Ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid …

 

Småfolket har slokna, Kånå e ute å lufta vettet sitt og eg satt å så på ein absolutt meiningslaus bilbygger serie. Ein fyr skulle bygge ein futuristisk superbil av ein gammal amerikansk Pinto, (eller e den meksikansk?) men endte opp (i mine auger) med å laga noe heilt grusomt.

Den ihjel rusta Pinto’en va jaggu meg finare, enn denna kreasjonen fyren lagde. Men for all del, kunden blei jo fornøyd …

Når eg såg sluttresultatet, så fatta eg ikkje kossen eg har klart å bruka halvannen time av ein frikveld uten Kånå, te å kikka på detta mølet her. Men, det akkurat slik som med sånne skremmande dårlige filmer, som man allikavel blir sittande å se på.

Bare fordi man må få med seg kossen det går … Som stort sett e slik man trudde, etter omtrent fem minutt ut i filmen …

Så egentlig, kunne man for så vidt skrudd av allerede då …

 

Det gikk jaggu meg allright på jobb idag også, slik som det stort sett gjør, sjøl om eg alltid tenke at detta aldri vil gå godt. Av ein eller anna finurlig årsak, så e det dei dagane det ikkje ser så aller verst ut, at eg gjerna går på ein smell.

Og bruka dobbelt så lang tid enn eg faktisk hadde trudd på forhånd. Mye fordi man må te alle ytterpunktene man har på rutå si …

Når er kom heim fra jobb, fikk litt middag i skrotten og ramla ned i sofaen. Så kom Mini’en heim fra besøk hos noen venner. Og derifra og ut, trur eg ikkje det e mye anna enn Rampenissen han har snakka om …

Hjølpe meg, altså … Den der forbaska Rampenissen har muligens gjort litt meir ut av seg, enn det som for så vidt va tanken fra starten av …

Eg lura virkelig på kossen den har tenkt å holda nivået, fra dei siste to årene som har gått, og gjerna toppa det igjen i år …

 

Det e vel nesten ikkje mulig. Men, ingenting e umulig som Goliat sa i serien om taubåten Elias, det umuliga tar bare litt lengre tid …

 

Ein anna ting som nesten e umulig, men som absolutt ikkje tar lang tid i det heila tatt, det e å holda seg unna kakeboksen med kakemenn. Det e ikkje så mye meir å sei om den saken, enn at Fatter’n sikkert e trillrund når julå komme, og kakemenn må bakes kvar helg frem til jul …

Tjera vena meg … Eg trur Kånå har rett av og te, når hu seie at hu ikkje har fire barn. Men, fire barn og ein forvokst baby …

Men … De e jo så gode … Åsså har eg jo baka de sjøl. Jaja, ikkje alle då. Småfolket har jo også vært med … Det e nesten som den gangen eg ikkje syntes nåke om middagen Kånå hadde laga, og rana kakeboksen hennas …

Før eg sneik meg ut på vaskerommet, å snikspiste de bak vaskemaskinen før eg blei ferska av Mini’en … Han va enkel å bestikka, slik at me plutselig va to kaketjuver …

Litlajentå va verre … Hu løp lukst te Kånå å angav oss … Typisk, vett du … Eg røyk lukst i Bodå den gangen, mens Mini’en fikk nattasang, kos og klem, av ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna …

Kor rettferdig e det da, liksom …

 

Men, nå begynne det å dra seg te her på tv-skjermen … Sjølvaste Schwarzenegger i storform og ein av Terminator filmene rulle på veggen her …

Ha ein finfin kveld, Folkens …

 

 

Ps.  Her e forresten et bilde av den bilen eg nevnte i innledningen … Døm sjøl, men eg syns den ser forferdelig ut … =D

 

Foto : “La Pintia” 🇮🇹 www.hiltzautoco.com

 

Bmw Prius’en te Solfrid på Wurth …

 

Solfrid på Wurth va skikkelig stolt her tidligare i år, for hu og sin bedre halvdel hadde kjøpt seg ny bil … Og om nåken lura på kim Solfrid på Wurth e, så kan dåkke lesa om hu her – Wurth Dama

Solfrid strålte som ei sol den dagen, når eg kom med varene, og va ikkje sein med å melda i fra om bilkjøpet. Og når eg lurte på ka slags bil de hadde kjøpt, så sa Solfrid at det bare va å gå ut å se itte ein sølv metallic farva bil …

Som sagt, så gjort …

Men, den første sølvmetallic bilen eg så, det va ein tilårskommen Toyota Prius. For all del, eg så jo også den flotte sølv metallic Bmw’en som stod der og, men syntes detta va ein alle tiders mulighet for litt ablegøyer …

 

Så eg knipsa et bilde av grillen te Prius’en, gjorde det samma med Bmw’en før eg miksa det i hopa te bildet ovanføre. Og sendte det i ein melding te Solfrid, og gratulerte hu med den flotte “nye” Prius’en …

Det e vel ikkje ein overdrivelse å sei at Solfrid blei ein smule fornærma …

Det blei nåken uker kor eg ikkje fikk servert kaffi, når eg kom å leverte varer te Wurth, for å sei det sånn … Men, eg synast jaggu meg det blei ein flott Bmw Prius eg … Når sant ska seiast …

 

Eller ka syns dåkke, Folkens … !?!

 

 

Black Week, Black Friday og et heidundrande Kaos … Mildt sagt …

 

Eg har ein liten følelse av at det muligens har vært Black Week og denna her hersens Black Friday …

Snakka deg om å drukna i varer her på jobb, men idag e akkurat det et høyst reelt uttrykk.

