmel, at dei litt oppi årå spelerane på Old-Boys laget, som eg alltid trente med itte våras egen trening, i barndommen.. Dei som eg gjerna drog meg forbi pga farten, eller finta te side med lekre finter..
Nå va eg ein av dei.. Eg va blitt ein litt klønete oppi årå fotballspillar, så ikkje e lika kjapp i vendingane meir..
Og eg såg nok nåke stiv og støl ut, der eg stod å triksa.. Det kjentes jaggu meg sånt ut og, rett og slett.. Beinå kjentes nesten meir ut som våte tømmerstokkar, istedet for smidige og godt trente bein.. Kånå stod oppe på høyden ovanføre kunsgrasbanen, og kikka lattermildt ner på meg.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at hu hadde konstantert te det samma.. Der hu stod med ett litt fårete flir, som hu forsøkte å gjemma bak håndå si..
Eg sendte ett par skudd te i notå, før eg innsåg mine egne begrensningar og rusla nåke betutta av banen..
Når eg kom opp te Kånå så va det ikkje vanskelig å sjå, at hu higra itte å slippa nåken småsarkastiske bemerkningar.. Så eg kom na i forkjøpet og sendte na det skarpa blikket mitt, blikket så i all hovedsak sa “Hold kjeft”.. Det virka omtrent i 2 minutt, for når kidsa ville videre oppover og te dei kjekke rysjebanene.. Og eg prøvde å sei me heller kunne vær der me va, litt te.. Så kom kommentaren..
– Kom igjen Frode, du trenge jo litt trening vettu.. Slengte hu te meg, med ett ertande blikk..
Eg kunne nesten kaldkvelt hu der og då, men eg har jo ikkje tenkt å vær aleina om oppdragelsen av Flokken.. Så eg slo fort det ifra meg, og tusla slukøra itte de oppover bakkane.. Dei 10-12 minuttane med Pandafotball, hadde allerede satt sine spor.. Så eg sank i sammen på ein benk, når me kom opp..
Og tenkte for meg sjøl.. Nå e du nødt te å ta ett standpunkt Frode, og gjør ett eller anna for å forbedra formen litt.. Detta går ikkje lenger..
Det e ikkje nok å nærmast halsa seg gjennom arbeidsdagen, komma heim og meir eller mindre detta om i stuå.. Det e på tide at hardare skyts må te, og få legemet i ivertfall nåke bedre form..
Hverken meir eller mindre..
Så derfor ska eg melda meg på Djupadalten i år.. Siå eg forsåvidt har kommen meg igjen, itte sist gang eg sprang den.. Kor eg nærmast strauk med.. Det e på tide å forbedra rekorden min på 57 minutt og litt over 40 sekund, om eg ikkje huska feil..
Så nå e det offisielt.. Han i Boden har bestemt seg for å komma i form..
Tjera vena meg….
=D
