Eg elske musikk.. Nærmast uansett sjanger, men eg e vel ein sucker for power ballads.. Det kan nok Arvid, ein god kompis skriva unna på.. Som sikkert som musikar nærmast vrir hovudet sitt av, når han vikariere for meg på jobb..Og uforvarande blir sittande å høyra på det eg har lagt inn på usb-pinnen i lastebilen..

Ein gang, når me sko reisa te Mallorca, hadde eg lagt ett spansk kurs på den og..

Og hadde fått ny stereo i bilen, som Arvid ikkje hadde heilt funnet ut av.. Og blei lyttande på spansk-kurs nesten fra Bokn og te byen igjen, før han fant ut kossen man skifta mappa.. For sikkerhets skyld hadde eg lagt inn 9 cd’er med detta spansk-kurset.. Stakkars Arvid.. Men det e løye kossen musikk på ein måte definere fasane man e gjennom i livet..

Eller kossen ein sang blir hengande med ett spesielt øyeblikk eller minne..

 

Første gang eg og Kånå va i syden sammen, på Dionysos Hotel på Rhodos.. Så spilte de La Bomba, med King Africa kvar gang det va sånn vanngym.. For alle så hadde ein illusjon øve at alt de putta i seg på ferie, forsvant med 10 minutts vanngym.. Jojo.. Til og med Kånå og Svigermor heiv seg med ett par ganger, te meg og Svigerfars store forlystelse.. Hjølpe meg for ett syn..

Så kvar gang den sangen komme på radioen, eller lignande.. Blir tankande dratt rett te Rhodos..

Flytta på dej, med Alina Devercerski e sangen vår fra Mallorca.. Som tilfedigvis lå på ein sånn Ipod me hadde tatt med oss heimante, og sette på kvar kveld når kidsa va i seng.. Når me satt på terrassen og kosa oss med ei kalde ei.. De lime seg liksom fast te minnene man har lagra i topplokket fra ferien..

 

Også har man sånne sangar som sitte gjerna fra epoke skiftande tider.. Tider kor man som menneske va i stor endring.. Loreen med Sandra f.eks, som alltid va siste sangen på discoen i ungdommen.. Den sista tiå før man gjerna trådde den eine foten inn i voksen verdenen.. Beth med Kiss blei og ofta spilt i samme setting.. Og man hadde ikkje meir enn høyrt førsta strofå, før haukablikket gjekk over forsamlingen, på leit itte den man gjerna hadde ett godt øya te..

[su_youtube_advanced url=”https://youtu.be/uqmInxzlIwo”]

Og før man visste ordet av det hadde man enten vært heldig, og skutt gullfuglen.. Eller blei sittande på ein stol innte veggen og deppa.. Fordi nåken kom deg i forkjøpet..

Uansett satt sangene seg i minnet.. Definitivt..

Også har man deppemusikk.. Musikk man høyrte på i tunge stunder, når voksenlivet trykka sin ubønnhørlige vrede over deg.. Og ga deg ei leksa om livet.. Not Ready to make Nice med Dixie Chicks va ein eg høyrte mye på, når mursteinane regna fra himmelen og trykte meg ner i hengemyrå.. 9 Crimes med Damien Rice og Teardrop med Massive Attack gjorde og susen, eller Trust med The Cure..

Ingenting va så lett som å deppa, om man satte på dei..

 

[su_youtube url=”https://youtu.be/c0kFNGNiAs4″]

 

Men for all del.. Det va tider man blei oppstemt og.. Eller forelska.. Eg og Kånå klina første gangen te tonane fra Afroman og Because i got high.. Skikkelig romantisk.. I kjellaren på “Banken” den lokale plassen så va mest in på den tiå.. Og i bursdags selskap te ein kompis.. Det e i grunnen ikkje så ofta eg komme på den sangen, nå te dags sånn egentlig.. Jaja, alt te sin tid..

Eg hadde jo ein heilt morbid musikksmak, meinte Kånå på den tiå.. Når hu kikka gjennom platesamlingå mi..

The Pixies, The Cure, R.E.M .. Band hu nærmast aldri hadde høyrt på.. Men forsåvidt va den meinigå sterkt gjensidigt, for hennas cd samling va Mr.Music nr 1 te nr 38.. Eg holdt på å få hjerteinfarkt når eg fant ein cd med Green Day, inni mellom alle Mr.Music cd’ane.. Basket Case til og med.. Og Offspring med Smash.. Eg har ein mistanke om at hu hadde knabba de av bror sin..

Eg hadde vel nåken guilty pleasures eg og.. Bonnie Tyler, Elton John og Aqua, f.eks..

 

[su_youtube url=”https://youtu.be/EHC9HE7vazI”]

 

Aqua hadde forresten ein strålande fin ballade, Aquarius.. Kunne nesten høyrast ut som om Aqua lene kunne synga fint og, om man la godviljen te.. Og då e me inne på min hang te Power Ballader.. Eg kan ikkje for det, men det e ikkje mye så massere øyregangane mine bedre enn ein ravande god Power Ballade..

Def Leppard med Love Bites trur eg har nærmast drevet mor mi te det glade vanvidd.. Då Animal va den første cd’en eg kjøpte, itte Stereo-anlegg va handla inn for komfirmasjons penger..

You’re all i need med Motley Crue, Heaven med Bryan Adams og Purple Rain med Prince.. E blant andre hu Mor nok ikkje huska med glede..

 

[su_youtube url=”https://youtu.be/CBTOGVb_cQg”]

 

Nazareth, Scorpions, Aerosmith og Bon Jovi blei spilt te de nærmast gikk i oppløsning på den tiå.. Love Hurts, Still loving you, Angel og I’ll be there for you va favorittane.. Så kom Guns’n’Roses, Pearl Jam og Nirvana og man hadde trødd inn i voksen verden med begge beinå.. Nesten ivertfall..

Herreguuud..

Eg huske ennå kor blåst av banen me blei, itte første gjennomlytting av Apetite for Destruction, te Guns’n’Roses.. Paradise City, Welcome to the Jungle, Nightrain… Og det legendariska riffet te Sweet Child O’ mine.. Tjera vena meg…

 

[su_youtube url=”https://youtu.be/Pj8NfRvpr4Y”]

 

Det e heilt utruligt kossen musikk sette seg i hjernen.. Og knytte seg te minner, opplevelser og emosjonelle hendelser..

Det e mange andre band og sangar eg ikkje har fått nevnt her ein gang..

Som forsåvidt har sin plass i mine minner og opplevelser opp gjennom årenes løp.. Men sko eg skrevet om alt.. Trur eg ikkje eg hadde blitt ferdig før te sumaren..

Har dåkke og sangar man forbinde med epoker, hendelser eller lignande ??

=D

[su_youtube url=”https://youtu.be/1alrtO1d8D8″]

Min og Kånå sin sang.. Te kvarandre.. ❤