Durte øve stereoen når eg fyrte opp lastebilen og eg tenkte – Ja, koffår ikkje.. Været så bra ut, våken va eg og alt låg egentlig te rette for ein flott dag..
Men, snakka deg om skjebnens ironi altså.. For når eg kom på jobb så bugna det jo øve av varer som sko ut.. Og sjølsagt, når eg nesten va ferdig å lasta, så dukka det opp ein svær palle med småplukk som va satt på feil sone..
Typiskt..
Eg trødde det på i mild irritasjon og endte opp med øve 50 stopp idag.. Supert.. Ivertfall når man komme bittelitt skjeivt igang.. Lista blei skreven ut og sendt te Håndterminalen min, ein sånn Pda sak fra 19 pil og bue.. Og på førsta leveringå fant jo den ut at ein restart e akkurat det Frode trenge idag..
Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare.. Og når me forsåvidt snakka om Herren, så åpna han alle himmelens sluser, når eg begynte å levera.. Jippi..
Ein restart e gjerna vel og bra det, om prosessoren gjerna e av nyare dato og nåkenlunde kjapp.. Men detta trasjverket eg har, bruka jo ett kvarter på å komma igang igjen.. Eg holdt på å trø heile driten i bossbøttå te Coop’en.. Men, der igjen.. Eg e jo avhengig av denne forbaska Pda’en og..
Så.. Når endelig den e oppe å går igjen, og eg kjøre videre te neste kunde.. Så står Biltilsynet å haika i veikanten.. Tjera vena meg..
Full kontroll inne på trafikkstasjonen.. Detta va jo midt i blinken, vettu.. Akkurat denna dagen kor eg sjølsagt har tid te det.. Itte ein liten halvtime får me kjøra ut igjen, itte kvar ein krok av bilen e sjekka.. Lastingå mi va såvidt godkjent og bremsene meir enn god nok.. Bare ca 45 minutt forsinka ut på rutå mi..
Så te slutt, når eg e kommen godt igang og e på vei innover på rutå mi.. Neste levering e ein privat kunde.. Då e det veiarbeid der, og eg må venta 10-15 minutt..
Jaja.. Så fryktelig lenge va ikkje Adam i paradis, hette det visst.. For når eg kom heim fra jobb idag, møtte eg meir eller mindre hverdagsgalskapen i trappå.. Litlajentå føyk kaukande øve stuegolvet i fullt firsprang itte Mini’en.. Mini’en skreik lika høgt, der han ilte øve gulvet som fortropp.. De sprang om kapp øve kim så sko røra i pannekakerørå.. Han i Midten satt i sofaen og ropte itte stillhet, han høyrte jo ingenting..
Eg stod ei litå stund å lurte på om eg bare sko snu, og lura meg ut ett lite øyeblikk te.. Men eg blei oppdaga av Kånå, før eg fikk bestemt meg.. Hu va mildt sagt i harnisk, der hu sprang mellom gjøremålå i heimen..
Hu hadde solgt det gamla regntøyet te Litlajentå, men han som sko henta det, fant ikkje fram.. Og med tanke på Kånå sin manglande evne te å forklare veibeskrivelse, så va jo det forsåvidt ikkje så uforståelig.. Men fyren hadde Googla adresså våras, og havna midt utpå markå, foran rekkehuskomplekset.. Nå ska ikkje eg ta nåke avgjørelse om kim så gjerna hadde mest skyld her.. Men Kånå hadde vitterlig skrevet dei kvite rekkehusene med forskjellig farge på carport og dører..
Og står man der eg mistenke at han stod.. Så e det absolutt ikkje vanskelig å sjå detta rekkehuskomplekset.. Det forsvinne på ein måte ikkje inn i naturen, med sin eggehvite fasade og dører i alle regnbuens farger.. Til og med rosa..
Og nett som eg har lært på den harde måten sjøl, så e ikkje Google fasiten øve alle fasiter.. Det forekomme feil og mangler der og.. Men han fant fram te slutt og lot forsåvidt Kånå få høyra ka han meinte, om at me ikkje befant oss der Google hadde henvist han.. Ka Kånå hadde forklart va visst underliggande Google.. Så for ein gangs skyld så e Kånå frikjent, spør du meg.. Tjera vena meg, alle vett vel at Kåner trumfe Google uansett kor rett man trur man har.. Eller kor rett man vett man har.. Av og te e det bedre å meina det som gir størst gevinst, uavhengig av kim som har rett.. Derfor meina eg ofta det samma som Kånå..
Men.. Det slutta jo ikkje her.. Denna ittemiddagen va fortsatt ung i forhold te hverdagskomplikasjonar.. For Kånå sko jo steika pannekaker..
Så når hu forfjamsa kom opp fra gangen, itte at Mr.Google sikkert pent hadde bedt oss flytta der Google meinte me bodde.. Sette hu igang med steikingå av både pannekaker og bacon.. Mens eg satt i sofaen og surfa litt på nettet, og leste avisene der.. Det e greit å holda seg nåkenlunde oppdatert i det som skjer, rundtomkring i verden.. Eg kan f.eks beroliga meg med at litt grått hår, bare e positivt.. Det tyde på at man e i toppform, og har ett langt liv foran seg.. Ivertfall så meina de det, nåken forskerar.. For gråhåra villsvin hadde ivertfall dei egenskapene, i forhold te sine meir brunfarga medlemmer av arten.. Og me hadde visst mye til felles med villsvin, me mennesker..
Så mine grå hår som formere seg som kaniner, i hver tinning.. Dei e bare ett tegn på at formen e på topp og at livet blir langt.. Nett som eg har trudd i lange tider om meg sjøl, egentlig.. Ingen grunn te panikk, om man miste pusten halveis opp i ei trapp.. Eg har jo grå hår i tinningen..
Opps.. Ein liten digresjon der.. Men.. Kånå stod altså å steikte pannekaker, når hu begynte å klaga seg øve rørå.. For pannekakene blei så merkelige.. Hu frykta ei stund at kidsa hadde hatt nåke oppi, mens hu hadde vært nere å diskutert kor me bodde, med Mr. Google.. Men ingen av dei hadde gjort nåke anna enn røra i rørå.. Det sa de ivertfall med handå på ryggen og ti knivar i hjarta, eller nåke lignande.. Kånå kjørte oppi med meir smør, og slengte på ei nye pannekaka.. Og det virka som om det ordna seg der borte..
Men plutselig kauka hu te igjen, så eg skvatt i sofaen.. Hjølpe meg.. Nå blei pannekakene endå verre.. Nei, hu måtte heilt klart ha ei ny steikepanna, det måtte jo vær den som va syndaren.. Heilt klart..
Eg gjorde bare som eg ikkje høyrte na, der hu mumla nåke om Ikea, steikepanna og den forbaskade rørå.. Det e som oftast det besta.. Det å ikkje blanda seg opp i ting, som kan dra deg inn i ei rekka av hendelsar man plutselig ikkje e herre over sjøl lenger.. Og plutselig så sitte man som ett mentalt vrak og e totalt utslitt mens man spise svenske kjøttboller på Ikea.. Og ydmykt dyrka håpet om ei meining med tilværelsen.. På ein måte..
Men, men.. Det hadde vært stille ei stund nå, borte på kjøkkenet itte det sista utbruddet.. Før Kånå sette i ett gisp, og ropa ut ett – Åhhneeeei…
Det va jo ikkje pannekake røra Kåne steikte pannekaker med, men vaffelrøra.. I hverdagens umiskjennelige kvern, hadde Kånå i kaoset som regjerte fiska opp feil pose fra skuffå.. Og hatt opp i bollå, før kidsa fikk lov te å røra.. Kanå dampa jo nesten av oppgitthet og resignasjon…
Tjera vena meg, vettu.. Det va nesten ubetaleligt..
