Eg, Mini’en og Ambolten …

Foto : Tommy Ellingsen

 

Me hadde to billetter liggende te Kongeparken som eg hadde fått av søster mi. De gikk ut i Oktober, så denna helgå passa det endelig å bruka de.

Me har vært i Kongeparken flere ganger tidligere. Og Mini’en har endt opp birsur kvar gang, fordi han har vært for liten te å ta mange attraksjoner.

Men, idag va han stor nok …

 

Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.

 

Spesielt når han fant Ambolten.

Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …

Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.

Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.

Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.

 

For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.

 

På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.

Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.

Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.

Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.

Det va fordi me bare løp rett inn.

Det va null kø og ledige seter.

 

Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.

Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.

Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …

 

Herreguuud …

 

Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …

Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …

Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …

 

Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …

 

🙈🤣🤣🤣👍

 

Johan og Bodil – Sildabordet …

Foto : Haugesund Sentrum

 

Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.

Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.

Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.

Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.

 

Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.

Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.

Og nå var det kø utenfor.

 

Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.

Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.

Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.

Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.

 

– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.

– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.

– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.

– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.

 

På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.

Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.

Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.

– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …

Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.

– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.

Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.

 

Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.

Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.

Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.

– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.

Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.

Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.

Knips.

 

Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.

Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.

Knips, knips, knips …

Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.

Så gikk Bodil amok.

Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.

Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.

Klikk.

Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.

– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.

 

Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.

Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.

En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.

En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.

Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.

 

Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.

 

På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.

Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.

Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.

En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.

Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.

Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.

En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …

 

Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.

All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.

Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.

Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.

– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.

– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …

 

– Ingenting, Tingeling … Svara Johan, og flirte …

Ett vaskeekte Jack Nicholson flir …

 

 

Amerikanske Pannekaker og det å Sovne på Sofaen …

 

Det ble sen frokost her i heimen idag. Kånå har jobbhelg. Så eg og Mini slumra alt for lenge i sengå, før me stod opp.

Det e jaggu meg snodige greier. For når eg står opp i null seks null null tiden, som eg pleier.

Då e legemet til Fatter’n klar som et egg til dagens strabaser på jobb. Men, ligge eg i sengå å slumra som idag. Til klokkå e langt over ni.

Då må både armer, bein og spesielt rygg mørnes i en ti minutters tid, før eg komme meg ut av sengå.

Å spretta ut av loppekasså som ein ungkar, det e definitivt utelukka i slike tilfeller.

 

På den andra sidå, så kan det jo godt vær det e slik i ukedagene også. Eg kjenne gjerna bare ikkje etter, der eg hasta ut på badet som en tyv i nattå.

For å ikkje vekka Kånå.

Og for å komme i gang med ein ny dag, som tørner i mot deg som et løpsk godstog i feil spor. Som regel, så pense ein kopp kaffe på jobb toget inn på rett spor, igjen.

Kaffe e viktig.

Det e nærmast som livets vann for ein sliten, småtrøtt men stort sett våken yrkessjåfør.

 

Eg glemte kaffekoppen når eg kom heim fra jobb igår, og slokna som et slakt på sofaen.

Slikt gjør man sjelden ustraffet her i heimen.

Enten, så blir man raskt vekka ut av uføret av ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

 

Eller, så kan man raskt bli utsatt for en av Småfolkets små rampestreker i hverdagen.

 

 

Igår va det Mini’en som gikk amok med ansiktsmalingen sin, og lot kreativiteten gå utover Fatter’n, som snorka verre enn et sagbruk.

Ein blå tiger va det han forsøkte å få frem.

Eg vett ikkje. Eg synast muligens det ligna meir på et blått dovendyr som nettopp hadde vakna.

Jaja, flott va et jo uansett. Man kan jo ikkje sei nåke anna, når Småfolket lar kreativiteten løpe løpsk.

 

Men, nå må det stekes Amerikanske Pannekaker her.

Småfolket vil ha mat …

 

Ha ein strålande lørdag, Folkens …

 

😃😃😃👍

 

 

Mini, Litlajentå og ein liten stor fis …

 

Fra turen te Lyngdal, og som ikkje va kommen med på blogg. 🙈🤣

 

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. 🤔

Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap … Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen … 🙈

Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv inni der, på ein merksnodig måte. 😱

Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …

For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då. Lika før de kom inn …

Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min … Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft. De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …

Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen. Jumpa opp på trinnet. Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå.

Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket.

Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …

Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt … 😱

– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …

Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …

Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …

 

Jøje meg …

E det mulig … ?

🙈🙈🤣🤣

 

 

Sjøl fiska Kveldsmat …

 

Mini’en har kjøpt seg ny fiskestang for sumarpengene sine, men det har vært lite tid te å testa den ut. Så idag, då va det ingen bønn. Eg gikk sjølsagt på ein kjempesmell, og sa igår at idag skulle me fiska.

Sjølsagt har då Mini’en nærmast gått på repeat, heile dagen, selv om eg sa me sko gjør det ikveld.

 

– Ska me fiska nå ? …

– E du snart klar, Pappa ?

– Eg legge fiskestangå mi i varebilen eg, Pappa.

– E det kveld nå ?

 

Eg lære aldri det der, trur eg, det med å ikkje sei nåke, før me ska gjør det …

Men, han e jo herlige og, egentlig. Der han ikkje kan få komma seg avgårde fort nok, slik at me kan kosa oss på fisketur.

Og, som alltid, når den guten prøve fiskelykken, bite fisken nærmast før sluken har truffet vannflaten …

 

 

Augene strålte av stolthet, kjeften gikk i hundreførti og fisken fløy øve kaikanten som om det va flyvefisk me fanga …

 

– Oi Pappa, den va svææær …

– Den ska eg ha te kveldsmat, Pappa …

– Det e sikkert litt te deg og …

– Trur du mamma blir overraska nå …

 

Akkurat det sista der, det trur eg neppe hu blir, for den guten komme aldri heim uten fisk …

Og som sagt så gjort.

Når me kom heim sprang han lukst te hu mor, drog opp ein saftige makrell og skvetta øve heila det nyvaska kjøkkengulvet …

Typisk …

 

 

Men, Fatter’n fileterte makrellen, fyrte igang grillen og Mini’en fikk ønsket sitt oppfylt …

Blodfersk og nygrilla makrell te kvelds …

Heilt fantastisk …

 

Ellers, så blei det for så vidt stille idag … Men, eg laga eggerøra te frokost, så fant eg ut at bilen skulle vaskast, endte opp med å polera den også, før eg vaska alle gulvene i hoved etasjen.

Kånå hadde rydda, støvsugd og tatt loftet, resten va mitt oppdrag, sa hu … Enkelt og greit …

😀

 

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

Spaghetti på Veggen, Middag og ei God bok …

 

Når eg kom heim fra jobb idag, etter eg skifta dekkene på lastebilen, som ikkje ble gjort igår.

Så stod middag på timeplanen.

Kånå hadde lagt klar spaghetti og sendt melding om pølser liggende i kjøleskapet.

Pølsa og spaghetti, det kan eg …

Igår va det endå enklare, når Hamburger stod på menyen …

Eg leste et sånn spaghetti tips i mor mi sitt eminente Norsk Ukeblad, for mangfoldige år siden.

Når spaghettien henge på veggen, då e den ferdig kokt. Det tipset funka den gangen, og jaggu meg funka det som gull ennå …

Ikkje minst, så har eg fått begynt skikkelig på bokå mi. Tom Egeland levere varene igjen, og eg storkose meg … Antihelten Bjørn Beltø e i storform …

 

Mini’en fikk nettopp besøk av ein kompis, derfor blei det ein liten pause i boklesning. De trengte litt hjelp te et prosjekt de satte igang med.

Passa egentlig fint, for då kunne eg laga meg ein kopp kaffe, før boklesning står på tapetet igjen.

Åsså fikk eg knota ned nåken ord her inne også. Plutselig, så dukka det gjerna meir opp, senere.

Om ikkje eg falle heilt inn i Beltø’s fantastiske verden …

 

Eg minnast ennå Kånå sitt småhissige oppsyn, når eg hadde blitt hekta på Harry Bosch serien te Micheal Connely, og satt langt inne i det universet.

