Familien Vandrende Kaos på Ferie – Ramton Camping …

 

Itte ei nydelig uka nede på Flekkerøya, va sørlandseventyret våras over, og ei uka på Ramton Camping i Oslofjorden står for tur. Eg vett ikkje, men eg syntes eg såg ett lite lettelsens sukk hos naboen, når eg hilste og sa farvel. Han gikk forbi når eg holdt på å pakka i bilen. For all del, eg kan jo godt forstå fyren eg. Eg hadde mest sannsynlig vært sjeleglad sjøl, om me hadde hatt vært våras egne naboer i ei uka, og plutselig reiste me fra oss sjøl. Tjera vena meg … Eg trur eg hadde spretta champagnen, dansa litt fandango og nøte stillheten te det fulle. For me kan nok opplevast som litt meir enn ein håndfull te tider, når Flokken gjerna slår seg ut i full blomst …

 

Turen nordover den gikk regelrett i likaste laget, med ein liten pit stop for å bunkra litt frokost, siden me reiste avgårde så tidlig som mulig. Eldstemann sko leverast te laget sitt i Oslo, så det va jo greit å dukka opp, sånn nåkenlunde i samma tiden som dei kom frem …

 

Me lå såpassa foran skjema, at me kjørte innom der me ska bo den nesta ukå, å sjekka inn, før eg, Eldstemann og Han i Midten satte kursen mot Oslo. Kånå ville ta småtrollene med å bada litt, mens me leverte Eldstemann te laget sitt. Det blei ein nåke ambivalent badeopplevelse, fordi varmen har virkelig satt inn for fulle mugger, med godt over tredve grader. Og Kånå hadde jo glemt badeskornå te småtrollene, så med ein glovarm sand på strandå, klarte småtrollene såvidt å gå på den. Typisk oss nordmenn, sånn egentlig. Me finne alltid nåke å klaga på, sjøl om nåke me gjerna har venta på heila sumaren, endelig dukka opp …

 

” Men, så har det vel liksom litt med det at varmen ikkje kom sigande forsikitg inn, men bare blei kasta på oss, der den som troll i eska dukka opp fra den eine dagen, te den andre …

 

Siden det blei litt for varmt nede på strandå, hadde de heller gått ein tur, for å leita itte den nye lekeplassen her på campingen. Men, då hadde Kånå nærmast fått åndenød, for i motsetning te Flekkerøya kor ein mild bris stort sett fløy forbi, e det nærmast som om luftå står lukst i ro, her me e nå. Det e ein slags trykkande hete av sjeldent kaliber, som man kun pleie å treffa i syden, me har her i Norge nå. Det nytta jo ikkje å kjøla seg ned i leiligheten me har leid heller, for den e varm som ein steikeovn, så Kånå visste nærmast ikkje ka hu sko gjera. Men, løysningen blei å åpna både terrassedørå og inngangspartiet, slik at det blei ein slags gjennomtrekk, og tempen sank litt …

 

Mens me suste mot skolen Eldstemann sko bo på, i ein bil med klimaanlegget på fullt, tjueto grader i bilen og forsåvidt satt å småfrøys litt. Sjokket inne i Oslo sentrum kor skolen lå, blei jo ikkje mindre når me trødde ut av bilen, og inn i heten … Hjølpe meg …

 

Tebake på campingen itte guten va overlevert, så herska det ein apatisk stemning. Kånå satt i sofaen og såg nærmast syner i varmen, Mini’en og Litlajentå styra på i sedvanlig stil og Tore Halvorsen fra Ole Ivars, nå på egne ben, han rigga seg te på scenen. Det skulle vær bryggedans med full dansband musikk, igår kveld, ikkje akkurat min favorittmusikk. Men, siden me bor nede på kaien her, med orkesterplass fra terrassen, så kom man liksom ikkje unna. Me spiste middag før me gikk ein tur å bada, solå hadde gått ned nå, så det va meir eller mindre behagelig å vær på strandå. Til og med Fatter’n tok seg ein dukkert, te Flokkens elleville begeistrelse …

 