Eg e muligens nåke seint ute med denna formanelsen, men nåke seie meg at eg kanskje burde ha oppfordra litt tidligere te at folk handla lokalt …

Tjera vena meg …

Jaja, det e ikkje anna å gjør enn å hoppa inn i haugen, å forsøka å få ein slags kontroll …

Om det e overhodet mulig !??! …

Jiiizzus … Eller Herreduuuud, som Mini’en heilt sikkert ville sagt …

 

Jaja, ha ein god mandag, Folkens … Og kjøp resten av julegavene lokalt i år … 🙈🙈🙈🤣🤣🤣

 

 

 

Julatre ? … Nå ??? … I dag … Øhh …

 

Kånå gjorde som planlagt idag, og stod for steking av kakemenn. Eg, Mini’en og Litlajentå stod for produksjon og prøvesmaking … Jaja, prøvesmakingen blei me kjapt kommandert bort i fra …

Førti prosent svinn på kvart brett, det meinte Kånå absolutt ikkje va innafor …

Så hu ein av oss med så mye som ein kakemann smule i nærleiken, røyk me lukst i Bodå heile gjengen … Det frista jo sjølsagt ikkje … Så me veksla på å stå vakt, når me sneik oss te litt meir, om Kånå forlot åstedet …

Det gikk heldigvis bra, sjøl om Mini’en glemte seg ut den eine gangen, slik at eg og Litlajentå nesten blei tatt på fersken …

Jøje meg, vett du …

 

Men, det va ein anna ting som for så vidt sjokkerte meg mest idag, når Kånå begynte å snakka om å ta frem julatreet idag. Tjera vena meg, eg sleit som ein hund med å holda hu te ei veka før jul, forrige år.

Og nå, nå skulle hu fanken meg dra frem treet før Desember har begynt … !?? Eg kikka på Kånå med vantro auger.

Julatreet ska pyntast på litla juleaftå, meina nå eg, men under sterk tvil ga eg itte i fjor. Sterk tvil og ufortjent sterkt press. For Kånå hadde drevet lobby virksomhet blant Flokken, og fått heile gjengen over på hennas sida …

 

Eg vett ikkje heilt. Men, eg har ein sterk mistanke om at Fatter’n vil bli satt under press fra fleire hold enn bare fra Kånå, i år også. Sikkert allerede fra neste uka. Kjenne eg hu rett …

Gudhjølpe meg, altså … Jaja, hu har for så vidt nåken sterke argument på hånd i år, når eg tenke meg om …

For huset e jo solgt … Eg, Kånå og Flokken e på flyttefot allerede i romjulen. Så det e vel det faktum, at Kånå har et ønske om å liksom ha litt julastemning her i heimen, før me flytte ut rundt nyttår … Så eg forstår hu jo litt også …

 

Det e vel bare å kapitulera med ein gang, vil eg tru, for før eller seinare så står julatreet der, i sin fulle prakt … Og i år e det gjerna lika godt at det blir før, istedet for seinare …

Men, det e definitivt altfor tidlig, spør du meg …

Jaja, alt for husfreden … Happy wife, happy life, og alt det der …

 

Det blei i hvert fall ikkje idag … Så bildet på toppen, det e fra i fjor, trur eg … Eller året før …

Uansett, ha ein fin søndags kveld, Folkens … Med eller uten julatre i stuå …

 

 

 

Familien Vandrende Kaos – På julekosetur til Byen …

Ein liten reprise fra ein av bloggens første juleinnlegg … Heilt tebake til 2016, når me faktisk kunne samlast i større forsamlinger … Julen i år, 2020, den blir nok definitivt annerledes.

Men, det har nå jaggu meg heila 2020 blitt, sånn egentlig, komplett annerledes enn alt me har opplevd før …

Og så e det litt kos å mimra litt tebake, te ein gang me hadde lov te slike ekspedisjoner før jul, og heller gleda oss, te me kanskje kan gjør det igjen …

Julen 2020, den blir en annerledes jul, slik er det bare …

 

Ps. Litt artig å observere at dialekten muligens har blitt litt meir utvanna, etter som årene har gått … Fra 2016 til 2020 …

 

Familien Vandrende Kaos – På julekosetur til Byen …

Ein liten reprise fra 2016 …

 

I går va med ein tur i byen og kikka på Pepperkake byen, med ein påfølgande tur på Julamarknaden.. Eg å Kånå tenkte me sko kosa oss litt med Flokken, og komma i litt julastemning..

Og tredje søndag i advent leverte så det holdt..

Med ett strålande stabilt vestlandsk julavær, 10-12 grader, flau vind og ett tindrande duskregn man blir dassblaut av på bare 2 minutt..

 

Itte ein overraskande flott morgen, kor Flokken ikkje våkna te live før litt over 08:00.. Så gjekk det i ett med ein god frokost, stelling av ungar og klargjøring te bytur..

Alt i alt, så gjekk det så knirkefritt så det kunne gått, tatt i betraktning at det va oss det va snakk om..

I bilen på vei te byen satt eg å Kånå å kikka småfornøyd på kvarandre, og såg fram te litt herlige julekos med Flokken våras.. Sjøl om været ikkje va nåke aent enn mot normalt her på vestlandet, så såg me lyst på det.

 

Men sjølsagt, når me foreldre endelig har fått hovudet over vannet, så ser me jo ikkje isfjellet så ligge å ulma under overflaten.. Og gjekk på den saftigaste smellen på lenge..

Me hadde kosa oss og kikka på alle dei flotte Pepperkakahusene, så stod utstilt før me fant ut at tiå va inne for å forflytta oss.. Og gå opp te Julamarknaden..

Regnet pøste ner når me gjekk ut fra Slakthuset, kor Pepperkakebyen va på utstilling …

Utenfor hadde de laga ein liten labyrint, med ein rutsjebane som endte på ein dassblaute palle.. Flokken vil absolutt ta denna, men me hadde jo ikkje akkurat kledd de itte forholdå..

Me sko jo bare kikka på Pepperkakebyen og Julamarknaden, ikkje hoppa i søleputtar og skli på våte rutsjebanar.. Men me kunne jo ikkje sei nei te Flokken, når et dusin med andre foreldre stod der og..

