Planen va å reisa heim idag, men itte ein uforutsett hendelse såg me oss nødt te å ta ein pitstop i Lyngdal istedet, heldigvis hadde Camp Lyngdal god plass. Så nå sitte me her og kosa oss med bobilen, og satse på heimreisen imårå går i likaste laget …
Slenger med noen bilder fra dagens begivenheter, og en liten omvisning fra doningen ….
Middagskos i bobilen, før bading på stranda i Lyngdal …
Perfekt badevær her i Lyngdal …
Nydelig lekeplass her på Camp Lyngdal kor Mini’en storkosa seg …
Toalettet blei te slutt tømt av Fatter’n … 🤣🤣👍
Fikk oss ein nydelig plass på ny bobil parkering, her på Camp Lyngdal … Denne plassen kan absolutt anbefalest …
Omtrent femti meter til stranda … Perfekt …
Sittegruppa fremmerst i doningen …
Samme som ovenfor, bare sett bakover … 😀😀👍
Kjøkkenkroken …
Dusjen …
Toalettet …
Sengene bak i bilen …
Og senkesengen som skapte litt furore, fremmerst …
Ha ein strålende søndagskveld, Folkens … Nå e det litt kos med Kånå, mens Småfolket forhåpentligvis snart slokna …
Et faktum man ikkje kommer foruten når man e på bobiltur, det e tømming av toalettet. Ein gjerning som raskt kan føre til heftige uoverenstemmelser, blant de ansvarlige for bobilturen, nemlig oss foreldre i dette tilfellet …
Så … Når eg nevnte at toalettet definitivt måtte tømmast idag, blei Kånå plutselig vrang, sær og særdeles taus …
Men, som eg mange ganger har nevnt før. Som einkvar glede før eller seinere erstattes med sorg, oppveies einkvar fordel i livet av ei ulempe.
Enkelt og greit …
Og uansett kossen man såg på det, så måtte nåken tømma dassen, for nå va tanken meir eller mindre stupfull …
Et anna ordtak eg har brukt før, det e at eit bilde, ein sang eller ei sterk lukt, kan dra deg langt inn i et sterkt minne …
Mitt minne, itte eg tapte tre omganger med stein, saks og papir mot Kånå, og fikk den utrivelige oppgavå med å tømma dass tanken.
Det var fra det året eg og Han i Midten reiste på bobiltur med foreldrene mine sin bobil.
Og eg måtte bære ein full dasstank, heilt fra Utsikten på Bogstad Camping og ned til dass tømme stasjonen …
Fri og bevare meg vel …
Det e som eg kjenne sneken i nasen ennå, der blandingen av avføring, sånn middel man har i tanken og urin slo i mot meg, som ei mitraljøse av ukvems dufter i snyteskaftet.
Når man entra rommet man sko tømme tanken i …
Når det på toppen av saligheten va omtrent 30 grader, blei ikkje opplevelsen mindre motbydelig.
For tanken lukta jo som regel ikkje nåke særs, men rommet man tømme tanken i. Det kan ofta by på mang ein overraskelse, te tider …
Derfor, så meinte eg det absolutt var på tide at Kånå også lærte seg litt av bobil livets baksider.
Men, Kånå satte seg sjølsagt på bakbeinå og stein, saks og papir satte sluttstrek på den disputten …
Eg luska meg duknakka rundt bilen, åpna lukå og stålsatte alt av duftsanser i mitt legemet, i den grad det går an …
Det va for så vidt ikkje lange biten fra bobilen te tømmestasjonen denne gangen, men eg grua meg allikavel lukst ihjel, på ka eg gjerna ville møta, på dasstømme rommet …
Det finnes tross alt mange kjekkare ting å gjør, her i verden enn å tømma dass tanken på ein bobil …
Eg klamre meg te alt som gjør meg unik her i verden, men dass tømming står heilt klart ikkje på den listå, så vidt eg vett.
Men, kom i hug nå Folkens, at det e jo ikkje hvilken som helst bobil, me for så vidt e ute på tokt med …
Det e jo tross alt ein slags luksus doning av abnorme dimensjoner, me farte rundt i …
Og bør gjerna ikkje dass tømming då, stå litt i stil te doningen man kjøre !?!? …
Eg blei i hvert fall gledelig overrasket øve den lille dingsebomsen, som absolutt gjorde at dass tømming denna gangen, meir eller mindre forløp seg som et “barne skirenn” …
For å bruka Petter Northug sin verdenskjente metafor øve ting han syntes gikk lettere for seg enn på forhånd tenkt …
Dass tanken kunne nemlig gjøres om til en nett liten trillekoffert, slik at man slapp å bære den hele veien til tømmestasjonen …
Fantastisk …
Når eg kom trillende rundt bobilen med den nette dasstanken, fikk Kånå akutt knekken i knærna og gikk inn i ett heftig latterkrampe anfall, som sikkert hørtes over hele campingen …
Før hu spratt opp for å ta bilde av Fatter’n … Trillende med en dasstank …
– Nå ligna du i hvert fall på dei der rosabloggerene, som komme heim fra Dubai med trillekoffertene sine …
– Hold kjeft … Sa eg, og trilla mismodig avgårde …
Og som ein liten PS … Det lukta ikkje idag, på Camp Lyngdal va det gullande reint å lukta som ei blomstereng, det va på Bogstad sneken blei nevnt … 😁👍
Igår, like etter frokosten ble det tilløp te litt panikk her i bobilen, og heilt ærlig så trudde eg me nærmast hadde blitt bobilfast, her på Sjøsanden Feriesenter …
Hev/senk sengen over cockpiten ville nemlig ikkje opp …
For mens Kånå dansa rundt inne i bobilen som en geskjeftig fe, der hu rydda frokosten bort, fikk ikkje eg hev senk senga te å fungera. Den stod bom fast i nedre posisjon.