” Mange synast gjerne det e best å gå gradvis ut i vannet, før de dukka seg under, men eg må gjør det på den harde måten. Så eg tok fart fra midt oppe på strandå, å spurta i skrekkslagen fryd ut i sjøen … Flokken jubla, Kånå fikk knekken i knærnå og eg hutra å frøys … Men, det va ikkje så gale, itte ei litå stund … Faktisk, så va det heilt nydelig …

 

Itte dukkerten så rusla me opp og fant den nye lekeplassen, som Kånå ikkje fant, men nesten fikk heteslag av å leita itte. Den lå idyllisk te øverst på camping området, lika ved ett lika idyllisk tjern. Ei flott borg hadde dukka opp, og masse småhytter, som de små kunne leka seg i. Eg vett ikkje, men eg synast liksom me har funnet ei litå perla av ein camping her, midt i Oslofjorden. Eit sted me heilt tilfeldig havna på ifjor, når eg, Han i Midten og Eldstemann va på vei heim fra Norway Cup. Det e ei fantastisk strand her, nå ein superkjekk lekeplass og ikkje minst så får man strålande underholdning, på lørdagskvelden …

 

Jaja, om man lika dansband musikk då sånn med tanke på kvelden igår, kor det tok heil av ute på bryggekanten, mens me liksom va litt nødt te å følga med. Å sitta inne i heten va liksom utelukka …

 

Eg vett ikkje om det har ein sammenheng, det at eg gjerna blei nåke i øvekant reven med på dei sosiale mediene igår, og at det plutselig flykta fire-fem følgere fra Facebook sidå. Men, når man på ein måte får det trykka midt i fleisen, så kan man enten la seg riva med, eller setta seg inne å stura øve bråket der ute. Eg valgte det førsta. Så får det heller stå te om nåken følgere fikk nok, og flykta fra åstedet som blei fylt opp med dansband musikkvideoer. Me endte jo opp med å kosa oss, både eg og Kånå, sjøl om det ikkje akkurat e vår greia. Det toppa seg både når ein skikkelig blodfan, fikk komma opp og synga ” Nei så tjukk du har blitt “, sammen med Halvorsen …

 

Men, tok sjølsagt heilt av, når Kongen av Campingplassen runga øve kaien, og alle sang for full hals. Ja … Til og med eg og Kånå … Akkurat den, synast eg e gullfine …

 

Livet går videre her, med Familien Vandrende Kaos på ein ellevill Ferie … Nu, skal det snart bades litt , før me kjøre inn te hovedstaden får å heia på Eldstemann, seinare ikveld …

 

Nyt sumaren, Folkens … Og følg med videre … Det skjer ting både på Snap, Instagram og Facebook siden te Bloggen … Så eg vil anbefale alle å følge dei diverse kanalene … Linker, det finne dåkke øverst og under hovedbildet …

 

Over og ut … For nå …   =D

 

 

 

Live – Rett fra Bryggekanten …

 

Det e jaggu meg ett fantastisk vær her nede på Bryggekanten idag og. Det kan godt vær me går på den “Lille halvtimen for lenge” idag og. Men skitt au … Det e ferie, late dager og strålande solskinn …

 

Då får vel me foreldre tåla nåken kruttønne utbrudd, spinnville ungar og høg temperatur, innimellom … Det har gått tålig bra te nå, forhåpentligvis, så fortsette det sånn …

 

Bryggekanten og stranden levere te tjue i stil, idag og, Kånå fikk seg ein luksus milkshake Han i Midten like så og Flokken storkosa seg …

 

Livet e herlig … 🌞🌞🌞

 

 

 

 

 

Den lille Halvtimen for lenge …

 

 

Idag, så sov både me foreldre og Flokken faktisk litt frempå, før me spiste frokost og rusla ned te strandå, like ved leiligheten. Ei idyllisk litå perla ute i skjærgården her ute på Flekkerøya. Varmen har for alvor kommen og småpene 24 grader gliste mot oss, idag morgens, før me rusla ned for å nyta dagen, bada masse og slikka litt sol. Eg kjente at det trengtes virkelig itte ett 2 dagers maraton, inne i Dyreparkens elleville verden, kor to foreldre sjelers tålmodighet blei dratt te ytterpunktet, og gjerna litt te …

 

Men, me overlevde uten å skjemma oss så alt for mye ut, håpa eg, der eg gjekk å håpa at ikkje så alt for mange kjente oss igjen …