Foreldre så hadde kledd ungane sine og hadde paraply med seg..

Men te slutt måtte me jo bare gå, det e grenser for kor lenge me klara å være pedagogisk korrekte.. Å la Flokken få utfolda seg i litt fri lek, uten at me blanda oss inn..

 

Då gjekk sjølsagt alle sikringane te Litlajentå på ein gang, hu sko jo bare ein gang te.. Men det va tredje gangen hu sko det nå, og både eg å Kånå hadde fått nok av “siste gangen” lovnaden..

Hu sette seg på bakbeinå og hylte så ein stukken gris, om kor fæle foreldre me va..

Eg kan ikkje akkurat sei eg syntes synd på hu, men gudhjølpe meg for ein konsert.. Me trødde Mini’en i vognå, fekk hanka dei 2 eldste inn og tok “Mariah Carey” på fullt volum med oss ut porten..

Det varte ikkje så lenge, men ikkje før hu hadde stoppa så va Han i Midten igang..

Me hadde egenetlig “bestemt” at denna turen sko vær Pokemon fri, men i ett svakt øyeblikk hadde Kånå gått på ein glipp.. Og gitt Han i Midten telefonen sin nere på Slakthuset, så han kunne fanga litt Pokemon..

 

Han i Midten hadde sagt at Eldstemann fanga Pokemon med sin telefon, og då ville sjølsagt han og.. Med Kånå sin telefon, han får ikkje ha telefon endå.. Så Kånå hadde gitt itte, sjøl om hu va småforbanna for at Eldstemann hadde brøte avtalen..

Men Eldstemann blei jo kanon fornærma..

Koffår sko Han i Midten få lov, når ikkje han fekk.. Og alt forseint forstod Kånå at Han i Midten hadde rundlurt na.. Så sjølsagt måtte jo begge få lov då..

Tjera vena meg….

 

Hu hadde forsåvidt fått mobilen igjen, før me gjekk fra Slakthuset.. Men Eldstemann hadde oppdaga ein “sjelden” Pokemon, og då ville Han i Midten ha den tebake..

Kånå sa nei og Han i Midten sprakk…

Herrreguuud, for ein herlige kosetur… Kåna ga opp og me rusla ivertfall i tilsynelatande full harmoni, opp te Julamarknaden..

Dei to eldste forsvant, og Mini’en oppdaga karusellane.. Ein med masse forskjellige ting så gjekk i rundt, og ein med sånne koppar man snurre i rundt.. Og om rutsjebanen va våt, va dei her om mulig endå våtare..

 

Me prøvde å gå videre, men i fare for å dra imot oss all oppmerksomhet fra marknaden.. Siden “Mariah Carey” og “Van Halen” hadde kjørt igang med ein duett, så snudde me tvert om..

Men me måtte jo kjøpa billettar, og me hadde ikkje penger på oss..

Eg kikka irritert på Kånå og mumla ett eller anna, om at me kunne jo tatt ut når me gjekk forbi på veien opp.. Men fant fort ut av blikket så kom i retur, at enten gjekk eg rett i Bodå eller så sprang eg i minibanken og tok ut kontanter.. Nå..

 

Som sagt så gjort, hundrelappane blei spytta ut og eg spurta opp igjen.. Fekk kjøpt ett par billettar og stilte oss i kø.. Der klara eg å lira utav meg ett par meiningar om Kånå sin slepphendhet, angåande Pokemon greiene..

Men enda kun opp med ei endå hissiagare Kåna, å eg rykka sporenstreks rett fram te Rådhusplassen.. Bokstavlig talt..

Eg forstod at ett skeivt ord te nå, betydde strake veien lukst i Bodå.. Eg snudde meg heller, fiska fram mobilen og knipsa nåken bilder av “gladlaksane” i karusellen..

I striregnet hadde Mini’en paradoksalt nok, satt seg oppi ein båt.. Litlajentå på ei svana i alle regnbuens fargar.. Og itte å sett litt på dei 2 sjarmørane så kosa seg glugg ihjel, blei både eg og Kånå i bittelitt bedre humør..

 

Når karusellen va ferdig traff me på dei 2 eldste, og fant ut me sko ta ett bilde av de.. Det va ein sånn stand med ein plakat de stappa hovudene inn i, med julamønster..

Men akkurat når Kånå sko te å knipsa bildet, va telefonen hennas tom for strøm.. Sannsynligvis itte ein heseblesande Pokemon jakt, med Han i Midten..

Så sjølsagt ikkje ville bli avbilda, når han forstod at mobilen va tom for strøm..

Altså, eg hadde jo fått foto oppdraget, siå Kånå ikkje hadde meir batteri.. Det va det han blei pissesur for, og blånekta å vær med på ett koselig familie bilde.. Siå ha ikkje kunne fanga meir Pokemon nå..

Typiskt..

 

Så nå va han i toppform, igjen.. Og når Eldstemann lika ittepå fiska opp sin mobil, bruste Han i Midten kraftigt med fjærå.. Detta va jo brutalt urettferdig, Eldstemann kunne jo ikkje få lov når han ikkje hadde mulighet..

Svarte salte bananer, og sirup i suppå.. Snakka om Deja Vu..

Kånå va på randen av raserianfall og eg holdt på å konfiskera alt så hette mobiltelefonar, for å kasta de i fontenå.. Heile koseturen te byen, holdt på å bli ein farse uten like..

 

Det e heilt utroligt kossen dei her små, kan på ett uvirkelig vis snu ein nåkenlunde flott dag.. Om te ett durabeligt mareritt uten like, kan me liksom ikkje gå nåken plass uten at ragnarokk ligge å vente rundt kvar ein sving.. ??

For all del, me kunne jo bare latt de ta heilt av, og ikkje brydd oss..