Men de smaka jaggu meg godt da.. Dei her pannekakevafflene te Kånemor.. Det ska hu forsåvidt ha.. Sjøl om de såg nåke merkelige ut.. Te pannekaker å vær, liksom..
=D
[bctt tweet=”Mr Google, Kånå og ei Pannekakerøra te besvær..” username=”Gikk_i_boden”]
Det skjer lite her heima, så det e ikkje så mye å melda om herifra om dagen.. Det blir fort sånt, når Flokken reise på ferie litt her og der.. Då sitte eg og Kånå å kikka i veggane, mens me tvinna tommeltottar.. Og øve oss på pensjonist tilværelsen.. Eg e egentlig ganske sikker på at me må øva forferdelig mye meir, ska me klara den øvegangen.. Men den tid den sorg.. Det e lenge te ennå.. Først må me ivertfall slita oss gjennom tenårene og lignande, med ein Flokk i garantert storform..
Men me har fått oss telt ivertfall, som me henta igår.. Så nåke fornuftig skjer det jo.. Nå trenge me bare nåken værmeldingar, som ikkje ose av norsk standard sumarvær.. Før me gjerna tør å begi oss ut på tur..
Men eg kom på ein liten episode fra jobb som hendte for 3-4 år siå, som eg tenkte eg kunne fra fram fra glemselen.. Fra når eg sko levera ett lass med vinduer på ein byggeplass, innøve i distriktet.. Det kan forsåvidt vær eg får ein småirritert snekker itte meg nå.. Men nå e det e jo ei stund siå, så han klara sikkert å sjå humoren i det, nå i dag.. For som sikkert dei fleste har fått med seg, så leve ikkje eg av denna her bloggen.. Eg e nok nødt te å ha ein fulltids jobb som yrkessjåfør, for å brødfø familien.. Ein jobb eg stortrives i, sett sånn på generell basis..
Det e ivertfall denna jobben eg har blitt aller minst lei av, i løpet av mitt yrkesaktive liv.. For lei av jobben sin, det blir man uansett, vil eg tru..
Eg va ivertfall på vei for å lossa detta lasset med vinduer te ein kunde, med ein liftbil.. Og vinduspaller e ikkje akkurat te å spøka med, der de e lasta itte alle kunstens regler med blytunge vinduer.. Men det e ikkje snekkrane rundtomkring heller, te å spøka med meina eg.. De vett kossen de vil ha det, for å sei det sånn.. Serviceinnstilt som eg e, så forsøke eg stort sett å itteleva deiras ønsker.. Og som oftast går det som ein draum.. Somme ganger inngår me gjerna ett kompromiss, mellom ønske og det som e praktisk løysbart..
Håndtverkerar e som regel fornuftige mennesker å ha med å gjera, sjøl om de sikkert kunne ønska seg ein kranbil, for sånne leveringar..
Men det e vel ett økonomisk motiv inne i bildet, vil eg tru.. Som gjør at eg og får sånne leveringar, innimellom.. Eg kom ivertfall frem te plassen og endte sjølsagt opp med å måtta rygga 3-400 meter opp te byggeplassen.. På ein kjerrevei av mildt sagt skummelt kaliber.. Det blei litt fram og tebake før eg kom meg opp te huset.. Og eg ana kjapt ugler i mosen når eg såg håndverkerane, som stod og peika og gestikulerte seg imellom, bak bilen min..
Det såg ut som om de ville ha meg te å rygga endå lengre, eller ivertfall opp ein småstygg bakke for å setta vinduene på oppsiå..
Det e ikkje ofta eg konsekvent og kontant bestemme meg for at det der.. Det komme ikkje te å skje.. Ikkje om det så smelle ein visse plass, eingang.. Men her va det enkelt.. Eg hadde ingen planar om å utsetta hverken bil eller last, for risikoen som den bakken gjerna ville utgjør.. Problemet va bare å få meddelt detta, på best mulig måte te arbeidsfolkå bak meg.. Som hadde begynt å flytte på ting, som stod i veien for videre rygging.. Nå va gode råd dyre for å fortsatt ha ei ok stemning, på resten av denna leveringå..
Men, så har man denna kjennsgjerningenn, at det e ikkje så mange “norske” yrkessjåførar igjen her i Norge.. Ivertfall ikkje som kan skriva og snakka flytande norsk..
Av og te så føle eg meg som “Den Siste Mohikaner”, i yrkessjåfør miljøet her i distribusjonsbransjen.. Den uglesette karen som fortsatt e toskjen nok, te å jobba med akkurat detta.. Eg e ein outsider i mitt eget land, på ein måte.. Men, ein aldeles idiotisk plan begynte å forma seg i hjernebarken.. Såpassa idiotisk, at den muligens kunne fungera akkurat på det viset, som ville avgjøra saken te min fordel..
Håndbrekket blei satt på, eg fiska fram fraktbrevet og jumpa breialt ut av lastebilhyttå..
Arbeidskarane kom imot meg, og akkurat som eg hadde trudd.. Så ville de ha meg opp den forbaska bakken.. Eg blei faktisk bare endå meir sikker, på at dei pallane sko av akkurat her eg stod nå.. Når eg såg bakken på nært hold.. Ein småbratt bakke dekka av laus småstein og singel, i 90 graders sving fra der eg stod..
Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Så mens byggeledaren snakke norsk te meg, med instruksjonar.. Sette eg opp det mest idiotiska fjeset eg kunne, løfta skuldrene opp te øyreflippane og la ut hendå te kvar sia med håndflatane opp..
Nett så ein råtøff midtstoppar som nettopp hadde meid ner motstandarlaget sin spiss, midt inne i straffefeltet.. Og stod nå å bedyra sin uskyld, mens dommaren vifta med der rauda kortet og peikte på straffemerket..
Men istedet for å bedyra min uskyld, svara eg så gebrokkent og uforståelig som mulig..
– No habla norvega, no habla norvega, senor.. Mens eg rista skamlaust på hovudet..
Byggeledaren sette opp ett overraska og mistenksomt ansikt, men eg fortsatte med oppvisningen min.. Det e vel gjerna ikkje så mange spanske yrkessjåførar i norge, men det va det eg kom på.. Når eg la hovudet på skakke med skuldrene fortsatt tett opp unna øyra, armane hang ennå te kvar si sia, mens eg sette opp ei beklagande mina om kjeften, så ga han opp..
– Just put it there.. Sa han, og peikte resignert på plassen bak bilen, før han oppgitt gjekk tebake te kollegane sine..
Og sikkert la ut om denna forbaska utenlandske sjåføren, som ikkje forstod ett kvekk norsk.. Mens eg fortsatte mitt storslåtte skuespill, og vimsa rundt i beste øst-europeisk stil, der eg lossa vinduene.. Eg tenkte det va best å fullføra detta skuespillet te 20 i stil, og såg sikkert totalt tulling ut.. Der eg lossa vinduer med skuldrene høgt, ett toskje flir om kjeften mens eg trippa rundt så utenlandsk som eg kunne..
Jauda.. Det e viktig å finna ting man kan bruka te sin egen fordel, innimellom.. Eg har aldri gjort det hverken før eller seinare..
Og eg ska vel innrømma at eg hadde litt dårlig samvittighet, når eg kjørte derifra..