 

Det e muligens litt som å tru på julenissen, at når man har ein blogg som har blitt trykka te så mange sitt bryst rundtomkring i landet, at man kanskje kan gå ubemerka hen, gjennom to dager i Dyreparken. Eg la ihvertfall ikkje nåke spesielt merke te det sjøl, men der igjen, så va eg forsåvidt mest opptatt av meg sjøl og mine, enn å kikka itte om nåken kjente oss igjen. Kånå derimot, hu meinte nå at hu fikk nåken smil både fra den eine og den andre kanten, men hjølpe meg, det kan det jo vær mange slags forskjellige årsaker te det, sa eg …

 

” Der hu sprada rundt i parken i ein skremmande kort shorts og svansa med den flotte stumpen sin. Kånå kikka oppgitt på meg når eg sa detta, men eg såg at ett par bonuspoeng gikk rett heim hos “ild i torvå” kontoen, der hu flira litt skjevt for seg sjøl, borte i stolen sin …

 

Jaja, nok om det … Eg trives som sagt best i de anonymes rekker uansett, så det e sikkert lika greit at eg ikkje får slikt med meg, alikavel. Men, det va denna turen te strandå idag då, kor me sko nyta det fabelaktige været, bada og skikkelig kosa oss. Eg tok med meg Flokken ned itte frokosten va fortært, og rigga oss te nede ved strandkanten, mens Kånå sko rydda å støvsuge litt oppe i leiligheten, før hu også kom ned. Mini’en og Litlajenta fløy umiddelbart ut i sjøen med Han i Midten som spydspiss i front, mens eg la meg ned på strandhåndkle og nøyt livet …

 

Itte ei litå stund kom Kånå spankulerande ned og la seg te rette, Eldstemann ville nyta ro og freden oppe i leiligheten litt, og det syntes me forsåvidt va greit …

 

Kidsa storkosa seg glugg ihjel heile formiddagen, me foreldre slappa av og lot solcellene lada seg opp, mens ein sjelden harmonisk idyll manifisterte seg foran oss. Det e ei god stund siden Flokken hadde oppført seg så eksemplarisk sammen, øve så lang tid, så både eg og Kånå tenkte me sko belønna de me litt is fra kiosken lika ved. Som sagt, så gjort. Kånå handla inn litt is mens eg bygde ett lite sandslott med Mini’en, Litlajentå hadde begynt krabbefangsten igjen og Han i Midten lå fornøyd å duppa oppe i ein badering inne i den litla vikå …

 

” Ei litå stund seinare så begynte Kånå å bli sulten, klokkå nærma seg to, så det va vel gjerna på tide med ein liten lunch. Siden roen virkelig hadde senka seg øve strandå, blei me enige om at hu bare sko rusla opp å laga litt tomatsuppa …

Eg kunne vær ein liten halvtime te eg, med Flokken, de leka seg jo så fint …

 

Og her, her trur eg dei fleste foreldre vil komma te å kjenna seg igjen, der man som oftast går på den samme smellen, gang på gang. Når man trur man har full kontroll på galskapen, fordi akkurat der og då, så herske det ein fullkommen og ubestritt idyllisk harmoni blant Flokkens medlemmer, som leka så fint seg imellom. Slik at to foreldre senke guarden på ett eller anna vis, og trur at ting vil fortsetta i samme stilen. Me gjorde ihvertfall det idag, der Kånå rusla opp i leiligjeten, mens eg blei vitne te ett hamskifte av sjeldent kaliber … 

 

Litlajentå, som strengt talt har vært ett funn å ha med seg på tur, i alle år, der jentå e ekspert på å sysselsetta seg sjøl, og ikkje bry seg om ka dei andre finne på, og liksom ordna seg sjøl … 

 

Hu slo om på ein femøring og gikk fra å vær eit stille og rolig lite vidunderbarn, te ett mangehodet fryktinngytande monster. Herreguuud … Det va som om nåken slapp ei litå mini atombomba, der nede på kaien, når Han i Midten tråkka på krabbefangeren hennas, og Mini’en flytta ein krabbe fra den eina bøttå te den andra. Kabooom, sa det … Så sto denna kruttønnå og skjelte å smelte på gutane, så sveisen deiras stod lukst bakover, på sekundet … Gudhjølpe meg … Eg trur gutane stokk lika mye som både meg og dei andre gjestene på strandå, og Fatter’n reagerte lynraskt. Men, allikavel ein liten halvtime for seint … 

