Nærmare å havna i Bodå enn eg va igår, trur eg ikkje eg har vært på ei god stund … Og hadde det ikkje vært fordi eg trur Kånå på ein måte ikkje va heilt våken, og muligens noe neddopa … Så hadde eg nok garantert røke lukst i Bodå på sekundet …
Som eg har nevnt i to innlegg på rad, så gikk me tidlig te sengs igår …
Me va rett og slett totalt utslitt itte gårsdagens 17 mai feiring … Det eg ikkje har nevnt e at Kånå gikk å la seg nåken minuttar før meg. Og lå og snorka som ein eksoslaus Opel Manta … Så når eg rusla inn på soverommet, itte å ha pussa tennå og skylt gele’en ut av håret.
La eg meg ner og skreiv detta litla innlegget fra 17 mai feiringen …
Lika itte eg hadde publisert det, lagt mobilen på nattbordet og sko rigga meg te.. Så sneik det seg ein liten fjert ut. Ein slags snikande sidevind, uten lyd. Men, med lukt … Masse lukt … Eg kjente det ikkje sjøl, med ein gang. Men så løfta eg litt på dynå, når eg sko finna god stillingen …
Og blei nærmast slått bevisstlaus.. Av min egen lille fjert … Sneken va grusom ….
Kånå låg fortsatt og snorka intenst, men rett itte ett kraftigt innpust. Så blei det plutselig skrekkelig stille.
Svarte, Salte Bananer …
Hadde eg tatt knekken på Kånå og nå. Eg gispa itte frisk luft der eg låg, Og i beflippelsen øve at Kånå hadde slutta å pusta, vrei eg meg litt for fort øve på høyra siå. For å sjekka om hu va i livet, og ein ny liten maskingevær salutt gjekk av …
Tjera vena meg … Sneken fordobla intensitet i rommet …
Plutselig spratt augene te Kånå opp … Hu drog inn luft med nasen, som ein vaskeekta blodhund, men angra meir eller mindre på nanosekundet … Augene hennas rulla bakover i hjernen, og tunga spratt litt ut og inn … Mens hu smatta på ein merkelig måte …
Så gjekk det opp for Kånå ka hu smatta i seg, for det va fader meg nesten som om luktå hadde limt seg fast i luftå … Hu kjørte hovudet sitt inn i dynå si, mens hu lot eder og galle skylla øve syndaren, nemlig meg …
Eg hiksta forøvrig lika mye som hu itte frisk luft … Det e det galnaste eg har kjent …
Kånå begynte å le, mens hu fortsatte utskjellingå. Nå, forsåvidt nåke meir humoristisk vridd. Eg datt inn i ei latterkrampa eg og. Som for å holda “ventilen” under kontroll, ikkje akkurat va nåke sjakktrekk … Det kom 2-3 latter hikst, så ein liten fjert eller tri, igjen …
Kånå hiksta sånn av latter unna dynå si, at heila sengå rista …
– Herreguud … Det e fysta gang eg har blitt vekka av luktå te ein fis, og ikkje smellet … Fikk hu sagt innimellom latteranfallene …
– Eg holdt på å bli slått bevisstlaus, av min egen fjert … Svara eg, lattermildt …
Før me brast ut i ett unisont krampelatter anfall … Herrejesus … Me lo så inni granskauen godt, at når me endelig fikk roa gemyttene litt … Hadde eg nesten fått akutt sting i magaregionen, og va heldigvis meir eller mindre tom for gass …
Av og te …
Så har man det ikkje meir løye, enn man laga te sjøl …
Og som Litlajentå så treffande sa ein gang …
– Jesus feis og …
