Markisen …

Jauda … Detta gikk jo nett som eg frykta, men kanskje egentlig nærmast hadde forventa. Og litt til …
Man trenger aldri venta lenge på at uforutsette hendelser ska oppstå, når det e oss det handla om.
Eg satt i strålande solskinn tidligere idag, med eit tømt topplokk som rett og slett hadde rekalibrert seg. Ingenting spesielt hadde skjedd, foruten at eg endelig hdde fått begynt på Tom Egelands nye bok, om Bjørn Beltø’s fantastiske mysterier.
Eg hadde nett funnet roen, hverken meir eller mindre. Bobillivet va tilnærma perfekt.
Så … Nærmast som på eit lite vingeslag, så smalt det …
Det glimta lett i horisonten, etterfulgt av eit svakt tordenbrak. Himmelens sluser åpna seg på vidt gap og regnet deiste i bakken som eit monsum regn fra sjølvaste Amazonas.
Eit vindstille lite sumar ferieparadis her i Lunde, slo om te eit stormfullt vestlands vær av sjeldent kaliber. På kun få nanosekunder.
Det føltes i hvert fall slik.
Eg nappa te meg det som stod på bordet å slengte det inn i vår eminente Burstner Elegance. Når eg stod med rævå te værs og hovudet inn dørå, høyrte eg eit schwoopp …
Så begynte persiennen å gi fra seg illevarslende flakkelyder.
Den eina bardunen hadde slitt seg.
Tjera vena meg …
Eg slengte meg rundt i et fullblods kattesprang, fikk nett tak i kanten på persiennå og kauka ut te Eldstemann.
«Hjeelp, hjeeeeelp … Kom ut … Nåååå !!!»
Schwoop, sa det igjen.
Når den andra bardunen ga opp kampen mot naturkreftene, og Fatter’n letta nesten fra bakken, der eg tviholdt på persiennå.
Uten at eg heilt vett kossen, fikk eg og Eldstemann bytta plass. Han holdt, og eg løp te sveiven.
Akkurat der og då, så priste eg meg lykkelig øve at eg hadde latt den henga igjen i kroken. Skulle eg begynt å leita itte den baki lasterommet, hadde neppe detta endt så godt, som det for så vidt gjorde.
Eg sveiva som eg aldri har gjort før. Sjølsagt, feil vei først.
«Heeei, pappa. Andre veien !!!» Kauka Eldstemann te.
Ei vindkula tok tak, Eldstemann gjorde eit lite bukst, før han fikk satt vaskeekta sjøbein og holdt stand.
Fatter’n sveiva endelig rett veg, og persiennen drog seg inn i boksen, og sikkerheten.
Me jumpa inn i bilen, og stod søkkvåte midt på gulvet å kikka letta på kvarandre.
«Det va nære på !» Sa Eldstemann.
Eg nikka bekreftende og titta i speilet på badet. Og sperra augene opp …
Jøje meg …
Bobilsveisen va komplett maltraktert av regnskyllen lukst fra Brasil’s heftige regnskoger. Og luggen lå flatt som ei pannekaka nedover pannen.
Jauda … Seie eg igjen …
Slikt kan det raskt gå, og slik gikk det jaggu meg …
Men, heldigvis … Så gikk det godt …
Bobilsveisen kan man fiksa lett og billig. Ei persienna tredd over taket, ville nok blitt nåke meir kostbart …
🙈😂😂😁😁👍

Sykkeltur i Lunde …


Har vært på ein liten sykkel ekspedisjon her i Lunde, fra Telemarkskanalen Camping og rundtomkringfallera …

Og te alle som ikkje har vært her, så ville eg nok kunna stått bak ei meget god anbefaling, her i fra …
Nydelig sted … 😀🥰👍❤️

Telemarkskanalen Camping då …

Sånn … !!! …
Nå har eg tatt bilde av kossen syklane ska stå på stativet.
Slik at eg slippe å bli kilde te grenseløs underholdning ein gang til, når eg fanken ikkje fatta kossen eg fikk de te å henga der oppe, før eg tok de ned … 
At den innerste, eller ytterste, kanskje stod andre vegen, slik at avstiver armen passe der den skulle passe. Eller ikkje …
Det kom eg jo på ittepå. 
Når eg allerede hadde laga godt humør, på Notodden Bobilparkering.
Åsså blir man liksom litt stressa også, når man ikkje får ting til. Og då går det jo i hvert fall på tverke !
Jauda … Takk for meg, for idag …
Ikveld, fra Telemark Kanalcamping …
Koselig plass, det må eg få sei 
😀😂🥰🥰