 

” For det e som regel det som skjer, når me foreldre trur me har kontroll, og lar ting skli den lille halvtimen for langt … 

 

Då går som oftast ting lukst te helsikke, kvar einaste gang, og ting utarta seg slik som det gjorde for oss idag … Det at Litlajentå mest sannsynlig va øvetrøtt, på grunn av seine kvelder, lange dager og tidlig opp om morgenen, det trur eg ikkje va nåke formildande omstendighet, sånn mildt sagt … 

 

Så husk detta kjære medforeldre, husk å gi dåkke mens leken er god … Den lille halvtimen for lenge, den kan raskt bli fatal og flau, om man står igjen aleina, midt i galskapen … 

 

Over og ut, og godnatt … !! 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Dyreparken …

 

Eg tar ein liten “Rune Bjerga” versjon idag, og velge ein slags anmeldelse av to dager i Dyreparken, samla i ett innlegg … Skulle eg tatt føre meg alt ville det mest sannsynlig endt opp med roman lengde, for hverken Dyreparken eller Familien Vandrende Kaos skuffa idag … På nåken som helst vis ..

 

Parkering …

Dag 1 … Kjørte forbi avkjørselen te Dyreparken fordi eg lå i feil fil, og oppfatta nåke for seint, at det ikkje va veiarbeid i høyre fil, men køen inn te parkeringen i Dyreparken … Endte langt oppe i gokk med Ikea Parkeringen, Kånå raste som ein illsint lemen øve køkjøring, men me blei bussa ned lika te hoved inngangen av Dyreparken … Og gikk rett inn i parken …

Dag 2 … Stod opp ekstra tidlig og kjørte i god tid, for å unngå køkjøringen fra dagen før, og væra litt i forkant av utfordringen … Blei alikavel dirigert på parkeringen lengst vekk, fra hoved inngangen, men stod tross alt ikkje i kø, ihvertfall … Kånå freste som ein villkatt, når hu såg alle dei ledige plassane nærmere parken, når me gikk opp fra der me blei henvist …

Kom te hoved inngangen og blei ståande i kø, nesten i ein time, og Kånå meinte det fanken meg va bedre slik me gjorde det dagen før …

Suksess … Nja … Men, parkering ved Dyreparken i fellesferien, den e vel gjerna slik, skjønt Kånå meinte Legoland absolutt hadde bedre løysning på parkerings utfordringen …

 

Leige av tralle …

Dag 1 … Fikk kjeft av Kånå fordi eg hadde valgt feil tralla, men det va jo bare dei trallene igjen, så egentlig lite eg kunne gjort annerledes … Super ordning med Vipps betaling, litt mindre supert, å forsøka å finna igjen kvitteringen på Vipps, for å få depositumet tilbake…

Dag 2 … Klarte å få fatt i rett tralle denna dagen, men fikk kjeft av Kånå igjen, fordi den va mye tyngre å dra på … Tygde i meg kritikken fra familiens sjølerklærte overhode, og drog trallå sjøl, mesteparten av dagen …

Oppsummert og konklusjon … Kåner e fortsatt umulig å gjera te lags, men tralleutleien funker supert … Vær tidlig ute om man vil ha tralle med fire hjul … Og forvent kjeft fra Kånå, uansett …

 

Spøkelses Huset …

Dag 1 … Stod omtrent 1 time i kø, fikk ein halv cola i nakken når eg stod lika under trappå, og ein tosk der oppe velta koppen sin … Blei solbrent i nakken, då den sista trappå e vendt mot solå, og svetten rant i strie strømmer … Kom endelig inn, men røyk ut igjen itte omtrent tjue sekund, me hadde visst gått på den skikkelig skumle versjonen … Og Kidsa fikk klaus og ville ut … Absolutt ikkje verdt timen i kø …

