Eg satt med frokostbordet idag morgens, når eg spurte Kånå, om hu ikkje kunne sende meg “agurkhøvelen”. Eldstemann begynte å flira, Litlajentå kikka bare himmelfallent på meg mens Mini’en datt inn i ei heidundrande latterkrampe. – Det hette ikkje agurkhøvel, pappa. Herreduud, altså. Seie Mini’en, innimellom latteranfallene. Eldstemann hengte seg på, å lurte på om det hadde klikka for meg, man skjærte jo ikkje agurken med nåke som hette agurkhøvel. Tjera vena meg …

Litlajentå va av samme oppfatning, når sjokket øve ka Fatter’n hadde sagt la seg, og hu kom te ordet. – Hvis det e ostahøvelen du meina, Pappa. Så skjære du ikkje agurk med den, då lukta å smaka osten agurk ittepå, og det e ikkje godt … 

Eg satt med hendene folda sammen på bordet, og kikka med stoisk ro øve bordet, rett på Kånå. Eg hadde blikket direkte mot augene hennas, ett blikk festa med borrelås, men Kånå lot som ingenting. Hennas evne te å lata som ingenting, når hu gjerna har nåken synder på samvittigheten, den har alltid imponert meg. Men, itte snart to tiår sammen så lære man kvarandre å kjenna, og dei små rykningane i kvar av Kånå sine munnvikar, dei fortalte meg alt eg trengte å vita.

” Og nå hadde nettopp tre av våre kjære barn, nettopp bekrefta akkurat det samme som eg synast. Nemlig det, at man skjære fanken meg ikkje agurk med ostahøvelen, når man laga seg kveldsmat, frokost eller lunch …

Slik at nestemann som komme ut på kvelden, f.eks torsdagskveld i forrige uka, og ska laga seg to-tre herlige brødblingser med brunost. Enda opp med full fiasko kveldsmat, når brunosten ose av agurksmak og lukt, og skivene blir uspiselige, mildt sagt … Eg e jo som regel ikkje kresen i matveien, men agurk og brunost forent sammen, på ei herlige grov brødblings med rikelig med smør. Det e bare ein kombinasjon som ikkje fungere. Punktum …

Kånå kikka te slutt nåke skjelmsk opp fra tallerkenen som hu liksom hadde studert, i ett par minutt nå, mens hu liksom gjorde som hu ikkje forstod ka eg hadde meint. Før hu kleiste rundstykket hu hadde i håndå, ner på tallerkenen, og høgt og tydelig la seg flat som ei pannekaka.

– Greit Frode !!! Eg tar poenget ditt, og ska aldri, aaaaldri meir skjæra i agurken med ostahøvelen, sånn at kveldsmaten din blir ødelagt, eg beklage på det sterkaste at eg ødela kveldsmaten din på torsdag. Ok ? … E me ferdig med den saken nå !? 

 

Flokken kikka forbløffa på Kånå, som om hu hadde utført ei dødssynd, og sko nå reisa avgårde for å tilbringa mangfoldige år bak lås og slå, for å gjøra bot for sin forbrytelse. – Har du skjært agurk med ostahøvelen, mamma.? Seie Mini’en strengt, meir enn han spør. – Herreeeeduuuud, altså. La han teatralsk te.

Litlajentå rista bare på hovudet øve mor si, mens Eldstemann som stort sett e i koalisjon med Kånå, bare kikka skuffa på hu øve bordet.

Muligens, så ska eg finna frem soveposen og liggeunderlaget ikveld, å legga det foran dørå nere, før eg rusla inn i loppekassen og legge meg. Eg vett ikkje. Det kan fort slå begge veier, sånn egentlig …

Skjæra agurk med ostahøvelen, altså … Jøje meg, eg kan ikkje anna enn sei som Mini’en …

… Herreduuud …