Av og til, så sko eg ønska at eg va ein snegle. Slik som denne fyren ovanføre, som spant øve gårdsplassen vår, i løpet av ei helg …
Et liv kor ikkje alt flyr fra deg, før man har fått sukk for seg.
Men, kor saker og ting tar den tiden det tar. Null te hundre på et par generasjoner, liksom … Og innimellom så får man tid te å nyta litt av det man har skapt, på ein merksnodig måte …
Istedet for å løpa hals over hodet for å nå over alt man gjerna ønske å få gjort å sett, men som kanskje ikkje va så viktig allikevel …
Av og te, så bør me gjerna alle ta ein snegledag og to.
Kor man bare senke tempoet ned te null, og nyter livet for full drag …
Til helga ska eg det. Reisa på telttur med småfolket, og nyta livet maksimalt …
Ja det ska eg jaggu meg …
Trur eg …
I hvert fall håpa eg det … Jauda.
Goe kvelden, Folkens … Nå e det snart Allsang på Grensa …
Dyna’en slukte mil med et flir om kjeften på vegen mot Haugalandet, et flir som ga fanken i astmatikere og drivhuseffekten, mens eksosen blåste ut blårøyk som om noen brant et lastebillass med fuktig bråte, under den.
Bremsene hadde gått seg varme og slutta nesten å virke. Men nesten kaster ikke mannen av hesten. Johan kompenserte lynkjapt med håndbrekket.
Dyna’en skrangla og smalt der den leverte en perfekt firhjuls skrens gjennom Vinjesvingen, som selveste Martin Schanke ville misunt den. Litt utpå flata slutta den å sjangle og Bodil fikk retta på de nedlagte melkefabrikkene, som hadde tatt to-tre piruetter under den fjonge sommerkjolen, og hoppa ut på hver sin side.
Johan hadde knapt tørka svetten av panna etter panikkanfallet, før både han og Bodil skvatt til værs som to Marokkanske fjellgeiter, fra sprakinga til høytalerne i Dyna`en.
Hverken Johan eller Bodil klarer å bli vant med Dab radioen Bodil hadde kjøpt sent ifjor, og som igjen fordoblet Dyna’ens verdi, når kassettspilleren tok kvelden. Johan forbannet seg ennå på at den tok Smokie kassetten hans med seg i dragsuget, der den fikk totalt meltdown langs E6.
Og røykla hele kupen til Dyna’en, før den logget av med et realt elektrisk poff.
Og nå, så hoppa de til værs i setene sine, hver gang Dab-Dritten fikk dekning igjen. Noe som skjedde like uregelmessig som når gresstuster og slitne blomster gisper etter luft, og alltid når ingen av dem forventa det.
At alt ikke kommer til å være som før, har Johan saktmodig måttet erkjenne.
Men, at det nå er Bodil som må betjene stereoen, fordi det er et digitalt monster av en radio, har falt Johan tungt for brystet.
Nesten på toppen og i siste sving av Håradalen fikk Bodil justert inn Dab’en skikkelig og får stabilt signal.
“Vi bryter inn i sendingen med en ekstra ordinær værmelding, da det er meldt om svært tykk tåke i Røldal. Det virker som om det er verst fra Hordatun Hotel og nesten til toppen av Håradalen. Det er full stopp i trafikken og man vet lite om dette mystiske værfenomenet som dekker til hele Røldal i en blåsort tåkemasse.”
Johan kikka på Bodil, Bodil kikka på Johan. Før begge tittet ut vinduet og så ingenting annet en blå himmel og sol.
– Merkelige greier. Sier Bodil, før hun fortsetter.
– Er ikke vi i Håradalen nå da, Johan.
– Jepp, det er vi. Har ikke sett antydning til tåke, siden vi smalt gjennom taket nede på Sjølyst jeg.
Bak Dyna’en spydde eksosrøret ut et teppe av blårøyk tykkere enn kefir, før Johan og Bodil forsvant inn i tunellen.
I Røldal brøt ikke sola gjennom tåketeppet før fire dager senere, og et flere millimeter tykt lag med sot lå igjen på marka. Meteorologisk Institutt sendte fire forskere for å finne årsaken, men ingen klarte å løse mysteriet.
Det gikk rykter om et lokalt vulkanutbrudd, med ryktene ble aldri bevisst.
Johan og Bodil kom frem til Haugesund sent på ettermiddagen. Bodil var sulten og hadde hørt rykter om en fantastisk kebab sjappe nede i sentrum.
– Kan vi ikke bare kjøre ned før vi drar til campingen da, Johan. Gneldret Bodil.
Klok av skade, slengte Johan bilen ned til venstre etter sykehuset. En skrubbsulten Bodil vil man ikke ha, når man skal rigge seg til på en campingplass, tenkte Johan og suste forbi Rådhuset og ned bakken til sentrum.
To og en halv time senere hang Bodil såvidt fast sikkerhetsselen, mens hun glefsa ut i lufta med kjeften som en utsulta Barracuda på land.
Johan var på randen av nervesammenbrudd, og hadde kjørt seg fast i en løkke av uendelige enveiskjøringer nede i sentrum.
Johan fant hverken veien til kebab sjappa eller veien ut av sentrum.
– Men, for svarte hel….te da. Kauka han ut, etter nok en gang med å ende opp akkurat der han hadde starta, i forsøket på å komme seg videre. Mens helsetrøya var søkkvåt av svette.
– Mat, maaaaat. Glefsa Barracudaen i passasjersetet.
– Dette er det verste helsikke av en by jeg noen gang har kjørt i. Brølte Johan i forbannelse ut.
Dyna’en gikk snart tom for drivstoff og hosta å harka som et udyr.
Johan ga til slutt fanden i skilt og enveisveier, å suste bortover og imot kjøreretningen. På oppsiden av Markedet Kjøpesenter skimta han Rådhuset og kjente igjen veien han hadde kjørt ned.
På vegen forbi Markedet sneia Johan en lastebil, og sylte opp på fortauet like etter, for å unngå en Tesla Model X med ei kvinne som slapp rattet og holdt seg for øya, da Johan dukka opp fra hjørnet av lastebilen.
I rundkjøringa oppdaga han en Esso stasjon til venstre, under et svært halvtak. Johan tok rennafart og sylte inn under taket.
Det smalt oppå takgrinda og Jærstolene gikk rett i veggen.
Johan bråstoppa foran drivstoff pumpa, rev med seg pasienten og løp inn på stasjonen.
– Få en saftig burger så fort du overhodet kan. Skrek Johan til jenta bak disken. Bodil grep til seg en pose chips på veg til sittebåsen ved vinduet, åpna den i et rift og helte potetgullet ned i halsen.
En bussjåfør kom gående inn døra med en Jærstol bedekt av rosa plysj og flotte hvite blonde border.
– E detta nåken av dåkkas sin, eller. Eg fant den midt i veien her ute ? Og kikka på Johan og Bodil, som var de eneste gjestene.
– Hææ ?? Svara Johan. Om jeg er naken og noen sin midt i veien ? Fortsatte han både forbausa og mildt sagt sterkt oppgitt.
Haugesunds dialekt var vanskelig, syntes Johan
– Dhchet ech mhcciiiin stchooool ! Ropte Bodil, med kjeften full av potegull.
Jenta bak disken kom løpende med en svær burger, og leverte den til Johan. Johan ga den lynkjapt videre til Bodil og trakk like lynkjapt henda til seg. En gang hadde han vært et millisekund for sent, og Bodil hadde tatt et realt jafs av tommelen til Johan, ved et lignende sult tilfellet.
Johan takka bussjåføren for Jærstolen til Bodil, og datt sammen overfor Bodil i sittebåsen …
– Jeg tror vi kjører rett til campingen, jeg. Etter du har spist opp og jeg har tanka Dyna’en … Sa Johan, noe sliten og sterkt prega av Haugesunds mange enveis kjørte gater.
Bodil begynte å komme til seg selv, og nikka med hodet.
En liten stund senere, så rulla Johan og Bodil inn på Haraldshaugen Camping, totalt utslitt.
De fikk sjekka inn i resepsjonen og kjørte for å finne seg en fin plass.
Neste morgen … Så dundret det på døra …
Utenfor stod igjen bobilmiljøets svar på Sophia Loren, som med sin majestetiske gemal stod parkert like ved siden av, med sin Concorde Centurion.
Nå, utstyrt med fire kraftige hydrauliske støtteben.
Men, før hun fikk gitt uttrykk for sin misnøye med Johan og Bodils Dyna, var Bodil lynkjapt frempå …
– Næmmen, er det ikke Jessheimskanten da !? Sa Bodil med syrlig stemme.
– Skal du låne kondomer kanskje !? Fortsatte Bodil, å nikka ned mot støttebena på Concorden.
– Hva behager ? Begynte divaen. Men, Bodil hadde allerede kleist igjen døra …
– Hvem var det ? Spurte Johan.
– Næææh, bare frøken fjong og lukta av gjeld. Svarte Bodil, og jumpa ned i køya til Johan …
– Hva sier du, sussebassen min. Er du klar til å overgå støtteben fadesen på Sjølyst eller. Kviskra Bodil inn i øret til Johan.
Ti minutter senere, durte en Concorde Centurion ut av Campingen i en heidundrende fart.
Og en tilårskommen, slitt men sjarmerende Dyna stod igjen å svaiet fra side til side, som om den var på danskebåten i full storm …
Plutselig ble stillheten avbrutt av et skingrende ulvehyl …
Av og te, så gjør me mennesker slike små finurlige saker og ting, som ikkje heilt kan forklares …
Slik som å stå i kø, blant anna …
E det kø nåken plass, så stille de fleste seg i kø … Foruten nåken få mennesker som ser seg sjøl opphøyd i mente, og sjølsagt ikkje ska stå i kø …
De e ikkje så mangen, men de finnes overalt …
Og nå, når me har pakka i bilen for å kjøre heim igjen. Så måtte Fatter’n ha litt styrkedrikk på vegen, så eg stoppa på Rom trafikkstasjon for å handla ein kopp kaffi …
Det va kø med ein gang eg kom inn dørå, så høflig og verdensvant som eg e, stilte eg meg opp …
Køen va lang, og gikk rundt kaffistasjonen som stod midt på gulvet …
Litt sosial må man jo vær, så det blei jo utveksla nåken høflighetsfraser med mannen foran …
Eg burde jo gjerna ant ugler i mosen, når han nevnte nåke om å vær trengte i fleire mil, og nå endelig så lys i tunellen …
Men … Eg tenkte bare at han også va kaffitørst …
Te slutt va eg endelig fremmerst … Kikka litt forvirra rundt meg, og forstod plutselig at eg hadde stått i dasskøen …
Ikkje køen te kassen …
Te kassen, der va det faktisk ikkje kø … Ikkje antydning te kø ein gang …
Tjera vena meg …
Plutselig kom fyren foran meg ut igjen, og vinka meg inn med eit bredt glis før han hasta ut dørå …
Eg måtte jo ikkje på dass ein gang … Men, tenkte at det ville sett uforklanderlig merkelig ut, om eg liksom gikk til kassen nå …
Så eg gikk jo inn då, og tenkte at eg bare fikk venta lika lenge som et normalt tissebesøk ville vart …
Og angra i samme sekund …
Eg sendte nåken medlitenhets tanker te Litlajentå igår, som fikk tidenes stinkbombe sjokk …
Men stod nå i akkurat samme dilemma …
Eg brakk meg nesten momentant … Men tok et saftig magadrag, holdt pusten i førti sekund og sturta te slutt rødsprengt i trynet ut dørå …
Og såg sjølsagt ut som sjølvaste stinkbombe syndaren, i egen person …
Når Mini’en raste opp i stuen for å undersøka nattens rampestreker sammen med Litlajentå, blei det utstøtt et unisont gisp som nærmast høyrtes i heila rekkehuset, før de kom løpende nedover trappene igjen, som to flodhester med alle savannens rovdyr i hælene.
– Pappa, pappa … Apekatten har fanga rampenissane. Kauka Mini’en.
– Ja, herreguud. Å han ska operera på han som kom først … Legge Litlajentå forskrekka te …
– Åh, ja. Og, øh, eh … Han har bundet fast hu Nissekånå. Så hu ikkje kan hjelpa han. Herreduuuud Pappa, ka ska me gjør ? Fortsatte Mini’en fortvila …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Etter at Rampenissene hadde tatt Apekatten på fersken, når han tømte heimens rosinlager, og dreit utover halva kjøkkengulvet. Hadde den tydeligvis pønska ut ein infernalsk og grusom plan.
Eg vil nesten dra det så langt, å sei at planen faktisk gikk langt utover to små barns fatte evne, og muligens va meir alvorlig enn først antatt.
Det e jo ein kjennsgjerning at Rampenissene har kommet for å bli, her i Norges langstrakte land, etter ein slags invasjon de siste årene. Men, så har man jo det faktumet, at de har nok eksistert rundt om i verden, i mangfoldige tiår.
Og med all den rampen de har pønska ut og gjennomført rundtomkring på vår planet, opp gjennom tidene, vil det sjølsagt forekomma ein viss slitasje på deiras skjøre vesen.
Jøje meg, altså. Me har jo opplevd det sjøl her i heimen, at mellom slagene, så har Rampenissene hatt behov for litt lett “vedlikehold” av ymse slag. Med armer og ben som har løsna, hoder som har falt av eller små korreksjoner på kleshabitten …
Med andre ord, det har visstnok oppstått et lugubert svartebørs marked, på det The Dark Web, kor man kan kjøpe og selge illegale organer og kroppsdeler, fra Rampenisser …
Og Apekatten hadde heilt klart funnet ut ein malesjøsk og grufull plan, for og både ta hevn samt tjene seg noen lettvinte grunker.
Vår kjære og spøkefulle lille Rampenisse lå rett og slett klar på brødfjølå, for å bli dissekert, stykka opp og rana, for sine eminente Rampenisse organer og kroppsdeler …
Svarte salte bananer, altså …
Faktisk, så viste det seg at vår meget eminente Rampenisse, hadde blitt viden kjent i verdens Rampenisse miljø, etter hemningsløs publisering på sosiale medier de siste årene. Kor han hadde oppnådd stor suksess med sin elleville kreativitet og finurlige rampestreker …
Og dermed blitt et ettertraktet svartebørs objekt på The Dark Web, kor potensielle kjøpere håpet på å erverve seg litt av denne inspirasjonen og kreativiteten.
Med å importere organer og legemsdeler fra vår Rampenisse, til sin egen nisse, rett og slett med et håp om at deres Rampenisse ville oppnå like stor annerkjennelse og suksess, med dens egenskaper importert, som vår kanskje hadde gjort …
Tjera vena meg …
Man skal tydeligvis være forsiktig med ka man legger ut på det åpne nettet, for all publisitet e gjerna ikkje god publisitet. Selv for Rampenisser …
Og sorte får i sin nære krets, som plutselig ser muligheten for noen lettjente grunker, de kommer fra uante kanter …
Til og med fra små tre apekatter som for så vidt får stå fremme å skinne i heimen, hele året, men som allikevel blir grådig og svartsjuk på disse Rampenissene.
Som kun har tjuefire dager fremme i søkelysets senter … Men, kanskje like fullt får mer oppmerksomhet …
Me får ta det til etterretning, vil eg tru … Men, heldigvis ble vår Rampenisse redda fra komplett tilintetgjørelse, i siste liten, og Mini’en og Litlajentå pusta lettet ut …
Saft og suse, altså … Detta va nesten litt for skummelt …
Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …
Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …
Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …
I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …
Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …
En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.
Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …
Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.
Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …
Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …
Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.
Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …
Forstå det den som kan …
Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?! Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …
Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …
Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …
Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …
Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …
Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …
– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …
– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …
– Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.
– Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.
Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …
– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??! …
Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …
Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …
Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …
Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …
Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …
Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …
Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell
Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …
Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …
– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …
– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …
– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.
– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …
– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …
Men … Nesten river ingen mann av hesten …
Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …
Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …
Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …
Eg fant julatrefoten te slutt …
Det så dåkke sikkert på bildet øverst …
Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …
Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …
Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …
For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …
Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …
Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …
Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …
Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.
Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.
Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …
I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …
Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.
Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …
Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …
Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom
Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …
Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …
Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av …
Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …
Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …
– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul …
Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …
Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …
Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …
Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …
For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …
Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …
Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …
– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!
Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …
Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …
– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja …
Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …
Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …
Og gi den videre i arv …
Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …
Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.
Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …
Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …
Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …
Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …
Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …
For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.
Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …
Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …
Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …
Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …
Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …
Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …
Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …
Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …
Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …
Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …
Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …
Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …
Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …
Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …
Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …
– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …
Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …
Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …
Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …
Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …
Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …
Eg vil ikkje utelukka det sista der …
Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …
Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …
Det e nåke eg absolutt ikkje angra på, sett sånn i ettertid …
Eg blei nemlig kjent med Johan og Bodil der inne, som også va ute på bobiltur i Norge’s vakre land, med sin tilårskomne Dyna …
Så vakkert, treffende og hysterisk morosamt fortalt, av Raymond Falldalen …
Ein av årsakene te at eg gjerna falt sånn for disse to figurene på bobiltur, det e gjerna det faktumet, at det raskt kunne vært oss …
Planen va jo at me skulle reist med en nåke eldre Hymer på tur, istedet for doningen me fikk utlevert …
Og slik som eg kjenne oss sjøl, kunne raskt mange av hendelsene Johan og Bodil havna opp i, saktens skjedd oss … Med god margin ….
Me vurderte faktisk å ta med oss et kjæledyr på tur me også, då småfolket va bekymra for Hamsteren vår, Obelix …
Så under her, der komme ein episode fra Johan og Bodil på bobiltur, med tillatelse fra tekstforfatter Raymond Falldalen, til å dele …
Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …
Tekst: Raymond Falldalen
Etter to dager på verksted var bobil-Dynaen til Johan og Bodil like forferdelig som før. Men kjørbar. Mekanikeren hadde jobbet dag og natt med ett mål for øyet: å få den vekk fra verkstedet så fort som overhodet mulig.
Bodil og Johan troppet opp på verkstedet med flett nye munnbind som hun hadde laget. De var så stramme at haka ble presset ned i brystet og kinnene ble presset opp og sperret for øynene. Det så ut som to kraftig underbitte hamstere som kom for å hente bobilen sin.
Johan gikk bort til mekanikeren og sa
«Mnfh hmmnff mnmnmnfh hmmn» … Munnbindet satt for stramt.
Bodil dro det ut fra ansiktet hans, så han kunne prate skikkelig. Mekanikeren fryktet andre kunder på døra og sa
« Ta bilen, dere får halv pris, men vær så snill, kjør.»
Bodil ble så glad at hun glapp munnbindet til Johan så det sveipet rett i fleisen på han så bakhodet klaska rett inn i reolen med flotte felger. Nå var til og med verdien på bobilen økt etter en kraftig oppgradering også.
Med en Kassett med Smokie.
Overstadig lykkelig var Johan og Bodil på veien igjen.
På sin ferd hadde de sett så mange som hadde med seg hund i bobilen, og nå diskuterte de muligheten for å skaffe seg et kjæledyr de også. Men så var det en ulempe da:Bodil er allergisk. Johan argumenterte med at munnbindene hun har laget er så stramme og så tette at ikke engang et atom makter å passere de.
Og da var det gjort. Etter en pause i første by, var kjæledyret på plass i Dynaen: En undulat. Gul og grønn, som fikk det stolte navnet «Gamle Ørn»
De la ut på veien igjen og da skjønte Gamle Ørn hva som hadde hendt han. Han satte i vedvarende hyl i panikk og flakset så fjæra føyk baki der.
« Hør så glad han er» sa Bodil muntert.
« Han elsker Smokie og synger med»
Johan nikket og sa
«Mnfh hmnhmmn gnhhhg»
Mens han stirret på veien. Ikke fordi han var så fokusert, men han stirret fordi det stramme Munnbindet var iferd med å få øynene hans til å bare poppe ut.
Da de ankom Oppdal var solen gått ned. Temperaturen like så. Det var på tide å spise middag.
«Fine folk spiser sent» kvitret Bodil.
Men hun mente det var for kaldt i luften til at Gamle Ørn skulle vente i Dynaen mens de spiste på kafeen. Da satte Johan foten ned, sleit av seg munnbindet, fikk tilbake pusten og sa
«Du tar faen ikke med deg fugleburet inn på kafeen!»
Men nå var Bodil blitt så glad i undulaten, at hun fant en lur løsning.
God og mett ble de. Johan klappet seg på magen og ba om å få regningen. Febrilsk klappet Johan seg over hele kroppen.
«Fakkerten, jeg har glemt lommeboka i bilen, du får betale denne du Bodil»
Hun satte kaffen i halsen og gulpet et «hm?»
Nølende og nervøst dro hun i glidelåsen på veska som lå i fanget. Og plutselig:
«PRTTRFFFFIRRRRT!!!!!» Ut i en vill panisk fart føyk Gamle Ørn opp fra veska og satte full fart gjennom lokalet.
Servitøren mistet munn og mæle mens Bodil prøvde seg på en overraskende
«å guuuud….har du sett….en fugl….»
Hun løp etter forferdet gjennom lokalet mens hun høylydt lokket på Gamle Ørn. Johan ble så satt ut at han klasket på seg Munnbindet over øynene og satt sånn, med armene i kors i protest.
Etter en stund ble fuglen fanget, regninga betalt og Johan demonstrativt erklærte dagen for over.
« Nå er det natta!»
🙈🙈😱😱😁😁🤣🤣🤣
Del gjerna denna solskinns historien videre … 😁😁👍👍
I kveld har me rydda ut av, støvsugd og vaska doningen, både innvendig og utvendig, slik at den nærmest e klar for neste eiger. Noen må kanskje ta en titt på markisen først, slik at neste(mann) ikkje ende opp med ei lika sint Kåna, som meg …
Når markisen ikkje vil inn igjen … Men, det fikse de kjapt på Haugaland Caravan, vett du …
Eg tok meg til og med den friheten, å legga igjen noen små gaver, til den som kjøpe denne bilen. Foruten ein eim av Familien Vandrende Kaos stemning i bilen, får man også noen t-skjorter og hver sitt ekslu, ekkslus, eklus, øhh … Briljante Boden kaffe krus …
Tjera vena meg, altså … I mine auger, så blir denna bilen et røverkjøp uansett pris, akkurat nå … Løp og kjøp … Bilen e nydelig å kjøra, ufattelig meir lettkjørt enn man skulle tru og går skremmande rimelig, både på tvers og på tross av størrelsen …
1,14 liter på milå, brukte eg fra Seljord te Haugesund …
Men, fortvil ikkje … Eg e ikkje heilt ferdig med bobil turene heilt ennå. Det ligger fortsatt noen godbiter på lur, som mest sannsynlig kommer ut over uka … Og ikkje minst, siden Ann Weronica på Haugaland Caravan absolutt va fornøyd, med våre eskepader på tur …
Så kunne det godt vær, at Haugaland Caravan ville senda Familien Vandrende Kaos ut på tur igjen, i nærmeste fremtid …
I hvert fall, om folk fortsatte å strømme til Facebook siden til Haugaland Caravan, som de gjør for tiden … Så … Om du gjerna vil lesa fleire reisevbrev fra oss, på bobil eller campingvogn tur …
(Grøss og gru altså … Campingvogn ??!!?? … Hjeeelp ) …
Så trykk deg inn på denna linken, og lik Haugaland Caravan på Facebook —> HER
Gi gass, Folkens … Gi litt igjen te Ann Weronica og gjengen på Haugaland Caravan, som turte å senda galskapen avgårde, på tur …
Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …
Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.
Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …
Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …
Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.
Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …
Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …
For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …
Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.
Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …
Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …
Eg blei genuint livredd.
Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …
Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …
Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg
Ka hadde eg gjort !?!
Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …
Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …
Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va edderkopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg …
Fri og bevare meg vel …
– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …
Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.
Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor.
I mårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …
Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …
Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær.
Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.
Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …
Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.
Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …
Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …
Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …
