Dunsten av Frodige Blomsterenger, Alvedronninger og ein Brakfis…

 

Det va som tatt ut av skrekkscenene te verdens verste skrekkfilm, når eg satt i sofaen igår itte jobb.. Eg har som sagt tidligare hatt ett snev av “manflu”, siste del av forrige uka, og forsåvidt i helgå.. Men, har kommen sånn nåkenlunde te hektene igjen, itte nåken grusomme dagar.. Så, når eg kom heim fra jobb igår, og hadde parkert i sofaen itte middag, kaffien stod på sofakanten og ein sjelden stillhet hadde lagt seg øve heimen.. Då sprakk idyllen tvert, når Kånå heiv seg inn i ett hosteanfall av sjeldent kaliber, med påfølgande kommentar..– Jøje meg, eg trur jaggu meg eg begynne å bli slakke eg.. Før ett etterskjelv av hosteriå laga dønningar i sofaen..

Om eg skvatt te av hosteanfallet, så frøys blodet te is av Kånå sin kommentar.. Ein uhyggelig følelse bredte seg i kroppen og nakkahårå stod te værs, som om et spøkelse nettopp hadde strøket tett forbi..

Eg minnast sist gang Kånå gjekk på ein smell og lå strekk ut i nærmast ei veka..Eller den gangen hu blei gjort radioaktiv av behandlingen for stoffskifte sjukdommen sin, og ikkje kunne vær nær Flokken, på nesten ei uka.. Og det va ikkje glade tankar befengt med dunsten av frodige blomsterenger, som dukka opp fra glemselens slør langt bak i hjernebarken.. Snarare tvert imot vil eg heller sei, der eg sprinta rundt i heimen, i ett fånyttes forsøk på å holda kontroll på sakene, forsåvidt i begge tilfellene.. Men, uansett kor stor innsats eg la inn for å holda oversikten, va det heller det motsatta som skjedde, der ting begynte å skli ut av kontroll..

 

” Det e nok fleire ting som kan virka skummelt, for Fatter’n i ein massebarnsfamilie.. Men, ingenting e meir skremmande enn ei skrantande Kånå med symptomer på sjukdom, som gjerna vil setta hu ut av spill..

 

Ihvertfall for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, og som har ei Kånå som sveve rundt i heimen, som ei geskjeftig budeia.. – Uff nei, eg føle meg rett og slett ikkje i form eg, altså.. Seie Kånå forsyne meg ein gang te.. Og eg sprette opp fra sofaen, med ett bykst, hverken eg eller Kånå forventa.. – Tjera vena meg, ska eg finna nåken medisiner te deg, trenge du nåke varmt å drikka eller ska eg kjøra på apoteket å kjøpa nåke..!!??? .. Intensiteten og at det nesten høyres ut som eg va på randen te hysteri, skremte nesten meg meir, enn det sikkert gjorde Kånå.. Hu bare kikka på meg og sa ingenting..

Ein stillhet som forsåvidt va effektiv.. Eg høyrte sjøl den skingrande klangen av det e eg nettopp sa, nesten som ett ekko i fjellheimen, der den tok turen innom alle stueveggane..

Eg tenkte med meg sjøl, at nå har eg gjerna overspilt så te de grader, uten å egentlig gjør det med vilje.. Det e jo i sånne tilfeller ein mann ska fremstå rolig, avbalansert og gjerna ansvarsbevisst.. Og heilt klart ikkje som ein hysterisk fjott med skingrande stemme, og ein ansiktsfarge som renne av som billig sminka, kun fordi Kånå muligens ikkje e i form.. Men, ikkje alle “menn” har ein Flokk sånn som våras, med medlemmer så utspekulerte, fulle av fandenskap og kreativt på topp sånn med tanke på rampestreker.. Ikkje alle “menn” har blitt utskjemt så te de grader, av ei ilter, småsint men altfor snill Kåna, som eg har..