Når eg egentlig burde hjulpet til å rydda te visning, den gangen.

Eg trur ikkje Kånå va videre imponert øve undertegna sine prioriteringer.

Men, eg overlevde den prekenen også. Forresten så va det den gamle Fatter’n, med kronisk forbedrings potensiale.

 

Eg har ein følelse av at eg har kommet langt siden den gang, men så skulle det gjerna ikkje så mye til. Ska eg væra ærlig …

Og det må man jo vær …

 

Ha ein fortryllande torsdag, Folkens … 🙈😁👍😃

 

Heilt klart ferdig kokt 😁😁

 

Easy middag og ein fornøyd Mini, igår …

 

Også, ein fornøyd fatter’n … 😇👍

 

 

Slutt å klag, hjelp heller litt til !!!

 

Eg har hatt ein tanke som har gnaga i hjernebarken, mens eg har kjørt rundt i lastebilen denna ukå. Ein tanke som liksom ikkje ville slippa tak.

For når eg og Mini’en stod å vaska opp på Seljord Camping, så overhørte eg ein samtale utenfor sanitær bygget.

Det va to stykker som skulle dusja, men når de åpna dørå og skulle til å gå inn, så kom det ein saftig konsert med ukvemsord, for å sei det mildt.

Eg blei egentlig ganske satt ut og begynte å snakka høgare enn dei, for at ikkje Mini skulle få med seg alt …

 

Disse folka va absolutt ikkje fornøyd med dusjrommets tilstand, og blei enige med seg selv at de skulle gå strake vegen te resepsjonen å klaga.

Et så skittent dusjrom kunne man ikkje forventa å treffa på, når man betalte så masse for å vær der.

Eg og Mini’en blei rett og slett nysgjerrige, for hverken eg, Litlajentå eller han, hadde reagert på at det ikkje va rent og pent på Seljord Camping.

Det kunne innimellom vær litt rot, men neste gang man måtte på toalettet eller dusja, så va det strøkent.

 

Så me sneik oss rundt hjørna og titta inn på det aktuelle dusjrommet.

 

Okay … Det lå igjen litt vann på gulvet, og om man legge godviljen te, så kunne man kanskje se litt grastuster der.

Det hadde det vært når Mini’en og Litlajentå dusja også.

Men, då brukte eg gulvmoppen som stod der inne, og på tjuefem sekund, så va det rent og pent igjen …

 

Poenget mitt her, og tanken som har gnaga oppi hovudet …

Det er at i disse tider, så feriere meir eller mindre heile Norges befolkning i Norge. Alle campingplasser i Norge har gjerna opplevd et trøkk de sjelden har opplevd før …

 

Ka me å heller ta i et lite tak sjøl, om man komme te et sanitær rom, som kanskje trenge littegrann stell ?

 

Eg tvile sterkt på at de som driver disse campingplassene, gjør slikt med vilje. Eg trur nok de står på som bare fanden, for at alle deres gjester ska bli fornøyd, med oppholdet sitt …

Og det koste oss gjester ufattelig lite, om det ikkje er verre enn å bruka ein mopp som faktisk allerede står der, te å fiksa opp …

Istedet for å løpa misfornøyd te resepsjon, å klaga sin såre nød for litt vannsøl med grastuster i …

 

Sjølsagt kan man si i fra om dusjrommet ser ut som ein dass … Men, det va ikkje det som va tilfellet her …

 

Det tok meg omtrent ett halvt minutt å skli kjapt over gulvet, slik at dusjrommet igjen så plettfritt ut. Istedet for å bruka fem te ti minutt, for å gå å klaga te de i resepsjonen …

Jada … Me e på ferie. Eg tar den. Ok, me har betalt for å overnatta der …

Men, det betyr ikkje at me ska opptre som kravstore drittsekker, fordi det e litt skittent på et dusjrom …

Herreguud …

Det trenge ikkje vær av ein anna årsak, enn at det va nåken barn som hadde vært der sist. Kanskje to minutt før du kom. Og kanskje ikkje visste bedre, når de forlot rommet.

Campingplassene kan ikkje ha folk som sjekke sanitær byggene, for kvar gjest som går inn og ut …

Man e ikkje på et hotell med vegg te vegg tepper eller gullreine fliser av ypperste kvalitet.

 

Man e på ein campingplass med gress, grusveger og masse barn som løpe rundt og kosa seg. Folk som komme fra stranda med sand på bena etc, etc …

 

E det ikkje bedre for selvfølelsen te oss gjester, å føla at me har hjulpet litt til, enn at man står å klaga seg for fulle mugger, te hardt arbeidende campingplass ansatte.

Som faktisk ikkje kan vær over alt, te einkvar tid … ?

Som kanskje allerede e overarbeida, fordi trøkket te tider blei for stort …

 

Det e så forbaska mye klaging øve filleting, synast eg … Eg e nesten sjokkert øve ka folk forvente, av et sted som e forplanta i og av, ute aktiviteter …

 

Eg forstår ikkje ka det gir folk i det å klaga så mye.

Hjelp litt til heller …

Ta å mopp øve det gulvet sjøl, om man syns det va for vått …

 

Gå og skryt te de som sliter vettet av seg, for at man ska trivest på stedet heller …

Tjera vena meg, altså …

Eg bare måtte få detta ut, for eg synast det blir for dumt med all denna klagingå på alt og alle, i hytt og pine …

 

Vær litt generøs … Vær litt hjelpsom … Vær litt overbærende … Vær blid

 

Ikkje forvent Grand Deluxe Hotel standard, på sanitær anleggene te ein koselig camping plass …

 

Punktum …

 

 

 

Tidenes stinkbombe Mareritt …

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap …
Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen …
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv imni de, på ein merksnodig måte.
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då … Lika før de kom inn … Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min …
Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft … De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen … Jumpa opp på trinnet … Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå …
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket …
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt …
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
E det mulig !?! …

Trøbåten …

Når man reise på tur så har man kanskje nåken mål, eller saker og ting som man ønska å få gjort. Det fikk i hvert fall Mini’en, når han såg trøbåtene som lå te kaien, ved Seljord Camping.

Dum som et brød så svara eg sjølsagt, at kan skjønna me ska prøva den.

Når eg egentlig burde holdt kjeft og vært konge over mine egen taushet, i stedet for å bli slave av mine egne ord. For, fra det sekundet Fatter’n bekrefta at me skulle prøva trøbåten.

Så spurte Mini’en omtrent kvart femtende minutt, med diverse forskjellige formuleringer, for å liksom ikkje gjenta seg sjøl …

 

– Ska me snart prøva trøbåten nå ?

– Pappa, e det lenge te me ska leie trøbåt ?

– Nå må me snart prøva trøbåten ?

– Nå e dei ferdig, Pappa. E det oss nå ?

 

Til og med Litlajentå begynte å bli lei av detta evinnelige maset. Pappa hadde jo sagt me sko leia den te kvelds, fordi då va det mye mindre vind og lettare å trø.

For all del, eg skjønne jo godt Mini’en, som venta på ein fortsettelse som aldri kom fort nok …

Men, eg burde jo ha lært itte åtta år med den guten i hus, at man ikkje seie man skal gjør nåke, før man skal gjør det. Aller helst, omtrent nærmast på det sekundet aktiviteten ska skje …

 

Litlajentå va i grunnen lite motivert te heile denna trøbåt planen, for hu lika seg ikkje i båt. Spesielt ikkje om den har motor. Ein gang når me kjørte utover på sjøen heima, så satt hu å hylskreik heile vegen te ein holme.

Gråten stilna i det sekundet motoren stoppe, så bada me å kosa oss tre-fire timer.

Før konserten gjentok seg heile vegen te lands, igjen. Gudhjølpe meg, altså. Men, trøbåten hadde ikkje motor. Så jentå va ikkje komplett negativ. Det såg jo unektelig litt kjekt ut også.

Kanskje ville me vær så heldige at me fikk et glimt av sjøormen også.

 

I tre – fire tiden så makta ikkje Fatter’n maset te Mini’en meir, og sjøl om vinden gjerna stod på sitt sterkaste, denna lørdagen. Så trampa eg opp i kiosken å leide denna fordømte trøbåten.

Mini’en hadde nettopp holdt et kvarters langt foredrag, om Pappa’er som ikkje holdt det de lovte, og kor typisk det va.

At eg minte guten på at Pappa hadde sagt te kvelds, når vinden løyde, det teltes ikkje. Eg måtte jo forstå at han hadde lyst nå … NÅÅÅÅÅ !! … Te kvelds, så va det jo ikkje sikkert at han hadde lyst …

Eg prøvde å forstå fyrens nåke tvilsomme logikk, men ga som nevnt opp, barn og logikk e somme ganger uforståelig …

 

Når me kom inn i kiosken og meldte våras ønske, flira Mini’en fra øyra te øyra, et flir som forplanta seg i heila andletet og te slutt endte opp nede i tærna.

At dama bak disken advarte mot den litt sterke vinden, og at det muligens kunne bli nåke tungt nå. Det gikk fjotten hus forbi.

Ska eg væra heilt ærlig, så tenkte eg ikkje så mye på det sjøl heller. Kor tungt kan det vær å trø i ein trøbåt, liksom ? Man sitte jo bare der i setet, og trør på slik at båten går fremover.

Nesten som når man sykle, bare at man sitte mye meir bekvemt, enn på ein sykkel …

 

– Jaja, eg får ta det som ei god treningsøkt. Svara eg hu kjekka damå bak disken, nåke bråkjekt.

 

Eg har skrevet det før, i forskjellige sammenhenger, men har ingen problem med å gjenta det.

Noen ganger tar man feil. Man ser det ikkje heilt med ein gang, før man plutselig innser at meir feil det har man aldri tatt, i heila sitt liv.

Eg begynne å få nåken slike øyeblikk på listå mi nå …

 

Me fikk utdelt redningsvester og rusla ned mot kaien. Mini’en trippa og spratt rundt, nett som ein geitekilling som nettopp har sluppet ut på beitet. Yrande glad og fornøyd.

Det va akkurat som om tyngdekraften ikkje virka på han, slik som den gjorde på meg å Litlajentå.

– Vær forsiktige ned den bratte stigen nå. Seie Fatter’n formanende te Småfolket.

Før han seile ned alle trinnene sjøl, og landa på kaien med et smell … Herreguud …

Alle kom seg vel ombord, fortøyningen blei løsna og trøbåten satte kurs fra kai …

 

Omtrent femten minutt seinare. Så satt en stykk blodsprengt Fatter’n å puste og peste som ein kval på land. Eg trudde eg va i sånn nåkenlunde form, men eg tok fanden meg feil i det også …

Eg har ikkje vært så sliten på så kort tid, siden eg sa ja te å bli med Svoger’n min på ein “liten” sykkeltur …

Den lille sykkeltur ferden drog seg gjennom tre kommuner, og endte med at undertegna måtte sitta på ein badering i lastebilen, de neste dagane.

Eg har aldri sykla meir med Svoger’n min …

 

Eg såg stjernetåker, svarte hull og kometer fly over netthinnå, mens eg tråkka lika urytmisk som popcorn smelle i microen. Eg klamre meg ofta te alt som gjør meg unik, men detta kunne eg jaggu meg vært foruten.

Litlajentå kikka vekselsvis bekymra på Fatter’n og kor langt det va igjen te land.

Eg trur ikkje hu heilt klarte å bestemma seg for, ka hu mest va redd for. At Fatter’n skulle få et illebefinnende eller at me ikkje skulle komme oss te land, igjen.

To tilfeller som egentlig gikk hånd i hånd, men det va sikkert ikkje så lett å se, der og då …

 

Både vind, bølger og ein nåkenlunde god form, som absolutt ikkje va det, va nok medvirkende årsaker te at trøbåt turen ikkje blei så lang.

Litlajentå jubla når me kom te land, mens Mini’en va nåke molefunken.

Fatter’n velta ut av båten som ei gedigen sjøløva, og lå nåken minutter på kaien for å få pusten igjen. Før me klatra opp den bratte stigen og rusla opp te kiosken, for å levera vestane tebake …

 

Når eg forsøkte å forklara Mini’en koffår saker og ting ble som de ble, og at hadde han vært litt meir tålmodig å venta te kvelds. Så hadde me gjerna vært lengre utpå.

Så svara fjotten lett indignert, men for så vidt ganske bestemt.

 

– Jammen Pappa, du kunne jo bare vært litt strengare, når eg masa. Så måtte eg ha venta te kvelds …

 

Jauda … Fleire paradokser i ein så liten setning, det trur eg ikkje det går an å få te …

 

 

 

Litt fornøyd ?? Neeeida …

 

Rottå …

 

På vegen heim igår og når me skulle spise pizza i Åmot, satte noen i fra seg ei lita rotta av ein hund ved gjerdet.

Den stod først fint å kikka ut i luftå, før den fikk et illebefinnende å starta ein konsert av sjeldent kaliber.

Eg syntes eg drog kjensel på rottå, og kom i hug ein hendelse natt til søndag, i teltet …

 

Eg hadde nettopp sovna etter dette famøse dassbesøket. Når eg plutselig fikk ein sånn Blair Witch opplevelse.

Nåke begynte å luska å rota i teltduken.

Gudhjølpe meg …

Blod frøys te is, nakkahårå stod te værs som vindmøllene som har reist seg ved Gismarvik og ei tankerekka med uhyggelige tanker skaut fart …

 

Eg kan jo ikkje se skrekkfilm meir, for eg blir heilt tulling av det, men eg har sett Blair Witch Project.

Faktisk, så såg eg Arachnaphobia her for ikkje så lenge siden, i et idiotisk forsøk på å kurera edderkopp skrekken min.

Det funka heller dårlig.

Leite man litt i blogg arkivet, så finme dåkke ein slags live dekning av den opplevelsen.

Herreguuud …

 

Men, Blair Witch Project handla jo om nåken som e på telttur i ein forheksa skog, og tilsynelatende komme ut for et forferdelig spøkelse.

Eg va på Seljord, og tenkte for så vidt i heilt andre baner, når teltduken begynte å rasla og et mystisk vesen pusta og freste utafor.

Va det ei gaupa, eller ein rev ? Kanskje til og med ein elg, eller i verste fall ein bjørn på jakt itte mat.

Me camperte jo tross alt midt oppe på fjellet, på ein måte, i tjukkaste villdyr land.

Eg smaug meg lydlaust ut av sovekupe’en min, for å ikkje vekka Småfolket.

Litlajentå hadde jo gått heilt fra konseptene, om hu hadde våkna og høyrt denna romsteringen utafor.

Eg dro ned glidlåsen stille som kjettå, og myste forsiktig ut i mørke.

Meir eller mindre nåke småskremt.

Og der … Rett på hjørna av teltduken. Der stod ein sånn rottehund og pissa på teltduken …

 

Forbannade greier, altså.

Men, eg priste meg lykkelig øve at eg hadde spraya på et stoff som skulle få vannet te å gli lettare av teltduken, om det skulle dukka opp ein regnskur.

For det gjorde heldigvis væskå detta kreket skvetta ut.

Eg hysja villdyret vekk, og gikk å la meg igjen, nåke roligare te sinns enn når eg vakna …

 

Neste morgen, så møtte eg rottå igjen, på tur med sin stolte eigar når eg skulle henta vann.

Eg hilsa høflig og sa som sant va, på eit overhyggelig vis.

– God morgen mister, kjekt du har hund altså, men du trenge gjerna ikkje senda den på tur om nettene, for å imprignera teltdukane te folk.

– Eg har gjort det sjøl eg …

 

Han flirte nåke småflaut og hasta videre …

Jauda, det e kjekt å reisa på tur med hund, sikkert.

Men, eg trur det e båndtvang om nettene også …

Vil eg tru …

🙈😁🤣