Konsonanter, vokaler og Små barns sjarmerende Talefeil … Jauda …

 

Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …

 

Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.

Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.

Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …

I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …

Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.

 

Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …

 

Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …

Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom

Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …

Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av  …

Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …

Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …

 

– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul … 

 

Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …

 

Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …

Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …

Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …

For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …

Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …

 

Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …

 

– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!

 

Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …

 

Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …

– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja … 

 

Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …

 

Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …

Og gi den videre i arv …

Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …

Av sine egne foreldre, sjølsagt …

 

 

 

Fredag, Urettferdighet og heimalaga Pizza som kurerer Gruff …

 

Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.

Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …

Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …

 

Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …

 

Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …

Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …

For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.

Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …

 

Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …

Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …

Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …

 

Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …

 

Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …

Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …

Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …

Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …

Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …

 

Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …

Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …

Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …

 

Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …

 

Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …

– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …

Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …

Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …

Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …

 

Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …

 

Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …

Eg vil ikkje utelukka det sista der …

Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …

 

Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …

Juhuu …

Goe lørdagen, Folkens …

 

 

 

Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …

 

Eg blei medlem i nåken bobilsider underveis på den første bobilturen vår, for å kanskje få nåken tips å følge med andre på tur …

Det e nåke eg absolutt ikkje angra på, sett sånn i ettertid …

Eg blei nemlig kjent med Johan og Bodil der inne, som også va ute på bobiltur i Norge’s vakre land, med sin tilårskomne Dyna …

Så vakkert, treffende og hysterisk morosamt fortalt, av Raymond Falldalen …

 

Ein av årsakene te at eg gjerna falt sånn for disse to figurene på bobiltur, det e gjerna det faktumet, at det raskt kunne vært oss …

Planen va jo at me skulle reist med en nåke eldre Hymer på tur, istedet for doningen me fikk utlevert …

Og slik som eg kjenne oss sjøl, kunne raskt mange av hendelsene Johan og Bodil havna opp i, saktens skjedd oss … Med god margin ….

Me vurderte faktisk å ta med oss et kjæledyr på tur me også, då småfolket va bekymra for Hamsteren vår, Obelix …

 

Så under her, der komme ein episode fra Johan og Bodil på bobiltur, med tillatelse fra tekstforfatter Raymond Falldalen, til å dele …

 

Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …

Tekst: Raymond Falldalen

 

Etter to dager på verksted var bobil-Dynaen til Johan og Bodil like forferdelig som før. Men kjørbar. Mekanikeren hadde jobbet dag og natt med ett mål for øyet: å få den vekk fra verkstedet så fort som overhodet mulig.

Bodil og Johan troppet opp på verkstedet med flett nye munnbind som hun hadde laget. De var så stramme at haka ble presset ned i brystet og kinnene ble presset opp og sperret for øynene. Det så ut som to kraftig underbitte hamstere som kom for å hente bobilen sin.
Johan gikk bort til mekanikeren og sa

«Mnfh hmmnff mnmnmnfh hmmn» … Munnbindet satt for stramt.

Bodil dro det ut fra ansiktet hans, så han kunne prate skikkelig. Mekanikeren fryktet andre kunder på døra og sa

« Ta bilen, dere får halv pris, men vær så snill, kjør.»

Bodil ble så glad at hun glapp munnbindet til Johan så det sveipet rett i fleisen på han så bakhodet klaska rett inn i reolen med flotte felger. Nå var til og med verdien på bobilen økt etter en kraftig oppgradering også.

Med en Kassett med Smokie.

Overstadig lykkelig var Johan og Bodil på veien igjen.

På sin ferd hadde de sett så mange som hadde med seg hund i bobilen, og nå diskuterte de muligheten for å skaffe seg et kjæledyr de også. Men så var det en ulempe da:Bodil er allergisk. Johan argumenterte med at munnbindene hun har laget er så stramme og så tette at ikke engang et atom makter å passere de.

Og da var det gjort. Etter en pause i første by, var kjæledyret på plass i Dynaen: En undulat. Gul og grønn, som fikk det stolte navnet «Gamle Ørn»

De la ut på veien igjen og da skjønte Gamle Ørn hva som hadde hendt han. Han satte i vedvarende hyl i panikk og flakset så fjæra føyk baki der.

« Hør så glad han er» sa Bodil muntert.

« Han elsker Smokie og synger med»

Johan nikket og sa

«Mnfh hmnhmmn gnhhhg»

Mens han stirret på veien. Ikke fordi han var så fokusert, men han stirret fordi det stramme Munnbindet var iferd med å få øynene hans til å bare poppe ut.

Da de ankom Oppdal var solen gått ned. Temperaturen like så. Det var på tide å spise middag.

«Fine folk spiser sent» kvitret Bodil.

Men hun mente det var for kaldt i luften til at Gamle Ørn skulle vente i Dynaen mens de spiste på kafeen. Da satte Johan foten ned, sleit av seg munnbindet, fikk tilbake pusten og sa

«Du tar faen ikke med deg fugleburet inn på kafeen!»

Men nå var Bodil blitt så glad i undulaten, at hun fant en lur løsning.

God og mett ble de. Johan klappet seg på magen og ba om å få regningen. Febrilsk klappet Johan seg over hele kroppen.

«Fakkerten, jeg har glemt lommeboka i bilen, du får betale denne du Bodil»

Hun satte kaffen i halsen og gulpet et «hm?»

Nølende og nervøst dro hun i glidelåsen på veska som lå i fanget. Og plutselig:

«PRTTRFFFFIRRRRT!!!!!» Ut i en vill panisk fart føyk Gamle Ørn opp fra veska og satte full fart gjennom lokalet.

Servitøren mistet munn og mæle mens Bodil prøvde seg på en overraskende

«å guuuud….har du sett….en fugl….»

Hun løp etter forferdet gjennom lokalet mens hun høylydt lokket på Gamle Ørn. Johan ble så satt ut at han klasket på seg Munnbindet over øynene og satt sånn, med armene i kors i protest.

Etter en stund ble fuglen fanget, regninga betalt og Johan demonstrativt erklærte dagen for over.

« Nå er det natta!»

 

🙈🙈😱😱😁😁🤣🤣🤣

 

Del gjerna denna solskinns historien videre … 😁😁👍👍

 

 

Familien Vandrende Kaos er ferdig på Bobiltur – Bobilen er Parkert …

Reklame |

Bürstner Elegance i 810

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

I kveld har me rydda ut av, støvsugd og vaska doningen, både innvendig og utvendig, slik at den nærmest e klar for neste eiger. Noen må kanskje ta en titt på markisen først, slik at neste(mann) ikkje ende opp med ei lika sint Kåna, som meg …

Når markisen ikkje vil inn igjen … Men, det fikse de kjapt på Haugaland Caravan, vett du …

Eg tok meg til og med den friheten, å legga igjen noen små gaver, til den som kjøpe denne bilen. Foruten ein eim av Familien Vandrende Kaos stemning i bilen, får man også noen t-skjorter og hver sitt ekslu, ekkslus, eklus, øhh … Briljante Boden kaffe krus …

Tjera vena meg, altså … I mine auger, så blir denna bilen et røverkjøp uansett pris, akkurat nå … Løp og kjøp … Bilen e nydelig å kjøra, ufattelig meir lettkjørt enn man skulle tru og går skremmande rimelig, både på tvers og på tross av størrelsen …

1,14 liter på milå, brukte eg fra Seljord te Haugesund …

 

 

 

Men, fortvil ikkje … Eg e ikkje heilt ferdig med bobil turene heilt ennå. Det ligger fortsatt noen godbiter på lur, som mest sannsynlig kommer ut over uka … Og ikkje minst, siden Ann Weronica på Haugaland Caravan absolutt va fornøyd, med våre eskepader på tur …

Så kunne det godt vær, at Haugaland Caravan ville senda Familien Vandrende Kaos ut på tur igjen, i nærmeste fremtid …

I hvert fall, om folk fortsatte å strømme til Facebook siden til Haugaland Caravan, som de gjør for tiden … Så … Om du gjerna vil lesa fleire reisevbrev fra oss, på bobil eller campingvogn tur …

(Grøss og gru altså … Campingvogn ??!!?? … Hjeeelp ) …

 

Så trykk deg inn på denna linken, og lik Haugaland Caravan på Facebook —> HER

Gi gass, Folkens … Gi litt igjen te Ann Weronica og gjengen på Haugaland Caravan, som turte å senda galskapen avgårde, på tur …

Det fortjene de jaggu meg …

 

😀😀😀😀👍👍👍👍

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Sjøormtårnet, som Scener fra ein Skrekkfilm …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …

Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.

Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …

Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …

 

Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.

Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …

Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …

For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …

 

Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.

Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …

 

 

Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …

Eg blei genuint livredd.

Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …

Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …

Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo  vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Ka hadde eg gjort !?!