Mens Flokken sprang villmann rundtomkringfallera, og raserte heile Julamarknaden på Rådhusplassen.. Men tjera vena meg, me har jo litt sunt folkavett innabords..

Om ikkje me syns at alt ska vær pedagogisk korrekt, har me tross alt grenser de må forholda seg te.. Det e bare det at nåken ganger, så e det totalt umulig å klara å komma seg ovanpå..

Når heila “isfjellet” under overflatå, komme te synet på ein gang..

 

Det va bare å innsjå at detta va ein av dei dagana, ein opp ner isfjell dag.. Så me pakka i sammen Kidsa, og sette snuten strake veien mot bilen..

15 – 20 minutt med harmonisk julekosetur nere på Pepperkakebyen, va alt me klarte å få te idag..

Men for all del.. Det e ikkja så steikje gale det, om man tenke seg om sånn i ittetid.. Ein gang gjekk det rett i dass på Amanda senteret itte 5 minutt, når me ikkje ga itte å gikk på McDonalds med ein gang..

Eller den gangen når me sko rusla ein tur i byen ein flott sumar dag, men ikkje kom oss ut av bilen eingang.. Før Flokken va i full borgarkrig i baksetene, og mekling ikkje førte nåken vei..

 

Så tross alt.. Så lova det godt før me ska feira jul hos Svigers i år.. Kanskje klara me å holda fasaden i ein halv time – time då.. ? ..

Det e ikkje godt å sei,  aent enn at livligt.. Det blir det garantert..

Vil eg tru…

 

Ein ting e ivertfall sikkert.. Om eg ikkje har vært så aktive her på bloggen, i det sista..

Me e fortsatt “still going strong” her i i heimen..

Det e ivertfall utenfor einkvar tvil…

 

 

Bakedag, kaffe kos og Allsang på morgenen …

Arkiv bilde fra forrige helg, når det og ble baka kakemenn. (og damer) (og Griser) (og osv, osv)

 

Idag ska det bakes kakemenn. Kånå satte ein deig igår, så nå e det ingen vei tebake. Det e jo Flokken som masa om detta her bakeri greiene, men eg har lært nå at det e eg som sitte igjen med jobben, etter deiras ti-femten minutt med bidrag …

Men, det e heilt greit. Eg kosa meg med slike sysler eg. Så lenge Kånå tar ansvaret for ovnen, for med min hukommelse ville det blitt mange brente kakemenn, om eg skulle gjort det …

Skjønt, først må vel resten av heimen våkna, for her oppe i stugo e det bare eg og Mini’en som sitte. Me stod opp klokkå ni. Det e for så vidt ein epoke skiftende endring her i heimen, det at Mini’en endelig sove litt lengre om morgenen.

For nå e det nesten slutt på det å bli vekka klokkå seks, av ein krabat som virkelig e klar for dagen, når ingen andre e det …

 

Ein anna ting som har forandra seg, det la eg merke til idag, for guten satte ikkje barne-tv på når me kom opp. Mens eg mekka meg ein kopp kaffe, satte Mini’en seg i sofaen med i-paden. Eg tenkte at han sikkert så på nåke barne-tv greier der, siden tv’en fikk stå i fred.

Eg kan vel ikkje anna enn innrømma, at eg spratt himmelhøgt opp fra sofaen. Etter ei litå stund. Fordi ein liten krabat har fått seg ein ny favoritt aktivitet.

For, før eg spratt te himmels satt eg å surfa på nettet i fred og fordragelighet, mens guten satt ved siden av meg, med sånne store øyretelefoner på seg. Plutselig, så kauka han te, skikkelig super høyt – Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene … etc etc …

Tjera vena meg … Flaks for han, så hadde eg nettopp satt kaffi koppen på bordet. Ellers kunne detta gått hardt utover både laptop og meg sjøl …

 

Når sjokket hadde lagt seg, så måtte eg jo kikka øve skulderen min, for å sjekka ka guten styra med. Joda, då e det Spotify som har blitt den nya greiå, og då som eg virkelig fikk erfara, med påfølgende synging … Foreløpig, så ska eg ikkje melda han på Norske Talenter …

Men, guten har heilt klart bedre potensial enn sin far … Godt å se at guten har fått nåken gode gener fra si kjære mor …

Så her har det gått i allsang fra guten med Hjemme i karantene, Nå koser vi oss og lignende … Eg måtte for så vidt setta foten ned, når eg høyrte han begynte på Haugenstua av Herman Flesvig …

Det e ikkje det at den e så steikje fæl, men han trenge gjerna ikkje å kunna den utenat … Sånn egentlig …

 

Så slik har morgenen fortont seg her hos Familien Vandrende Kaos … Det stundar mot jul, og eg kjenne eg begynne å gleda meg litt …

Lesa Snøsøsteren med dei to små … Bake julekaker … Pynta litt te jul … Kanskje dukka Rampe-Nissen opp i Desember !?! …

 

Det e jo første søndag i advent også idag, så et lys ska tennast … Det blir kos …

 

Så, enkelt og greit … Ha ein absolutt fabelaktig søndag, Folkens …

 

 

 

Inger Lise Rypdal vett du, i Maskorama …

 

Detta e jo heilt håpløst … Idag sang disse maskerte kjendisane to sanger, men ikkje ein opptreden hjalp oss nærmere å avsløra de. Utenom ein … Nemlig Enhjørningen … Eg va inne på Inger Lise Rypdal når me så tre episoder i går, og blei definitivt ganske så sikker idag. Spesielt itte den andre sangen.

Og jaggu meg fikk eg rett. Eller me fikk rett då, for husfredens skyld.

Kånå va jo enig med meg. Ka e oddsen for det liksom … ???