Dag 2 … Småløp lukst inn i Kjuttavika og stilte oss i kø, omtrent lika lang ventetid, men hadde smurt meg med litt ekstra solkrem i nakken … Var vaktsom når me passerte under trappen, men 90 prosent av Flokken måtte sjølsagt tissa, midt i trappå … Rakk rundturen i huset tross tisseturene og gikk spent inn … Absolutt verdt timen i kø, Flokken storkosa seg, sjøl om Mini’en gjemte seg litt i Fatter’n sin favn, under finale nummeret …

Oppsummert … Husk solkrem om solå står høgt, eller paraply om det regna … Og gå ikkje for seint på dagen, då e det visst ekstra skummelt …

 

Dyrene …

Som alltid, ofta ein ambivalent opplevelse på ein måte, då nåken levere te tjue i stil, mens andre glimre med sitt fravær … Nordisk avdeling va forsåvidt som forventa ein skuffelse, men fikk for første gang sett Gaupene, og to øyrer på ein Ulv … Julius va i storform og Mini’en kauka og sang te han, og fikk uventa respons når Julius reiste seg, snudde seg mot Mini’en og vinka med lanken … Mini’en jubla ellevilt og Kånå glemte å filma …

Apeskogen va ein høydar, men tok ein småfrekk vending inne hos Lemurene, når ein liten tasse stod å småskubba på ein anna … Mini’en lurte på ka i all verden som foregikk, Fatter’n sa de kvilte seg litt, før me hasta videre … Han i Midten blei nåke småsur, når me ikkje ville sei koffår me måtte skyndta oss videre, Eldstemann lo seg skakk …

Afrika leverte varene virkelig, kor me fikk sett både Løver, Gepard, Tiger blant mange andre … Ein høydare her va smågrisane og småfe’ene inne i innhegningen kor de går laust … Skjønt, litt småkrangling blant Flokken oppstod, når man ikkje heilt blei enig om kim som sko mata ka, og når …

Den største suksessen av alle, og kanskje dei som overraska mest, det va Tapiren … Der de drog te med ett reinspikka kanon show, når me gikk forbi og stoppa litt, for å ta ein liten titt på disse merksnodige dyrene … Der to av de begynte å erta litt på kvarandre, og løp litt rundtomkring itte kvarandre, før den eine jaga den andre ut i dammen … Så, mens den i dammen svømte mot oss og flekka tenner, som om den flira godmodig mot oss, dukka den andre under og skremte vettet av den småflirande Tapiren … Der den sikkert skubba borti den under vannet, og dermed skvatt den flirande fyren te, og føyk som ett prosjektil bortover vannet …

Den andre spøkefuglen, dukke opp i andre enden av dammen, kor den svømte lukst te land, og stakk te skogs … Sikkert vel vitande om ka den hadde gjort …

Men, sånn alt i alt, så fikk me sett det me hadde planlagt av dyrene, og både Litlajentå og Mini’en som aldri hadde vært her før, dei va storfornøyde …

 

Show’ene …

Dag 1 … Denna dagen va meir eller mindre totalt ustrukturert, og me vimsa rundt i parken som nåken forvirra vegglus, uten mål og meining … Og endte opp med null av dei forskjellige små showene som går rundt i parken …

Dag 2 … Fikk med oss mini konsert med Klara Ku og Gaute, oppe på KuToppen, som virkelig va ein strålande opplevelse … Mini’en satt som hypnotisert og klappa og sang med … Så va det ein liten forestilling på scenen utenfor KardemommeBy, som og va heilt fantastisk med sine fabelaktige figurer … Tante Sofie får ihvertfall eg aldri nok av, og skulle nesten ønskt hu sang sangen sin ein gang te, når hu va ferdig … Litt humor, at publikum nesten ikkje tør å klappa, slik at Tante Sofie sjøl liksom må gjør tegn te at joda, det e lov å klappa nå … Virkelig verdt tidsbruken …

 

KuToppen …

Eit sted kor Flokken absolutt ville opp te, både store som små, te Fatter’n sin store fortvilelse, for uansett ka veg man velge opp … Så e det ett slit uten like å komma seg opp … Både med og uten ei tralla med hjul som motvillig trilla fremover …