Men mest av alt va eg ganske så fornøyd, av min egen skarpsindige og snartenkte løysning på dilemmaet.. Istedet for å bruka ett kvarter på å diskutera, om bakken va forsvarlig eller ikkje å rygga opp..
Sikkert ganske likt meg, når det kreative hjørna slår inn.. =D
Hjølpe meg..
At dagens tidligare innlegg sko ta sånn av, det hadde eg aldri trudd.. Så det e gjerna på sin plass å forklara litt foranledningen, te at eg i det heila tatt ga beskjed te Kånå idag morgens.. For sist gang når eg ikkje ga beskjed, fikk eg ein melding av ei Kåna som va alt anna enn fornøyd.. Også den gangen hadde eg vært heima hos foreldrene mine ein liten tur, men te forskjell fra igår.. Så glemte eg rett og slett ut å fylla diesel den gangen..
Igår va eg så inni granskauen kald på beinå, itte fisketuren.. Fordi eg hadde brukt nåke joggesko far min hadde kjøpt i Brasil, som heilt klart ikkje tålte vann.. Ikkje regnvann eingang..
Så eg kjørte bare rett heim, uten å fylla opp tanken.. Eg hadde faktisk tenkt å gjør det, men når eg passerte bensinstasjonen va eg pissetreng, hadde iskalde bein og stinka fisk.. Så avgjørelsen va enkel og ta.. Eg fikk bare smørblidt gi Kånå beskjed når eg kom heim, så hu va klar over det.. Og satsa på at det gikk bra.. Men sjølsagt glemte eg det når eg kom heim.. Så når eg satt og kosa meg med kaffikoppen idag morgens, kom eg på at eg muligens burde informera Kånå.. Resten har dåkke lest..
Det viktigaste e jo tross alt å gi beskjed, når man enten ikkje har gjort som man fikk beskjed om.. Eller oppdaga nåke som den andre gjerna burde vita.. F.eks at tanken va tom..
Kånå va ikkje akkurat imponert sist gang, kor hu faktisk hadde spurt om eg ikkje kunne fylla.. Men distre som eg e satt eg sikkert i heilt andre tankar, når eg passerte stasjonen.. Eg har sånne øyeblikk i ny og ne, dei er “Hjernen e aleina” øyeblikkene.. Når tankane bare flyr avgårde med meg, og plutselig så e eg på ein heilt anna plass enn eg nettopp va.. Det e faktisk på kanten te å vær skummelt, innimellom.. Ikkje sånn at eg har blackout eller lignande, eg følge jo med på veien og omgivelsane rundt.. Men eg e bare så langt inne i ei tankerekka, at eg kjøre gjerna rett forbi der eg ska levera..
Det trenge ikkje vær verre enn at eg sitte å høyre på radioen, eller komme på ett eller anna eg kan skriva om.. Spesielt hvis hjernen slår seg i det kreativa hjørna, så blir eg totalt borte vekk..
Då spinne hjernebarken igang som ett finslipt maskineri, og når eg gjerna stoppa bilen for å skriva ned nåken stikkord.. Så fossa gjerna heila innlegget ut, på 10-15 minutt.. Fordi det allerede nærmast va ferdigskrevet, inni hovudet.. Og eg må ta ett par leveringar på heimturen, som eg i den kreative prosessen har kjørt rett forbi.. For i motsetning te sikkert dei fleste bloggerar, så har ikkje eg ett einaste forhånds skrevet innlegg, liggande klart.. Eg har gjerna mange stikkord og skisser, men aldri ett ferdig manuskript liggande..
Eg vett ikkje, men eg føle som oftast at innleggene blir bedre når de komme ferske som nybakte boller, utover eteren.. Det e med innleggene mine, som med fisk.. Det smaka best ferskt..
Eller så e det ein del så lura på kossen Kånå reagerte, på denna “romantiske” beskjeden eg ga na idag.. Og tro det eller ei, så svara hu bare – Så heldige eg e da.. Mens hu smilande vrei seg øve på andra siå, før eg sprang ut dørå idag morgens.. Mest trolig så fikk hu gjerna ikkje heilt med seg ka eg sa, når det blei kamuflert på den måten.. Men når hu vakna te litt seinare, så huska hu jo ka eg hadde sagt.. Og hadde forsåvidt flirt litt for seg sjøl, øve at eg ivertfall hadde lært fra sist gang..
Det va nå det hu sa te meg, når hu endelig svara på mobilen idag.. Eller svara gjorde hu jo ikkje, for hu ringte meg opp igjen lika før eg kom heim.. Fleire timar itte eg hadde ringt..
Og det va jaggu meg litt godt.. For eg va usikker ei litå stund der, om hu gjerna hadde tatt det ille opp idag morgens.. Men hu diska jo til og med opp med fersk nystekt makrell te middag idag, nåke som e så inn i granskauen godt.. At eg har nesten ikkje ord.. Så nåke videre irritert kan hu ikkje ha vært.. Så min frykt for å havna i Bodå, va ivertfall heilt ubegrunna..
Men.. Nå må eg ner å henga opp nåke greier, som eg sikkert sko gjort for nåken månader siden.. Det e best å holda seg på plussiå, så lenge som mulig.. Eg går tidsnok på ein smell, alikavel..
Det e viktigt å holda flammen varm i ett forhold, men det e ikkje alltid lika lett i ein ellers travel hverdag.. Man løpe fra det eina te det andra i ett tempo uten like.. Men somme ganger får man nåken små vinduer med mindre trøkk, og då e det viktig å bruka anledningen..
Det trenge jo ikkje alltid vær så avansert.. Av og te e det gjerna bare nåken velvalgte ord te sin kjære, som ska te..
Idag morgens f.eks.. Så vakna eg te ett blikkstille hus.. 3 av Flokkens medlemmer va på “ferie” hos besteforeldre og kompiser.. Eg rusla ut på badet og pussa tennå, slo lens og fekk på meg arbeidsklærnå.. For så å rusla opp på kjøkken kor eg laga meg ein kopp kaffi..
Eg hadde jaggu meg nåken minutt te rådighet, før eg sko vær på jobb.. Så eg satt nå litt og kikka ut i luftå, og nøyt stillheten..
Når eg kom på at eg gjerna burde sagt nåken ord te Kånå, før eg gjekk.. Som oftast har eg ikkje tid te det, fordi eg e ekspert på å vær i siste liten.. Spesielt om morgenen.. Eg minnast sist gang eg hadde hatt litt tid te overs om morgenen, og stukket avgårde på jobb uten å gi Kånå ein liten nuss og sagt dei samme ordå..
Kånå tok det ikkje akkurat på best mulig måte, om eg ska sei det forsiktig.. Hu lika jo sjølsagt å få beskjed om sånt nåke..
Tjera vena meg.. Eg kan jo forstå na eg.. Eg syns jo det e kjekt når hu og seie det samma te meg.. Som sagt, det e ikkje alltid så mye som ska te, for å gleda den andre heller.. Ord e ofta forferdelig undervurdert.. Egentlig.. Så eg drakk opp den siste skvetten med kaffi, og bestemte meg for å setta handling te mine tankar..
Eg sette til og med koppen inni oppvaskmaskinen, sånn som Kånå lika at eg gjør.. Det kom garantert te å bli plusspoeng idag..
Så spratt eg lettbeint og luftig ner trappå.. Åpna dørå og kikka inn på rommet våras, kor Kånå lå og sov sin beste skjønnhetssøvn.. Eg stod å betrakta detta fantastiska vesenet litt, før eg tok mot te meg og lista meg bort te sengekanten..
Eg bøyde meg ner og ga na ett lett nuss på kinnet, og fikk godlynte koselydar tebake..
Sjøl om eg forsåvidt hadde guarden oppe,. Eg fikk ein albue midt i andletet ein gang, når hu i sin beste søvn skvatt te av ein skygge øve seg.. Og kjørte albuen rett i snyteskafte på meg.. Men idag, lå hu fortsatt fint i ro, og hadde hu vitterlig ikkje ett lite smil om kjeften, der hu lå..
Så eg la kinnet mitt mot hennas, og kviskra så sødmefylt og romantisk som eg kunne..
Itte ein turbulent morgen og ikkje mindre turbulent formiddag, så tok eg med meg Eldstemann på fisketur.. Sånn som formiddagen hadde utarta seg, fant eg ut det smartaste eg kunne gjør, det va å rømma huset for ei litå stund.. Sjøl om eg stod opp med Kidsa meir eller mindre frivillig, itte ett saftig spark i rævå.. Så va rabalderet som kom i ittekant, nok te at Kånå tydeligvis stod opp med feil fot..
Skjønnhetssøvnen hadde heilt klart fått for mange avbrudd, så Kånå va jo birsure når hu trampa opp trappå og laga frokost..
Det kom seg litt itte Prinsesså på Ertå hadde fått i seg litt kaffi og ein matbit.. Kidsa hadde sluppet tempoet litt ner, så både støy og aktivitetsnivå hadde sunket betraktelig.. Av ein eller anna grunn tenkte eg at det va trygt å setta seg ner, for å forfatta forrige innlegg.. Men som regel når eg trur nåke e trygt, har eg sjølsagt ikkje sjekka alle fallgruver som lure rundt omkring i heimen.. F.eks ei Kåna med ein sur fot..
– Eg går opp på loftet å rydda litt i loftsbodå.. Eg ska finna fram ein koffert.. Sa Kånå, og traska opp trappå.. -Mmmm.. Svara eg, oppslukt med innlegget.. Og meir tenkte ikkje eg øve den saken..
Sjølsagt høyrte eg ei fæla romstering der oppe, og nåken “luftige” utrop.. Men eg va heilt i min egen verden, og tenkte ikkje meir øve det.. Hu hadde vel spurt om hjelp om hu trengte det, men det hadde hu ikkje gjort.. Det hu derimot gjorde itte ei stund, når hu kom trampande ner trappene.. Det va å takka for hjelpå.. Nåke som sjølsagt sett hjernen min igang, i begge retningar.. Eg hadde jo ikkje hjulpet Kånå eg, men til og med eg forstod at eg burde vist hatt gjort det..
Så mens hjernen sleit med Catch 22 dilemmaet.. Tok kjeften ein sjefsavgjørelse og svara av seg sjøl, siå hjernen va opptatt på andre områder..
– Du har jo ikkje spurt om hjelp du, så koffår i all verden takka du for hjelpå.. Som om eg liksom sko ha lest tankane dine, og forstått at du sko hatt hjelp.. Svara kjeften, før hjernen skjønte ka som nettopp hadde skjedd.. Og gjekk i full katastrofealarm.. Kånå eksploderte og braut ut i fistel.. Sjølsagt burde eg ha forstått at hu trengte hjelp der oppe, itte så mange år sammen måtte eg nå forstå såpassa..
Alle mine forsøk på skadebegrensing va fånyttes, mens eg forbante meg sjøl for å latt kjeften vær ubevokta ett øyeblikk..
Tjera vena meg..
Så når Mor mi ringte å lurte på om nåken av Kidsa ville komma på ferie, nappa eg med meg første man som ville, og heiv meg i bilen.. På veien ut stakk eg innom Bodå og tok fiskastengene med meg.. Eldstemann man ville gjerna vær hos Farmor, så då tenkte eg at me kunne ta oss ein fisketur i samme slengen.. Alt va bedre enn å vær heima, å få kjeft for ting man ikkje visste, at man burde visst.. Det va vel bare ett tidsspørsmål før Kånå hadde funnet nåke anna hu kunne “takka meg for”, denna dagen her..
Av og te e å beholda roen og harmonien øvefor Kånå, som å gå på den skjøraste isen i verden.. Man vett at den vil brista, før eller seinare.. Bare ikkje akkurat når..
Når eg går på tynn is klara eg aldri å gå forsiktig.. Det e som eg danse fandango med klogger på giftslangar.. Istedet for å trø varsomt, trampa eg fremover som ein kamel på leit itte vann i ørkenen.. Og når Kånå har tatt i bruk ein tone som heilt klart antyda, at eg sjølsagt bør holda kjeft.. Så rekke sjølsagt eg opp håndå med ein iver itte å gå i fellå, som e ufattelig.. Men idag va det ikkje stort å sei, itte denna fadesen.. Så for ein gangs skyld tok eg heilt klart ein rett avgjørelse, og rømte heimen..
Og ka e bedre for tynnslitte nerver og ein Fatter’n som har gått kraftigt i fellå.. Enn ein avslappande fisketur på ett blankt hav..
Som sagt så gjort.. Havet lå flatt som ett stuegulv, det kom nåken dråpar fra oven og me seig roligt utover fjorden.. Perfekt fiskevær.. Eldstemann satt og gleda seg te å fiska som bare han kan.. Guten elske fisk, og fisking.. Og hadde bestilt makrell te kvelds.. Sjølfiska makrell.. Den første makrellen blei hanka inn, samtidig som himmelen åpna slusene.. Gudhjølpe meg.. Det va ikkje det at det begynte å regna, men det formelg spratt opp igjen fra øveflatå, og inn i båten..
Jaja, så lenge det ikkje blåse nåke særligt, så sko me nå takla litt regn.. Men ikkje før eg hadde tenkt det, så begynte det å blåsa opp..
Med prøvde å forflytta oss ett par ganger, te ingen nytte.. Det blåste og regna overalt og i fra alle retningar.. Detta e jo heilt typiskt, tenkte eg.. Når me endelig komme oss ut på sjøen for å nyta litt ro og fred, så e det som om Kånå sitte heima og styre uværskyene rett over oss.. Men te slutt så ga det seg, heldigvis.. Og me fant oss ein plass kor vinden ikkje tok så kraftigt.. Eldstemann heiv ut snøret igjen.. Ein Makrell va ikkje nok te å metta denna guten, han ville ha meir.. Og ikkje før han hadde sluppet snøret ut, så va det napp igjen..
Guten sveiva på snellå som ein gal, og kommanderte meg klar med håven.. Me hadde mista ein svær makrell på sist sted me va, og han tok ingen sjangser nå.. Makrell nr 2 va ett faktum..
Nr 3 og 4 kom lika itte.. Og sånn fortsatte det, eg rakk ikkje å sløya fisken lika snart som han drog de opp.. Så eg ga opp å følga med.. På 10 makreller i bøttå måtte han ha seg ein pause, og då hadde me sikkert kasta uti igjen 10-12 pir.. Sånne makreller som e for små.. Og eg begynte jobben med å sløye makrellen.. Det samla seg raskt ein flokk med måker, som grådigt forsynte seg med innmat og fiskahovudene.. Når eg hadde ett par igjen, heiv Eldstemann sluken ut igjen.. Med klar beskjed om å ikkje dra de ut av sjøen, før eg va ferdig..
Men, sjølsagt klara jo ikkje han å styra seg, og dro opp ein liten pir igjen.. Men istedet for å la den svømma nåken meter unna overflaten.. Snella han den nesten opp te overflaten..