Men, eg har nå laga mi (eller vår) gjettelista på resten av maskorama’ene … For trollet begynne me å bli ganske sikker på at e Ulrikke Brandstorp. Det e ikkje så mange som kan gjør den siste sangen, slik som den ble gjort idag, foruten Ulrikke. Jaja, kanskje Sandra Lyng Haugen. Nei, me går for Brandstorp der …

 

Ravnen, den e jaggu meg vanskelig. Der begynne eg å lura på om det ikkje e Kari Traa. Eller kanskje Gunn-Rita Dahle. Eller ei fra håndball landslaget. Kanskje til og med fra fotball landslaget, forresten også, de vant jo OL gull dei og …

Tjera vena meg. Det e fanken meg ikkje lett, altså …

Vikingen har eg skrevet Bård Ylvisåker. Har egentlig ikkje nåke anna alternativ. Punktum. Med Elgen så har me bare hengt oss på det ein i panelet sa, og tenke det e Jan Gunnar Solli …

Ser ikkje føre meg at John Carew e så lette på foten, som Elgen va på dansegulvet ikveld … Men, eg har tatt feil før eg, sånt sett …

 

Jøje meg … Det e sjelden man har sånne sterke ambivalente tanker og følelsar, når man sitte å ser på et tv program. For man har virkelig lyst te å høyra meir av den man har som favoritt, men så vil man jo se om man har tippa rett og …

Jaja, te slutt så får man jo svar på alt, vil eg tru …

Før eller seinare så vil man kanskje få rett, eller feil … Slik er det bare … Nå e det bare å gleda seg te neste lørdag …

Juhuu …

 

Goe kvelden, Folkens … Kos dåkke … ;-D

 

 

Hamsteren Obelix, Fatter’n og ein “liten” fjert …

 

Ei uka inn i pandemien så kapitulerte Fatter’n, ga etter for Litlajentå sin propaganda og stakk innom Buddy å kjøpte ein hamster. Me, som aldri skulle ha kjæledyr igjen, etter en storslått fadese med undulaten Stjerne, for omtrent ni-ti år siden, hadde igjen fått oss et …

Ein undulat laga vel ikkje så mye styr, e enkel å holda og e jo stort sett i buret sitt … Tenkte eg og Kånå …

Den gang, så tok me lika feil som me gjorde, når me tenkte at fire barn umulig kunne vær så mye verre, enn tre. Og ble velsignet med Mini’en. Ein liten krabat som fra den dagen han ble født for syv år siden, snudde livet vårt mer eller mindre opp ned …

Ordet hektisk fikk mer eller mindre en helt ny mening …

 

Litt slik blei det med denna forbaska undulaten også. For den måtte jo komme ut av buret sitt innimellom, og elska å landa på toppen av laptop skjermen, for å skremma livskiten ut av Fatter’n …

Når den ikkje hadde fått vært ute på ei stund, og syntes det absolutt va på tide.

Så begynte den bare å skravla sinnsykt intens, flagra ukontrollert med vingene slik at fjær, matrester og lignende fløy te værs å landa i en radius på et par meter, utenfor buret sitt …

Den va rett og slett ei skikkelig ugagnskråke … Mildt sagt … Så den dagen me fant den stokk stiv på bunnen av buret, død som ei sild i tomat.

Da gråt eg og Kånå nåken krokodille sammen med Eldstemann og Han i Midten, under begravelsen ute i hagen, før vi spretta ei champagneflaske til kvelds når gutane hadde sovna.

Og feira begivenheten, med at me endelig var kvitt den helsikkens rotekoppen … Og bestemte unisont, at kjæledyr skulle me absolutt ikkje ha igjen, uansett form og farve …

 

Heilt te Fatter’n ikkje klarte meir, og ga itte for Litlajentå sine kompromissløse krav, om å få ein hamster. Lika etter pandemien snudde livet opp ned. Men, denna gangen hadde me litt meir hell, i valget av et lite kjæledyr.

For eg trur ikkje eg lyve, om eg seie at alle her i heimen har blitt usannsynlig glad, i denna lille krabaten vår.

Jaja, liten og liten. Sett sånn i forhold te andre gullhamstere, så e den gjerna ein smule i godt hold. Der av navnet Obelix. Ein nåke korpulent figur fra tegneserien Asterix. Eg synast virkelig den kler navnet sitt med glans …

Og som i god kjæledyr tradisjon i ein trivelig småbarns heim, så e det me foreldre som har tatt over ansvaret for den. Selv om Litlajentå dyrt å hellig lovde å ta godt vare på den …

Men, det e faktisk heilt greit … Me har blitt veldig gode kompiser. Eg og Obelix. Der han som oftast sitte i armkroken min, å kikka på tv sammen med Fatter’n …

 

Slik som den gjorde igår kveld. Eller, når sant skal sies, så hadde vel Obelix strengt talt slokna som ein halvtom melsekk, der han lå pent dandert nede i sofaputen ved min høyre side …

Fredags tacoen hadde blitt fortært tidligere på kvelden, me hadde kosa oss med både Maskorama, Hver gang vi møtes og Senkveld.

Når Kånå tok kvelden, sa takk for ikveld og rusla ned trappene, mens Fatter’n tenkte han skulle se ein film. Den sedvanlige dosen med potet-chips hadde sjølsagt Fatter’n også gumla i seg, i løpet av kvelden

Og som et resultat etter inntaket av både brus, taco og potet-chips, begynte diverse gasser virkelig å bygga seg opp.

Det gikk liksom som det bare måtte gå, og noen få minutter ut i filmen gikk et realt jordskjelv av i sofaen …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg skvatt nesten litt te sjøl, av den solide salutten som nettopp gikk av, der eg satt litt sånn med beina trødd opp under stumpen. Med sofaputen der ein sovende og fredelig hamster, hvilte inntil sofaryggen og rumpå mi.

 

 

Det va va nett som den gangen når Kånå blei offer for nåke lignende, ein syttende mai kveld for nåken år siden. Les den her

For stakkars lille Obelix, vår høyt elskede hamster, som lå og ante fred, ro og ingen fare. Han fikk jo sjølve fjerten lukst i planeten. Ein snek lika grusom som den gangen Kånå fikk pustebesvær, bredte seg med lynets hastighet der i sofaen …

Augene te Obelix spratt plutselig opp, og utvida seg te to trillrunde svarte kuler. Værhårene begynte sammen med snuten å snusa ut i luftå, før den ga fra seg et lite snøft …

For ordens skyld, så laga Obelix meir eller mindre aldri ein lyd, foruten den tiden me hadde et “lydløst” løpehjul som nærmast dreiv oss fra forstanden … (Kjøp slike løpehjul av tre, om man skal ha seg ein gullhamster. Dei e faktisk lydløse)

 

Etter det uventa snøftet, som forsåvidt gjorde at eg kikka ned på den, begynte Obelix å snusa te alle kanter mens værhårene og snuten gikk amok … Sneken hadde absolutt ikkje avtatt, heller det motsatte, mens den limte seg fast i luftå …

Obelix smatta litt ut i luftå, nett som Kånå gjorde i søvnå. Før den stivna te i kroppen. Hovudet snudde seg sakte mot meg, og et desperat blikk manifesterte seg foran meg. Værhårene stod lukst te værs, akkurat som piggene te slike hulepinnsvin, når de blir trua.

Før den helt ut av intet spratt en halv meter te venstre i sofaen, landa på saueskinnet vårt som hang i hjørnet på sofaen.

Kor den hang så lang den var, og liksom gispa etter frisk luft … Tjera vena meg …

 

Eg fikk nesten akutt dårlig samvittighet, å angra på inntaket av både chips, brus og taco, og sjølsagt på utslippet av duftgassene. Stakkars Obelix …

Han va stiv som ein pinne, når eg forsiktig tok om han, der han hang fast i saueskinnet. Mens eg tenkte at her va det gjerna best å få den ned i buret sitt, å setta den borte på kjøkken, kor luftå muligens va gassfri …

Som sagt, så gjort. Men, når eg gikk for å sjekka krabaten etter et lite kvarter, så satt den fortsatt stiv som en stokk, presis på samme sted som eg hadde satt den på, fremdeles med to trillrunde svarte auger …

Herreguud, tenkte eg for meg sjøl. Har den fått ein slags hjerneskade eller lignande, fordi den ikkje fikk nok oksygen i etterkant av “jordskjelvet”  ? …

 

Heldigvis … Etter litt godsnakking og ein liten dytt i stumpen, så våkna den te livet å løp for livet inn i det lille huset sitt … Fatter’n pusta letta ut, og satte seg nåke skamfull i sofaen igjen …

Det sko jaggu meg tatt seg ut, om eg hadde ødelagt hamsteren vår. Nå som me endelig har fått et kjæledyr alle e glad i her i heimen …

Det hadde jo vært heilt typisk …

 

Flaks for meg, så gikk det altså bra. Hjølpe meg, altså. Tenk å tatt livet av ein hamster med ein durabelige fjert …

Eg får sei som far min alltid seie … Det har som regel ein tendens til det, å gå bra …

Men, eg får muligens begynna å tenka meg litt om, før ein liten fjert slippes ukontrollert ut igjen … I fremtiden …

 

Goe kvelden, Folkens … Med eller uten gassutslipp i stugo …

 

 

Maskorama, Flokken og Eg å Kånå … Og hamsteren Obelix, sjølsagt …

Hamsteren Obelix, fulgte også med på Maskorama … I hvert fall ei stund …

 

Me satt og så oss opp på Maskorama igår, etter at eg så ein reportasje i ei nettavis. Man får liksom ikkje lika mye med seg meir, i disse tider, som man gjerne gjorde før pandemien. Før, så prata man jo litt med folk rundtomkring, og ble kanskje tipsa om et program eller lignende.

Nå, så passe man på å holda minst meteren, praten blir kjapp før man haste videre for å gjør det man skulle … Trist men sant …

Derfor har Maskorama gått oss hus forbi. At det rulle ut av Norsk Riks Kringkasting sin hovedkanal, det har nok også litt med saken å gjera …

Selv om eg har begynt å høyra på P1 i radioen på jobb, og då hovedsaklig Nitimen og Landsmøtet, så e eg ikkje lika betatt av Nrk 1 sitt repertoar på tv. Eller, det e vel meir det at me sjelden setter den kanalen på, sånn egentlig …

 

Men, tebake te detta programmet, Maskorama. Kor nåken kjendiser har blitt kledd ut i et maskekostyme, må synga ein sang live på scenen også ska et panel på tre forsøka å tippa kim det e. For så vidt, så gjetta me jo heftig her heima i stuå og.

Kånå og Litlajentå va bombesikker på at Fugleskremselet va Petter Pilgaard.

Eg hadde vel gjerna vært det eg og, om ikkje det hadde stått kim det va, i den reportasjen eg nevnte innledningsvis. Så eg blei jo ikkje så overraska når Trygve Slagsvold Vedum dukka opp, fra under masken …

Men, i den siste episoden fra forrige lørdag, når Mia Gundersen blei avslørt som den rosa Puddelen, då gikk me fem på heile gjengen …

 

Altså, me hadde jo allerede høyrt at det va ei dama som hadde sunget før, men kom ikkje på ein einaste nordlands trompet som sang slik. Derfor va overraskelsen enorm, når det va ei ekta siddis dama, som kom frem fra under masken …

Men, det seie seg vel sjøl at nåken må endra dialekten sin, for å ikkje bli avslørt med ein gang. Mia hadde nok vært i den kategorien.

