Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …
Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.
Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …
Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …
Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.
Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …
Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …
For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …
Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.
Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …
Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …
Eg blei genuint livredd.
Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …
Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …
Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg
Ka hadde eg gjort !?!
Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …
Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …
Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va edderkopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg …
Fri og bevare meg vel …
– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …
Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.
Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor.
I mårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …
Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …
Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær.
Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.
Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …
Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.
Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …
Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …
Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …
Heilt klart …