Gaustatoppen …

Me suste te Rjukan igår, itte ein kjapp diskusjon om me skulle kjøra itte solå, eller gå for ein opplevelse.
Solå skulle vandre sørover, me tok av mot nord. Og opplevelse blei det. Mildt sagt.
Me gleda oss litt te å få sett Rjukan. Hverken eg eller Eldstemann hadde nåken gang satt våre bein der.
Ei litå stund igår, så såg det ut som om me ikkje skulle få gjør det, heller. Me pløyde forbi heila Rjukan uten å merka at me hadde vært der.
E det mulig !? 
Me snudde droget og kjørte inn i «byen» igjen. Stoppa i to sekund. Før me fant ut at her va det hakket for varmt å valsa rundt.
«Me ska ikkje bare stikka opp å kikka på Gaustatoppen da ?» Spør eg Eldstemann.
«Mmhmm» Svara han bekreftende, på sitt sedvanlige vis.
Som sagt, så gjort …
Eg nevnte i et tidligere innlegg, at godt voksne bobiler sånn aldersmessig, de e fulle av sjel.
I ein film eg såg for mange år siden med Nicolas Cage, gikk det så langt at han gav ein bil eit navn. Eleanor … Ein Shelby Mustang GT 500 …
Før han skulle avgårde på ein halsbrekkande biljakt med detta villdyret, tok han seg ein lang prat med «Eleanor». For å be om mest og best mulig samarbeid på det som skulle komma.
Eg har ikkje nåke navn på vår eminente Burstner Elegance ennå, ikkje e den i nærheten av å vær nåke villdyr som «Eleanor» heller, men det e godt mulig me burde tatt ein prat, før me satte avgårde oppover.
Første bakken gikk som ein drøm. Likeså den første hårnålsvingen.
Så … Litt opp i neste bakke traff me på ein Hymer like før den andre hårnålsvingen. Den stod med panseret på vidt gap, kvit damp steg te værs og ein Viking bil stod bak.
Vår eminente Burstner ga fra seg eit lite sukk i det me passerte, og eg kunne formelig kjenna at droget vrei seg i mild desperasjon.
«Allerede her !!??» Følte eg den sa, mens eit poff kom ved girskifte og ei litå sky av svart røyk spratt ut fra sidå.
Tre – fire svingar seinere, så begynte temp nålå å dansa igjen. Først litt opp, så ned igjen. Litt lengre opp, neste gang, så nåke saktere ned igjen. Før den sakte men sikkert begynte å stabilisera seg nåke meir nærme rødt område, enn eg va komfortabel med.
Ein Hobby sak av eldre kaliber kom nedover, og grillen minna om eit salig glis som liksom sa «Haha, eg e ferdig med detta bakkehelvete du har begynt på»
Burstneren gjorde eit lite hopp i det den passerte, Fatter’n girte ned og nok ei svart litå sky skaut ut i fra sidå, etterfulgt av ein umiskjennelig snek av varmt kjølevann.
«Ka e den luktå !?» Spurte Eldstemann nåke bekymra.
Eg svarte ikkje først, men kikka ned på instrumentpanelet. Nålå stod lukst fast langt inne på rødt område og me hadde langt igjen te toppen.
«Eg trur me tar ein liten pitstop eg» Svara eg, dro droget inn te høyre, stoppa elegant og nappa i håndbrekket.
Det knirka og knaka som besatt i rammå før klossane fikk feste og bilen stod støtt. Panseret blei vippa opp, eg strøyk droget kjærlig øve sidepanelet og tok den peptalken eg muligens burde tatt før, istedet for ittepå.
Eldstemann stod å kikka på meg med eit snodig blikk. Før han rista litt på hovudet, nappa frem mobilen og knipsa nåken bilder av Gaustatoppen.
Ei litå stund seinare, satte me avgårde igjen. Droget hadde fått ein ny giv og putra og feis oppover bakkane. Staut og stolt som ei marokkansk fjellgeit på tokt i ørkenfjellå.
I det me passerte veien inn te hyttebyen, kom sneken av varmt kjølevann igjen. Droget begynte å hosta å harka og små svarte røyksignaler poffa jevnt ut fra sidå
«Herreduuuud» Tenkte eg, som Mini’en så ofta sa, før han lærte seg å sei g.
«Ikkje gi deg nå, så nærme toppen» Mumla eg, mildt desperat.
«Hæ, sa du nåke ?» Spurte Eldstemann.
«Nei, nei, eg bare snakka te meg sjøl» Svarte eg, og strauk droget ømt øve rattet.
Så … Som ein åpenbaring fra sjølvaste fjellguden sjøl, dukka grusvegen opp te parkeringen frem. I det me svingte inn og drog te dei siste meterene, spratt fronten te stereoen lukst av, og hoppa bortover gulvet.
«Nå e det fanken meg nok !!!» Syntes eg at eg høyrte, ut i fra høytalerne.
Droget ga fra seg nåken smertelige boblelydar, sneken av kjølevann fylte heile kupeen og det rista og smalt i alt som kunne gi fra seg lyd. Før Fatter’n te slutt rygga inn på ein ledig plass og vrei om svitsen.
Viftå gikk i fem minutt etter eg stoppa, men målet va nådd …
Me stod endelig på parkeringen, og skimta Gaustatoppen lika foran oss … 
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Av alle mesterlige prestasjoner på Gaustatoppen igår. Så trur eg uten tvil i mitt hjarta, at vår eminente Burstner Elegance.
Den stod for den aller, aller største …
Ingen over, ingen ved siden.
Punktum … 😎😀👍

Kebab’en …

Eg va ein liten snartur heimom i helgå, å skifta klientell i bobilen. Man kan vel også si det slik, at strikken va spent langt nok. And then some …
Med tanke på hormontrollene som ble sluppet av sent lørdag.
De spurta ut av bilen i kvar sin retning, for å unngå kollisjon ved inngangsdørå. Meir e det ikkje å sei om den saken, anna enn at på søndag va alt regulert tebake te mot normalt. 
Og litt ut på søndags ettermiddag, satte Fatter’n avgårde igjen. Nå på guttatur med Eldstemann på snart sytten.
Stemningen va strålande, været sånn passe og etterhvert fikk han far ein leksjon i dagens populær musikk. Eg forstår nå, at det tydeligvis ska vær eit visst gap mellom musikksmaken te han far, kontra sin sønn.
Likeeins, som det va mellom meg, og min far. Ein gang i tiden. Eller fortiden. Skjønt, hos meg og i mine glansdager fra barndommen, va sjanger forskjellen nåke større, enn hos meg og Eldstemann.
Det e langt fra Def Leppard og Bon Jovi, te Kenny Rogers og Shakin Stevens. Liksom …
Sånn ellers, så holdt temp nålå i instrumentpanelet forsyne meg seg meget stabil, underveis te Seljord.
Derfor, så har eg ein snikande mistanke te at visse passasjerers temperament, muligens slår ut på målaren.
Egentlig, så e det ein ganske finurlig og høyst praktisk funksjon å ha i ein bobil. Om det visa seg å stemma.
E det et faktum, vil eg tru at bruktprisen på vår eminente Burstner Elegance fra null fira, kanskje steig flere titusener, på bare tre – fire linjer …
Einkvar mann med respekt for seg sjøl, ville betalt i dyre dommer for slike forvarsel. Vil eg tru 
Og sånn avslutningsvis, så e det ein fantastisk morgen her på Seljord Camping idag, om man ser bort i fra Fatter’n sin gange opp til toalettet, for litt siden.
Eg trur aldri eg har skyndta meg meir langsomt, enn eg gjorde akkurat då.
Ein kebab på gatekjøkkenet her i bygdå, den smalt i andre enden av inntakskanalen når eg våkna idag. Den va steikje god igår, men sterk som krutt, idag.
Og når kruttet for så vidt gikk akutt av, måtte Fatter’n bare slippa alt og ta av mot toalettet.
Eg e mot normalt nåke bredbent i gangen.
Idag morgens, va eg vel meir hjulbeint enn ei tissetrengt jomfru i nød langt fra redningens trygge favn, der eg stotra meg avgårde fra ytterst på campingen, mot sanitæranlegget.
Mens eg bad te alle guder som finnes, om å få treffa et ledig avlukke, når eg kom frem.
Eg får sei som far min alltid seie, det har ein tendens te å gå godt.
Det gjorde det idag også … Nett i siste liten …

Temperatur nålå …

Den forrige hadde eg jo delt før, så her komme neste … 🙈🙈😀😂👍

 

———————-


Me kjørte fra Telnessanden Camping igår.

Planen va egentlig å vær te søndag.

Men … E det ein ting eg har lært, itte alle våre år på bobiltur. Så e det at planer aldri blir som de va planlagt.

Slik som når me kjørte heimante i fra, på tirsdag, og planen va å komma seg opp te Seljord Camping.

Men … På vei opp bakkane fra Seljestad så fløy pilå på temp målaren lukst te værs, og begynte å dansa grenseløs samba mellom normal og full kok.

Tjera vena meg ! 🙈

Blikket te Fatter’n begynte å flakka opp og ned i takt med målaren, mens eg frykta ei sky av damp skulle legga seg øve frontrutå. Og at heile planen om ferietur med bobil skulle gå lukst i dass.

Der me durte opp mot den første tunellen.

Hu Mor la sjølsagt merke te Fatter’n sin merkelige oppførsel, og lurte på ka i all verden eg holdt på med.

«Ingenting, Tingeling» Svara Fatter’n spakt.

Og så nålå legga seg langt inne på rødt område, for så å bli der.
Eg e jo ein mann, og me menn, me vil jo aldri bekymra andre. Før me vett hundre prosent sikkert, om det e nåke å bekymra seg for.

Problemet der, det e jo at som regel når man vett det hundre prosent, så e det også hundre prosent for seint.

Eg minnast eit gammalt triks me brukte på biler født før nittenåttifem, og dro viftå opp på maks varme. I et lite håp om at det funka på vår eminente Burstner Elegance fra null fira.

Den frykta dampskyå kom aldri.

Målaren sank plutselig ned på normalen igjen og klientellet i bobilen begynte å svetta verre enn eg gjorde. Den gangen eg entra sydenlandet for første gang, og møtte ein vegg på førtito grader. Og følte eg pusta graut, istedet for frisk luft.

«Herreguuud, har du skrudd varmen på fullt ?!» Spurte hu Mor, med vantro i stemmen. «E du ikkje vel bevart ?!» Fortsatte hu iltert, før hu vrei den tebake te normal.

«Nei, eg e nok ikkje det» Tenkte eg skråsikkert for meg sjøl, og klarte for ein gangs skyld å ikkje sei høgt, det eg tenkte inni meg. Mens eg skulte ned på instrumentet.

Vår eminente Burstner suste ut av den første tunellen. Nålå va tebake til normalen og holdt seg der heilt te Seljord.

Om trikset funka, det har eg ikkje fanaring om, men første del av planen gikk faktisk sånn nåkenlunde greit.

Foruten ein liten episode før Åmot, kor det va veiarbeid i ein oppover bakke, kor eg holdt droget på clutchen, istedet for bremså.

Mest sannsynlig litt for lenge.

For plutselig la ein forferdelig snek seg i bilen, og bilane bak forsvant i ei tåka av clutchrøyk.

Og Fatter’n fant ut at slikt gjør man ikkje igjen.

Det e slike øyeblikk som e mye av sjarmen med det å ha ein godt innkjørt og tilårskommen bobil, som snart har tjue års jubileum.

Den e full av sjel, sjarm og fantaskap fra ein anna verden. Man må bare finne dens små lunefulle krumspring, pleie den godt og behandla den med omhu.

Då kan man, om man har flaksen med seg, stort sett enda opp med ein plan som har ein tendens, te å ligne på den planen man la.

Før man satte avgårde ut på tur.

Ha ein strålande dag, Folkens … 😀🥰❤️👍

Og tusen hjertelig takk, for alle fantastiske tebakemeldinger på forrige innlegg …

Eg hadde ein plan om å svara alle kommentarene … Men, når det tippa langt over hundre, så gikk i hvert fall den planen i dass.

Man ska jo vær på ferie. Ikkje sitta med snuten nedi mobilen.

Sånn egentlig 🙈🙈😂😂👍👍

«Kobra-Slangen» …

Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser … 

Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka  publiser te slutt … 

Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt. 

Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.

Kos dykk 🙈😀😂😂

 


KOBRA-SLANGEN …


Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.


Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

 

Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …


Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😱🙈😂😂😂

 

Kaffikoppen …



Det e morgen her på Telnessanden Camping. Ein flott og idyllisk camping med harmonisk stemning.

Jauda … 🙈😎😂

Eg trur det ville vært å vri sannheten litt langt, om eg hadde sagt at den idyllen og harmonien har smitta av, heilt inn i bobilen.

Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.

Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet.
For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.

Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.

Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.

Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin.
Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …

Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.

Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …

Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …

Heilt klart … 🙈🙈🙈

Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …

Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.

På bobiltur her på Telnessanden Camping …

Juhuu … 😂😂😂

«Kobra»slangen …

 

 

Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.

Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …

Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😂😂😂

Når man Trur at rævå på ein Bobil, e den store stygge Ulven …


Me kjøre ein bobil med meir enn nok kraft. Altså, me har ingen problem med å følga trafikken, liksom. Vel, i siste tunellen opp av Rennfast så dabba me gjerna ned i sytti. Men, der e det jo to felt oppover, så me sinke jo ingen sånn egentlig.

Me laga ikkje ein to kilometer lang kø opp bakken, på ein måte.  Folk komme seg forbi.

Det e liksom ei slags greia detta for nåken, at når man havna bak ein bobil, då må man nærmast med livet på spill (både for seg sjøl og andre) komma seg forbi.

Den forbanna bobilen ska fanken ikkje eg ligga bak.


For det e jo alltid bobilen som laga køen … Eller e det slik !!?

 

For, på lørdag når me kjørte nedover mot Kristiansand i godt driv og holdt fartsgrensene uten noe problem. Så tok me igjen ein Nissan Leaf som sikkert hadde lite strøm igjen.

Det gikk i hvert fall ikkje i meir enn sytti bortover highwayen. Noen ganger nesten heilt nede i seksti, midt i åttisonen.

Me nærma oss Vikeså, men det va ikkje mange egna steder å susa forbi fyren med kun svakstrøm på batteriet. Dermed, så opparbeida det seg jaggu meg ein liten kø bakover. Ein kø på kanskje ti-tolv biler.


Så, lika før me tippa nedover bakkene te Vikeså, så kom me te ei lang sletta. Sjølsagt, så finne Leaf’en uante krefter å dure opp i åtti. Jaja, heilt typisk tenke eg, og slår i fra meg forbikjøringen eg hadde planlagt.

Det gjorde ikkje fyren i ein Volvo XC90, som lå ganske langt bak i køen. Kanskje så langt som nesten sist.

Han tok av som ei pil bak der, og dundra oppover mot oss i feil kjørebane. Eg så han i speilet heile tiden. Hadde det vært meg, hadde eg lagt meg inn bak oss.

Det minska nemlig meget raskt på denna langa slettå.

 

Jøje meg, sa eg te meg sjøl å slapp opp gasspedalen litt. Mini’en kikka forundra på meg, før han slapp ut et skikkelig «Oiii»

For i det Volvo’en passerte oss, så fikk han seg ein gedigen overraskelse av sjeldent kaliber. Det lå jo jaggu meg ein bil te foran oss.

Den hadde heilt klart ikkje føraren av børstraktoren rekna med, for nå hadde han havna lukst i Limbo …. Eller ingenmannsland.

Det va for lite sletta igjen te å passera Leaf’en, men fjotten i Volvo hadde så stor fart at han havna nesten opp på siden av den.


Fyren i Leaf’en fikk panikk å bremsa. Problemet va jo at fjotten i Volvo’en også fikk panikk, å gjorde det samma.

Me hadde sluppet opp gassen for lenge siden, så det va ekstremt god plass å legga seg inn mellom oss og Leaf’en. Men, begge stod på bremsen og nærma seg svingen i rasande fart.

Heldigvis, så virka bremsene te Volvo’en bedre enn Leaf’en sine. God reklame for Volvo der, rett og slett. Fjotten kom seg i sikkerhet i siste liten, lika før et vogntog dukka opp på vei nordover i godt driv, nede i svingen.

Eg og Mini’en observerte heftig gestikulering fra passasjersetet i Volvo’en. To små barneandleter kikka bakover mot oss, fra baksetet i Volvo’en.


Eg vil tru det va eit kjepphøgt mannabein som hadde hatt det fryktelig travelt, men som nå fikk passet påskrevet av ei ilter, småsint og sikkert mildt oppskaka Kånemor.

Det blei ikkje fleire forbikjøringer fra den karen, og et par kilometer etter Vikeså, forsvant Leaf’en ned te høyre.

Me … Me lå bak ein Volvo XC90 heilt te Mandal, som kjørte penere enn ein nyinnsatt kyrkjetjenar med ferskt sertifikat i håndå …

Moralen i denna lille lange anekdoten, det må vær at det raskt kan dukka opp ein øverraskelse, om man har det travelt uten noe spesiell årsak, og trur det e bobilen som e problemet …

Og ikkje heilt forstår at man kanskje e opprinnelsen te dilemmaet sjøl …

Hverken meir eller mindre …