Eg, Eldstemann og et famøst Henteoppdrag …

 

Detta bildet ovanføre, fra ein Tyrkia tur for ein del år siden, det definere på ein måte oss. Familien Vandrende Kaos. Når endelig Litlajentå kikka flott inn i kamera, ja då e det full kaos med alle oss andre.

Og kaos, det e vel et begrep som lett kan befesta seg med oss, eg, Kånå og Flokken.

Bare for å nevna det, så regna fotografen med å bruka halv annen time på oppdraget. Eg trur ikkje eg lyge, når eg seie det minst gikk tre timer, og når me va ferdig sjangla fotografen komplett tullerusk avgårde.

Men, når me kom for å henta bildene neste dag, så lyste han opp som ei sol og sa …

– Ahh, there you are, the crazy family from Norway … I looove you guys ...

Eg trur han hadde hatt det kjekt han og, sjøl om tidsskjemaet sprakk …

 

Tidsskjema, rett plass te rett tid og avbalansert fremtoning, det e nok ikkje heilt oss.

 

F.eks. så skulle eg henta Eldstemann idag. Eg og Mini’en hadde vært innom jobb og vaska lastebilen min inni, og når me kom heim hadde guten ringt for å bli henta. Kånå skulle til å laga pizza, så Fatter’n fikk oppdraget.

Eg har ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, somme ganger høyre eg ting eg ikkje har høyrt, visstnok.

Derfor va eg sikker på at guten skulle hentas på Rema Kvala, det va jo der Kånå hadde sluppet han av igår, trudde eg. Det va det Kånå ikkje hadde sagt, eller det e eg trudde hu sa. Og allerede her, så e jo eg ute å kjøre.

Der eg suse mot byen og Rema Kvala, med musikken på full guffe og bedrive skamløs allsang …

 

– Ta å ring han rett før du e der. Sa Kånå, lika før eg kjørte.

Og når man komme fra et møblert hjem, så gjør man jo slik man får beskjed om. Problemet va bare at eg ikkje kunne ringa.

For Kånå ringte meg …

 

– Hallo, kor e du !? Fabian ringte og sa du hadde kjørt forbi han. Du må ringa han. Han har prøvd å ringa deg … Kvitra Kånå i lett fistel …

Eg holdt på å svara – You had me at hello. 

Men, til og med eg forstod at ein slik referanse sitat fra Jerry Mcguire filmen, ville muligens vært ein taktisk katastrofe manøver, akkurat nå.

Så eg beroliga heller Kånå, og lovte å ringa guten asap …

 

Eg lurte først litt på kossen eg hadde klart å kjøra forbi guten, når eg fanken meg ikkje hadde kommen frem ennå, ein gang. Men, livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje sko begynna å løysa slike uløyselige ligninger, her og nå.

Så eg ringte han heller …

 

– Hei, kor e du da, Pappa. ? Spør guten, når han svara.

– Øhh, egentlig nesten der eg skulle henta deg, trur eg. Svara eg, Litt usikker men mest skråsikker.

– Nei, det e du jo ikkje, for du kjørte jo forbi meg. Eg e på Rema Solvang. Repliserte guten kjapt.

– Og koffår svara du ikkje på telefonen. Fortsatte han, nåke oppgitt.

– Øh, eg høyrte på musikk og kan muligens ha blitt såpassa revet med, at eg sang “litt”. Svara eg, som sant va.

– Herreguuud Pappa, ja … Men, kom her og hent meg nå då. Svara han, meir eller mindre resignert …

 

Eg trur Kånå av og te lure litt på ka slags skapning eg e, og kim som løfta på steinen og slapp meg fri …

 

Bilen røyk hundre og åtti grader rundt i ein rundkjøring, guten blei plukka opp og me suste heimover. Det blei jo litt lått og løye i kupeen, når eg forstod at all min informasjon va heilt på jordet, og at hu mor hadde sluppet han av, på samme sted igår …

Kor Rema Kvala kom ifra, det e eg for så vidt litt usikker på, men eg har ikkje tenkt å la det ødelegga kvelden.

Oppdraget blei jo utført te slutt. Det e jo det viktigaste, sånn egentlig …

Men, sånn i bunn og grunn, så gikk jo alle de punktene eg nevnte ovanføre denne historien her, lukst te bloksberg. Så det va et godt eksempel eg fant frem …

Jaja … Eg va jo avbalansert heila tiden eg, skjønt Kånå va gjerna nåke oppskjørtet … Te dels Eldstemann og.