Heldigvis, så finnes det nok av steder i skyggen der oppe, kor ein utslitt Fatter’n kunne kollapsa i stillhet, mens Kånå sikkert kjøpte den dyreste isen i parken te Flokken, vil eg tru …

Men, igjen … Absolutt ett av favorittstedene te både store og små, kanskje til og med oss voksne, sko bare ønskt tilkomsten hadde vært nåke enklare …

 

Tømmerrenna Nilen …

Gudhjølpe meg, og Herrens Hærskare … Nett som Spøkelses Huset, Småbilene og forsåvidt alle andre attraksjoner, så va køen nå i fellesferien usannsynlig lange … Derfor, så utsatte og utsatte me Tømmerrenna, te Mini’en sin store fortvilelse … Te slutt, itte to dagar med saumløst mas, blei eg te slutt bare nødt te å ta fjotten med meg, å stilla meg opp i køen …

Eldstemann blei med, mens Kånå og dei to andre skygga banen … Alikavel, og sånn oppsummert … Ein god time i kø, det vil eg tru virkelig va verdt ventetiden, når man såg Mini’en sin ekstase itte turen gjennom rennå …

Tjera vena meg … Det va nesten som guten fløy ein halv meter over bakken, der han høylytt proklamerte at detta va det kjekkaste han nåken gang hadde gjort … Mens ein søkkvåt Fatter’n som satt bakerst og tok støyten, forsåvidt bare måtte innrømme øvefor Kånå, at joda … Det hadde jo på sett og vis vært verdt det … Tross alt …

 

Oppsummert, sånn generelt …

Dyreparken to dager midt i fellesferien, det har tross alt om den va overfylt av publikum, og med køer lika lange som bilkøen ut av Danmarks ferjå vært ein stor suksess … Man må jo bare som foreldre slita seg gjennom slike dager, kor man blir satt på prøver hinsides all fornuft, og så litt te … Det har vært nåken skjær i sjøen, men når man te slutt ser på alt Flokken har fått opplevd, oppveies som regel alt slit og strev, av storfornøyde småtroll som har fått ein opplevelse de neppe glemme, med det førsta …

Og i morgen, i kjølvannet av to maraton dager i Dyreparken, då trur eg me ska ligga meir eller mindre brakk, nede ved stranden her …

 

Det synast eg me nesten har fortjent … Dyreparken har levert varene, tross parkeringsforviklingar, køståing og andre finurlige utfordringer man møte på …

 

Men, sånn uansett … Det blir nok ei stund te neste gang, heilt klart … Goe kvelden, eller nattå forsåvidt, Folkens … Over og ut …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Kånå og Sørlands Senteret …

 

Eg kunne heilt sikkert skrevet ei lang avhandling, fra turen våras på Sørlands Senteret, igår … Men, igår skjedde nåke eg aldri hadde trudd sko skje … Ikkje i mine villaste fantasier kunne eg tenkt, at detta nåken gang, sko komma ut av kjeften te Kånå … Men … Itte omtrent tre timar på Sørlands Senteret, så kapitulerte Kånå, der hu nærmast gikk ner i kneståande, og sa … – Eg trur ikkje eg orka meir eg, Frode. Kan me ikkje bare kjøra heim nå !?

 

Først, så gikk setningen te Kånå rett gjennom hjernebarken, uten at nåken av cellene heilt fikk med seg, ka Kånå nettopp hadde sagt … Så, itte omtrent femten – tjue sekund, då gikk alle alarmene av …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Høyrte eg rett akkurat nå ??? … Neeei … Det kunne vel ikkje stemma … Eg kikka raskt på Kånå, som nesten såg ut som når eg sjøl kom heim fra joggeturen, her tidligare i år … Der hu hadde satt seg ned på ein benk, med kraftig slagsida øve te venstre, svetten piplande fra pannen og to kulerunde auger som nærmast kikka kvar sin veg … Nett slik som sånne humor tegningar av diverse tegneserie figurar, som det på ein måte går trill rundt for …

 

” Hadde Kånå rett og slett gått på ein smell, og møtt sin Nemesis, her ned på Sørlands Senteret ??? … Eg gikk nesten lukst i bakken sjøl også, når eg endelig kom te meg sjøl, og forstod ka Kånå nettopp hadde sagt …

 

Eg trudde nesten ikkje mine egne øyrer, men sjøl om eg nærmast va lamma av sjokket, fikk eg snudd Flokken, nappa Kånå opp før hu gikk tom for luft og satte fart mot parkeringen … Flokken hadde fått svidd av feriekvoten sin, eg hadde gjort ett kupp på New York butikken igjen og nå va Kånå fanken meg metta av ett kjøpesenter … Nåke eg faktisk ikkje trudde va mulig …

 

Så tusen Hjertelig takk, kjære Sørlands Senteret for at dåkke mest sannsynlig har tatt luven av Kånå, med dåkkas eventyrlig store utvalg av butikker …

 

Slik at Kånå sine shopping gener rett og slett blei overbelasta, og kortslutta omtrent itte to tredjedeler av senteret, va blitt utforska … Dåkke har rett og slett fått te nåke ingen andre sentre har klart, hverken før eller seinare, vil eg tru … Senteret midt i Varna by, nede i Bulgaria, det va ikkje akkurat lite det heller, eller det Kånå fant på Mallorca … Men, ingen av dei, fikk Kånå te å villa gå lukst ut i bilen, og kjøra heim igjen …

 

” Nei, ikkje i nærleiken eingang … Men igår, då gjekk Kånå tom for batteri, utvalget trur eg blei for stort og eit stort shopping hjarta, det måtte rett og slett bare kapitulera …

Kan dåkke tenka dåkke ??? … Til og med Litlajentå stod med sprikande auger, og klarte ikkje å tru ka hu høyrte kom ut fra Kånå sin kjeft …

Då e det jaggu meg gale … Det e fanken meg det galnaste, vett du … Hverken meir eller mindre …

 

Punktum …

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Kule is, Koketoppen og Krabbefangsten …

 

Itte ein nåke forblåst tur ute på Lindesnes, satte me kursen heimover igjen. Kånå meinte det va bedre å kjøra om Lyngdal, siden hu meinte å huska at vegen va nåke bedre den veien. I mitt stille sinn, minnast eg at me gjorde omvendt sist gang me va her, og at me den gangen kom fra Lyngdal for så å kjøra mot Vigeland. Siden vegen fra Lyngdal te Lindesnes, va den vegen som hadde brakt frem morgenkvalmen og kynnere, så det holdt. Men, eg gjorde som Kånå sa, og holdt klokelig kjeft. Det gjorde Kånå og itte ei stund, når Eldstemann og Litlajentå begynte å klaga seg litt øve gryande bilsjuka, på grunn av dei svingete veiene som gikk opp og ned i hytt og pine … 

 

Kånå hadde tatt feil og eg hadde heilt klart hatt rett, men ingen av oss fant nåke årsak te å feira hverken nederlag eller siger. Kånå tok tapet med fatning og eg feirte sigeren i det stille, mens eg nøyt ein is i sumarvarmen, midt i Lyngdal sentrum … 

 

Me fant ein liten idyllisk lekeplass med nåken supre lekestativ, kor dei to minste tok heilt av mens Eldstemann og Han i Midten stakk avgårde på Pokemon jakt. Eg hadde min tvil om at akkurat det ville enda godt, for om ting gjerna ikkje heilt gikk den eine eller andres vei, kunne det raskt utarta seg. Sjølsagt fikk eg rett igjen, i min lille frykt om at detta raskt kunne gå lukst te helsikke, når Eldstemann klarte å fanga ein sjelden Pokemon. Mens Han i Midten brukte alle Pokemon ballene forgjeves, og stod tomhendt igjen. Flaks i uflaksen, det va vel at me hadde begynt å leita itte gutane, og fant de meir eller mindre i retta øyeblikket, slik at det ikkje endte med full fight, midt i Lyngdal sentrum … 

 

” Sjøl om de stort sett e som hund og katt, har det jaggu meg vært nåken fine stunder så langt, kor de har kost seg sammen uten å enda opp i full krangel, heile tiden … Litt munnhuggeri, det har det jo vært, men ikkje meir enn me hadde forventa, helst mindre forsåvidt … 

 

Me kjøpte ein kule is te Flokken på ein restaurant, kor ein engelskmann ikkje heilt forstod ka eg meinte, eller kanskje va det omvendt. