Kånå hadde bestemt at me sko gå ein tur i byen idag, siden me ein gang for lenge siden, havna i aviså når de gjorde ein sak om folk brukte sentrum i stor nok grad … Og Kånå la ut om at me Haugesunderar va alt for lite flinke, te å bruka den fine byen og gågatå som me har, og at man burde bruka det i større grad, enn me gjerna gjør … Eg kunne heilt ærlig ikkje vært meir enig i Kånå om den saken, men at me akkurat måtte gjør det idag, når Mini’en va overtrøtt, sur som ei sitron og mest sannsynlig ville vær som ett tropisk uvær å ha med å gjera … Det va eg meir usikker på om va ein super plan, så sjølsagt nikka eg muntert bedrøvelig te Kånå, og sa at det sikker ville vær kjekt … 

 

Det e greit å liksom gi saken ett forsøk, og ihvertfall ha ein så positiv tilnærming te Kånå sin plan som mulig, enn å ta sorgene på forskudd … 

 

Siden det skulle vær ei tilstelning i Steinparken, kor ungane fikk pynta ett påske-egg, før de putta litt snop oppi te de, når de va ferdige … Så ville nå Flokken vær sysselsatt ei litå stund, før me gikk å kikka litt i byen og kanskje tok ein tur på kafe … Dei to eldste ville ikkje vær med når Kånå lufta tanken sin for dei, og ga sin tillatelse te at de kunne væra heima … Salte svarte bananer, altså … Det finnes jaggu meg ikkje rettferdighet her i verden, tenkte eg for meg sjøl, mens både Eldstemann og Han i Midten, sendte meg kvar sitt flir før de spant opp trappå … Tjera vena meg … Va ikkje det ett Jack Nicholson flir ? … Forbaskade gutar, altså … 

 

” Kånå losa oss andre heldige sjeler i familien, stødig ut i bilen, før eg starta gliset og satte kursen mot sentrum … Det va nesten som man kunne høyra Kånå mala som ei fornøyd kjetta, som lå og kosa seg foran vedovnen … 

 

Der hu satt ved siden av meg å gleda seg te litt kvalitetstid, sammen med dei to yngste og Fatter’n, mens hu myste mot solå som ein sjølsikker Barracuda, der hu satt … Eg, eg satt bak rattet med ein sjølkontroll, som meir eller mindre va på vei mot full oppløsning, der eg tenkte på Mini’en, som meir eller mindre va som ei laus kanon å regna, idag … Men, når me begynte byturen og rusla mot Steinparken, så herska det forsåvidt ein frydefull og harmonisk idyll øve oss, der Litlajentå og Mini’en småhoppa muntert foran oss … Kånå holdt meg i håndå og me gikk som ett nyforelska par, bortover i solskinnet, og eg klarte å fortrenga mine profetier, der eg gikk … 

 

Eg vett ikkje, men kanskje den skinnande solå fra ein skyfri himmel, hadde ein slags beroligande effekt på meg, så eg slappa faktisk litt av … 

 

Nåken tabletter med solskinn kan heilt klart gjør underverker, for ein så smått vinter depressiv Fatter’n, og det lurte seg til og med frem nåken fårete smil, når eg kikka på Kånå … Ei Kånå som trippa så lett på tå bortover gågatå, og flirte lika fårete tebake … Gudhjølpe meg … Detta virka jo meir lovande enn eg nåken gang kunne ha tenkt meg på forhånd, der eg stort sett gjerna har ein nåke negativ holdning te slike ting … Forsåvidt av erfaring, fra mangfoldige andre mislykka turar sammen, når me som familie befinne oss ute blant folk … Men, nåken ganger så kan sjøl dei mest paranoide, forsåvidt enda opp med å få rett … 

 

” For itte ein koselig byvandring i gågatå, med litt butikk kikking innimellom, så endte me opp på Kafe’en på Markedet … Og idyllen begynte å slå sprekker … 

 

Småtrollå fikk kvar sin liten ting, inne på den kombinerte bok/lekebutikken, før me satte oss ned … Kånå handla is te kidsa, ein pommefrites og to kopper kaffi te oss voksne … Og når maten va fortært henta hu påfyll te kaffikoppen min, og tok med seg Litlajentå inn på ein sånn nips butikk, med all slags ting kvinnfolk elska … Eg trudde faktisk at Mini’en hadde blitt med de, men det fant eg rimelig raskt ut, at han ikkje hadde gjort … Han hadde vært på lekerommet, og hadde nå begynt reisen med å tippa øve te “the dark side”, der mørkets krefter regjere … Først ville han ha penger te karusellen, men det hadde me jo blitt enige om at han ikkje sko, om han fikk den saken på lekebutikken …

 

Så eg sa jo sjølsagt nei og angra nærmast i samme sekund, der fjotten sprakk ut i gråt, og Fatter’n va verdens verste pappa … Nåke eg egentlig tar med stor fatning ellers, men som blir nåke småflaut, inne på ein fullsatt kafe … 

 