Hadde Jorun Stiansen vært med, så måtte man vel trødd te med språk stand in. For eg ser liksom ikkje føre meg at hu klara å slå om dialekten sin, te hverken riksmål, nordlending eller alt anna som ikkje minne om Vennesla dialekt …

At det va Susan Goksør Bjerkrheim, som blei avslørt i den aller første episoden, det hadde me heller aldri tippa.

 

Men, me har jo fått oss nåken favoritter allerede. Litlajentå landa på Enhjørningen, som kanskje på ein eller anna måte, va uunngåelig. Hu elske jo enhjørninger. Min favoritt må seiast å væra trollet. Kånå kommenterte kjapt når eg nevnte det, om det va fordi det minna meg om hu.

Hu sa det jo for så vidt sjøl, men det betyr ikkje automatisk at eg kan bekrefta eller avkrefta slikt, uten at det ville fått følger av et eller anna slag.

Her e jaggu meg fallgruvene større enn man skulle trudd, om man ikkje e rutinert og kjent med farene som luske i kulissene. For hadde eg avkrefta hennas påstand ville mest sannsynlig Kånå kikka på meg med svære auger, å spurt om eg ikkje synast hu synge fint !?!? …

For Trollet har jo ein stemme som e usannsynlig bra, men ser jo fortsatt ut som et troll …

Men, hadde eg tatt stemmen med i regnestykket å svart bekreftende te Kånå, ville jo Kåne mennesket allikevel klikka i vinkel, øve ka eg så på hu som. Et troll liksom !?! …

 

Det e i slike øyeblikk man virkelig må tenka godt over, om man vil være konge over tausheten eller bli slave av sine egne ord … Enkelt og greit … Stillheten e i somme tilfeller sterkt undervurdert.

Istedet for å svara på Kånå sin påstand, spurte eg heller ka hennas favoritt va. Avledning, villedning og avbrytelser e også gode verktøy, som ein ektemann kan benytta seg av, i de rette øyeblikkene.

Her e timing meget viktig for om verktøyet vil få den ønska effekten. Man bør liksom ha ett eller anna plausibelt å avbryta om, når man ønske å avslutta ein samtala (les monolog) med Kånå. Å bare avbryta uten plausibel årsak, e nok som å geipa tunga te ein svær flokk allerede iltre lemener, det kan raskt bli stygt …

I mitt tilfellet, hadde eg jo ein enkel sak å vri det om, slik at det va Kånå som måtte svara. For hu hadde jo mest sannsynlig fått seg ein favoritt, men va den einaste som ikkje hadde fått fortalt det, ennå …

 

Eller det e e ikkje heilt sant, for akkurat når eg spurte Kånå om hennas favoritt, kauka Mini’en te at hans favoritt va Vikingen … Hjølpe meg, eg trudde ikkje han fulgte med på programmet eg, der han satt med headset på hovudet og trykka på i-paddå …

Kånå kikka nåke mismodig på meg, sikkert fordi eg ikkje hadde svart på påstanden hennas, før hu rista det av seg å svarte Elgen …

Elgen va hennas favoritt.

Eg lurte litt på om eg skulle spør om det va fordi den minna hu om meg, men eg slo det i fra meg, kanskje eg va litt for redd svaret … Man må jo ikkje vita alt, på ein måte …

 

Men, ein ting man liksom må vita, det e kim som e under maskene, til disse kjendisene. Tjera vena meg, altså … Eg blir heilt sprø av detta når man ikkje vett kim de e, og sitte heima å gjetta i vilden sky.

Jan Thomas i panelet nevnte Helene Olafsen som kandidat til Ravnen, men det slo både eg og Kånå i fra oss.

Heilt te me så Senkveld igår. Kor Helene Olafsen slo te med ein musikk Quiz, kor hu sang som ein engel, på mange av sangene. Så då fløy jo hu rett inn i reknestykket igjen …

Herreguuud … Helene Olafsen kunne jo fanken meg vær trollet og hu, så forbaska flink va jo hu å synga …

 

Elgen, den e jo nærmast umulig. John Carew liksom, kan han synga da ? … Bård Ylvisåker nevnte Kånå, men e han så høy da ? … Og det e jo ikkje kim som helst som kan dra te med Get Ur freak on med Missy Elliot, heller …

Og Ravnen kan jo nesten vær kim som helst, i vintersportens verden av norske kvinnelige gullvinnere i OL … For det må jo vær vinter OL det e snakk om, eller ? …

Det kan jo vær sommer OL også … Trine Hattestad i spyd f.eks … Eller håndball jentene … Siren Sundby i seiling … Gunn-Rita Dahle i sykling … Fotball jentene vant vel også OL ein gang !? …

 

Nei, gudhjølpe meg … Man får bare la det gå sin gang tenke eg, så blir de jo avslørt te slutt … I kveld ryke det i hvert fall ei maska te …

Å detta blei jo heilt typisk. Eg skulle bare inn å skriva nåken får ord, om ka me gjorde på igår. Men, ende opp med ei lang avhandling om alt og egentlig ingenting …

Herreguud … Jaja, det e lørdag … God helg, Folkens …

 

Av og til, så skulle man ønska man var en Hamster, slik som Obelix. Med absolutt null bekymringer for idag, igår og imorgen … Fjotten koksa etter en halv sang i Maskorama …

 

 

Kossen traff dåkke kvarandre ?

 

Me satt rundt kjøkken bordet å spiste middag her ein dag. Faktisk, ein middag kor ingen hadde løpt fra bordet, begynt å krangla eller blånekta å spisa opp maten sin, til ein forandring.

