Itte ein nåke forblåst tur ute på Lindesnes, satte me kursen heimover igjen. Kånå meinte det va bedre å kjøra om Lyngdal, siden hu meinte å huska at vegen va nåke bedre den veien. I mitt stille sinn, minnast eg at me gjorde omvendt sist gang me va her, og at me den gangen kom fra Lyngdal for så å kjøra mot Vigeland. Siden vegen fra Lyngdal te Lindesnes, va den vegen som hadde brakt frem morgenkvalmen og kynnere, så det holdt. Men, eg gjorde som Kånå sa, og holdt klokelig kjeft. Det gjorde Kånå og itte ei stund, når Eldstemann og Litlajentå begynte å klaga seg litt øve gryande bilsjuka, på grunn av dei svingete veiene som gikk opp og ned i hytt og pine …
Kånå hadde tatt feil og eg hadde heilt klart hatt rett, men ingen av oss fant nåke årsak te å feira hverken nederlag eller siger. Kånå tok tapet med fatning og eg feirte sigeren i det stille, mens eg nøyt ein is i sumarvarmen, midt i Lyngdal sentrum …
Me fant ein liten idyllisk lekeplass med nåken supre lekestativ, kor dei to minste tok heilt av mens Eldstemann og Han i Midten stakk avgårde på Pokemon jakt. Eg hadde min tvil om at akkurat det ville enda godt, for om ting gjerna ikkje heilt gikk den eine eller andres vei, kunne det raskt utarta seg. Sjølsagt fikk eg rett igjen, i min lille frykt om at detta raskt kunne gå lukst te helsikke, når Eldstemann klarte å fanga ein sjelden Pokemon. Mens Han i Midten brukte alle Pokemon ballene forgjeves, og stod tomhendt igjen. Flaks i uflaksen, det va vel at me hadde begynt å leita itte gutane, og fant de meir eller mindre i retta øyeblikket, slik at det ikkje endte med full fight, midt i Lyngdal sentrum …
” Sjøl om de stort sett e som hund og katt, har det jaggu meg vært nåken fine stunder så langt, kor de har kost seg sammen uten å enda opp i full krangel, heile tiden … Litt munnhuggeri, det har det jo vært, men ikkje meir enn me hadde forventa, helst mindre forsåvidt …
Me kjøpte ein kule is te Flokken på ein restaurant, kor ein engelskmann ikkje heilt forstod ka eg meinte, eller kanskje va det omvendt. Han la ihvertfall kulene oppe i eit beger, istedet for å legga kulene oppe i iskjeksen. Kanskje e engelsken min meir rusten enn eg trudde. Men, når eg te slutt spurte om han ikkje sko ha kjeksen, oppe på toppen av kulene ihvertfall. Kikka han oppgitt på meg og sa ett eller anna te seg sjøl, om koffår eg ikkje bare kunne sagt det med ein gang. Men, det va jo det eg gjorde. – Four bullet ice on a icebusquit, please, stotra eg frem, når eg oppfatta at han ikkje forstod norsk. Men, ein eller anna plass underveis her, trur eg me begge gikk oss vill, i forsøket på å forstå og gjør seg forstått …
Flokken fikk nå kvar sin kule is med kjeks te slutt, og Eldstemann lo seg skakk, når Kånå fortalte at Fatter’n hadde bestilt ” bullet ice ” …
Det e jaggu meg enklare å snakka engelsk i sydenland, kor begge parter e lika dårlig rusta, i både det å snakka og forstå engelsk. Jaja, eg fikk nå oppdraget utført, og tenkte med meg sjøl på komikvelden det kunne blitt, om Kånå sko stått der å bestilt. Stakkars engelskmann, seie bare eg. Isen blei spist opp og det va på tide å setta snuten mot leiligheten igjen, kor Kånå sko laga middag, mens eg tok med meg Flokken ned te strandå. Me hadde handla inn både bøtter og krabbefangere, og Flokken gleda seg ellevilt te litt hemningsløs krabbefangst. Men, lika før me sko gå ned te sjøen, høyrte eg Kånå forbanna seg øve den forbaska komfyren. Hu fikk ikkje platene på koketoppen te …
” Uansett ka hu trykka på så fikk hu bare ein feilmelding, og for kvar gang, så gikk humøret minst ti hakk feil veg. Eg hasta inn på kjøkkenet for å tilby min ekspertise. Det sko eg jo sjølsagt ikkje gjort …
Kjøkken e liksom Kånå sitt univers, eit sted kor hu e den ubestridte herskerinnen, over både maskineri, matlaging og kokkekunstnerier. Der ute e eg som ein noksagt å reknast, eller sosemikkel om du vil, siden Kånå har fått den oppfatningen om at der ute, der e eg ubrukelig. Eg har egentlig aldri blitt ekstremt frista, te å motbevisa Kånå sitt gode resonnement, akkurat på det området. Men, eg tenkte siden det handla om teknisk bistand på ein digital koketopp, så skulle detta gå sånn nåkenlunde greit. Men, neida. Kånå stod der som ein birsur Bisonokse og stampa det eina beinet i bakken mot meg, når eg skubba hu te sides for å gjør ett forsøk, på å låsa opp displayet …