 

Alt e i hvert fall fortsatt som mot normalt her i heimen. Her hos Familien Vandrende Kaos …

Ha ein fortreffelig lørdagskveld, Folkens …

 

Ein nydelig morgen …

 

Eg vakna nesten øverst i Blogg.no sin skyskraper. Kun to stykker e over meg. Kokken har den eine penthouse leiligheten, mens MammaPåHjul har den andre. 

Hu på hjulene må jo ha ein slik stor leilighet, for å manøvrere rullestolen rundt i heimen, så den plassen e vel forunt. 

Kokken kan man ikkje gjør nåke med, vil eg tru, den fjotten har befesta sin posisjon på toppen, nett som Bjørn Dæhlie gjorde i skisporet. Eller som Maradonna på fotballbanen … 

Av og te, så komme det ein “hands” inne i straffefeltet, for å sikra plassen på toppen. Slikt er det bare. 

Men, andre ganger så komme det innlegg som e lika flott, som det vakreste angrep i fotball. Eller den største opphenting i ein VM stafett …

 

Men, det e jaggu meg flott her oppe i toppen. Nydelig utsikt over alle dei flotte bloggerne som e her inne på Blogg.no nå. Det e eit sjeldent stort mangfold av forskjellige blogger her inne nå … Til og med på topp 20 …

Strikkeblogger, matblogger, turblogger, rølpeblogger …

For ikkje meir enn to-tre år siden, måtte man ha ducklips, hairextensions og pupper svære som hus, for å vær blant de tjue …

Nå finnes det en halvfet kokk på toppen, en massebarnspappa, ei rullestol mamma, to rednex med helsprø innlegg, ei kjerring som dele alt mellom himmel og jord, ei standhaftig søppelkanin og ei vibbete strikkedama … 

 

Ein ufattelig mye meir “sunnere” topp tjue enn me hadde, bare for nåken år siden. Ein meir voksen topp tjue … Det vise vel også igjen på lesertall, sånn egentlig.

Det at de fleste ungdommene har forsvunnet fra Blogg.no, måtte jo vise igjen et sted …

Jaja … Nok om det … Sjøl om eg fikk fin hjelp av Kokken, for å hoppa opp nåken hakk på listå, så e det ikkje så lenge siden eg va der oppe med nesten lika mange lesere, helt på egen hånd … 

Men egentlig, så e ikkje eg så opptatt av lesertall som kanskje andre e, eg likar heller å få masse røde og gule flirande emojis, og lange fine kommentarer. Kanskje ein historie lesaren har opplevd, fordi de relatere seg te teksten …

Det likar eg veldig godt … 

 

Uansett … Det har vært ein god morgen. Eg stod opp før Kånå, miksa to speilegg og laga ein kopp te til hu …

Så kom Mini’en ned fra loftet, og fikk det samma. 

Jaja, han ville ha varm saft da, istedet for te. Eg laga et speilegg te Litlajentå og, men når eg luska meg inn på rommet så sov hu som ein stein. Hjølpe meg, klokkå va langt over ti …

Eg satte fatet på nattbordet, liste meg ut igjen og lukka dørå forsiktig. Stakkars jentå, hu va sikkert overtrøtte itte ei heftig uka, og Seljords tur forrige helg …

 

I dag, så ska eg bare nyta dagen maks, for etter tre helger på rad med ungane på tur, så ska eg ikkje gjør nåkenting idag.

Absolutt nada niks …

Eg ska kun nyta livet med Kånå og Flokken, kikka litt på topp tre på Blogg.no og rett og slett slappa av …

Pusta litt, hverken meir eller mindre …

 

Så, goe lørdagen, Folkens … 

 

 

Bare et menneske …

 

Jauda … Detta her lille eksperimentet mitt, som for så vidt såg ut te å gå slik eg hadde trudd. Det tok ein brå vending, når sjølvaste Kokken sjøl tok affære.

Og delte innlegget mitt, på si Facebook sida.

Alt grunnlag man gjerna kunne lesa ut av eit slikt prosjekt, forsvant jo som dugg i plettfritt solskinn.