Men, eg stod på mitt … Gir man itte i sånne øyeblikk som foreldre, vil man aldri komma ovanpå igjen, og man blir slave øve sine egne dårlige beslutninger … E det nåke barn kan lukta lika godt som ein fullbods sporhund, så e det når foreldre e på randen av nervesammenbrudd, og vil gi itte for alle krav som komme … Då kan eg heller tåla nåken smått fiendtlige og bebreidande blikk, fra gjengen med pensjonistdamer borte i hjørna, som heilt klart kun såg Mini’en sine krokodilletårer og detta trista valpeblikket … Istedet for ulven i fåreklær … Herreguuud … Mini’en sin radar for ettergivande foreldre, den slo ikkje ut, så guten skifta taktikk … 

 

” Man kunne nærmast sjå at ett skred av tankar, rulla øve netthinnå te Mini’en, der han kikka mismodig på meg … Og klarte å fanga opp, at eg flakka blikket mitt, mot pensjonistdamene … 

 

Han snudde seg kjapt for å sjå ka eg hadde sett på, før han snudde seg tebake mot meg, med ett djevelsk flir om kjeften … Det varte bare i ett brøkdel av ett sekund, men både eg og Mini’en, va fullt klar øve at eg hadde fått det med meg … To tideler seinare, så va det trista valpablikket tebake og med eit tilgjort bedrøvelig tonefall, seie guten høgt … – Det e ikkje glad i meg du pappa … Du vil eg ska væja lei meg, faktisk … Før han vrei seg øve te sidå, så pensjonist damene fikk orkesterplass te ein teateropptreden av sjeldent dyktig kaliber, der han lot underlippå overlappa overleppå og ga absolutt alt, for å sjå trist ut … 

 

Det va som om man helte bensin på bålet, og pensjonistdamene kikka på meg med forsterka forakt, men eg kontra lynkjapt og sa lika høgt som Mini’en …

 

– Nå syns eg du e urettferdig, gutten min … Dåkke fikk begge ein ting på lekebutikken, og lovte å ikkje masa meir … Eg ska ikkje sei at eg tok innersvingen på Mini’en, men damene svingte oppmerksomheten øve te sitt eget bord igjen, og eg pusta letta ut … Mini’en fortsatte med sitt heilhjerta forsøk på å få Fatter’n i ett såpassa dårlig lys, at eg gjerna ga itte, og grein sine bitre tårer øve at den lekå han hadde fått, ikkje va den han ville ha … Men, eg vil tru at hans fantasifulle oppdrag, det hadde blitt avslørt, sjøl om fjotten såg ut som ein liten gullgutt … Ein supertrist gullgutt på speed … Det va på tide med ignoreringstaktikken, tenkte eg for meg sjøl, for då går det som oftast kjapt øve … 

 

” Ein taktikk som sjelden blir forstått av andre, enn dei som har hatt eller har barn, mens barnløse par eller enslige ikkje kan forstå kossen foreldre, ikkje kan ta seg av sine viltre, sinte eller sure barn … 

 

Og man kan nesten lesa i blikket deiras, at gudhjølpe meg, slike foreldre som han der, det ska ihvertfall aldri eg bli … Mine barn, dei ska eg jaggu meg ha kontroll over, når eg e ute blant folk … Eg vett ikkje, men eg kunne gjerna sagt ting som det va, så de blei klar øve ka som komme te å skje, sjøl med dei … Men, eg gidde ikkje … Slike folk, som sikkert sitte på jobb, i selskap eller lignande, og legge ut om han toskjne pappa’en, som ikkje tok affære med ungane sine … Dei kan bare få det rett i fleisen, uten så mye som ett fnugg av forberedelse, at det forskjell på å vær toskjen og idiot … Og i detta tilfellet, så va det ikkje eg som va idioten … Heilt klart … 

 

Forsåvidt, så slo taktikken min te og itte nåken minuttar med nåken siste forsøk på krumspring, så roa Mini’en seg, men krøyp under bordet for å gjemma seg … Mens eg satt rimelig godt forøyd med meg sjøl, å kikka litt på nettavisene på mobilen … 

 

Det finnes et slags ordtak, som seie at ei lukt, ett bilde eller ein sang, kan senda noen og einkvar inn i ett sterkt minne … For plutselig, så kjente eg ein snek som eg nærmast ikkje har kjent, siden den gangen eg nesten drepte Kånå, med ein liten saftig fjert seint ein syttende mai, for nåken år siden … Tjera vena meg … Sneken kom fra under bordet, så eg holdt pusten og kikke forsiktig ner … Og der satt det ein liten pjokk, med ett djervt og utfordrande blikk, fullt klar øve ka han hadde gjort, mens ett flir begynte å forma seg om kjeften … Eg gidde ikkje å forsøka å beskriva det, dåkke vett ka eg meina … Fy flate meg, altså … Om folk snudde seg å kikka eller ikkje, det vett eg ikkje … 

 

” Eg satt der å kikka resolutt ner i mobilen, te både sneken hadde gitt seg og Kånå fornøyd kom ruslande tebake med Litlajentå … Eg reiste meg kjapt og fikk gjengen med meg … 

 

Nok ein forholdsvis “trivelig” tur på byen va over, der eg duknakka rusla mot bilen, itte at eg på eit skremmande og utspekulert vis, blei utmanøvrert av ein Mini i storform … Igjen … 

 

Typisk altså … Eller faktisk …