 

Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …

Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …

Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va eddekopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg … Fri og bevare meg vel …

– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …

Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.

 

Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor. Imårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …

Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …

Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær. Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.

Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …

 

 

Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.

Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …

Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …

Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …

 

Heilt klart …

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Kor ska me Campera ? …

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Denne helgen, så va det de to eldste sin tur te å vær med Fatter’n på bobiltur. Kånå reiste på husmorferie med Småfolket te Svigers siden hu ikkje lika å vær aleina heima, eller syvstjernes hotellferie, om eg ska ta snappene hu har sendt meg, til betraktning …

Men, når Fatter’n kom heim fra jobb på fredag, blei doningen igjen klargjort, før me satte avgårde …

Målet va Seljord. Kor på Seljord, det hadde me ikkje planlagt, eller tenkt så mye på. Det e viktig å ikkje overtenka saker og ting når man ska på tur, for då kan man raskt bli skuffa, om nåke ikkje svare te forventningene, sånn egentlig …

Men, det komme me tebake til. For, mange tenke gjerna at detta vil bli kjedelige saker, all den tid Kånå ikkje e med på tur …

Då vil eg bare nevna at Kånå står for minst og om ikkje meir, femti prosent av de to eldste sine gener. Så for dei som då e gode i mattematikk, vil det for så vidt sei at eg fortsatt har omtrent hundre prosent Kåna med meg, på tur … Minst …

 

Kjøreturen starta i Haugesund som sist. Rekkehus, Småfolket og ei Kåna som ikkje kunne bli kvitt oss raskt nok, blei forlatt. Me stoppa i Etne å bunkra opp, suste videre innover Åkerfjorden i godt driv mens hilsehånda gikk i høygir.

Ein modifisert standard helsing med personifisert vri, sitter nå som ett skudd …

Før me reiste, så tenkte eg at detta ville bli heilt nåke anna enn det å reisa med Småfolket, for med dei små så vett man jo ka som komme, og dei eldste begynne jo å bli store. Eg tenkte ikkje feil. Men, eg hadde heller ikkje rett. Sjøl om det va bemerkelsesverdig stille i bilen dei første ti milene, når sant ska seiast …

Med Småfolket, så e det jo detta her evinnelige maset man som foreldre stålsette seg for, men vett vil komma enten før eller seinare …

Det som kom underveis med dei eldste, det kunne eg aldri i min villeste fantasi forestilt meg, på forhånd.

 

For, fra Fjæra og omtrent te toppen av Haukelifjell blei radioen totalt overdøva, av Han i Midten som sang med på rap-musikken han digge, å høyrte på gjennom headsettet sitt, der han satt i baksetet …

Altså, eg kan lika rap-musikk eg, for all del, men då lika eg å høyra melodien også …

Og ikkje bare ein halvgal tolvåring som synge for full hals. Eller synge å synge for svingende, talte i tunger falle det gjerna meg nærmare, å kalle det …

Når han endelig roa seg så fikk sjølsagt Eldstemann munndiare av sjeldent kaliber, og hadde så mye på hjarta at han gikk Kånå ein høy gang … Og det e godt gjort …

Eg svingte innom på Åmot for å kjøpa ein kopp kaffe, men mest av alt stoppa eg der for å la øyrene få ein liten pause, men der va det jo stengt …

Eg stod allikevel bak bobilen mutters aleina nåken minutt, bare for å samla tankane litt … Det hjalp …

 

Mellom Høydalsmo og Seljord gikk elg alarmen i bobilen. Eldstemann og Han i Midten hadde bytta plass, så tolvåringen satt nå fremme, menst femtenåringen satt bak …

Eg ga Han i Midten oppgavå med å speida itte elg, siden klokkå begynte å bli seint, mørket hadde dukka opp og elgskiltene kom tett som hagl.

Og plutselig, men heldigvis langt foran oss og i ein forholdsvis grei vinkel, luska ein svær versjon av skogens konge seg over vegen. Fra venstre mot høyre …

Elg speidaren såg den lenge før meg, men me hadde avpassa farten godt, siden et elgskilt nettopp hadde blinka når me passerte.

Han i Midten va for så vidt meir fornøyd med at han endelig hadde fått sett elg, enn han va øve det faktum at han gjerna redda oss fra ein liten smell …

Nei … Eg hadde nok sett den i tide eg og, vil eg tru …

 

Endelig, og litt over klokkå tolv rulla me inn på bensinsatasjonen i Seljord, og målet va nådd …

Men, kor sko me campera ?!?

Planen va jo å ikkje ha nåken plan. Paradoksalt nok, så trengte me allikevel ein nå. Fricamping blei diskutert, men meget kjapt nedstemt, gutane krevde strøm.

Eg tenkte at ingen campingplasser tok inn bobiler så seint som det va blitt nå, men Eldstemann googlet frem at Seljord Camping hadde døgnåpent …

Gutane bytta seter igjen, og med Eldstemann som navigatør fant me frem til campingen og rygga bobilen på plass …

Det va mørkt, me så ingenting og hadde null forventninger te campingen, foruten det Eldstemann fortalte før me bestemte oss …

 

Derfor, så va det tre meget fornøyde gutter på tur som samstemt ga stedet terningkast seks, når me oppdaga kor flott det va her …

Og igjen, for dei som e gode i mattematikk …

Terningkast atten på terningen, det vil eg tru e sjeldent god anmeldelse altså, av ein sjeldent flott campingplass …

Og, dagen idag, den har vært ingenting anna enn komplett suksess … And tben some …

 

Meir om det i morgen …

 

Gode kvelden, Folkens, snart god natt …. 👍👍😀😀

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Gutta på Tur …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Eg sitte her i solsteiken akkurat nu, me kom frem sent igår kveld, eg, Eldstemann og Han i Midten …

Me e på guttatur …

Valget falt på det stedet Storm sin værvarsling meldte høgast temperatur denna helgen, nemlig Seljord, og nærmere bestem Seljord Camping …

Hilsehåndå e parkert, frokosten unnagjort og nå står hemningsløs bading på tapetet …

 

Bobil livet e fortsatt herlig … Ja, nesten på kanten te komplett fantastisk …

Gutane har ikkje vært på land siden me gikk på stranda …

Og, som ein liten kuriositet … Eg trudde fanken meg Seljords Ormen dukka opp her nettopp, lika i vannkanten …

Eg skvatt fader meg sånn te at alle på heila strandå snudde seg … 😱😱

 

Men, så va det bare ein bever som tok morgendukkerten, og svømte så grasiøst forbi … 😀🤣🙈

Fantastisk …

Seinare, så ska me sykla oss ein tur, kikka litt inne i Seljord og rett og slett kosa oss glugg ihjel …

 

Seljord Camping levere til tjuefem i stil, til nå … 👍👍👍👌👌👌

 

Meir utfyllende rapport, til kvelds … 👍👍

 

 

Eg e litt Oppgitt, eg …

 

Eg stod opp ekstra tidlig idag, mekka meg ein kopp kaffi før eg gikk på jobb, og kosa meg litt der ved kjøkkenbordet, men satt allikavel med ein sterk følelse av oppgitthet …

Først og fremst øve meg sjøl, som ikkje kom meg te sengs før langt over klokkå tolv, igår kveld.

Selv om eg hadde bestemt meg for å visste at det besta va å gå tidlig ned i loppekasså, kvelden før …

 

Men, så begynte tankane å vandra der eg satt å leste nettaviser, øve visse eksemplarer av sorten politikere som nå har fått det for seg, at det e ungdommen som e de store synderene i sommersol …

For covid-19 har jo plutselig begynt å blussa opp i samfunnet igjen …

Og då finne eg det merksnodig at disse menneskene som e satt te å styra landet vårt, ikkje klare å se sammenhengen mellom åpne grenser og hemningsløs smittespredning …

Og istedet for å ta grep om feilen de gjorde i første omgang med å åpne disse grensene, bruke man nettopp det ungdommen gjør om sumaren når skolene e stengt, blodet løper løpsk og fester hemningsløst i sumarnatten, som tåkelegging for sine egne valg …

 

Umgdommen har festa heile sumaren dei, og det gikk heilt fint i mai, til og med i det flotta været i Juni og for så vidt va det liten smitteøkning gjennom Juli også.

Gudhjølpe meg, folk samla seg i eit kalas av ein folkemengde, og protesterte mot det som skjedde i Usa, med disse politimennene som drepte ein svart mann …

Black lives matter …

Det gikk mot alle odds jaggu meg bra det og, i Norge’s langstrakte land, selv om mange va ute med pekefingeren og meinte det va galskap …

 

Så, mens eg sitte her å tenke så går tankerekken mot stormen som kom når alt av feriereiser ble avlyst, vår inkludert, kor me nordmenn blei forbanna, oppgitt og triste å lei oss.

Fordi ferieplanene gikk lukst i vasken …

Men, for pokker, altså. Den stormen gikk også over selv om mange syntes der va fryktelig surt. Den gjengse nordmann innfant seg med situasjonen, og slo seg te ro med at det måtte bli Norges ferie i år …

Tjera vena meg, eg har aldri sett så mange nydelige sumarbilder før på sosiale medier, av nordmenn på ferie som liksom oppdaga sitt eget land, igjen.

Det gikk fanken meg bra det også … Og fortsatt, så trur eg ungdommen festa natta lang, skjønt det dukka gjerna opp et lite smittetilfellet, her og der …

Men, man fikk raskt kontroll fordi smittevern jegerne, hadde god oversikt …

 

Så slippes bombå, som eg gjerna tenker va et stort feilgrep, når man hemningsløst åpner grenser, fordele land inn i røde og grønne soner, land som man ikkje har den villeste fanaring om har den samme gode oversikten, som me selv hadde her i Norge …

Og då spør eg koffår … !?

Eg hadde innfunnet meg med at sumaren blei i Norge i år, naboen hadde innfunnet seg med det samma. Ja, de fleste her i landet hadde nok nærmast det, vil eg tru …

Så om grensene hadde blitt holdt stengt til over sumaren, og til skolene hadde begynt igjen, så trur eg pokker meg ikkje det hadde blitt noe stort opprop …

Noen grupperinger ville nok dukka opp i mediene, med elleville utsagn om sumarhuset som forfalt, nede ved spanskekysten eller lignende.

Det samma huset som gjerna stod tomt, to- tre somre på rad tidligere somre før cobid-19, fordi da prioriterte man andre ting …

Som ny Tesla, nytt kjøkken eller bad eller kanskje til og med en bobil, fordi overskytende kapital måtte brukest opp …

 

Men, summa sumarum så va den stormen forbigått, folk hadde forstått, folk va med på dugnaden og folk va glad for at vi hadde fått kontroll, her i Norge …

Derfor e det for meg ei gåta at man plutselig måtte åpne grensene, invitere viruset gladelig inn til Norges land igjen og sette skolestart, barnehagestart og oss vanlige folks jobber på spill, igjen …

Og at politikerne var så tvetydige og naive i sin anbefaling med å si at grensene er åpne, men samtidig ikkje anbefaler folk å reise om det ikkje e strengt nødvendig, og trodde det ville fungere !?

Virkelig … !??!

I mine auger så va vel det nett som å tømma et lastebil lass med smågodt inn i en barnehage, å si at det e lov å spisa, men me anbefale det absolutt ikkje …

 

Folk reiste ut av Norge, folk reiste inn i Norge og nå får me kjenne på følgene av hvordan det e å vær slepphendte med sine barn, for å bruka ein metafor …

For alle foreldre vet kor vanskelig det e å snu ein trend, når man har sluppet opp litt på faste rutiner og regler i heimen …

Slik som politikerne gjorde her i Norge, med folket sitt som sine barn.

De fleste barna var lydige og gjorde som man hadde fått anbefaling og beskjed om, mens andre hørte va som ble sagt gjorde det som var lovlig, selv om man visste at det ikkje var helt forsvarlig …

Og vipps, så var covid-19 på ellevill frifot og sprer seg som en skogbrann i knusktørt terreng …

 

Toppen på frekkheten av visse politikere, det er å gi ungdommen hele skylda, for å tåkelegge sin egen uduglighet …

Spør du meg …

Men, eg får sei som Svigerfar så ofta seie te meg når han meine nåke, men vil trø forsiktig i salaten.

Det kan godt vær eg tar heilt feil, men detta e nå mi meining …

 

Ha ein god onsdag, Folkens. Ta vare på kvarandre og husk på smittevernsreglene …

Nå har Frode’n for ein gangs skyld latt tankene flyta ut på blogg, og meint nåke igjen …

Men ja, eg e jaggu meg litt oppgitt …

Gulp …

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – FredagsPlanken …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Me har vel ikkje vært på tur med Flokken, uten å vær fulltallig, ein einaste gang så lenge eg kan minnast. Det betyr, at sist gang me va på ferie med kun to små i bagasjen, det må vær litt over ni år siden. Før Litlajentå kom te verden …

Så derfor, når Kånå sendte meg et flørtande blikk i bobilen om morgenen, mens hu stod å stekte egg …

Kjente eg ei mitraljøse av elektriske impulser lada med kjærlighet, som meir eller mindre gikk av samtidig. Et smil forplanta seg i andletet mitt, et smil som te slutt enda opp, heilt nede i tærna.

Eg minnast sist gang eg fikk det blikket, og såg føre meg Kånå dansande som ei alvedronning i måneskinnet …

 

Hey you, handsome … Står det i det blikket … Jøje meg …

 

Ein sødmefyll skygge av nåke forførerisk kom over meg, og i blikket te Kånå kunne eg nærmast fornemma, at det va gjensidig. Ydmykt dyrke man som Fatter’n i et forhold, håpet om at familie universets ubestridte herskerinne, plutselig får et anfall av “ild i torvå” …

Men her, og nå, eller midt i bobilen, mens småfolket spant rundt om beinå på oss. Det passa seg ikkje …

Då kviskra Kånå sensuelt i øyra mitt, at kanskje me skulle få småtrollene tidlig i seng, ikveld. Eg e muligens lettlurt, men eg e ikkje dum. Eg har opplevd fortsettelser som aldri dukka opp før eg, så eg lot meg ikkje rivest heilt med av denna plutselige amorøse stemningen, ennå …

Men, det hadde jo vært nåken nydelige dager på ferie sammen, med bare to barn, kor me faktisk hadde hatt tid te litt små romantiske kjærtegn …

 

 

Som når me stod å tulla på ei bro, i ein nydelig park inne i Mandal …

 

 

Mens Litlajentå sko ta bilde av oss, og Mini’en gjemte augene bak hendene, og syntes Mamma og Pappa va dødsflaue …

 

 

Det formelig oste lekenhet og forelskelse i den lumre sensommer dagen … Av to foreldre som plutselig hadde hatt litt tid te kvarandre, underveis på ein liten ferietur …

 

 

Og plutselig … Så stod me der, tett omfavna i et salig kyss, midt på ei bro i Mandal, mens småtrollene kauka i kor

– Æææsj, altså … Slutta med dåkke … 

Det va nett som om eg høyrte Let’s get it on med Marvin Gaye, begynte å spilla oppe i topplokket, og når Kånå kviskra at hu gleda seg te ikveld. Då hoppa hjarta over fire – fem slag, og Fatter’n fikk et saligt flir om kjeften … Definitivt ikkje, Jack Nicholson fliret …

Meir som et fårete ungfole flir, som har fått napp for første gang, med sin utkårede sommer forelskelse …

Fatter’n gikk rundt resten av dagen og dagdrømte om Kånå i en hage av frukt, bær og blomster og et samsurium av glade humler, smilande sommerfugler og ertande marihøner …

Marvin Gaye va inne i et crescendo i refrenget te Let’s get it on, oppe i Fatter’n sitt hovudet, når småfolket endelig sov og me rusla bak i bobilen …

 

Så va det som om nåken drog platestiften lukst øve platå, i et skingrande sprak, ein lyd som nesten skar seg gjennom marg og bein …

 

Før det blei heilt stille …

 

 

Hos Haugaland Caravan finner

du Bobiler av alle slag …

Også bobiler med fredagsplanken

 

 

 

 

 

 

Definitivt et Bobil tips …

 

Akkurat sånn i mine auger så e denna lille epistelen her, definitivt et fullblods bobil tips. Et tips te alle bobil sjåfører som nettopp har parkert bobilen, og gjort som meg etter ein lang ferd heimover igår, å hoppa lukst inn i ein bil på jobb …

For der eg sitte i lastebilen min idag og suse rundt på landeveien med varer te mine kunder …

Så gikk det nettopp opp for meg, at eg fortsatt hilse på bobilene eg treffe på veien …

 

Tjera vena meg … 🙈🙈🙈

 

Eg oppdaga det ikkje før ein tysk bobilsjåfør mest sannsynlig tok ei helsing, fra ein lastebilsjåfør som fortsatt befant seg i bobil boblå, meget ironisk opp …

Og trødde ein megasvær langfinger lukst opp i frontrutå mot meg …

Hjølpe meg …

 

Så husk, legg gjerna inn et par karens dager, før man setter seg i jobb bilen og suse rundt, på landevegen igjen …

Somme ganger, kan man tydeligvis bli misforstått …

 

😱😱🙈🙈🤣🤣🤣