Fra Rumpetroll til nesten Frosk … Eller padde …

 

På bildet ovanføre holder Mini’en stolt en liten nesten ferdig frosk ! …

 

Fire ben har dukket opp på nesten alle rumpetrollene, flere har mista halen og guten sprader rundt som ein stolt hanefar, nede i carporten.

Mini’en har mot alle odds klart det kunststykket med å ale opp disse rumpetrollene sine, til snart fullverdige amfibiedyr …

Tjera vena meg, altså … Eg har nesten ikkje ord …

 

Det begynte med ei litå krabbebøtta og to små rumpetroll …

 

Så kom pinsen, og to små rumpetroll ble til sikkert ti … Fatter’n fikk åndenød, men Mini’en var bare barnevakt for klassekompisen sine småkryp …

 

Med iherdig mating og masse omsorg begynte noen å utvikle ben, fremmerst på kroppen … Da hadde Mini’en lest seg opp på at rumpetrollene burde få en stein å klatre opp på, då de snart måtte opp til overflaten å puste litt, innimellom …

 

Så da måtte Fatter’n og Mini opp på butikken å handla større stamp, slik at man hadde plass til en stein og to, til de snart utvokste amfibiedyrene … På dette stadiet, må eg vel innrømma at eg begynte å bli litt imponert over gutens standhaftige oppdrettsevner … Mildt sagt … Selv om det bare er frosker og padder det handler om …

 

Mot alle odds, så er mer eller mindre alle disse småkrypene, rett og slett nesten ferdig utvikla … Hjølpe meg altså, eg kan ikkje anna enn å ta av meg hatten for Mini’en, for det denna guten bestemmer seg for, det skal jaggu meg fullføres … Det e i hvert fall heilt sikkert …

 

Så nå … Nå har eg fire barn, ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna, en smått korpulent hamster med et godslig lynne, i heimen … Og til slutt, omtrent fem-seks snart fullverdige amfibiedyr, i en stamp nede i carporten …

 

Det hadde eg vel neppe trudd skulle skje, den gangen eg traff Kånå, for omtrent eller snart tjue år siden …

Jøje meg, altså …

Men, sånn uansett, ha ein strålande tirsdag Folkens … Med eller uten rumpetroll i heimen …

 

🙈🙈😃😃🤣🤣

 

Fatter’n, ein Perfekt lørdag og Planken …

 

På lørdag så kjørte vi til mitt barndoms paradis … Det stedet hvor eg bodde mine ti første leveår før mine “Judas”foreldre fant ut, at vi skulle flytte nærmere byen. I voksen alder har eg ingen problem med å forstå den avgjørelsen, men den gangen var eg sint som krutt … Mildt sagt … Flytta fra detta fantastiska stedet, liksom !?! …

For … Hundsnes langt inne i Tysvær, eller rettere sagt Skogøy … Det er ingenting anna enn et godt stykke sumar paradis, når tempen tippe over i kategorien “alt for varmt” …

Der inne finnes det en liten holme som for så vidt er fortøyd i fastlandet med en liten gressplen, en treplatting og to små strender på hver side … Notaholmen … Eg trur den har fått navnet sitt av den enkle årsaken, at nøtene ( eller fiskegarn, på normal norsk) ble lagt til tørk på svabergene, ytterst på holmen …

 

Men, når fiske ble lagt på is, fiskeskøyta gikk til bunns i fjorden og min far og hans far med brødre fant andre yrker, ble det en samlingsplass for familien om sumaren …

Et perfekt sted for bading, St.Hans feiring og grenseløs krabbefangeri av meget høyt kaliber …

 

Dei siste årene har muligens Notaholmen blitt forglemt litt, der vegen ned var “litt” gjengrodd og treplattingen med bord og benk hadde sett bedre dager. Dei fleste som brukte stedet før har nok barn som nå er voksne, eller kanskje mer som oss, eller meg, som har glemt stedet litt ut … For all del, vi har jo vært der før, men vi kunne nok helt sikkert vært der oftere, for Flokken elsker stedet. Både de største og de små …

Eg trur nok det er mange der ute blant dere lesere, som sikkert selv har slike idylliske barndoms steder som har forsvunnet litt inn, i glemselens slør … Kanskje blitt gjengrodd, smått forlatt og mistet litt av sin fordums prakt …

Så eg lånte først ein ljå av min Onkel sist gang vi var der inne, for å gjør tilkomsten litt bedre. Ein ljå som raskt blei bytta ut med ein bensin drevet kantklipper, som søskenbarnet mitt nevnte han hadde … Eg tenkte jo at legemet sikkert hadde godt av litt fysisk fostring, og ein god omgang med ljåen, men etter et lite kvarter, tredve liter svette og en pust som forsvant. Ja, så kom eg på bedre tanker …

 

Og når vi kom inn nå på lørdag så hadde Tante Marit jaggu meg fått ånden over seg og, der hun hadde skrapa, vasket og fått benkebordene nesten tilbake som nye, i løpet av uka som gikk …

 

Men, det var ikkje akkurat det eg hadde tenkt å skriva om idag, men symptomatisk for meg og mine skriverier, så tar ofta det ene det andre når eg setter i gang. Og plutselig er man langt på vei inn i en fullblods novelle igjen … For egentlig, så skulle dette innlegget bare kalles “Planken” … Da Eldstemann fikk det for seg at han skulle trene litt, nå på lørdag, etter at han hadde plaska rundt ute i sjøen noen timer.

Han styrte på med både sit ups, armhevinger og andre øvelser, mens eg nærmest fikk åndenød bare av å se på fyren … Tjera vena meg … Det var jo over tretti grader, denne dagen …

Og i slik varme gjør man bare ikkje sånn. Det var i hvert fall det eg tenkte, helt til Eldstemann fikk det for seg å ta “Planken” … Den øvelsen når man står på albuene og tærna, mens kroppen står i rett, nett som en planke … Etter litt over et minutt gikk Eldstemann lukst i gulvet, og sank sammen som en sekk, mens Fatter’n slapp ut en kommentar han senere skulle vært foruten …

 

– Bare litt øve ett minutt ? Klare du ikkje lengre ? … Spurte eg, mens eg kikka skøyeraktig på guten … – Gjør eg vel ! … Svara guten mutt, og la te at han hadde jo tatt andre øvelser og nå …

– Rekorden min e to og et halvt minutt … Men, eg har jo nesten ikkje fått trent i sommer, pga Coronaen … Sa han videre …

 

– Klara du ett minutt da, Pappa ? … Spurte guten plutselig, og nå kikka han skøyeraktig på meg … – Pføøy, kan skjønna eg klare det … Ka du trur, gutten min … Svara eg kjepphøgt der eg satt, mens eg tenkte at ett minutt kan vel ikkje væra så vanskelig å slå. Før ein liten mistanke slo meg, om at nå hadde eg muligens gått på ein smell … – Få se då !? … Repliserte guten lynkjapt, og bekrefta mine bange anelser …

Men, har man sagt A så får man si B, og Fatter’n slengte seg ut i planken, mens Kånå kikka forskrekka på sin kjære mann … – Frode, ikkje tull nå … Detta komme ikkje te å enda bra, Frode … Sa hu, mens hu kikka bekymra på meg …

Det er for så vidt bare ein ting som kan skje da, når Kånå finne på å si slike ting. Og det er jo at da skal Fatter’n i hvert fall gjøre det. Det som Kånå ikkje har truå på at han kan få til. Omvendt psykologi på oss mannfolk funker også på andre ting, enn bare slike ting som vi skulle hatt gjort, for lenge siden … Selv om det helt sikker var berettiget bekymrelse, og ektefølt forskrekket medfølelse, fra Kånå sin side …

 

Og, omtrent tjuefem sekund inn i planken, skulle eg allerede ønska at eg kanskje hadde hørt på Kånå … Der Fatter’n sitt karosseri stod i spenn som en overbelastet fjør, på ein bil overlastet med mangfoldige tonn og skalv som et aspeløv i full storm …

 

Eg angra allerede som ein hund når eg forstod, at dei neste trettifem sekundene, kom til å føles som de lengste sekundene, i heila mitt liv … Etter førti sekunder så begynner nesten hele treplattingen å riste, mens Fatter’n sitt andletet skifter farve fra lett solbrent, til komplett Ferrari rød … Kånå rista på hovudet, mens Eldstemann følger spent med på stoppeklokka …

Fatter’n rister også på hovudet … Og magen … Og rumpa … Og legger og lår … Til og med tærna rister … – Femti sekunder … Kauker Eldstemann forbløffa ut …

Fatter’n er like forbløffet … Bare ti sekunder igjen, og Eldstemann er slått … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Skal eg jaggu meg klare dette ? … – Ett minutt … Kauke Eldstemann ut … Kånå kikka også nåke overrasket bort på Fatter’n … Fatter’n tenker at Eldstemann er slått, men konkluderer stille med seg selv at det er best å holde ut litt til, for å være sikker …

 

Sett sånn i etterpåklokskapens lys, skulle eg nok ikkje gjort det … Faktisk, så leste eg ein sak på Nettavisa søndags kvelden, at egentlig så burde eg ikkje gjort planken, i det heila tatt … Med tanke på at ryggen hadde begynte å murra, og magen verka som besatt, denne søndags kvelden …

 

Ett og et halvt minutt, det var rett og slett ett og et halvt minutt for mye … Personer som ikkje hadde trent på en stund, og som kanskje var litt eldre, burde heller trene øvelser som styrket rygg. Før man kanskje begynte å bryne seg på planken. Herreduuud, som Mini’en alltid sier … I dag morgens, så satt eg med ein vaskeklut i kjeften når eg tok sokkene på meg, for å ikkje slippa ut ett smertehyl som ville vekka heila huset …

Dagen på jobb idag, den har ikkje vært noe annet enn reinspikka tortur, dagen gjennom … Der eg vekselsvis slapp ut smertehikst for enten såre magamuskler, eller stikkande ryggsmerter, når eg vrei meg litt for mye, eller for kjapt …

Eg er sikker på at en godt tjukk og knusktørr trestamme, ville gått mer grasiøst ut av lastebilhytta, enn meg selv idag. Men, man lærer så lenge man lever, sier jo de lærde, som kanskje har lært nok … Fatter’n burde absolutt ha lært for lenge siden, men går som regel på samme smellen, gang på gang …

 

Eg trur hemmeligheten her ligger i begrensninger, og det med å se nettopp sine egne begrensninger, på en måte … Men, det kunne jo raskt blitt kjedelig igjen, sånn i lengden …

I hvert fall om man tenker sånn bloggmessig på saken …

Det ville neppe blitt godt over åttehundre blogginnlegg, om Fatter’n hadde lært av sine tidligere feil, sett sine egne begrensinger eller gjort som Kånå sier …

 

Allikevel og liksom sånn av og til, og kanskje spesielt idag … Så skulle eg gjerna sletta halv annet minutt fra helgens begivenheter, og kanskje for en gangs skyld hørt på hva Kånå sa …

Men, bare ikkje si det til hu … Kånå, altså …