Eit forholdsvis vennlig middagsbord rett og slett, og ikkje et sånt sylspisst som nærmast klore ut augene dine …

Herreduuud … Bare det at nåken ringe på dørå, når me seks sitte rundt middagsbordet. Det e nok te at ragnarok slår ut i full blomst, fordi minst tre av Flokkens fire medlemmer, setter i gang VM i ringeklokkeløp ned trappene …

Kniver og gafler flyr over bordet, saftglass blir velta over en lav sko og tre stykk barn kauka til synkront, omtrent lika høgt som når et F16 fly bryte lydmuren

– EG SKA ÅPNA !!! … 

Tjera vena meg, vett du … Ein stim med Piraya som kan fortære ein fullvoksen bøffel, på mindre enn et minutt, e som barnamat i forhold denna galskapen …

At ingen har flydd på hovudet ned trappene og brukket både ben, armer eller rygg, det må vær et av verdens ufattelige største under.

Og at dei som har ringt på dørå fortsatt tør å stå der, etter nåke som meir høyrast ut som ein flokk ville elefanter, enn tre barn som trampa ned trappene, det e nærmast komplett uforståelig …

 

Det e mange år siden eg har gitt opp å formana Flokken om at detta må ta slutt, for kvar gang det seie Ding Dong her i heimen så e mine ord glemt som dugg forsvinne i plettfritt solskinn.

Man kan ikkje anna enn å ha 113 klar på telefonen, og håpa det går i likaste laget, kvar gang det skjer …

 

Men, denna middagen her ein dag, kor familieidyll og euforisk harmoni regjerte rundt kjøkkenbordet, spør Litlajentå plutselig.

– Kossen traff dåkke kvarandre egentlig ? … Mens hu kikka vekselsvis på meg og Kånå, med et spørrande blikk som oste av nysgjerrighet.

 

Jøje meg, altså … Det e liksom slike øyeblikk mange foreldre gjerna har venta på, i et halvt småbarnsliv, og har ein romantisk og vakker historie klar på tungå. Ein historie som på sett og vis kunne gått lukst inn i einkvar romantisk Hollywood film.

Og når fortellingen e slutt, så sitte barna nesten med tårer i augene, å kikka beundrande på sine foreldres fantastiske første møte …

Kanskje va det et magisk møte på ein kafe, kor to blikk møttes, gnistrene sto i taket og resten va sjølforklarende. Eller kanskje møttes man på ei vakker strand i sydenland, akkurat når solå traff havoverflaten og stemningen var optimal for anledningen …

Kanskje va det lika enkelt som det va romantisk, og skjedde på dagligvarebutikken, når to blikk møttes over frysedisken for første gang.

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Når Litlajentå slengte ut detta famøse spørsmålet, då satte et skred av tanker i hjernebarken i gang.

Men, ingen av dei teoretiske minnene ovanføre, dukka opp langt nede i fra min skrøpelige hukommelse …

 

Det lille øyeblikket av fullkommen idyll og harmoni, kor Fatter’n satt å spiste middag i fred og ro, mens overskytende IQ ble stillferdig brent opp. Det va definitivt over.

Der Fatter’n nå satt å ropte te sin egen hukommelse, for å liksom få et lite hvisk tilbake fra fortiden, som kunne fortelles videre te Litlajentå.

Når sant ska seiast, så va det ikkje slik at eg ikkje fikk minner slengt frem fra glemselens forrykte slør. For minnene som dukka opp, de va mange, elleville og meir eller mindre kategorisert med minst seksten års alders grense, alle sammen …

Utfordringen te Fatter’n, det va for så vidt om disse minnene skulle fortelles videre te ei nysgjerrig litå jenta, eller om han burde lyve så vakkert at han nesten trudde det sjøl.

Keitete klining i kjellaren på ein av byens nattklubber, samtaler kor konsonanter og vokaler krangla om plassen eller ellevill allsang på nachspiel. Det va liksom ikkje det eg følte va passande her …

Og ka kom liksom først !? Samtaler av sjeldent kaliber, klining på nattklubb eller allsang på nachspiel ??? Eg hadde jaggu meg ikkje fanaring, faktisk … Hjølpe meg …

 

Eg varta nesten litt desperat der eg satt, for det kunne raskt bli som et bitte lite snøfnugg i ubalanse, som utløste et fatalt skred. Om man liksom fortalte jentå noen av disse minnene.

Eller endå verre, om man ikkje fortalte Litlajentå nåken ting ! …

 

Eg tenkte med skrekk og gru, på ka i all verden Kånå ville finna på om eg liksom ikkje huska når me møttes, for første gang … Tjera vena meg.

Eg va på ein måte genuint fucked …

Ansiktsfargen rant av andletet som billig sminka, hjernen klarte ikkje å kommunisera med resten av kroppen og kjeften starta på ein fortsettelse som aldri kom …

– Altså … Øh … Jo, du jentå mi … … … .. . 

 

Det va då Kånå brøyt inn. Ei Kånå som når eg tenke meg om, kanskje hadde sett omtrent lika hjelpeslaus som eg gjerna såg ut, etter Litlajentå slapp bombå …

Men, når Kånå fortalte ei historie som va lika romantisk og storslått, som den va oppspinn og rein og skjær løgn, så forstod eg …

At Kånå hadde vært lika mye i villrede som meg sjøl, om både kor og når me møttes for første gang, som eg hadde vært. Og derfor hadde redda Fatter’n fra full katastrofe, med ei røvar historie som Litlajentå slo seg te ro med  …

 

Det va ein slik liten sjelden og spesiell hendelse, der Fatter’n gikk klar ein skremmande smell, alle vant og ingen kunne nåken gang ta episoden i bruk, som pressmiddel mot den andre parten, i ein fremtidig disputt …

Fordi begge hadde hverken rett eller galt, men måtte gjerna nå memorisere samme historie, i tilfellet spørsmålet skulle dukka opp igjen, ved ein seinare anledning …

Ein slags stilltiende samdrektighet mellom to foreldre i komplett villfarelse … Sånn egentlig …

 

Og man sitte til slutt med ein slags merkelig følelse av motvillig takknemlighet øvefor kvarandre … Liksom …

 

Fantastisk … 🙈🙈🤣🤣👍👍