Både eg og Flokken blei jaga på dør, og fikk sjå te helsikke å komma oss ned te strandå, så sko nå hu fiksa i hop nåke middag på ett eller anna vis …
Eg sendte ein melding om problematikken te utleigerene, for sikkerhets skyld og fikk de på tråden rimelig kjapt, siden detta vistnok hadde vært ein utfordring for andre leigetakere også. Derfor lå det ein liten bruksanvisning inne i vifteskapet. Eg takka for hjelpen, og ringte kjapt opp te Kånå, for å videreformidla dei gode nyhetene. – Herreguuud, ringte du for å spør de om det ? Svara Kånå olmt, som om eg hadde skjemt oss ut for halve verden, men eg høyrte hu begynte å leita øve linjå, før hu trykka meg av. Hu ringte opp igjen og va nå nesten i fistel, for hu fikk det fortsatt ikkje te, før hu kleiste på, før eg fikk sagt nåke …
” Før det tikka inn ei melding lika ittepå, om at hu endelig hadde fått fyr i kokeplatene. Eg pusta letta ut å tenkte at det va nå endå godt, for hadde ikkje ikkje detta ordna seg, ville eg vel fått høyra det i lange tider. Det va jo eg som hadde funna detta stedet …
Eg kunne endelig få retta oppmerksomheten mot dei ivrige krabbefangst mennene, og kvinnen. Eller Litlajentå, forsåvidt. Og det va jaggu meg på høy tid. For jøje meg, de hadde allerede fylt opp bøttene sine, med strandkrabber i alle størrelser. Eldstemann nappa akkurat ein opp og øve kaikanten, men den fløy litt lengre enn han hadde tenkt. Krabben slapp taket i fellå, og pilte mot kaikanten i full fart. Mini’en fløy itte den for å fanga krabben, før den hoppa i sjøen igjen. Mini’en fikk akkurat tak i krabben, eg spratt opp fra benken og rakk såvidt å nappa te meg Mini’en, før han stupte øve og nesten utforbi kaikanten …
– Herreduuuud, pappa. Det va såvidt at den hoppa ut i igjen … Kauka Mini’en ivrig te, mens eg tenkte at det gjorde jaggu meg nesten du og, din villmink …
Me lå der på bryggekanten og kosa oss glugg ihjel, mens me prøvde å få fleire krabber opp av dypet. Når eg plutselig høyre ett plopp, lika ittepå så komme det nok ett plopp, før Litlajentå som har oppfatta ka som foregår, kauka te. – Hjelp, hjelp, krabbane rømme ut i igjen !! Og gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Jaggu meg har hu heilt rett. Det komme to-tre kjappe plopp te, før Litlajentå klara å fanga den siste rømlingen. Bøttene eg hadde handla inn, va nok ikkje høge nok, eller så va krabbene forsåvidt alt for store. Ihvertfall, så hadde omtrent alle sammen kommen seg ut av, og rømt ut i havet igjen. Tjera vena meg …
” Mini’en va nærmast utrøstelig, Han i Midten va sint som krutt på han som hadde kjøpt bøttene ( les meg ) mens Litlajentå, løysnings orientert som hu e, bare begynte å fanga de på ny …
– Det va jo lika godt at de rømte, utbasunerte hu, for det va jo ikkje så mange igjen, der nede på bunnen …
Ein logikk som både Mini’en og Han i Midten kjøpte med ein gang … Og eg takka meg lykkelige, for at Litlajentå sitt talent for å gjerna komme med kloke utsagn, for ein gangs skyld kom te rett tid …
Katastrofen blei avverga, og Flokken fortsatte med krabbefangsten, mens eg begynte så smått å pakka sammen …
Kånå hadde endelig fått sopt i sammen middag, og sendte melding om at det va mat … Så itte ei stund rusla alle fornøyd opp te leiligheten, kor den eina fiskaskrønå itte den andra blei fortalt, te hu mor …
– Herreguud, holdt Maxi på å stupa lukst i sjøen, følge du ikkje med Frode. Seie Kånå plutselig mildt sjokkert, mens hu kikka strengt på meg … Eg kikka på Litlajentå, som satt med ett flir om kjeften …
Joda … Visst va det sedvanliga fliret … Jack Nicholson fliret … Hu redda meg fra vreden te Han i Midten, og trøsteløsheten te Mini’en, hu der Litlajentå … Men, Kånå sin vrede, den ville hu tydeligvis ikkje spara meg for … Den der forbaska rampajentå …
Det versta med det heila, det va jaggu meg at det finnes ei Bod, her i ferie leiligheten også …
Juhuu … !!
