Så va det jaggu meg blitt helg her i heimen.. Juhuu.. Eg sitte i sofaen og klapra litt på tastaturet, kaffikoppen står på på bordet og ut av øyreproppane runge Bon Jovi, med Always.. Når sant ska seiast, så e eg litt svak for Power Ballader, av ein eller anna merkelig grunn.. Ihvertfall på ein fredags ittemiddag.. Det e liksom ikkje stunden for rivande gitarsoloer, disco eller anna musikk med litt kjappare takt enn det eg høyre på nå.. Eg har ei spillelista eg fant på Spotify, spekkfull med power ballader fra 80 tallet, og nærmast te nå.. Skjønt, det blir ikkje laga lika mange flotte ballader, som det blei gjort på 80-90 tallet..
Når puddelrock sjangeren regjerte, før Nirvana, Pearl Jam og grunge sjangeren tok over, og tok oss ut av 90 tallet og inn i ett nytt årtusen..
Hjølpe meg.. Nå kom Love Bites fra Def Leppard sin gjennombrudd plata, Hysteria.. Tjera vena meg.. Den blei spelt utallige ganger seint på 80 tallet, minnast eg.. Når kjærlighetssorgen og forelskelse nærmast uavbrutt stakk innom, og veksla fra uka te uka, alt itte om man fikk ja eller nei når man spurte ei jenta, eller gjerna blei dumpa.. Då kom man heim fra skolen, jogga molefunken opp på rommet og satte på ein kassett med opptak fra Topp 40.. Eg hadde utallige sånne kassettar, med forskjellig slags musikk på.. Nåken kun med ballader på, som omhyggelig va valgt ut, fra Topp 40 listå te Radio 102..
” Då satt man klar med Play, Rec og Pauseknappen nede, og venta på at Egil Houeland sko bli ferdig å snakka.. Sånn at man kunne få mest mulig av sangen med..
Egil Houeland og Topp 40, ja det va jaggu meg ett eventyr.. Somme ganger, så kunne det gjerna gå 3-4 lørdager, før man fikk tatt opp den sangen man ville ha.. Fordi den fjotten snakka på feil plass.. For nåken sanger va det liksom viktig å ha med begynnelsen, av ein eller anna merkelig grunn.. Detta e jo ein problemstilling som ungdommen nå te dags, aldri vil forstå, det at man måtte sitta fysisk med radioen å ta opp musikk på kassett, for å kunna høyra den når man ville.. Every rose has its thorn, med Poison f.eks, der vokalisten liksom pusta litt før sangen begynne, og ein flott gitar intro sette igang.. Då slapp man gjerna opp pauseknappen, og begynte opptaket..
Men, midt i gitar introen, så komme Houelands fløyelsmyke radiostemme over gitaren, og seie ein eller anna funfact om bandet, sangen eller lignande.. Gudhjølpe meg, forbaska irriterande vett du..
Man ville jo ikkje ha snakking på Mixed Tape kassettane sine, der sko det bare vær musikk, og ingen Houeland.. For all del, nå te dags når eg høyre på Egil Houeland sitt radioprogram om ittemiddagen, så sette eg jo pris på alle dei her små funfactene som han kan.. Den mannen e jo ett levande leksikon, når det komme te musikk, band og historier.. Men, herreguuuud.. Så irritert eg kunne vær på den mannen den gangen, når eg satt med radioen klar som ett egg, te å endelig få ta opp favorittsangen.. My oh My med Slade huska eg som ett godt eksempel, for 3-4 stykk i klassen hadde fått tatt den opp, men eg hadde ennå ikkje naila det..
” Og når den endelig blei introdusert ein laurdag eg satt spent å venta, mens eg høyrte på Topp 40, så slapp eg pauseknappen og kryssa fingrar og tær for at Houeland holdt kjeft..
Det begynte bra, men akkurat når vokalisten begynte å synge, brøyt Houeland inn for å informera at den har hoppa 3 plasser opp på listå.. Grrrr.. Eg fikk aldri tatt opp den sangen, men måtte kopiera den av ein på fotballaget te slutt, fordi bror hans hadde kjøpt orginal kassetten.. Me lurte oss inn på rommet hans, fordi broren hadde ett sånt stereoanlegg med 2 kassettspillerar, kor man kunne kopiera fra den eine te den andre kassetten.. Men, me hadde ikkje lov te å hverken gå inn på rommet hans, og endå mindre te å røra anlegget.. Sjølsagt, så gjorde me det då, ka du trur.. Litt spenning måtte man jo ha i hverdagen..
Det e det galnaste, eg blei jo reven heilt med her, av gammal musikk som plutselig finne veien inn i øyregangane..
Men, det e jo som man seie.. Ett bilde, lukt eller ein sang, kan plutselig dra ett menneske lukst inn i ett sterkt minne.. Og det e jaggu meg heilt sant.. Eg huska eg va dødsforelska i ei jenta på ungdomsskolen, nåke som forresten sikkert alle gutane på skolen va, for hu va ei av dei finaste jentene på heile skolen.. Og på ein skoledans eingang, så tok eg mot te meg å spurte om ein dans, når ein rolige sang kom.. Patrick Swayze med She’s like the wind.. Og jaggu meg, så svarte hu ja.. Det blei forsåvidt med den dansen, det va vel muligens litt sant i det Patrick Swayze synge i ei strofa i den samme sangen – She’s out of my league.. Og hu va vel gjerna det..
” Men, minner man har, dei e det ingen som kan tra fra nåken, og eg komme fort på den dansen, når sangen i ny og ne dukka opp på radioen.. Eg må innrømma det..
Jaja, eg trur det får væra nok mimring for ein dag, nåke må gjerna gjerast her i heimen.. Det e jo rett og slett helg, imårå e det endelig Liverpool kamp igjen og muligens så står det ei kalde ei, og venta på meg i kjøleskapet, seinare..
Så.. Ha ei strålande helg Folkens.. Om dåkke blei dratt inn i ett sterkt minne, med musikalsk bakgrunn, eller ikkje.. Her komme ein av favorittsangane mine, sungen på min dialekt og av ett Haugesunds band..
Her e Parkeringsplass med Haugesund Popensemble.. Fra meg, te dåkke leserar… God helg, alle sammen …