Og plutselig e det som om me blir bombardert av måker, som stupe ner i vannet itte småfisken som svømme i ring lika under overflatå.. Ei måka nappa med seg pir’en, og forsøke å ta av.. Men blir heven inn i ein kraftig sving når sluken fortsatt henge i fisken.. Eldstemann begynne å forstå omfanget av tabben sin, men vett ikkje ka han ska gjør.. Forsåvidt ikkje eg heller.. 3-4 måker te hive seg inn kampen om fisken, mens me hjelpalaust står å kikka på.. Og lure på om me blir nødt te å avliva ei måka..
Plutselig stikke ein svær jækel av med fisken, mens 2-3 andre følge itte.. Men ei flaksa for livet, uten å komma ein meter.. Helsikke og, tenkte eg for meg sjøl.. Eldstemann kikka spørrande på meg.. Nå har me klart det stora..
Men lika før eg ska te og sveiva måkå inn og gi na ett kakk med gummihammaren.. Så løsna sluken og den va laus.. Fri og bevare meg vel..
Med sløyde dei siste makrellene og sa te kvarandre at nok va nok.. Eldstemann va forsåvidt meir enn fornøyd med fangsten.. Og eg tenkte at det sikkert va trygt å komma heim igjen..
Ein alle tiders avslutning på ein heilt ok søndag..
Og når eg kom heim satt Kånå og tutla med Lego, på kjøkkenbordet.. Humøret hadde heilt klart forbedra seg, sikkert fordi Mini’en va reist te Svigers på ferie.. Litlajentå hadde lagt seg og Han i Midten sko sova hos ein kompis..
Ein søndag som starta nåke turbulent, og fortsatte i samma sporet.. Blei avslutta på perfekt vis..
Det e søndags morgen og for første gang denna sumaren, har eg vært opp med Flokken før klokkå 08:00.. Av ein eller anna grunn, så har mesteparten av Flokkens medlemmer funnet ut at å sova litt lengre enn “normalt” i helgene.. Det e heil kurant.. Ein lørdag vakna me ikkje før klokkå halv 10, men då forsåvidt med dei 2 minste limt fast te kvar sin I-pad, i midten av sengå.. Når de hadde luska seg inn i vår seng visste hverken eg eller Kånå.. Men stille som to bandittar på tokt, det hadde de ivertfall vært..
Det har faktisk vært litt herlig, det å kunne sova bittelitt lengre enn te klokkå halv 7, denna sumaren.. Heilt te idag.. Når Eldstemann kom ner i sju tiå, å klaga sin såre nød øve Han i Midten så hadde haraball inne på rommet sitt..
Han har hatt liggebesøk inatt av ein kompis i gatå.. Og de va ikkje akkurat tidlig i seng igår kveld heller, men det la ivertfall ikkje nåke dempar på iveren itte å stå tidlig opp.. Mini’en som ein eller anna gang i løpet av nattens mulm, hadde sneket seg inn og opp i vår seng.. Vakna jo sjølsagt av Eldstemann så stod stuptrøtt ved siå av Kånå, og forsøkte å få kontakt.. Så då va jo det gjort og.. Mini’en ville opp og sjå barne-tv..
Eg hadde egentlig ikkje vakna ennå, men fikk ein kjapp oppdatering av Kånå.. Og eit kjapt spark i rævå lukst ut av sengå, og luska sammen med Mini’en og Eldstemann opp trappene..
Mini’en blei parkert foran tv’en, før eg tok turen opp på loftet i ett forsøk på å stilna bråkmakerne.. Som sjølsagt ikkje akkurat va nåke “walk in the park”.. Ein øvetrøtt Han i Midten som la seg seint og stod opp tidlig, e som 100 Mini’ar med fullt opplada batteri, an then some.. Og nå handla det bare ikkje om at Eldstemann og Kånå måtte få litt meir ro.. Men Litlajentå måtte for guds skyld heller ikkje vekkast for tidlig.. Då e ragnarokk laust resten av dagen.. Det littla trollet som va som ett englebarn, sine 3 første leveår..
Hu har brukt dei 3 neste årene på å utvikla og finslipa sine utspekulerte fantastreker.. Hu har gått fra ei stillferdig og sjarmerande småjenta, te ett uvær av eit rampetroll..
Og blir hu vekka for tidlig, akkurat som mor si.. Så e hu som ein udetonert vulkan som ligge å ulma i kulissene.. Hu veksla mellom å kviskra rampastreker i øyra på lillebror sin, finna på alskens irriterande småstreker og har ein evne te å gå sine skaperar på nervene som ikkje e sann.. Det egentlig litt smått utrolig at ei sånn englajenta, har utvikla seg så i stikk motsatt retning fra sine første 3 år.. Men dog, hu hadde sine øyeblikk som englebarn og..
Men då hadde hu stort sett lurt seg te ett eller anna, i ein krok på kjøkkenet eller andre lignande plasser.. Og blei ikkje oppdaga før foreldrene plutselig blei mistenksomme, øve den sjeldne stillheten i heimen..
Ein gang som eg trur eg har nevnt tidligare, då hadde hu funnet neglelakken te Kånå.. Og dandert både negler, fingrar og kjøkkenbord med neglelakk te den store gullmedaljen.. Eller når hu hadde dandert gulvet bak om kjøkkenøyå med ein pose risnøtter, fordi dukkene sko leka i snøen og laga snøengler.. Og samme dagen kor hu og Mini’en tok ett tokt i sjokoladekremen Kånå sko ha te ei kaka.. Forsåvidt uskyldig moro som sikkert dei fleste har vært borti.. Bare så inni granskauen mye kav å rydda opp i..
Men nå for tiå så e hu stort sett mesterhjernen bak både egne og Mini’en sine fantastreker.. Der hu kviskra den litle fjotten i øyra, mens han utføre oppgavene stolt som ein hane..
Heldigvis e han ikkje redd for å sei kor ideen kom ifra, ennå.. Sjøl om me som oftast skjønne tegningen, lenge før han stolt som ein hane proklamere kim som har planta revastrekene i hovudet på han.. Men hu e ein liten slu rev, den der jentå.. Det e ivertfall heilt sikkert, spesielt om hu ikkje har fått nok søvn.. Så idag morgens fikk dei to morgenfuglane, klar beskjed om å vær stille.. Og holda seg på rommet ei litå stund te..
Det gjekk strålande i ca 5 minutt.. Eg og Mini’en satt i koma og glodde på barne-tv, når Han i Midten brøle ner trappene.. Om han og kompisen ikkje kunne få komma ner å se på tv, dei og.. De sko lova å vær stille..
Tjera vena meg.. Eg kunne kaldkvelt guten.. Det e jo liten vits å vær stille ittepå, når han heilt sikkert hadde vekka halva nabolaget, først.. Når han brølte nerøve trappå.. Eg begynte å tella te 10.. På 5 kom Litlajentå luskane opp trappå, og gjekk som ein søvngjengar mot oss i sofaen.. Eg kunne allerede sjå på hu, at her kom det te å bli rabalder idag.. Der Jack Nicholson fliret allerede lurte i munnvikane, før hu nærmast har våkna te livet..
Og derifra og ut, så har det meir eller mindre vært ett reinspikka kaos i heimen idag.. Turnshow i sofaen, tv’en på full guff og Mini’en i tospann med Litlajentå i full vigør på stuegulvet..
