Der va det nesten blitt stille i stuen.. Så stille som det kan bli, i ein heim full av ungar.. Man har jo alltids dei her tørste kidsa, som sjølsagt vil ha vann når de nettopp har spist kveldsmat, og endelig kommen seg opp i loppekasså.. Eller den som har glemt nåken leker i stuå, og komme snikande opp trappå som ein fullblods banditt, og lista seg så stilt på tå.. Eg trur eg har skrevet det før, men når Mini’en ska lista seg fremover, så trur han at det e sånn som han går som gjerna gjør at me ikkje ser han.. Derfor gjør han ikkje så mye for å gjemma seg, der han nett som Kasper, Jesper og Jonathan, komme listande øve gulvet..
Med hendene foran seg med knekk nedover i håndleddet, så smått overdrevne høge kneløft og ei infernalsk lur grimasa om andletet.. Der han smyge seg “tilsynelatende” usett foran sofaen..
Det e ikkje få ganger eg og Kånå har slitt med ein sjølkontroll på randen av oppløsning, når fjotten trur me ikkje ser han, og snike seg rundt lika karikert som John Cleese, i sketsjen om silly walks.. Nærmast ubetalelig vett du.. Andre ganger, når man akkurat har har landa i sofaen, så kan man ta fanden på at Han i Midten må ha hjelp med å laga seg kveldsmat, fordi han ikkje va sulten når me andre spiste kvelds.. Eller at Eldstemann må ha teknisk hjelp med data’en, oppe på rommet sitt, og når man igjen dette om på sin faste plass.. Så komme garantert Kånå og må letta trykket på samtaletanken sin, og jabba i vei som ein foss, akkurat når Fatter’n har funnet roen..
” Det e då det e viktig å skru på autopiloten.. Den som fiska opp essensen i det Kånå babla om, og sende signaler te hjernebarken, sånn at Fatter’n klara å svara på rett måte, i riktig tid og uten å virka uinteressert..
For, det blir aldri heilt stille, i ein heim med 4 småtroll og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.. Det e alltid ett eller anna som må gjerast, som skjer eller som ligge å murre i bakgrunnen.. Som idag, når Kånå hadde tatt med seg dei 2 minste ner, for å legga di.. Og ett par sekunds stillhet plutselig blei avbrutt, av Litlajentå og Kånå som synge ein nattasang.. Ikkje den med “når trollmor ska legge sine små troll”, eller “alle killebukkane på haugen.. Neida.. Plutselig så runga “Frøken vil ikke mer” fra to spinnville kvinnfolk der ner, meir eller mindre i totalt fistel, mens de enda opp i ei inderlig latterkrampe, når de e ferdig..
Og Mini’en komme luskande opp og klaga sin nød, øve at han ikkje får sova, når Mamma og søsterå bråka sånn.. Før han snike te seg nåken Duplo klossar, å går fornøyd ner på rommet sitt igjen..
Gudhjølpe meg, tenke eg for meg sjøl.. Og rusla ut på kjøkkenet for å finna meg et glass brus, fra den halvfulla brusflaskå me hadde igjen itte helgå.. Som eg hadde gjemt innerst i kjøleskapet, for å kosa meg med ikveld.. Den flaskå som ikkje e halvfull meir, men kun har ein liten slump bånnslam igjen i seg.. Herreguud.. Det tar ikkje mange øyeblikkene før eg innser, at sannsynligvis har Han i Midten vært på ferde igjen.. Kjøleskap tjuvradden vår.. Jaja, eg har vel mine synder på akkurat det feltet, eg og.. Som når eg ikkje klarte å la ein riskrem ligga i fred, når Kånå la ungane her for nåken år siden..
” Og gjekk på ein smell, fordi Kånå hadde kjøpt den te oss, som me liksom sko kosa oss med, den kvelden.. Så eg kunne jo ikkje ta guten for det heller, når eg ikkje e hakket bedre sjøl..
Men, det ska vel ikkje vær stille i ein heim, med viltre ungar og to småslitne foreldre heller.. Det ska væra litt liv.. Eg minnast ein gang heimen va tom og eg hadde nåken timar for meg sjøl, fordi Kånå va ute på vift med heile Flokken.. Og sko ikkje komma heim før te kvelds.. Og eg hadde gleda meg heile dagen på jobb, te alt eg sko finna på, når eg endelig hadde heimen for meg sjøl..
Men, endte opp med å ikkje gjør nåkenting, av det eg hadde planlagt.. Fordi ingenting va som det sko vær..
Kaoset va borte vekk.. Man høyrte gjerna et svakt ekko av barnelatter og lek mellom husets veggar, fra før Kånå og kidsa for avgårde.. Kanskje gjallet ein beskjed fra Kånå te nåken viltre ungar, som hadde dradd leken litt langt, opp gjennom trappegangen.. Men, som te slutt blei omringa av den absolutte stillheten, som regjerte i ein heim, uten Kånå og Flokken..
Eg satt rett og slett der heima og mistrivdes, og endte opp med å skriva ett innlegg om det.. Kaos e mitt dop..
Og det e jaggu meg heilt sant.. Det må vær litt kaos og sjau, for at ein massebarns Fatter’n ska føla seg heima.. Det e vel sånn det ska vær, vil eg tru.. Eg hadde blitt meir skremt, om det hadde vært motsatt..
Sånn egentlig..