Hamsteren vår Obelix daua i helgå … Eller nærmere sagt natt til mandag.

Han sovna stille inn i løpet av nattens mulm og mørke og lå stiv som en stokk i det lille huset sitt, oppi buret.

Eg kvakk litt te når krabaten ikkje gjorde som normalt, når eg løfta av taket te det lille huset hans.

Han pleie å ligga snurra sammen som ein ball, å kikke som oftast nåke søvning opp når han blir vekka.

Men, mandags morgen så lå han bare der. Dau som ei sild …

 

Det e snodig kor glad man blir i slike småkryp man har te kjæledyr.

Med et hederlig unntak i den stein galne undulaten me hadde … Då feira eg og Kånå med champagne heila nattå, itte me hadde spilt triste foreldre til leggetid.

Med Obelix ble det ikkje slik.

Eg varta regelrett glad i fyren. Ein godmodig, lett korpulent men allikevel spretten gullhamster.

Ein hamster med et eksjepsjonelt godt lynne som aldri beit nåken, stakk av eller var uvillig te litt kos i armkroken.

 

Jaja, han beit Han i Midten te blods førsta ukå i heimen, men det hadde han bare godt av. Han lydde fra den dagen av, Han i Midten, og lot Obelix få vær i fred te han va blitt husvant.

Og når eg tenke meg om så fordufta han for så vidt i sofaen ein gang.

Det ble full oppstandelse i stugo. Og ingen fikk setta seg i sofaen før krapylet blei funnen.

Me fant han te slutt.

Der han satt nede mellom to sofaputer å gumla i seg popcorn rester til den store gullmedaljen.

 

Til og med Kånå blei glad i fyren. Så glad som ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna kan bli, i et slikt kryp.

Der hu av og til, når hu ikkje trodde nåken så hu, satt å godsnakka og kosa med krabaten i fanget. Mens fjotten kosa seg glugg i hjel av Kånå sin grenseløse omsorg.

Du va nok høgt elska av alle i heimen du, din lille sjarmerande pelsdott …

 

Så eg blei trist når eg fant fyren død i buret sitt. Reist til de evige jaktmarker for godmodige hamstere.

Og eg fikk et sånt slags “Doffen har daua” øyeblikk når nyheten skulle meldes ut i heimen. Der eg grua meg i hjel te å sei de sørgelige nyhetene.

Spesielt te Litlajentå og Mini’en.

Kossen seie man slikt liksom ?

Eg begynte på ein lang tale om kor gammal Obelix va blitt, at han hadde vært litt skrøpelig i det sista og at det va derfor pelsen nærmast va blitt grå.

Når Litlajentå skyte inn.

– Har Obelix daua, Pappa ?

 

Mini’en satt bare å kikka perplekst på meg og trudde eg tulla.

– Ja, han har desverre det. Svara eg, mens eg kjempa mot nåken tårer i øyekroken og svelgte ein klump i halsen.

Mini’en spratt ut av sofaen og løp for å sjekka om eg faktisk snakka sant.

Litlajentå spratt te værs og kauka bare ut.

– Jaja, då ska eg ha hund !!

Herreguud …

 

Mini’en satt å kikka trist ned i buret når eg kom ut. Og når Kånå og Litlajentå for avgårde i selskap, avholdt me ein fin og verdig begravelse borte i ein krok av hagen.

Han fant nåken pinner og snikra et kors, limte på navnet som hadde hengt på buret og holdt ein liten høytidlig tale ved graven.

Før me rusla saktmodig inn igjen …

 

Det va ikkje før te kvelds at Litlajentå kom snikande bort te meg, med to blanke auger og eit olmt blikk …

– Begravde dåkke Obelix i ei Pizza eska? Herreguuuud, dåkka har jo sikkert skvist han, stakkar. Sa hu, før hu snudde tvert om, tørka seg i augene og løp opp på rommet.

Jøje meg, tenkte eg. Så hu va nok litt lei seg allikavel. Sjøl om hu har masa om hund i et halvt år nå …

 

Men, sånn uansett. Hvil i fred, kjære Obelix. Du va høgt elska og e sterkt savna …