De hadde først med seg litt Lego ner i stuå, som de satt og lekte med.. Før Litlajentå fant ut at den baljen de hadde hatt Lego’en oppi.. Den hadde hjul.. Dermed blei det ett lurveleven uten like.. Mini’en satt oppi og hylte av fryd, mens Litlajentå va påhengsmotor.. Han i Midten og kompisen klaga på bråket og fyrte opp volumet på tv’en.. Eldstemann kom ner å prøvde å roa gemyttene, te ingen nytte.. Kånå låg å kauka nere på soverommet våras..
Mens eg bare satt i sofaen med beinå på bordet, laptopen i fanget og observerte galskapen..
For første gang denna sumaren va alt tebake te normalen.. Ingen sjusoverar som sleit ut lakenet, 3-4 spinnville ungar oppe i stuå før klokkå 08:00.. Og ei småsint, ilter men stort sett snill Kånå, som lå og kauka nere i sengå si..
Rett og slett mot normalt..
Og eg satt med kaffikoppen og nikka fornøyd te meg sjøl.. Det e godt å sjå at de ikkje har mista taket.. Hverken Kidsa eller Kånå.. Eg har ei stund vært engstelig for, at sånne småoppgitte kaos innlegg fra helgene va ein saga blott..
Men neida.. We are still going strong..
Det e absolutt ingen som helst tvil om det, itte denna morgenens forestilling…
Eg skreiv denna i vinter.. Når eg gjekk på ein smell med både Kånå og flunså.. Og syns rett og slett den fortjente ein liten reprise..
Eg satt ivertfall å hiksta litt av latter sammen med Kånå, når eg leste den høgt for na her i kveld.. Tjera vena meg.. Alt eg finne på å dela med dåkke.. Eg må jo ha hatt feber når eg skreiv detta og.. =D
Jaja.. Les i vei..
Manflu..
Eg e sjuk idag.. Skikkelig sjuk.. Så sjuk at eg fader meg ikkje klarte å gå på jobb..
Eg sjangla ut på badet i dag morgens, som ein pjuskete hannkatt med pelsen på vrangå.. Tømte tanken og skvatt te himmels, når eg så meg sjøl i speilet..
Ein tilårskommen uteligger hadde vært meir representabel, enn mitt raggete utsjåande..
Augene stirra mot meg som 2 utståande pipestilkar, omtrent som E.T ..Nasen va raudare enn ein innbarka alkoholikar sin, og tett som ein overfylt støvsugar pose.. Kroppen kjentes ut som 40 teppebankerar hadde gått laus på den..
Eg skalv av feber og rista av kulde.. Ingen god combo, når man prøve å pussa tennå..
Itte å ha høytrykkspylt andletet for tannkrem rester, så hadde tatt turen fra øyra te øyra.. Fekk eg trødd på meg arbeidsklærnå, itte ein anstrengelse uten like.. Hjølpe meg.. Eg måtte bare innsjå at dagen idag, ikkje kom te å gå av seg sjøl, det va nå ivertfall heilt klart..
På vei te kjøkkenet prøvde eg å kvela ei hosteria.. Og blei nesten ei stund engstelige, for at den eina lungå lå igjen, i albuen..
Eg stod å lytta ei stund, for å sjekka at eg ikkje hadde vekka halva huset.. Eller, å sei at eg stod e vel gjerna ikkje heilt sannferdig.. Ei ensom fåra på ein fjelltopp i storm, hadde nok stått stødigare enn meg.. Der eg stod å svaia på golvet..
Det va musastille i heimen, så eg hadde tydligvis ikkje vekka nåken.. Eg luska meg bort te kaffimaskinen, skrudde den på og gjekk for å henta ein kopp i skapet.. Men holdt på å gå rett i bakken, når eg strekte meg opp.. Jaja, sikkert ingenting ikkje ein Ibux eller 2 kunne fiksa..
Men for sikkerhetsskyld sjangla eg ut på badet, og fant febermålaren..
Oops.. 39,6.. Best å ta ein Ibux te, tenkte eg.. Og gjekk samma rutå tebake te kjøkken, trykka på kaffimaskinen og kom akkurat på at koppen fortsatt stod i skapet.. Tjera vena meg, i forfjamselen når eg sko skyndta meg å henta koppen, skalla eg hovudet i den åpna skapdørå..
Dørå smalt igjen med ett brak, og eg gjekk rett i bakken..
Kånå kom springande fra soverommet i bare truså, og fant E.T liggande strekk ut på gulvet, kaffien rant ut i lausa luftå og eg såg Melkeveien komma mot meg, i lysets hastighet.. Kånå skvatt ett par meter bak over, når hu skrudde på lyset og såg min vakre fremtoning, denna morgenen..
– Ka i helsikke e det så foregår her inne.. ? .. Kauka hu ut..
– Eg sko bare … Rakk eg bare å begynna..
– Herreguuuud.. Du ska alltid bare nåke du… Avbrøyt hu, mildt sagt irritert..
Hu kikka på kaffimaskinen, så vrei dei siste dråpane av kaffi ut av kapselen.. Mens det flomma over fra beholderen i bunnen, og ut på kjøkkenbenken..
Så kikka hu på meg igjen.. Og fekk ett nåke mildare utrykk i andletet..
– E du sjuk… Spurte hu..
– Neeeida, bare litt dett i dasen.. Svara eg.. Så overbevisande så mulig..
Kånå la håndå si på pannen min..
– Hjølpe meg.. Du e jo kokvarme jo.. Sa hu bekymra..
– Neida, hadde bare 37,9.. E ikkje meir enn ka eg jobba av meg det.. Prøvde eg meg med..
Men Kånå treiv febermålaren ut av nevane på meg, og skrudde an på igjen.. Og 39,6 lyste mot hu, så fullmånen på ei stjerneklar natt..
– Forbaska dust.. Du kan bare glemma å gå på jobb idag.. Sa hu strengt, og durte ut på soverommet igjen..
Eg karra meg opp fra gulvet igjen, og fant mobilen.. Mens eg prøvde å finna nåken andre grunnar, enn at Kånå ikkje lot meg få gå på jobb, å sei te kjøreledaren min.. Men fant ut at det e som oftast best, å sei sannheten.. Så eg sa sjølsagt at eg hadde feber, og sannsynligvis måtte melda pass idag..
Eg nevnte ingenting om Kånå sitt forbud.. Tjera vena meg..
Får vær måte på kor mye sannhet man fortelle.. Og forbante meg sjøl øve å ha skalla i kjøkkenskap dørå.. Hadde eg ikkje gjort det, kunne detta gått nåkenlunde bra detta.. Og eg kunne vært på vei te jobb nå.. Men, sånn så formen utvikla seg, e eg vel glad eg måtte bli heima..
Eg tippa såvidt 40 tallet, før feberen gjekk sakte men sikkert nedover igjen..
Man ska jo ikkje gå på jobb, når man e sjuk.. Men man legge automatisk terskelen litt høgare, når man drive for seg sjøl.. Enn om man bare e ansatt.. Alikavel, så va det vel likagodt eg va heima idag.. Sett oppførselen min denna morgenen, i betraktning..
Det kunne jo gått skikkelig gale, om eg hadde fortsatt i samme duren, på jobb.. Forsåvidt..
Så eg har tilbringt dagen strekk ut på sofaen, unna ett varmt teppe.. Med vekslande periodar med nåkenlunde oppegåande form.. Bare for å bli sendt rett ner i kjellaren igjen, når neste feber ria sette inn.. Det e jaggu meg ikkje ofta eg må ner i “kjellaren”, og eg e sjeldent sjuk..
Men, i ny og ne.. Så blir eg jaggu meg skikkelig utslått av flunså.. Denna her såkalte “Manflu’en” ..
Det går som oftast 3-4 eller 5 år, mellom hver gang.. Og nå va det visst min tur igjen.. Skikkelig god timing, i kaoset med flytting, litt oppfriskning av rekkehuset og det å ha ein Flokk med 4 galne ungar i heimen..
Men plutselig, så e eg heilt sikkert frisk igjen..
Eg ska ivertfall ikkje måla feberen imårå.. Før eg går på jobb.. Når eg tenke meg om, så ska eg bare lura meg ut dørå, med ein gang eg står opp..
Så mulighetene for å gå på ein smell, e minst mulig..
God lørdag Folkens.. Det e ein regnfull og trist lørdag me har fått, itte nåken uker med ein liten smak av sumar.. Ivertfall her på det gode Vestland.. Eg hadde forsåvidt mange planer for helgå, men sjekka værmeldingå hadde eg jo sjølsagt ikkje gjort.. Ikkje det at det gjerna hadde vært te så mye hjelp.. For her på Vestlandet kan me fort få sol, når det e meldt regn.. Og omvendt..
Ein gang når me sko beisa gulvet på terrassen våras, itte me hadde kjøpt vårt første hus.. Og både Yr og Storm meldte strålande sol heila helgå.. Så åpna himmelen alle sine sluser, ca 2 minutt itte me va ferdig..
Ei litå men høyst effektiv ittemiddags byga, vaska vekk 4-5 timars hardt arbeid på 15 minutt.. Mildt sagt fortærande.. Men sånn e det her.. Man må nærmast rekna med at man kan få oppleva alle årstider, i løpet av ein dag.. Det e sikkert litt av sjarmen med å vær Vestlending, og gjør at me strømme som pissemaur te strandå.. Når man plutselig får litt uventa sol.. Og lika snart suse me heimover igjen, når sumaren lika uventa stenge dørene.. Før me står i full oljehyra og grille middagen, fordi grillmat ska me jaggu meg ha..
Det e jo tross alt sumar ifølge kalenderen..
Så må eg bare bøya meg ydmykt i hatten, og takka nåke så inni granskauen for tilbakemeldingane og engasjementet på det forriga innlegget.. Hjølpe meg, altså.. Ikkje i min villaste fantasi hadde eg trudd at det sko ta sånn av.. Det har jo nesten vært rødglødande i kommentar feltet på Facebook siå.. Eg va jo sikker på at nå hadde eg lagt hovudet på hoggestabben, og tenkte at detta blei for drøyt.. Ka i all verden e det han gjør på, liksom.. Eller trur han e.. Og va jo pisseredde for å bli så te de grader jekka ner..
Men den gang ei.. Det va jo så mange flotte og varmande ord, at eg nesten blei rørt der eg satt og kikka gjennom igårkveld.. Så Tusen Hjertelig Takk..
Forsåvidt va planen å skriva ett innlegg igår kveld.. Men eg makta rett og slett ikkje å få nåke ner på “papir”, så overvelda va eg nærmast.. Eller va det Halle Berry sine eskapader i Catwoman, som effektivt og presist avleda oppmerksomheten min mot boksen på veggen.. Der hu smaug seg rundt i minimale kleshabitter, sendte sultne blikk i alle retningar før hu vandra inn i solnedgangen med ein bakende som vugga såpassa forførerisk, at eg nesten blei sjøsjuk..
Eg e usikker.. Men til og med Kånå rista på hovudet, når eg satt som hypnotisert og vugga hovudet i takt med stumpen te Halle Berry, i slutten.. Før hu mildt irritert reiste seg og proklamerte at hu gjekk og la seg..
Hu la te ett mindre mildt – Herreguuuuud.. Når eg hverken gjorde mina te å svara eller reagera på det hu sa.. Sjøsjukå ga seg lika fort som den va kommen, og eg va tebake te min egen verden.. Kor “Kjettå” stod og gneldra misfornøyd i trappå.. Tjera vena meg.. Kvinnfolk e egentlig litt som kattar, man vett jo aldri kor man har de.. I det eina øyeblikket kan de ligga og mela fornøyd i armkroken din, før klørnå plutselig sprette ut i full blomst.. Uten at man han fanaring om koffår, før man får tenkt seg om..
Bodå frista svært lite igår kveld, så eg fant fjernkontrollen i ein fart.. Sendte Halle Berry sin digitale forheksande stump inn i flatskjermens svarte hull.. Og jogga nerøve trappå mens hjernen jobba for fullt, med å finna på ett comeback av avgjørande kaliber..
Kånå stod med vasken og pussa tennå, tannkrem tøyt ut av kjeften og augene i speilet såg trøtte og oppgitte ut.. Itte nok ein heisatur i ein heseblesande småbarnshverdag.. Eg lente meg forsiktig inn te dørkarmen, og betrakta amazonen min i stillhet.. Som har satt 4 barn te verden, styre hverdagen med stø hånd og heilt sikkert har sin fulle hyre med å håndtera sitt 5 barn.. Nemlig meg.. All verdens Halle Berry stumpar, hadde slitt med å følga denna damå sin innsats, hjerterom og sødmefulle omtanke for sin familie..
Ein dag med Flokken hadde forvandla kvinner fra uovervinnelige filmgudinner, med forlokkande stumpar.. Te skjelvande vrak som tumla gjennom livet, i ein konstant frykt for å bli avslørt.. Vil eg tru..
Men ikkje Kånå.. Hu tar hverdagen på strak hånd, uten så mye som ett ukvemsord.. Man kan ikkje anna enn beundra ein sånn hengivenhet og utrettelig hverdagsvilje.. Så eg endte sikkert opp med ett fårete, men smått sjarmerande og beundrande smil.. Der eg stod og betrakta denna fantastiska damå.. Så når Kånå oppdaga meg, der eg stod innte dørkarmen og kikka på na, med hovuet litt på skakke.. Då sa nok ett blikk meir enn ord nåken gang kunne gjort..
– Ka e det.. ? .. Spurte hu skjelmsk .. Itte nåken gnistrande sekund..
Nåken ganger komme comebacket av seg sjøl, uten ord og andre vel utprøvde virkemidler.. Kånå smaug seg forbi meg som ein Puma.. I ei utvaska t-skjorta, håret i hytt og pine mens hu sendte meg blikket.. Det samma blikket man av og te får, når man ikkje har spist på lang tid.. Og ein mitraljøse av følelsar ilte gjennom kroppen min, som ein stim av elektriske ål.. Catwoman va meir eller mindre detronisert ut av Fatter’s tankerekka.. Av ei småslitt, trøtt og heilt vanlig 4 barns mor..
For alle verdens Catwoman liknande skapningar, med ett utsjåande man blir slått i bakken av.. Når ikkje ei uovervinnelig Kåna med ein Flokk på 4 te knærnå eingang.. Når man bare får tenkt seg litt om..
Så va det jaggu meg blitt kveld idag og, og me sitte her i sofaen.. Eg og Kånå.. Boksen står og dure, men ingen kikka på den.. Småfolket har slokna i kvar sin binge itte nok ein heseblesande dag.. Og eg satt nå her og surfa på nettet, når eg fant ut at det gjerna va på tide å skriva ett innlegg.. Spesielt itte eg datt innom Facebook siå te bLEST Litteratur Fest.. Og oppdaga kim andre som har takka ja te å komma..
Og man blir jo ikkje mindre skremt, enn eg va når eg først fikk invitasjonen.. Når man ser ka slags store navn som komme..
Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Hans Olav Lahlum, Yrsa Sigurdardottir, Hans Wilhelm Steinfeldt, Nina Lykke og Johan Kaggestad, e nåken av dei mange kritikar roste og prisvinnande navnene som komme.. Også lille meg då.. Han som begynte med å få ut litt damp i hverdagen, på Facebook statusen sin.. Og endte opp med ein blogg.. Jøje meg, eg har jo forsåvidt vunne ein pris eg og.. Eg fikk jo mest stemmer i Sparpedia sin Foreldre Blogger Awards..
Men det e jo bare ein liten dråpe i havet det, i forhold te ka dei folkå ovanføre har klart og få til.. Ei litå trøst i den grenseløse frykten for ka eg har begitt meg ut på, det må jo vær at alle har vel begynt ein plass..
Altså, ein gang har jo alle vært der eg gjerna e.. Før de tok av og vokste seg langt inn i himmelen, sånn med tanke på anerkjennelse, kjendisstatus og lignande.. Men ka i all verden e det egentlig eg vil, sitte eg nesten å tenke for meg sjøl.. Innimellom.. Eller kossen i all verden har eg havna her eg e nå.. Og koffår.. Liksom.. Og på toppen av alt, kor i alle dager e det egentlig eg e, rett og slett..
Eg undrast og lure på mye av og te.. Spesielt om eg egentlig har nåke å gjera på ein sånn litteratur festival, som bLEST sin ..
E eg i startgropå på nåke som komme te å bli endå større.. Eller har eg nådd toppen på det eg kunne forventa å få ut av denna bloggen.. Tjera vena meg, det e jaggu meg ikkje lett å vita hverken opp eller ner, på ka det kan bli ut av denna merkverdige skrivekløen.. Eg sitte litt innimellom og tenke at eg gjerna undervurdere meg sjøl, alt for mye.. At eg gjerna burde fremsnakka og hylla meg sjøl litt meir enn eg gjør..
Men så komme den der “Ka i all verden e det du tror du e da??” følelsen, snikande som ein klapperslange i hjernebarken.. Som ein liten “Styggen på Ryggen” liksom..
Men ikveld.. Så ska eg drita i den forbaska følelsen av at eg sikkert ikkje e god nok.. Og heller fremsnakka meg sjøl litt, eller kanskje masse.. For eg syns jaggu meg eg skrive lika godt og gjerna bedre, enn mange av dei som figurere langt der oppe på topplistene.. Inne i denna bloggverdenen.. Eg har faktisk klart å skapa ein arena kor man nesten utelukkande sitte igjen, med ein god følelse.. Når man har lest ferdig..
Eg har opparbeida ei Facebook sia som engasjere og skapa ett enormt engasjement.. Hverken meir eller mindre.. På grunn av bloggen.. Det e jo bare å lesa gjennom alle dei som har anmeldt siå, så skjønne man jo at man gjerna har truffet nåke unikt..
For det e jaggu meg nåke unikt med denna bloggen, om man bare tenke seg litt om.. For det førsta så skrive eg på dialekt, nåke som meir eller mindre e ei dødssynd.. Sko man trudd på alle dei som skrive sånne bloggtips, te nye bloggere.. Til og med navnet på bloggen e nåke som tala imot, at det sko kunna bli ein suksess ut av det.. Fordi det e altfor langt.. Aller helst ska man korte og konsise bloggnavn.. Som e lette å huska, og lignande..
Alikavel, så funke det.. Fordi det e ein historie bak navnet..
Jeg Gikk Bare i Boden en Tur e på ein måte den røde tråden, som meir eller mindre gjennomsyre dei fleste innleggene.. Det at man går på ein smell i hverdagen, og gjerna må i skammekroken litt.. Eller at man bare trenge ein plass for å tenka seg litt om, det å få litt aleina tid..
Eg har kommen meg der eg e nå, fordi eg ikkje har gått på kompromiss med meg sjøl.. Og gjerna skrevet innlegg som eg vett garantert ville slått te, og gjerna fått bloggen endå meir fram i lyset og opp.. Men då ville det vært på feil premisser.. Eg ville ikkje vær ein provoserande blogg som belærte eller provoserte seg fram, bloggen sko vær akkurat det den e nå.. Ein Arena for Humor, Hverdagsgalskap og finurlige skråblikk fra Fatter’n..
Eg har skapt ein blogg som får andre foreldre i samme situasjon i godt humør, og som gjerna slappa litt meir av i forhold te det å vær forelder.. Eg har skapt ein blogg som får besteforeldre te å mimra om ei fordums tid..
Ja.. Eg har til og med skapt ein blogg som folk uten barn har omfavna, og sitte å kosa seg med om kvelden.. Mens de følge våre eskapader med ett smil, og gjerna gjør savnet av å ikkje ha sine egne barn litt mindre.. Eller større.. Alt itte kor man e på livets lange vei, mot evigheten.. Eg har skapt ein blogg, som folk så ikkje lese blogg til og med lese.. Ska man tru mange av dei som legge igjen herlige kommentarer i kommentar feltet, på Facebook siå..
Det e ein prestasjon i seg sjøl bare det.. Vil eg tru..
Så … Ikveld ska eg spretta meg ei kalde ei.. Og feira meg sjøl litt.. Og vær litt stolt øve det eg har klart og oppnå, te nå.. For eg e det.. Skikkelig stolt.. Eg e bare så inni granskauen lite flink te å sei det te meg sjøl.. At eg e flink, stolt øve meg sjøl og gjerna meir enn god nok..
Og egentlig.. Så kan eg legga te nok ein prestasjon på merittlistå..
For igår, så kommenterte eg ett Instagrambilde på Mamma til Michelle sin profil.. Kor hu som overskrift skreiv “Jeg har tusen ting og røpe for dere”.. Og eg svarte itte å ha lest innlegget, av rein og skjær nysgjerrighet.. “Så da røper man ingenting” ittefølgt av 2-3 smileys..
Altså, ikkje meint som nåke anna enn litt godslig humor.. For hu røpte jo sjølsagt ingenting.. Og ivertfall ikkje tusen ting..
Så fikk eg ein melding fra ei jenta, idag.. At når kommentaren min tippa 25-26 likes.. Så blei bildet sletta.. 25-26 likes.. Tjera vena meg.. Det e jo nesten dobbelt så mange, som eg pleie å få på mine egne Instagram innlegg..
Så.. Lille Boden Bloggen presterte å få ein av norges største og mektigaste blogger.. Te å sletta ett Instagram innlegg..
Kan dåkke tenka dåkke.. Det e ikkje verst det.. Det va jo ikkje meint på nåken ekkel måte heller.. Bare ein liten humoristisk kommentar og observasjon.. Så joda, neida.. Joda.. Idag så feire eg meg sjøl litt.. Og denna her bloggen min som har engasjert, gleda og blitt tatt så godt imot, av dåkke leserar..
Så te slutt må eg bare få sitera ein kar, som va ein av norges største urbanromantikere og musikalske poet.. Nemlig Joachim Nielsen..
Jeg er god, jeg er bedre enn Fantomet.. Jeg er god .. Jeg er bedre enn Sylvester Stallone.. Og alle tar meg til seg.. Alle smiler og sier hei.. Men jeg veit mye bedre, for jeg er den som lar meg forlede.. Jeg er god.. Jeg er bedre enn Maradona.. Jeg er god.. Jeg er bedre enn hele Barcelona, og alle er misunnelig.. Alle prøver å ta min plass, men ingen har noen sjanse.. Kan stikke huet sitt i dass.. For jeg er best
Du e god Frode.. Ja, til og med meir enn god nok.. Til og med bedre enn Pappahjerte, innimellom…