Det einaste som skjedde når eg trykka på knappen, var at det kom et lite pip og to fra under madrassen …
Alle som kjører bobil og sikkert de som ikkje gjør det også, forstår nok rimelig raskt at med senga i en slik posisjon, vil det bli vanskelig å komme seg videre …
Eg tenkte eg ikkje skulle sei nåke te Kånå med ein gang, og se på saken når eg muligens va aleina i bilen, for å ikkje skapa unødvendig panikk, heilt med ein gang.
Men, Kånå hadde allerede oppdaga ka eg holdt på med, å sendte meg et djervt og mystisk blikk før hu spurte.
– E det nåke galt Frode ??! …
Og kvar gang Kånå kikka slik på meg, så føle eg meg som ein fasitt full av feil svar …
Uansett ka eg svare nå, så e eg liksom dømt te å bli avslørt …
– Eh, neeei … Eg trur ikkje det. Øh, bare ein liten teknisk utfordring her, som sikkert lar seg ordna kjapt … Svarte eg, med et snev av panikk i stemmen …
Kånå sa ingenting og stillheten va skremmande effektiv.
Eg høyrte sjøl den hysteriske etterklangen i bobilen, av det eg nettopp hadde sagt …
Eg så mest sannsynlig ut som ein stakkar med problemer, noe eg jo for så vidt var …
– Det e sikkert ikkje nåke spesielt, bare slapp av du … Løy eg så vakkert at eg nærmast trudde på det sjøl, og blei samtidig nesten litt rørt øve prestasjonen min …
Kånå kikka mistenksomt på meg og ansiktsfargen min rant av som billig sminka i lett yr. Når Fatter’n ber Kånå “bare slappa av” e det som regel ein katastrofe i emning.
Det e liksom ein regel uten unntak, i ett forhold som har vart lika lenge som levetiden til vaskemaskiner produsert før åttitallet, altså omtrent tjue år …
Kånå slapp det hu hadde i nevane borte på bobil kjøkkenet og strente lukst i mot meg, nappa fjernkontrollen eg forsøkte å gjemma bak låret fra meg og trykka opp …
Piiip, sa det. Men ingenting skjedde. Kånå trykka igjen. Pip sa det forsyne meg ein gang te, men fortsatt uten bevegelse i sengå.
PIIIIP, sa det for tredje gang, nåke meir intenst nå og både pipet og blikket te Kånå skremte vettet av meg …
– Øh, virka ikkje sengå. Spør eg, muntert forbausa …
På uttrykket i Kånå sitt andletet, forstår eg kjapt at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe. Nesten større katastrofe enn det at sengå ikkje virka …
Detta e jo et ritualet som for så vidt går inn i et større mønster. Der me fedre tumler gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Men, avslørt blir me allikevel.
Kvar einaste gang …
Et skred av tanker rulla frem fra operativsenteret, og satte hjernen igang i begge retninger.
Eg løfta på madrassen og lokaliserte boksen pipelydene kom ifra, Kånå stod med hendene i hoftefeste å forsøkte å festa blikket sitt i mitt, som med borrelås. Av erfaring, så vett eg at det aldri e smart å gjør, så eg kikka alle andre steder, enn inn i augene te Kånå …
Eg nappa ut nåken ledninger, og satte de inn igjen. Trykka på fjernkontrollen, men fortsatt null bevegelse …
Så leita eg itte andre årsaker som kunne ha utløyst denne katastrofen, men fant ingen åpenbare løysningar …
Kånå hadde gitt opp forsøket på å stirre sin kjære mann i senk, og begynte å fikle med fjernkontrollen igjen.
Hu hadde vel endelig forstått at stygge blikk ikkje ville fiksa sengå …
Eg rota frem bruksanvisningen til doningen og begynte å leita i innholdsfortegnelsen etter hev/senk seng, mens eg brant opp overskytende iq, så ikkje hovudet skulle eksplodere …
Så høyre eg et pip igjen før det nykka til i albuen som kvile på madrassen til sengå, før ein elektromotor bryte den lammende stillheten inne i bobilen.
Og sengå begynne mirakuløst å bevege seg oppover …
Eg snur meg å kikka forbløffa på Kånå som står med fjernkontrollen i håndå, med et triumferende flir om kjeften …
Et vaske ekta Jack Nicholson flir …
Kånå hadde trykka på begge knappene på fjernkontrollen samtidig. Og vipps så fløy senga opp helt til topps.
Med ein selvsikkerhet sjøl den mest velfødde Barracuda ville misunt hu, står Kånå der i bobilen å hovere, nett som ein pompøs pamp som nettopp har løst alle verdens problemer, bare med et lite knips …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Nåke seie meg, at detta komme Fatter’n te å få høyra om, i lange tider fremover …
Den gangen Kånå fiksa ein teknisk sak som Fatter’n ikkje fikk til …
Etter en fantastisk frokost, starta me dagen med en sykkeltur inn til Mandal sentrum, for å kikka litt. Eller, rettere sagt, lukst til en sportsbutikk for å handle sykkelpumpe. Fatter’n hadde glemt å pumpe hjula til Småtrollene …
Ein kjapp lunch på Burger King, etter en liten tur på shopping …
Litt leskende før stranda stod for tur igjen …
Klare som bare det til litt hemningsløs bading på stranda, med ny innkjøpte badeleker …
Sjølsagt måtte den nya skilpadden testes. Fatter’n måtte forøvrig ha ett kvarters tid på kammerset, etter hemningsløs oppblåsning av vidunderet …
Me kan ikkje vær på stranden, uten å laga sandslott … Tjera vena meg … Tradisjoner må beholdest …
Uten spade, så ble det litt sånn der, men småfolket va nå stor fornøyd …
Mini’en i farta …
Sprellemannen i full vigør, fjotten storkosa seg idag …
Småtrollene tøysa seg til …
Då måtte jo de voksne tøysa litt og, te de små sin store glede …
Doningen innvending … Sett fremover … Sjølsagt …
Doningen innvending, bakover … Vil eg tru …
Ein fantastisk dag, sykkeltur, bading og kos ved bobilen … Livet på bobiltur e nydelig …
Som de fleste sikkert har fått med seg har me reist på tur, ein tur som eg noe mystifistisk la ut om i innlegget igår uten å si så mye meir.
Men … Saken var at tidligere i år så diskuterte eg og Morten som e daglig leder hos Haugaland Caravan, at kanskje eg, Kånå og Flokken skulle nappa med oss ein bobil hos de, og dokumentere litt fra bobil livet …
Eit lite innblikk i kossen livet på tur i bobil forløpe seg, liksom …
Og på torsdag, siden våre ferieplaner gikk i grus i år nevnte eg detta igjen for Ann Weronica, når eg leverte varer om morgenen. Hu som har ansvaret for markedsføring og sosiale medier hos Haugaland Caravan. Ann Weronica syntes også ide’en va super, og fyrte igang ett opplegg …
Eg kunne bare komme litt senere på dagen, hente en bil å ta med Kånå og Flokken å reise på tur, på fredag.
Sjølsagt ville Haugaland Caravan væra med på dette …
Bloggen sin godlynte og humoristiske profil var akkurat noe slikt deres sosiale medier kunne trenge, for å piffe opp i litt ellers statisk innhold …
Kånå blei så glad at hu nærmast datt ut av setet sitt på jobb når eg ga hu den trivelige beskjeden, at me jaggu meg fikk oss ein liten ferietur i år, allikevel …
For all del, eg va ikkje nåke mindre glad eg heller, man får jo litt dårlig samvittighet når man ikkje har mulighet te å ta Flokken med på ferie, slik som året har utvikla seg.
Fatter’n fløy inn på nettet, booka plass på Sjøsanden Feriesenter og gleda seg te å hente bilen, senere den dagen …
Så kom sjokket …
Eg og Morten hadde diskutert ein litt eldre sak av en bobil, som var registrert for seks personer, men siden de to eldste ikkje ville vær med trengte vi bare bobil registert for fire personer … Eg og Kånå, Mini’en og Litlajentå …
Det e jo ikkje store bilen man trenger då liksom, nevnte eg for Ann Weronica …
Det tenkte i hvert fall eg, men me hadde jo vært superglad uansett ka bil me hadde fånt låne, om den var gammel eller ny, stor eller liten … Enkelt og greit …
Derfor, holdt både eg og Kånå på å gå lukst i bakken, når me fikk se bilen me skulle dra på tur i, mildt sagt …
Tjera vena meg … Den va jo hverken stor eller liten … Den var gedigen …
Bare se … E jo nesten lika lang som kystbussen … 😱😱🙈🙈🤣🤣
Det var så inni granskauen sprøtt, at det nesten va flaut å parkera på Kiwi i Lyngdal, kor me lett tok to fullverdige parkeringsplasser, for å få plass te doningen …
Og … Ikkje minst, når me fikk utdelt plass her på Sjøsanden Feriesenter og Fatter’n sin erfaring fra livet som yrkessjåfør, virkelig var gull verdt …
Når bilen måtte ryggest inn på stedets sikkert smaleste område …
Fantastisk, vett du … Ann Weronica og Morten, dåkke e ikkje sanne altså … 😀😀🤣🤣👍👍
Følg med videre …
Nå må Kånå få litt oppvartning, der hu sitte å nippa te nåke godt i glasset …
Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras.
Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.
Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …
Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland..
Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress …
Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …
Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …
” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …
Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare …
Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet …
Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..
Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …
Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …
– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …
Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent …
Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no …
Så roen senka seg nå for så vidt i bilen …
Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet,
” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …
Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …
– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ?? Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …
– Sjøsyke tablettar … E det så gale da ?? Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …
– Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen …
Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram …
Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …
Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …
Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me …
Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …
Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind …
Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …
Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …
– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar …
Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet …
Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …
Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel …
Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…
F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk.
Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …
” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …
Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang …
Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland …
Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …
Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …
Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …
Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt …
Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …
Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …
” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …
Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …
Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…
Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet …
Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …
Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …
Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet …
Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …
Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …
Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert …
Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.
” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …
– E me ikkje kommen lengre ? Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …
– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …
– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …
Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast …
Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet.
Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …
Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …
Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen …
Men, ikkje så hardt nå …
Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …
Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …
Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …
Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …
– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr …
For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …
Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …
Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …
Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …
Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …
Me måtte finna på nåke med Flokken meinte Kånå på lørdag, når vestlandsværet endelig viste seg fra den goa sidå, igjen. Det har jo vært ein begredelig Juli, med tanke på været. Me hadde planlagt å lufta teltet våras å dra på campingtur ei helg liksom, men det har været satt ein stoppar for, sånn enkelt og greit …
Det finnes ikkje dårlig vær, bare dårlige klær. Men, et slikt utsagn som me ofta bruka her på vestlandet, det teller ikkje når man snakka om telt-tur … I hvert fall ikkje med ein Flokk på fira og to småslitne foreldre …
Eg ser liksom ikkje føre meg at ville blitt nåke kos, med ei litå elv rennende gjennom teltet, dassvåte klær og birsure barn som ikkje vett ka de ska finna på. Mens man e forvist inn i et lite telt på tur. Då kan eg heller vær heima, spør du meg. Men igår, då stod solå høgt på himmelen og temperaturen va absolutt godkjent …
– Minigolf, kanskje ? Sa eg te Kånå, og tenkte at det kunne jo vær gøy. – Ja, det hørtes ikkje dumt ut. Svara hu … Og dermed så blei det Minigolf …
Dei to eldste ville heller sova. Eldstemann forstod eg godt, for han har vært på data-treff med noen kompiser, denna helgå. Men, Han i Midten på tolv år kunne jo godt vært med, istedet for å sløsa vekk godværet under dynå. Det gikk for så vidt som eg frykta, men hadde tenkt på forhånd. Guten blånekta og blei liggende i sengå, mens me tok småfolket i heimen med oss, og satte kursen mot Karmøy …
Minigolf banen ligger jo der. – Ska me spilla Minigolf her Pappa ? … Det e jo bare sauer og kyr her …Seie Litlajentå, mens me begynte å nærma oss stedet og passerte den eine gården, itte den andre.
– Jepp. Svara Kånå … – Det e best me passe oss mellom banene, så ikkje kyrnå komme å tar oss. Legger hun til. Litlajenta sitt andletet blir hvitt som et laken, mens Mini’en gispa høgt. – Eg nekta å gå ut av bilen, om det e sant. Svara Litlajentå. – Eg og. Legge Mini’en te. – Eg vil ikkje bli spist av ei ku. Fortsette han, nåke fortvila …
Jauda … Men, det gikk seg te. Det va ingen kyr å se i mils omkrets, når me kom ut å parkerte. Jaja, det va garantert ikkje sant, men det visste ikkje småfolket, sånn uansett …
Når det då både var kyr og høner inn på sjølve Minigolf banen, blei sjølsagt Litlajentå og Mini’en nåke betenkt. Men, det gikk seg te når de kjente at dyrene var av plastikk …
Kånå imponerte stort på den ene banen, og kylte golfballen ned på ett slag !!! … Hole in One … Fatter’n fikk så hatten passa, når han kun tok bildet, istedet for å filma … Fortærande og, for når eg filme så e som regel det galt, men når eg ikkje gjør det, så e det fanken meg feil då og … Jaja, mot normalt, sånn egentlig … Med tanke på at det ei Kåna det e snakk om …
Fatter’n på leit itte golfballen sin når han allerede på første hull, undervurderte kraften man burde bruke. Og havna langt inne i hekken …
Åsså, fant me raskt ut at det å holda litt avstand, når det var Mini’en sin tur, muligens ikkje var dumt …
Igjen, så gikk Fatter’n på ein styrkesmell, sneia gåså i bak kant og havna bak om et julatre …
Siste banen var knall kjekk … Mest fordi man måtte plukke ballen opp av vannet, om man tok litt for hardt i … Noe Mini’en gjorde te gagns, siden det sjølsagt var gøy å leka litt i vannet …
Her gikk eg jo nesten på ein smell. Men, heldigvis var det helst foran Mini’en hadde et litt stort utslag, på golfkøllen … Ellers, kunne det raskt blitt Tante Pappa …
Ein super lørdag, blei avslutta med ein mini-piknik ute på Visnes gruveområde. Kor småfolket kosa seg på lekeplassen, mens me foreldre nøt litt ro og fred på ein benk …
Eg våkna grytidlig idag morgens av ein liten stor gut, som kom krypende opp i midten av loppekasså vår. Ein gut som har vært på ferie hos sine respektive besteforeldre på begge sider, de siste to ukene, og som har kosa seg glugg ihjel med lek, moro og fisketurer …
Igår var det fredag, og omtrent i samme sekund som han og Bessen til Farmor tråkka inn dørene etter en lang dag på sjøen, så skulle guten ringa pappa …
For, på fredag så skulle han heim igjen. Det hadde jo pappa sagt. Det var hverken rom for diskusjon, middag eller andre avledningsmanøvre fra hu farmor. Mini’en skulle heim … Nå … Og når Mini’en har bestemt seg for noe er han nok like lett å stogge, som det sikkert er å stoppe et kilometer langt godstog fra marsjfart til null, på kun kort tid …
Altså, nærmest umulig om man ikkje ønsker full katastrofe alarm …
Men, sånn for ordens skyld. Så er det vel en kjennsgjerning at den guten også har arva noen gener fra hu mor, sånn egentlig. Og ikkje bare Litlajentå …
Når sant skal sies, så har for så vidt fjotten vært litt savnet disse ukene også, så Fatter’n må vel innrømme at det var litt kos, tidlig på morgen kvisten idag. Selv om Kånå muligens ikkje delte akkurat den følelsen eller oppfatningen, der vi begge ble sparka lukst ut av loppekassa noen minutter over klokka åtte. Men, det var helt greit idag. For eg og Mini’en hadde begynt på et prosjekt fredags kvelden …
Vi skulle nemlig male en vulkan laga av gips som vi støpte igår like før leggetid, og som måtte tørke til idag før vi kunne påføre farve …
Mini’en hadde kjøpt seg et slikt “støpe en vulkan med gips” sett på lekebutikken, for noe av feriepengene besteforeldrene hadde stappa i ham. Og Fatter’n fikk selvsagt oppdraget med å hjelpe til med dette. Kånå mente det var best slik. Siden hun hadde null erfaring med å støpe ting med gips. Det hadde for så vidt ikkje eg heller, men eg både så og forstod motivet til Kånå …
Skulle dette prosjektet mot formodning gå lukst til helsikke, ville hun i all overskuelig fremtid være fritatt for all skyld … Enkelt og greit …
På den andre siden, så tenkte eg uansett at det gjerne var like godt det var Fatter’n som tok denne, da Kånå sin tålmodighet raskt går tom under slike omstendigheter. Når ting gjerne ikkje går slik som de er forventet å gå på forhånd, liksom. Eg har kanskje et lite snev meir ro og tålmodighet innabords, når man raskt må improvisere fordi saker og ting kanskje utvikler seg i feil retning …
Somme ganger har man rett her i livet, andre ganger tar man feil og igår tror eg ikkje at eg har tatt meir feil, enn siden den gangen vi tenkte at fire barn umulig kunne være så mye verre, enn tre …
Men, fikk Turbo-Mini’en lukst i fanget …
For, Mini og meg pakka opp settet, leste bruksanvisningen sånn noenlunde før vi satte igang. Kånå fant frem en bolle til å blande gips i, mens Fatter’n satte formen sammen. Lett som en plett, tenkte både Mini og meg. Gips posene ble tømt opp i bollen og vann ble tilsatt. Og her gikk nok Fatter’n på den første smellen …
Det er nok ikkje få ganger eg har gitt Kånå beskjed, om at hu må spe væske i røren litt om litt, når hun lager saus, rører eller lignende. Slik at man ikkje har for mye væske i med en gang, og får en altfor rennende røre eller saus …
Allikevel, så er det akkurat det Fatter’n gjør selv. Eg tømmer all vannet i med en gang og innser litt for sent, at dette ble mer sø enn fast saus. Gipsblandingen lignet mer på utvanna sørpevann, enn en passende gipsblanding som ikkje skal flyte ut av alle små sprekker i formen …
Så kommer smell nummer to …
Fatter’n tenker skitt au, og heller blandingen opp i formen, med et håp om at det “går seg til” …
Det gjorde det selvsagt ikkje …
Smell nummer tre viser seg med en gang, da sylinderen som skulle lage krateret i vulkanen, plutselig flyter opp …
Fatter’n har tydeligvis satt formen litt for raskt sammen, og mest sannsynlig lest bruksanvisningen litt for lite …
Ringen sylinderen skulle festes i, burde nok stått under selve vulkanformen, og ikkje oppi …
Eg prøve å dytta den ned igjen, men da tyter gipsblanding ut over kjøkkenbordet … Flaks i uflaksen, så har Kånå lagt malingsduken over bordet, ellers så kunne nok dette blitt stygt …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Fatter’n fisker opp sylinderen og da renner resten av blandingen ut av formen, som om noen nettopp dro proppen ut av badekaret …
Mini’en kauker gråtkvalt ut, at om eg har ødelagt alt nå, fikk eg bare kjøpa ny vulkan … Heldigvis, så har eg ikkje tømt all gipsen opp i formen …
Vulkanformen blir nå satt sammen på rett måte, resten av skvipet fra bollen blir helt oppi mens Kånå står og holder den fast …
Fatter’n løper rundt på kjøkkenet som en villfaren kalv under vårslippet, og leter febrilsk etter noe å samle gipsblandingen som har lekket ut, opp i formen med igjen …
– Kor i helsikke e det noe eg kan bruka da ? Kauke Fatter’n ut, mens han runder kjøkkenøya for fjerda gang, og kikker irritert på Kånå …
– Kan du hjelpa te, istedet for å bare stå der ? Spør eg Kånå fortvila …
– Tjera vena meg, nå må du bestemma deg altså. Ska eg stå her å holda gipsen på plass, eller hjelpa deg å leita ? … Svara Kånå indignert …
– Herreduuud altså, heile vulkanen blir ødelagt, og dåkke bare diskutera ... Kauke Mini’en …
Kaoset va komplett … Ja, nesten meir enn komplett …
Til slutt så finne eg noe eg kan bruka og får nesten all gipsen fra bordet, tilbake og opp i formen igjen …
Det renner fortsatt litt ut fra formen i bunnen, men nå får eg samla det opp og helt det tilbake i formen … Etter en stund, så slutter det helt …
Vulkanen er mest sannsynlig redda, og alle rundt kjøkkenbordet pusta letta ut …
– Puuh, det va nære på. Sier Mini’en fornøyd …
Kånå gir meg et oppgitt blikk, mens hun leser bruksanvisningen grundig … Eg lister meg klok av skade ned trappa og ut i carporten, og begynner å rydde litt i Boden …
Det er bedre å være føre var, enn etter snar, innimellom … Men, det gikk heldigvis bra, til kvelds …
Og idag morgens, når vulkanen var tørr og ferdig herda så fant vi frem malerkosten, blanda sammen rød, gul og grønn for å lage brun før vi malte prosjektet …
Et prosjekt som holdt på å gå lukst til helsikke, men som med litt ellevill oppstandelse og minimalt med fatning, allikevel ble redda fra total fiasko …
Alt er som mot normalt her i heimen, selv om det gjerne er langt mellom oppdateringene … Så, god helg til dere alle, Folkens … Og god sommer videre, fra alle oss i Familien Vandrende Kaos …
Et bilde fra idag morgens, som på sett og vis oppsummerer gårsdagen på et perfekt vis … Enkelt og greit …
Det er lørdags morgen. Mini’en har spist litt frokostblanding, Fatter’n er godt i gang med kaffe kopp nummer to og nå har guten funnet frem Tintin på spillkonsollen. Sumar været ute er som sedvanlig her på vestlandet, grått, lett yr fra himmelen og noe kjølig. Slik som nesten hele Juli for så vidt har vært til nå, med noen få hederlige unntak tidligere i uka …
Noen få hederlige unntak, det kan man nesten si om min blogg innsats den siste tiden også, for den har vært begredelig. Med noen få hederlige unntak …
Og hva skal man si til det da ? … Som Bulle så ofta sier i bøkene om Dr. Proktor … Nei, eg vett ikkje heilt eg, det er vel ikkje så mye anna å si, enn at slik har det blitt. Uansett, så er det lite å få gjort med akkurat den saken nu, da fortiden er meislet inn i stein, om man ikkje heter Marty Mcfly og har en splitter pine gal vitenskapsmann som følgesvenn …
Men, mitt navn er bare Frode og eg har bare en til tider splitter pine gal Flokk med barn, ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, en lett korpulent hamster og seks små froskebarn nede i carporten … Som trofaste følgesvenner …
Istedet for en tidsmaskin og en småforvirret vitenskapsmann …
Jaja, bare og bare … Det kan faktisk vær meir enn nok under visse omstendigheter det, og visse omstendigheter er absolutt ikkje noe som oppstår sjelden her i heimen. Det er i hvert fall helt sikkert. For, om man tar et lite kjapt tilbakeblikk på denne famøse blogg karrieren, og blir fristet til å lage en liten oppsummering, så er nok kjapt et ord man kan glemme med en gang …
Per dags dato, så ligger det litt over åtte hundre publiserte innlegg på denne bloggen, så er det gjerne noen hundre som ikkje har blitt med videre, fra den første Blogg.no bloggen som eg starta med …
Skal man konkludere i en slik sammenheng, kunne nok en liten oppsummering, raskt endt opp med en bok på størrelse med Ringenes Herre. Men, så er det nå en gang slik at et mangfold av innleggene, på sett og vis liksom er ganske like, sånn egentlig. F.eks slike lørdags morgener som idag hvor eg og Mini’en sitter i ensom majestet i stua, De har nok blitt skildret utallige ganger siden starten …
Men, selv om det er den samme situasjonen som blir skildret, er det vel sjelden eller aldri slik at det er akkurat det samme som skjer … Foruten det at Fatter’n mest sannsynlig har tapt en maktkamp nede i loppekassen, tidlig en lørdags morgen …
Så har man slike små finurlige saker og ting, som liksom har blitt små føljetonger underveis … Som det at Fatter’n nærmest uten unntak er siste mann i dusjen, før Kånå finner det for godt at en dusj hadde vært på sin plass. Men, ender opp med en real kalddusj, fordi det er tomt for varmtvann i heimen, og Fatter’n får ett arsenal av ukvemsord slengt etter seg …
Eller Jack Nicholson fliret … Et slags djevelsk flir som mang en gang har blitt brukt, for å beskrive skadefryden en eller annen i heimen sitter inne med …
Ikkje minst, så er nok en gjenganger at ferie med småfolk i heimen, aldri helt blir det man gjerne forventer seg på forhånd … Mildt sagt … Om eg skal gi et råd til vordende eller nybakte foreldre, som allerede nå begynner å danne seg idylliske ferie bilder av høyt kaliber, inne i hovudet sitt. Så må det være at de bildene kan man nappe rett ut av hjernebarken, og kaste dem lukst i søppelkassa med en gang …
Jo før man innser at ferie med barn må få forløpe seg på barnas premisser, og ikkje på foreldrenes forskrudde tanker om hvordan ferien vil utarte seg, jo bedre vil man være forberedt …
For all del. Man kan som foreldre gjerne legge planer og ha en tanke om hva man skal finne på, men husk å ha en meget løs tilnærming til sine egne planer og vær beredt på å måtte snu på en femøring. Fleksibilitet er nok et nøkkelord her. Fleksibilitet og raushet. For ingenting vil nok bli som man hadde tenkt, og alt man har planlagt for at ikkje skal oppstå, det vil garantert skje …
Gir man reisesyke tablett til den som alltid blir bilsyk, er den garantert et annet barn som dekorerer bilsetet med oppkast … Fullgarder heller istedet …
Slapp av og tenk kvalitet foran kvantitet, trives både barn og voksne et sted, må man ikkje dra videre om man har muligheten til å bli … Og husk, det er ikkje alltid at det er alle parker, badeland eller andre kostbare ferietilbud som huskes av barn. Vi var to uker i Tyrkia et år, men når ferien var over og skolen igjen begynte, var det krabbefangst og stintefiske en helg inne hos Farmor og Bessen, som det stolt ble fortalt om fra poden.
Barn har som oftest en annen oppfatning enn oss voksne, om hva som var feriens største beholdning, vil eg tro …
Og der. Der traff man gjerne spikeren på hovudet over hvor forfatter’en av denne bloggen gjerne vil, med tanke på mangfoldet av historier og epistler, fra livet som fatter’n i en massebarns familie … En rød tråd som kanskje umerkelig går fra første innlegg, til det siste nye publiserte er gjerne et lite budskap, til alle foreldre som detter innom bloggen …
For selv om dette eventyret muligens begynte som egenterapi, etter Mini’en ble født, var det like så mye et lite spark mot alle glansbilder på Facebook, blogger, instagram og lignende …
En slags motvekt til alle perfekte familebilder, middagsbilder, feriebilder etc. etc. som man finner på sosiale medier … Perfekte øyeblikk som skaper et forvridd bilde av hvordan livet som foreldre er … Som skaper skyhøye forventninger både til seg selv som forelder, barnet og det meste rundt situasjonen med å plutselig bli en familie …
Den røde tråden til denne bloggen det er gjerne å vise alle som leser, at livet som en familie om den er stor eller liten… Det er ikkje perfekt … Det vil aldri bli perfekt … Om du sikter deg inn på glansbilde versjonen av perfekt …
Man må ingenting her i livet, selv om man kan eller ikkje kan …
Men, om man i suget etter å bli like perfekt som noen fremstår på sosiale medier, kan man raskt glemme å ha det godt med både seg selv og de man deler livet sitt sammen med …
Da er det bedre å gå på en smell en gang i blant, og la de rundt seg få vite om det … Kanskje til og med om man aldri lærer å spare varmt vann til hu mor …
Det ser svart ut med tanke på ferie i år, i og med at Coronaen har sabotert alle våre planer. Absolutt ikkje ideelt, men for så vidt lite man kan gjør så mye med, akkurat nå …
Plutselig, så kan det jo vær at det løsna ein eller anna plass, men akkurat nu så ser det lite lyst ut …
Men, når eg kikka litt på gamle ferie minner som har blitt behørig dokumentert her inne på bloggen, så vett eg ikkje heilt om det kanskje bare er like godt …
Det har liksom en tendens til å dra seg til, når Familien Vandrende Kaos er ute på tur …
Slik som i historien under her, når vi skulle heim fra Tyrkia for en del år siden …
😁😁😁
Flyskrekk tabletten …
Etter to uker på ferie med Kånå og Flokken har den “harde” hverdagen innhenta oss, igjen. Eg kjente litt på følelsen av å grue meg litt denne morgenen, men til slutt klarte eg å riva meg løs fra ferien sitt siste åndedrag, og trø over dørstokken for å gå på jobb …
For så vidt, så er eg glad det er en stund til eg skal ut og fly igjen. For eg skal være den første til å innrømme at å sitte i et fly, det er absolutt ikkje en av mine favoritt øvelser, her i verden. Noe som Kånå lett kan bekrefta, vil eg tru …
Turen ned til Sydenland kan eg tenka meg at Kånå helst vil fortrenge langt ut av hjernebarken, snarest mulig. For en ting er når eg flyr aleina. Da er det bare å setta seg ned, spenne på seg setebeltet og bare bekymre seg overfor seg selv …
Det er en helt anna ting å sitte sammen med Kånå og flokken i en blikkboks med et par vinger og noen motorer dinglende under. Da må eg jo bekymre meg for de også. Hjølpe meg, akkurat som eg ikkje har nok med å bekymre meg for meg selv, liksom.
Men for all del, eg har jo valgt det selv på en måte, så selvforskyldt bekymring kan man gjerne ikkje takke andre enn seg selv for …
For på flyet ned til Tyrkia fløy Mini’en frem og tilbake over seteryggen, som en fullblods apekatt på speed. Å legge seg fint til å sove som vi hadde planlagt eller i hvert fall håpet på, det hadde den guten ingen planer om … Plusser man da på en Fatter’n med flyskrekk så blir gjerne ligningen komplett, sånn med tanke på å strekke strikken til Kånå maksimalt… Mildt sagt …
Stakkars Kånå …
Så før hjem reisen, da hadde Kånå alliert seg med Svigermor, og tryglet til seg noe beroligande …
Til meg …
Tjera vena, det er jo Mini’en som er problemet prøvde eg å forkynne, men det var som å snakka til døve ører, enten så tok eg denne tabletten eller så fikk eg ta neste fly hjem …
Først og fremst, så ble eg jo meget fristet til å ta dette tilbudet, men det var før Kånå forklarte forskjellen på et ultimatum og tilbud … Og hva valget stod mellom …
Så eg tok nå denne tabletten da, for husfredens skyld …
Vi satte oss på bussen og durte mot flyplassen. Mini’en var allerede i full vigør ved siden av Kånå, men eg fekk klar beskjed om at fra flyplassen av og ut, så var fjotten mitt ansvar …
Og om hun såg så mye som luggen til Mini på vei over seteryggen, så kunne eg belage meg på minst ett par uker ute i boden, når vi kom heim …
Boden fristet absolutt ikkje, så selvsagt skulle Kånå få fred fra oss på veien heim … Kors på halsen og ti kniver i hjarta …
Samtidig, så begynte denne her tabletten virkelig å sige inn i blodomløpetå så eg smilte et i overkant fårete flir til Kånå mens hovudet tiltet litt til siden, som en liten hundevalp, for å liksom forsikre hun om at oppdraget absolutt var forstått …
Et flir som ble mottatt med et mistenksomt blikk, før hun kikka bort og lukst ut av vinduet på bussen igjen…
Vi kom oss velberget inn på flyplassen, fikk med oss flokken inn på terminalen, durte gjennom sikkerhets kontrollen før vi sjekka inn bagasjen og var klar for tax free’en …
Eldstemann hadde blitt litt bilsjuk på bussturen og var noe blek om nebbet, men han var Kånå sitt ansvar … Om det var tabletten sin skyld eller frykten for Boden, så hadde i hvert fall eg overtatt ansvaret for de andre tre …
Eg hadde hørt rykter om at sumaren heima ikkje var mye til å skryte over, så Boden fristet definitivt ikkje …
Derfor trålte eg TaxFree butikken med min del av Flokken, mens Kånå leita frem et toalett slik at Eldstemann kanskje kunne få tømt den halvslakke magen …
Et oppdrag som feilet på alle punkter og endte med full katastrofealarm like før vi entret flyet … Eldstemann ble plutselig akutt grønn i andletet og tømte magasekken i en ekstra pose Fatter’n heldigvis hadde fra TaxFree’en …
Kudos til Fatter’n som kikka nådeløst på Kånå … Kun en ting skulle hun ordne før vi gikk på flyet, men gikk alikevel på en smell …
Tjera vena meg …
Vi kom oss omsider inn i flyet hvor vi hadde fått plass på første rad, Kånå og Eldstemann havnet like bak oss med en jente på åtte-ni år i setet mot midtgangen …
Eg satte meg ned å spente fast belte på meg, Mini’en og Han i Midten. Litlajentå klarte det heilt selv. Fatter’n måtte jo forstå at hun var stor jente nå …
– Du må passa på Maxi du. Mamma sa du må det, ellår så må du sova Bodå ! Sa jenta, til en mildt overrasket Fatter’n som tenkte at nå har veslevoksenheten nådd nye høyder.
Jaja, man vet jo for så vidt hvor den jenta henter inspirasjonen ifra, så eg fant ut at det var best og lye …
Mini’en hadde sloknet i innsjekkings køen der han hang i en bæresele på ryggen min, og nå lå guten i fanget mitt å sov fortsatt som en stein, etter vi hadde fått satt oss ned i flyet.
En koselig flyvertinne mann bøyde seg ned og hvisket stille til meg.
– Jeg skal finne en seng til den lille når vi er kommet i luften, jeg. For så å sende meg et blendende hvitt Colgate smil å blunket med auga.
Tabletten eg fikk før avreise hadde tydeligvis gjort underverker, så eg takka fyren så fint å blunka tebake.
Før eg tenkte for meg selv “Hjølpe meg, hva var det i den tabletten ??”
Eg priste meg selv lykkelig for at eg ikkje hadde den tabletten innabords, når eg satt i frisør stolen til Tyrkia’s mest innpåslitne homofile frisør.
Eg måtte jo holda hendene pent i fanget når eg satt der, for fyren gnidde jo gosakene sine inntil over alt, der han svinsa rundt å klippa litt her og der, mens Kånå satt å flirte bak meg …
Men senga den kom den å ble hengt opp på veggen foran oss, og Mini’en havna oppi fortsatt sovende så søtt. Han i Midten som hadde fått den reisesyke tabletten Eldstemann burde ha fått, han slokna fortare enn svint.
Litlajentå klarte å smiske seg opp i fanget til kånå, heilt uten at eg hadde noe med den saken å gjør. Eg holdt klokeligt kjeft eg, når hu spurte Kånå …
Så eg slokna når vi fløy over Istanbul og våkna ikkje før me passerte Danmark …
Kånå derimot … Hu hadde vært så heldig å få denna pratesjuke åtte-ni år gamle jentå ved siden av seg. Ei jenta som noen helt klart hadde glemt de hadde med seg. Litlajentå sovna for så vidt på fanget til Kånå. Men den jentå sover jo nett som ei loppebefengt gardabikkja gjerna gjør, og gjorde vel sitt for å holda Kånå våken.
Så hu hadde ikkje fått blund på augene i det heila tatt på flyet heim …
Men, for ein gongs skyld kunne hun ikkje takka nåken andre enn seg selv. Selvsagt, så er eg ikkje så toskjen at eg sa det til Kånå, eg e jo ikkje heilt idiot heller.
Eg har lært meg selv at vegen fra uskyldig til skyldig i slike tilfeller, den kan være meget kort …
Men sånn uansett, så trur eg vi begge er temmelig glad for at hverdagen har innhenta oss igjen, og at ferien var over for denne gang …
Og at det er lenge til neste ferie, ja det trur eg ikkje gjør noenting …