 

” Jøje meg, den siste innrømmelsen der, den utløyste nesten ein følelse av lettelse.. Eg har vel gjerna ikkje alltid et lika godt grep på det som skjer rundt meg, men at Kånå gjerna skjemme meg litt ut, det har eg vel forsåvidt oppdaga..

 

Eg va vel på ein måte heldige igår, for mot all formodning så kvikna Kånå såpass te, at hu ihvertfall ikkje blei verre.. Katastrofealarmen gjekk ikkje av denna gangen, eller ihvertfall ikkje igår.. Men idag, når eg forsåvidt satt å skreiv på detta innlegget her, så fant Kånå seg litt ost å kjeks som hu sko kosa seg med.. Hu har rett og slett blitt hekta på detta her, ost og kjeks, itte hu fikk det servert hos naboen, her for nåken veker siden.. Men, hu klaga seg litt øve osten idag, den svarte visst ikkje heilt te forventningane, klaga hu seg.. Før hu bredde teppet øve seg, nåke småskuffa øve osten, og satte augene i boksen på veggen..

Eg småflirte litt for meg sjøl, øve denna nåke lett snurtna Kånå, som mildt irritert lå der under tepppet.. Men heldigvis va hu sur på osten og ikkje meg..

Derfor ana eg fred og ingen fare, her eg satt å skreiv og det gikk vel kanskje ein liten time eller to.. Så.. Uten forvarsel av nåke slag, ja då brumma det lett under teppet te Kånå.. Eg kikka på Kånå, som kikka tebake med ett stramt flir, som igjen la presedens for at her kunne eg bare holda kjeft.. Og eg har vel mine synder akkurat på detta feltet, og såpassa lenge har me vel vært sammen eg og Kånå, at ein fjert i ny og ne.. Det sette som regel ikkje kjærligheten på prøve meir.. Men alikavel, så høyre det vel te sjeldenhetane, at Kånå gjerna slippe ein brakfis, i nærheten av meg.. Eg kan forsåvidt ikkje huska at hu har gjort det nåken gang, når eg tenke meg om.. Men snikande sidevindar, dei e hu god på..

 

” Men, det va det hu gjorde lika ittepå, slapp ein brakfis, samtidig som hu reisa seg opp i sittande stilling, treiv teppe te sides og slapp laus ein snek her i stuå.. Ein snek som sikkert kunne svimeslått ein flokk fullvoksne Bison oksar, på kun kort tid..

 

Eg gjekk ihvertfall rett i bakken, som om nåken hadde kasta tåregass lukst inn i stugo.. Herreeeguuuud.. Snakka deg om at eg gikk på ein smell her for ei god stund siå, når eg ein 17 mai kveld, ikkje klarte å holda ventilen tett meir.. Og ei mitraljøse med småfjertar, holdt på å ta knekken på ei sovande Kåna.. Men, den sneken som limte seg på luftå i stuå ikveld, den kan nesten ikkje beskrivast, og eg håpa virkelig ingen andre blir utsatt for den..

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.. Hadde eg kunne samla sneken opp i beholdere, så kunne eg sikkert solgt den på svartebørsen for kjemisk krigføring, som sterkt lammende gass..

Eldstemann, som va over gjennomsnittet interessert i insekter, tidligare i oppveksten, han lærte meg eingang nåke interessant.. Nemlig at nåken insekter som gjerna innsåg at man ikkje kom seg klar, dei rulla seg rundt på rygg, drog beinå te seg og spilte død.. Og akkurat ikveld, så følte eg regelrett litt på den trangen der, eller muligens mye.. Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltid imponert meg.. Hu reiste seg bare opp, kikka djervt på meg før hu spankulerte som ei alvedronning i Måneskinnet, mot kjøkkenet.. Før hu sa..

 

Der fikk du igjen.. For den kvelden på 17 mai, for ei god stund siå, når du nesten forgifta meg.. Før hu flira djevelsk te meg.. Ett regelrett Jack Nicholson flir..

Jauda.. Sånn går nå dagan.. Uten så mye som et snev av blomsteeng dunst.. I dobbelt forstand..  ;-D

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg