Sykkeltur i Lunde …
Har vært på ein liten sykkel ekspedisjon her i Lunde, fra Telemarkskanalen Camping og rundtomkringfallera …
Og te alle som ikkje har vært her, så ville eg nok kunna stått bak ei meget god anbefaling, her i fra …
Telemarkskanalen Camping då …
Gaustatoppen …
Kebab’en …
Temperatur nålå …
Den forrige hadde eg jo delt før, så her komme neste … 🙈🙈😀😂👍
———————-
Me kjørte fra Telnessanden Camping igår.
Planen va egentlig å vær te søndag.
Men … E det ein ting eg har lært, itte alle våre år på bobiltur. Så e det at planer aldri blir som de va planlagt.
Slik som når me kjørte heimante i fra, på tirsdag, og planen va å komma seg opp te Seljord Camping.
Men … På vei opp bakkane fra Seljestad så fløy pilå på temp målaren lukst te værs, og begynte å dansa grenseløs samba mellom normal og full kok.
Tjera vena meg ! 🙈
Blikket te Fatter’n begynte å flakka opp og ned i takt med målaren, mens eg frykta ei sky av damp skulle legga seg øve frontrutå. Og at heile planen om ferietur med bobil skulle gå lukst i dass.
Der me durte opp mot den første tunellen.
Hu Mor la sjølsagt merke te Fatter’n sin merkelige oppførsel, og lurte på ka i all verden eg holdt på med.
«Ingenting, Tingeling» Svara Fatter’n spakt.
Og så nålå legga seg langt inne på rødt område, for så å bli der.
Eg e jo ein mann, og me menn, me vil jo aldri bekymra andre. Før me vett hundre prosent sikkert, om det e nåke å bekymra seg for.
Problemet der, det e jo at som regel når man vett det hundre prosent, så e det også hundre prosent for seint.
Eg minnast eit gammalt triks me brukte på biler født før nittenåttifem, og dro viftå opp på maks varme. I et lite håp om at det funka på vår eminente Burstner Elegance fra null fira.
Den frykta dampskyå kom aldri.
Målaren sank plutselig ned på normalen igjen og klientellet i bobilen begynte å svetta verre enn eg gjorde. Den gangen eg entra sydenlandet for første gang, og møtte ein vegg på førtito grader. Og følte eg pusta graut, istedet for frisk luft.
«Herreguuud, har du skrudd varmen på fullt ?!» Spurte hu Mor, med vantro i stemmen. «E du ikkje vel bevart ?!» Fortsatte hu iltert, før hu vrei den tebake te normal.
«Nei, eg e nok ikkje det» Tenkte eg skråsikkert for meg sjøl, og klarte for ein gangs skyld å ikkje sei høgt, det eg tenkte inni meg. Mens eg skulte ned på instrumentet.
Vår eminente Burstner suste ut av den første tunellen. Nålå va tebake til normalen og holdt seg der heilt te Seljord.
Om trikset funka, det har eg ikkje fanaring om, men første del av planen gikk faktisk sånn nåkenlunde greit.
Foruten ein liten episode før Åmot, kor det va veiarbeid i ein oppover bakke, kor eg holdt droget på clutchen, istedet for bremså.
Mest sannsynlig litt for lenge.
For plutselig la ein forferdelig snek seg i bilen, og bilane bak forsvant i ei tåka av clutchrøyk.
Og Fatter’n fant ut at slikt gjør man ikkje igjen.
Det e slike øyeblikk som e mye av sjarmen med det å ha ein godt innkjørt og tilårskommen bobil, som snart har tjue års jubileum.
Den e full av sjel, sjarm og fantaskap fra ein anna verden. Man må bare finne dens små lunefulle krumspring, pleie den godt og behandla den med omhu.
Då kan man, om man har flaksen med seg, stort sett enda opp med ein plan som har ein tendens, te å ligne på den planen man la.
Før man satte avgårde ut på tur.
Ha ein strålande dag, Folkens … 😀🥰❤️👍
Og tusen hjertelig takk, for alle fantastiske tebakemeldinger på forrige innlegg …
Eg hadde ein plan om å svara alle kommentarene … Men, når det tippa langt over hundre, så gikk i hvert fall den planen i dass.
Man ska jo vær på ferie. Ikkje sitta med snuten nedi mobilen.
Sånn egentlig 🙈🙈😂😂👍👍
«Kobra-Slangen» …
Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser …
Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka publiser te slutt …
Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt.
Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.
Kos dykk 🙈😀😂😂
KOBRA-SLANGEN …
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Enkelt og greit …
God jul, og takk for meg !!!
😱🙈😂😂😂
Kaffikoppen …
Det e morgen her på Telnessanden Camping. Ein flott og idyllisk camping med harmonisk stemning.
Jauda … 🙈😎😂
Eg trur det ville vært å vri sannheten litt langt, om eg hadde sagt at den idyllen og harmonien har smitta av, heilt inn i bobilen.
Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.
Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet.
For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.
Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.
Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.
Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin.
Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …
Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.
Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …
Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …
Heilt klart … 🙈🙈🙈
Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …
Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.
På bobiltur her på Telnessanden Camping …
Juhuu … 😂😂😂
«Kobra»slangen …
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Enkelt og greit …
God jul, og takk for meg !!!
😂😂😂
Når man Trur at rævå på ein Bobil, e den store stygge Ulven …
Me kjøre ein bobil med meir enn nok kraft. Altså, me har ingen problem med å følga trafikken, liksom. Vel, i siste tunellen opp av Rennfast så dabba me gjerna ned i sytti. Men, der e det jo to felt oppover, så me sinke jo ingen sånn egentlig.
Me laga ikkje ein to kilometer lang kø opp bakken, på ein måte. Folk komme seg forbi.
Det e liksom ei slags greia detta for nåken, at når man havna bak ein bobil, då må man nærmast med livet på spill (både for seg sjøl og andre) komma seg forbi.
Den forbanna bobilen ska fanken ikkje eg ligga bak.
For det e jo alltid bobilen som laga køen … Eller e det slik !!?
For, på lørdag når me kjørte nedover mot Kristiansand i godt driv og holdt fartsgrensene uten noe problem. Så tok me igjen ein Nissan Leaf som sikkert hadde lite strøm igjen.
Det gikk i hvert fall ikkje i meir enn sytti bortover highwayen. Noen ganger nesten heilt nede i seksti, midt i åttisonen.
Me nærma oss Vikeså, men det va ikkje mange egna steder å susa forbi fyren med kun svakstrøm på batteriet. Dermed, så opparbeida det seg jaggu meg ein liten kø bakover. Ein kø på kanskje ti-tolv biler.
Så, lika før me tippa nedover bakkene te Vikeså, så kom me te ei lang sletta. Sjølsagt, så finne Leaf’en uante krefter å dure opp i åtti. Jaja, heilt typisk tenke eg, og slår i fra meg forbikjøringen eg hadde planlagt.
Det gjorde ikkje fyren i ein Volvo XC90, som lå ganske langt bak i køen. Kanskje så langt som nesten sist.
Han tok av som ei pil bak der, og dundra oppover mot oss i feil kjørebane. Eg så han i speilet heile tiden. Hadde det vært meg, hadde eg lagt meg inn bak oss.
Det minska nemlig meget raskt på denna langa slettå.
Jøje meg, sa eg te meg sjøl å slapp opp gasspedalen litt. Mini’en kikka forundra på meg, før han slapp ut et skikkelig «Oiii»
For i det Volvo’en passerte oss, så fikk han seg ein gedigen overraskelse av sjeldent kaliber. Det lå jo jaggu meg ein bil te foran oss.
Den hadde heilt klart ikkje føraren av børstraktoren rekna med, for nå hadde han havna lukst i Limbo …. Eller ingenmannsland.
Det va for lite sletta igjen te å passera Leaf’en, men fjotten i Volvo hadde så stor fart at han havna nesten opp på siden av den.
Fyren i Leaf’en fikk panikk å bremsa. Problemet va jo at fjotten i Volvo’en også fikk panikk, å gjorde det samma.
Me hadde sluppet opp gassen for lenge siden, så det va ekstremt god plass å legga seg inn mellom oss og Leaf’en. Men, begge stod på bremsen og nærma seg svingen i rasande fart.
Heldigvis, så virka bremsene te Volvo’en bedre enn Leaf’en sine. God reklame for Volvo der, rett og slett. Fjotten kom seg i sikkerhet i siste liten, lika før et vogntog dukka opp på vei nordover i godt driv, nede i svingen.
Eg og Mini’en observerte heftig gestikulering fra passasjersetet i Volvo’en. To små barneandleter kikka bakover mot oss, fra baksetet i Volvo’en.
Eg vil tru det va eit kjepphøgt mannabein som hadde hatt det fryktelig travelt, men som nå fikk passet påskrevet av ei ilter, småsint og sikkert mildt oppskaka Kånemor.
Det blei ikkje fleire forbikjøringer fra den karen, og et par kilometer etter Vikeså, forsvant Leaf’en ned te høyre.
Me … Me lå bak ein Volvo XC90 heilt te Mandal, som kjørte penere enn ein nyinnsatt kyrkjetjenar med ferskt sertifikat i håndå …
Moralen i denna lille lange anekdoten, det må vær at det raskt kan dukka opp ein øverraskelse, om man har det travelt uten noe spesiell årsak, og trur det e bobilen som e problemet …
Og ikkje heilt forstår at man kanskje e opprinnelsen te dilemmaet sjøl …
Hverken meir eller mindre …