Man kan vel nesten sei at hele forsknings prosjektet, det ble grundig torpedert, og sank til bunns med bravur. Men, jøje meg. Det går heilt fint. Det va jo bare ein morosam liten tullesak.

Og morosamt, det blei det i lastebilen på veg heim også …

 

Eg hadde jo kikka innom med jevne mellomrom, for å se kossen det gikk, sånn med tanke på lesertall sett i forhold til ei litå clicbait overskrift.

Men, siste gangen eg trykka på skjermen te mobilen, som sjølsagt hang fast i holderen sin, ved siden av rattet.

Så fikk eg nærmast sjokk. Istedet for tjue, tredve lesere innom akkurat der og då, så lyste tallet 230 mot meg. Eg hadde akkurat satt ei colaflaska til kjeften, og tatt ein durabelig slurk.

Men, den slurken gikk jaggu meg lukst i retur, øve både meg, rattet og frontrutå …

 

Det e jo heilt klart forskjell på det og ha 48 116 følger på Facebook siden sin, og 7034 følgere som eg har …

 

Det fikk eg te de grader oppleva idag. Hjølpe meg. Eg har ikkje sett slike lesertall siden Kånå skremte vettet av meg, nede i Flekkefjord, når eg sko parkera bobilen, ifjor.

Nå e det ikkje slik at eg e så enormt opptatt av lesertall.

Eg synast at engasjement med røde og gule flirande Emojis og lange herlige kommentarer, trumfe det å ha mange lesere. For det tyde jo på at man har kommunisert nåke ut te lesaren, som de klare å relatera seg til …

Men, eg synast jo det overstadig morosamt idag, å kikka på kor mange som har vært innom.

 

Selv om det på ein måte ikkje e mine egen “feil” …

 

Det e i hvert fall kjekt, når nåken sette pris på det man finne på, det man skrive om og det man ønske å formidle. Og før Kokken tok knekken på heila forsknings resultatet, med sin elleville deling av mitt innlegg.

Så tok det innlegget knekken på Johan og Bodils tur på Sildajazzen …

For det innlegget har jo nesten ikkje blitt lest. Egentlig, så passa det gjerna ikkje heilt inn her på bloggen, heller. All den tid Johan gjerna e nåke meir grov i målet enn meg, og det ikkje handla om oss …

Men, det e litt skoi og, å få lov te å slippa alle hemninger, og skriva slike episoder.

Med sjølvaste Johan og Bodil, som e på bobil tur i Norge. To finurlige raringer på hver sin herlig måte …

Raymond Falldalen e mannen bak disse to, og eg har bare fått sumarjobben med å lose de rundt, i år …

 

Men, sånn te slutt, og lika før eg går å hente meg ei iskald ei, som ska nytas mens eg kikka på et lesartall som stige, for kvar time.

Så må det jo sendes en stor klem, seiast et gedigent tusen takk og neie å bukke litt, te ein mann oppe i Alta …

Nemlig Asbjørn, sjølveste Kokken …

 

Tusen, Tusen takk … Eg synast te tider du får ufortjent mye pes, andre ganger har du lagt hovudet på hoggestabben sjøl … Men det har ingenting å sei …

Du e bare et menneske du og. Akkurat som alle oss andre …

Og eg har sikkert nesten vært lika bekymra som deg, for kossen det skulle gå med Lillebror … Fordi eg har lest dine tekster …

 

Eg har sagt det før, og eg seie det igjen. Eg likar deg. Men, av og te, så e eg også uenig med deg.

Men, eg har forsøkt å formidla det på ein saklig måte, når eg har vært det … Eller med humor …

Humor og saklig på ein gang, kanskje til og med … Men, eg likar jo folk allikevel, sjøl om eg noen ganger e uenig med dei …

Det e jo heilt normalt, vil eg tru …

Det bør væra rom i verden for alle, til og med ein nåke smågal Kokkejævel fra Alta …

 

Man må ikkje formidla videre alle tankane som man gjerna får oppe i topplokket, når man lese noe som andre har skrevet …

For bak kvart avsnitt, bak kvar setning og bak kvart ord …

Så sitte det faktisk bare et menneske.

 

Tenk på det alle sammen. Før man fyre i gang ein tirade av sjeldent kaliber, som kanskje treffe forferdelig mye tyngre i andre enden.

Enn det man kanskje hadde tenkt …

 

Ha ein flott fredagskveld, Folkens …

 

Kokken – Ein ekte Jævel !?! …

Foto : Kokkejævel.blogg.no

 

Eg og kan eksperimentera …

Eg e supergod på det, om eg bare legge godviljen til.

Men, istedet for å forske på om to forskjellige bilder, gir differanse på lesertall.

Så tar eg for meg overskrift, og det om folk faktisk lese det man skriver …

 

Så hvis du har trykka deg inn her, for å lesa side opp og ned, med ukvemsord om Asbjørn.

Så blir du nok skuffa … 🙈🤣😁😁

Eg bare forske på kor mye overskrifter har å si for lesertall …

 

Forøvrig, så likar eg for så vidt Kokken eg. Uansett kor sur han blir, fordi eg kutta ut Jævel …

Og sjøl om han somme ganger skrive innlegg eg ikkje heilt klare å relatera meg til …

 

Eg e ein enkel mann i en komplisert verden, men ka eg likar og ikkje ska lika.

Det bestemme eg sjøl …

Ikkje minst om eg trenge kringkasta mi meining, eller ikkje …

 

Ps. Alle kommentarer med negativt fortegn, ordlyd eller lignende.

De går lukst i papirkurven …

 

Goe fredagen, Folkens … 😁

 

 

 

Johan og Bodil – Jazzen’s mystiske verden …

Foto : VisitHaugesund

 

Johan og Bodil suste mot Haugesund sentrum på sine nyinnkjøpte elektriske sparkesykler. Eller det vil si, Bodil suste som en lavtflyvende alvedronning nedover gata, mens Johan knota noe helt forferdelig.

– Men, for hælvete da, Bodil. Brølte Johan, da han for femtende gang hvelva på kun kort tid og gikk lukst i asfalten.

Bodil, som hadde ildern Karsten Beate med bare en balle i rognpåsen, trødd ned mellom sine fyldige frontlykter. Skjente grasiøst og elegant til siden, før hun snudde seg og kikka oppgitt på Johan.

Ilderen Karsten Beate dabba tre, fire ganger opp og ned, der kun hodet dens stakk opp fra Bodils byste. Begge var fengsla av Bodils dypt utringa men stramme sports bh, og både Karsten Beate og bysten skrek etter luft …

 

– Jaja, man tager hva man haver. Hadde Bodil sagt på Haraldshaugen Camping, før hun trødde ilderen Karsten Beate ned i gropa mellom brystene.

Håndveska, som Bodil først hadde tenkt å ha ilderen oppi, den lå uten hank bak i luka på Dyna’en.

Hanken hadde blitt omplassert til viftereim, da den røk i bakkene opp mot Vågslid.

Da var det Johan som sa det.

– Man tager hva man haver. Før han rev av hanken, sydde den sammen og satte den inn, der viftereima hadde vært …

Kmips.

Bodil stappa lynkjapt hånda ned i venstre pupp, og nappa opp sitt digitale orakel, før hun like lynkjapt knipsa et bilde av Johan, som lå i en merksnodig positur, trødd rundt sparkesykkelen.

– Hva faen, Bodil. Hva er det du gjør ? Kauka Johan fortvila, der han forsøkte å knytte laus bena sine, fra ramma til sparkesykkelen.

– Ingenting, Tingeling. Kvittra Bodil, før hun posta bildet på Instagram kontoen sin.

En konto som vokste som ild i tørt gress, og stort sett inneholdt Johan i et mangfold av helsprø positurer …

 

En god stund og mange knall og fall senere, nådde de frem til sentrum. Haugesunds gater var overfylt av jazz elskende innbyggere og turister, og lufta dirret av et yrende folkeliv.

Johan sneide to eldre damer før han stupte hodestups ned i en hekk, med et reinspikka indianerhyl, da forhjula til sparkesykkelen traff kantstenen som omringa hekken.

Knips …

– Hva faen, Bodil. Tok du bilde av meg igjen ? Kauka Johan til, fra nede i hekken med beina stikkende opp, som to fyldige totempæler.

– Neida. Løy Bodil vakkert, å titta overraska på hvor mange likes forrige bildet hadde fått.

– Jøsses, femten tusen. Utbrøt Bodil mildt sjokkert.

Ilderen Karsten Beate titta også sjokkert på Bodils digitale orakel, og tenkte. – Hva i helvete har jeg havna opp i …

– Femten tusen hva ? Sa Johan, som endelig hadde kommet seg løs fra hekkens uomtvistelige grep.

– Ingenting, tingeling. Kvitra Bodil igjen, og stappa lynkjapt orakelet ned i venstre pupp …

 

– Nå Bodil, nå skal du bli innlemmet i en av musikk sjangerenes mest fantastiske opplevelser. Nemling jææææz.

– En pulserende rytmisk opplevelse av sjeldent kaliber, hvor improvisasjonen får fritt utløp. Sier Johan verdensvant.

Johan var på ingen måte bereist i jazzens verden, men hadde lest en brosjyre som lå på campingen, og briljerte nå med sine kunnskaper. Ordrett sitert brosjyren …

 

Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate fikk plass på første rad. De hadde valgt seg ut en konsert med en verdenskjent jazzmusiker, en improvisasjonens virtuose mester, som Johan hadde sagt. Fortsatt ordrett fra brosjyren.

Bodil satt sånn måtelig forventningsfull, ilderen Karsten Beate svetta som en finsk husbond i saunaen, mellom to jur enhver svetsisk budeie henne ville misunt.

Og igjen, så skjedde ting så raskt at når det hele var over stod Johan igjen med lua i postkassen og lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd …

 

Tre minutter ut i konserten hadde øra til Johan figurativt vrengt seg, øynene trilla rundt i utakt med musikken og sveisen stod nitti grader bakover, blåst av banen fra en trompets vide port.

Ilderen Karsten Beate’s armer og ben stod i kryss mellom Bodils frodige frontparti, kjeften var forvridd i en skrekkslagen grimase og Karsten Beate tenkte at selv matfatet til en rev, faktisk ville vært en bedre skjebne, enn dette her.

Orkesteret med sin virtuose mester, spydde ut noter og klang i et mønster uten antydning til sammenheng, og Johan mista det helt.

Halvliteren han hadde kjøpt før de satte seg, hadde gått til himmels når saksofonisten gikk amok, og hånda til Johan skvatt til værs i sjokk og bløtla alle, fire- fem rader bak seg.

– Men, for svarte helvete da Bodil. Dette kan da umulig være musikk. Brølte Johan, og skvatt fire meter til værs, som ei forskremt kjette, når fyren på stortromma dro til med et saftig smell …

Knips, knips, knips …

Bodil satt med ørepropper i øra og tok bilder. Hun hadde sjekka sitt digitale orakel og blitt advart på forhånd på tuben. DuTub, som Bodil kalte det.

Fire timer senere, sjangla Johan ut av lokalet av alle andre grunner enn habjakkene som kom til Haugesund for å høre jazz og drikke seg kanakkas.

Ilderen Karsten Beate lå å skalv ukontrollert langt nede mellom Bodil’s fagre meloner, slik at de hele tiden så ut som bølger, som slo inn på en strand …

 

– Sjå der. Sa noen som gikk forbi og peika på Johan.

– Der e han. Fortsatte personen. Og tre-fire mennesker kikka lattermildt på Johan.

– You go, mann … Fantastiske bilder. Kauka de ut til Johan og Bodil …

 

– Hva faen mente de med det, Bodil ? Sier Johan …

Før han lynkjapt legger til …

– Og sier du ingenting, tingeling, en gang til. Så kaster jeg både deg og smartfanden lukst ut i Smedasundet …

🤣🤣🤣

 

 

 

 

Lesebrillene …

 

Eg hadde egentlig ikkje tenkt å skriva om denna hendelsen, for somme ting synast faktisk eg også e litt flaut. Men, i ein anna liten boklesnings pause, så røpte eg min egen lille fadese overfor ein anna blogger, i kommentar feltet hans …

Nemlig FullstendigKaos av Aylar Von Kuklinski …

Lese dåkke innlegget hans, så forstår man kjapt koffår eg satte pris på innholdet. Det e godt å kjenna seg litt igjen, innimellom.

Og sjøl om eg endelig har fått fyrt i gang med bokå mi, så gikk det ikkje heilt uten forviklingar idag heller …

 

For etter middagen, når dei to eldste og Småfolket hadde fordufta fra åstedet, så sjekka eg mobilen for meldinger fra Kånå.

Og når den innboksen va tom, så tumla eg meg inn i stuå å ramla ned i sofaen. Nå skulle det jaggu meg lesast.

Men … Eg fikk ikkje lest ein dritt. Bokstavene fløy rundt som små sjimpanser på speed, nede i boka, og eg blei oppmerksom på at eg ikkje hadde lesebrillene på meg …

 

De neste tjue te tjuefem minuttane, dei brukte eg te å leita itte mine eminente lesebriller, kjøpt på Nille. Stuå, soverom, kjøkken, loftsstuå … Ja, til og med toalettene blei gjennomsøkt.

Men, brillene va sporløst fordufta fra jordens overflate …

Så kom Litlajentå spankulerande inn i stuå, akkurat når eg endevendte alle sofaputene for andre gang, bare for sikkerhets skyld …

 

– Ka e det du holde på med, Pappa. Spurte jentå, mildt forundra.

– Neeei, eg leita bare itte lesebrillene min, du … Har du sett de ?? … Svara eg, og kikka på snuppå …

 

Ei snuppa som hadde fått Kånå sin sedvanlige knekk i knærna, mens fliret nesten gikk fra øyra te øyra … Før ei latterkrampe av sjeldent kaliber, gikk av …

Eg … Eg stod jo der som ein tosk, og skjønte ingenting …

 

– Pap, Paaaa .(latterkule) Papp, P, Paap (ny lengre latterkule)

– Pappa, sjå nedover … Seie Litlajentå te slutt, når bølgene av latter endelig har rulla fra tærnå og ut av topplokket …

Eg kikka nedover, men ser jo bare tærnå mine.

– Herregud, pappa. Ikkje der, med halsen din …

 

Og der … Hengande i t-skjortå mi … Der hang lesebrillene eg snart hadde leita itte i ein halv time …

 

Heilt typisk …  😀

 

 

Spaghetti på Veggen, Middag og ei God bok …

 

Når eg kom heim fra jobb idag, etter eg skifta dekkene på lastebilen, som ikkje ble gjort igår.

Så stod middag på timeplanen.

Kånå hadde lagt klar spaghetti og sendt melding om pølser liggende i kjøleskapet.

Pølsa og spaghetti, det kan eg …

Igår va det endå enklare, når Hamburger stod på menyen …

Eg leste et sånn spaghetti tips i mor mi sitt eminente Norsk Ukeblad, for mangfoldige år siden.

Når spaghettien henge på veggen, då e den ferdig kokt. Det tipset funka den gangen, og jaggu meg funka det som gull ennå …

Ikkje minst, så har eg fått begynt skikkelig på bokå mi. Tom Egeland levere varene igjen, og eg storkose meg … Antihelten Bjørn Beltø e i storform …

 

Mini’en fikk nettopp besøk av ein kompis, derfor blei det ein liten pause i boklesning. De trengte litt hjelp te et prosjekt de satte igang med.

Passa egentlig fint, for då kunne eg laga meg ein kopp kaffe, før boklesning står på tapetet igjen.

Åsså fikk eg knota ned nåken ord her inne også. Plutselig, så dukka det gjerna meir opp, senere.

Om ikkje eg falle heilt inn i Beltø’s fantastiske verden …

 

Eg minnast ennå Kånå sitt småhissige oppsyn, når eg hadde blitt hekta på Harry Bosch serien te Micheal Connely, og satt langt inne i det universet.

Når eg egentlig burde hjulpet til å rydda te visning, den gangen.

Eg trur ikkje Kånå va videre imponert øve undertegna sine prioriteringer.

Men, eg overlevde den prekenen også. Forresten så va det den gamle Fatter’n, med kronisk forbedrings potensiale.

 

Eg har ein følelse av at eg har kommet langt siden den gang, men så skulle det gjerna ikkje så mye til. Ska eg væra ærlig …

Og det må man jo vær …

 

Ha ein fortryllande torsdag, Folkens … 🙈😁👍😃

 

Heilt klart ferdig kokt 😁😁

 

Easy middag og ein fornøyd Mini, igår …

 

Også, ein fornøyd fatter’n … 😇👍

 

 

Slutt å klag, hjelp heller litt til !!!

 

Eg har hatt ein tanke som har gnaga i hjernebarken, mens eg har kjørt rundt i lastebilen denna ukå. Ein tanke som liksom ikkje ville slippa tak.

For når eg og Mini’en stod å vaska opp på Seljord Camping, så overhørte eg ein samtale utenfor sanitær bygget.

Det va to stykker som skulle dusja, men når de åpna dørå og skulle til å gå inn, så kom det ein saftig konsert med ukvemsord, for å sei det mildt.

Eg blei egentlig ganske satt ut og begynte å snakka høgare enn dei, for at ikkje Mini skulle få med seg alt …

 

Disse folka va absolutt ikkje fornøyd med dusjrommets tilstand, og blei enige med seg selv at de skulle gå strake vegen te resepsjonen å klaga.

Et så skittent dusjrom kunne man ikkje forventa å treffa på, når man betalte så masse for å vær der.

Eg og Mini’en blei rett og slett nysgjerrige, for hverken eg, Litlajentå eller han, hadde reagert på at det ikkje va rent og pent på Seljord Camping.

Det kunne innimellom vær litt rot, men neste gang man måtte på toalettet eller dusja, så va det strøkent.

 

Så me sneik oss rundt hjørna og titta inn på det aktuelle dusjrommet.

 

Okay … Det lå igjen litt vann på gulvet, og om man legge godviljen te, så kunne man kanskje se litt grastuster der.

Det hadde det vært når Mini’en og Litlajentå dusja også.

Men, då brukte eg gulvmoppen som stod der inne, og på tjuefem sekund, så va det rent og pent igjen …

 

Poenget mitt her, og tanken som har gnaga oppi hovudet …

Det er at i disse tider, så feriere meir eller mindre heile Norges befolkning i Norge. Alle campingplasser i Norge har gjerna opplevd et trøkk de sjelden har opplevd før …

 

Ka me å heller ta i et lite tak sjøl, om man komme te et sanitær rom, som kanskje trenge littegrann stell ?

 

Eg tvile sterkt på at de som driver disse campingplassene, gjør slikt med vilje. Eg trur nok de står på som bare fanden, for at alle deres gjester ska bli fornøyd, med oppholdet sitt …

Og det koste oss gjester ufattelig lite, om det ikkje er verre enn å bruka ein mopp som faktisk allerede står der, te å fiksa opp …

Istedet for å løpa misfornøyd te resepsjon, å klaga sin såre nød for litt vannsøl med grastuster i …

 

Sjølsagt kan man si i fra om dusjrommet ser ut som ein dass … Men, det va ikkje det som va tilfellet her …

 

Det tok meg omtrent ett halvt minutt å skli kjapt over gulvet, slik at dusjrommet igjen så plettfritt ut. Istedet for å bruka fem te ti minutt, for å gå å klaga te de i resepsjonen …

Jada … Me e på ferie. Eg tar den. Ok, me har betalt for å overnatta der …

Men, det betyr ikkje at me ska opptre som kravstore drittsekker, fordi det e litt skittent på et dusjrom …

Herreguud …

Det trenge ikkje vær av ein anna årsak, enn at det va nåken barn som hadde vært der sist. Kanskje to minutt før du kom. Og kanskje ikkje visste bedre, når de forlot rommet.

Campingplassene kan ikkje ha folk som sjekke sanitær byggene, for kvar gjest som går inn og ut …

Man e ikkje på et hotell med vegg te vegg tepper eller gullreine fliser av ypperste kvalitet.

 

Man e på ein campingplass med gress, grusveger og masse barn som løpe rundt og kosa seg. Folk som komme fra stranda med sand på bena etc, etc …

 

E det ikkje bedre for selvfølelsen te oss gjester, å føla at me har hjulpet litt til, enn at man står å klaga seg for fulle mugger, te hardt arbeidende campingplass ansatte.

Som faktisk ikkje kan vær over alt, te einkvar tid … ?

Som kanskje allerede e overarbeida, fordi trøkket te tider blei for stort …

 

Det e så forbaska mye klaging øve filleting, synast eg … Eg e nesten sjokkert øve ka folk forvente, av et sted som e forplanta i og av, ute aktiviteter …

 

Eg forstår ikkje ka det gir folk i det å klaga så mye.

Hjelp litt til heller …

Ta å mopp øve det gulvet sjøl, om man syns det va for vått …

 

Gå og skryt te de som sliter vettet av seg, for at man ska trivest på stedet heller …

Tjera vena meg, altså …

Eg bare måtte få detta ut, for eg synast det blir for dumt med all denna klagingå på alt og alle, i hytt og pine …

 

Vær litt generøs … Vær litt hjelpsom … Vær litt overbærende … Vær blid

 

Ikkje forvent Grand Deluxe Hotel standard, på sanitær anleggene te ein koselig camping plass …

 

Punktum …

 

 

 

Tidenes stinkbombe Mareritt …

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap …
Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen …
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv imni de, på ein merksnodig måte.
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då … Lika før de kom inn … Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min …
Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft … De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen … Jumpa opp på trinnet … Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå …
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket …
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt …
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
E det mulig !?! …

Når ein Plan blir til, og så sakte Skutt i fillebiter …

 

Når eg leverte siste pallen på jobb idag, ute på Coop’en i Føresvik, og satte kursen mot byen igjen. Så la eg ein plan. Kånå fikk ei ekstravakt på jobben sin og stakk på kveldsskift.

Et hinder mindre i å få planen gjennomført, det takka man sjølsagt ja takk til, hjølpe meg.

Eg durte oppover bakken i fra Coop’en, og tenkte for meg sjøl at detta blir ein god kveld. Endelig, så ska eg få fordypa meg i Bjørn Beltø’s arkeologiske eventyr verden …

Kånå hadde allerede sendt et par meldinger, før hu stakk på jobb, om noen få gjøremål som måtte utførast.

For sikkerhets skyld, har eg lagt til et par te heilt på egenhånd. Men, har fortsatt godt med tid til overs.

 

Ti minutter ut i planen ryke punkt nr en. Skifte dekk på lastebilen. For Eldstemann ringe å kan melda om heftige tilstander i heimen. Mini og Litlajentå krangla om kim som ska få bestemma ka film de ska se.

Herreguuuud … Me har to tv’er. Ein oppe og ein nede. Del de opp, gir eg Eldstemann beskjed om.

Eldstemann gir også beskjed om at han ska gå te nåken kompiser, så eg tar ikkje sjansen på å la Småfolket vær aleina.

Eller aleina og aleina.

Han i Midten på tretten e jo heima. Men, han har ein tendens te å fungera meir som tennvæska på et bål, enn ein som rolig og beherska tar kontroll …

 

Punkt nr to røyk når eg kom heim. Eg hadde tenkt å skriva om nåken telttur tips, og ta bilder av utstyret me hadde med oss. Det utstyret som eg hadde pakka ut av bilen, og la lukst i garasjen itte streng beskjed fra Kånå.

Men, det blir nok ikkje tatt nåken bilder av det idag. For all del, utstyret ligge fortsatt i garasjen, det.

Problemet e bare det at garasjeporten e lukka, og Kånå har tatt med seg fjernkontrollen på jobb. Typisk.

 

Punkt nr tre, fire og fem. Dei har eg allerede utført. Klærna fra vaskemaskinene e putta i tørketrommelen, og middag te Han i Midten og Småfolket e på gang.

Gulvene e støvsugd i heile hovedetasjen, som egentlig va et av mine bonusoppdrag.

Men, som eg raskt fant ut at va mer eller mindre påkrevd. Gulvene så ikkje ut. Eg varta nesten litt skremt øve at eg hadde lagt merke te det, før eg kom på at eg har jo begynt et nytt og bedre liv.

Mannen med kronisk forbedrings potensiale, han jobbes det iherdig med å få nåkenlunde frisk.

Utfordringen e jo bare at det somme ganger e problematisk å helbrede pasienter, som ikkje e klar over at de e sjuk, på eit snodig vis …

 

Men … Nu er det middag … Og eg har jaggu meg funnet endå et bonus oppdrag … Oppvask maskinen.

Jøje meg … Kor blei bokå av da ?

Forøvrig, så trur eg muligens det kan vær smart å skru tørketrommelen på også …

Når eg liksom får tenkt meg litt om …

Flaks. Det at eg av og te tenke litt … Altså, tenke på slike ting, som eg ikkje har vært så flink å tenka på før …

Tjera vena meg …

Kor ska detta enda … ?

 

Har de på jobb et poeng, når de har kalt meg Frode Elise ???