Det e merksnodig kor fort tiden går når man virkelig har det travelt i heimen, då kan to uker jaggu meg fly forbi som ett supersonisk jetfly, på null komma niks. Og plutselig står man midt i stugo, å lura på ka i all verden som har skjedd, dei siste dagane. Slik har det på ein måte vært her i heimen, den siste tiden, kor begivenhetane meir eller mindre har stått i kø. Det har vært travelt på jobb, travelt i heimen, travelt overalt. Såpassa travelt har det vært, at eg nærmast ikkje har fått lukka opp laptopen, for å holda denna famøse bloggen oppdatert. Men, jøje meg. Sånn e det i småbarnslivet. Somme ganger flyr livet forbi netthinnnene, og man må bare holda seg fast i karusellen …
Ein karusell som te tider speeda opp tempoet te uante hastigheter, sånn at uker og dagar rase forbi, mens man tviholde seg i setet på livets runddans … Ein dans som man aldri heilt vett når vil ta seg ein liten pust i bakken …
Men idag, så hoppa eg av i ein sving når hastigheten sank betraktelig, og eg såg muligheten for ett lite friminutt, der eg rulla bortover gulvet fra gravitasjons kreftene. Kånå tok med seg Småtrollene i selskap slik at eg sko få litt arbeidsro, her i heimen. Arbeidsro, det e ett snodig begrep, sånn egentlig. I mitt yrke som distribusjons-sjåfør, der e det rett og slett ett “ikke ord”, ett begrep man ikkje vett at finnes, på ein måte. Egentlig her i heimen og. Det finnes fanken meg ikkje ett sted igjen, kor ein stakkars Fatter’n kan lura seg vekk, for å få nåken få minuttar med “arbeidsro”. Sånn med tanke på mange ting, faktisk …
” Av og te, så tar eg meg sjøl i å lura kraftig på kossen i all verden eg har funnet tid, te å skriva denna bloggen, sånn egentlig … Der jobb, hverdagen og familie kombinert med tilgjengelig tid, nærmast ikkje strekke til …
Det e vel gjerna slik, at når dei små episodane med ellevill galskap oppstår i heimen, så slår det kreative senteret i hjernebarken inn, og tar over te Fatter’n har skrevet seg tom. Då kan eg vel gjerna skriva kor som helst, og ensa gjerna ikkje det som skjer rundt meg. Andre ganger oppstår det gjerna ett euraka øyeblikk i lastebilen, når eg e på jobb, og underveis mellom to leveringer. Som oftast stoppa eg opp og skrive ner tankane eller ide’en som åpenbarte seg, for sjølsagt vett eg at den som regel har forsvunnet fra hjernebarken, når eg komme heim fra jobb. Då e det viktig å skriva ner nåken stikkord, sånn at eg kan ta opp igjen den tråden, seinare … Når eg får tid …
Derfor, så blei eg egentlig ikkje så overraska når eg åpna den notsiblokkå idag, og fant mengder av tankar og ide’ar som ikkje har blitt gjort nåke med. Hjølpe meg, der va det jaggu meg nok stoff te å gjerna holda meg sysselsatt i minst to uker, om ikkje meir …
Som f.eks det med søsken-rivalitet, som va stikkordet som stod øverst, og sikkert e skreven ned for lenge siden. Med understikkordene Amandasenteret, heis, knapp, ringeklokka, først, trapper, bil, sitte fremme, sitte bakerst og etc, etc, etc … Det va så mange stikkord bare på førsta sidå, at eg kunne jo sikkert skrevet tre-fire innlegg, kun fra den siden der. Forbløffelsen øve å finna omtrent tjue sider te, med tettskrevne stikkord fra diverse hendelser, den va nærmast i øvekant sjøl for meg. Der eg satt å henta frem hendelsene fra langt bak i hjernebarken, mens eg humra stille for meg sjøl, og lurte på koffår i all verden eg aldri har gjort nåke meir med detta, sånn egentlig …
” Løysningen på det mysteriet va ikkje så vanskelig å gripa fatt i, med tanke på den strabasiøse hverdagen den siste tiden. Tjera vena meg. Eg e jo først å fremst ikkje nåke fulltids blogger, men først og fremst Pappa, Livspartner og Yrkessjåfør …
Man må prioritera i rett rekkefølge, når man har ein slik kabal som må gå opp, om ikkje så trur eg kjapt det ville blitt tjue sider te. Tjue sider med ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, som verbalt høvla øve Fatter’n, om alt han sko hatt gjort, men som ikkje har blitt starta på ein gang … Så idag, då tenkje eg det e på tide å gripa litt fatt i denna notisblokkå, siden Kånå har innvilga nåken timar med “arbeidsro”. Slik at Fatter’n sko få jobba litt i ro og mak med ett prosjekt han har på gang, ett prosjekt som virkelig e ei utfordring, spennande og ein kraftig tur ut av komfortsonen … Igjen …
Men, som mange kloke mennesker tidligare har sagt, det e ute av komfortsonen ting skjer, og gjerna legge grobunn for utvikling. Både den eine eller den andre vegen …
Ingenting e spikra i stein om detta prosjektet, men at det e ein liten stor mulighet, det e det liten tvil om. Meir om detta prosjektet, det har eg ikkje å sei før eg forsåvidt kan gjør det, og ting e hundre prosent på plass. Spennande tider, det går det ihvertfall i mot for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, skrivekløa og som har ein tendens te å rota seg opp i saker og ting, som egentlig ikkje sko vært mulig. Men, som har manifestert seg foran meg, mye på grunn av denna artige lille famøse bloggen min …
” Så følg med fremover, Folkens. Plutselig. Og seinare idag, så komme det nok ein liten epistel fra denna notisblokkå mi, kanskje om akkurat søsken-rivalisering … Just wait for it …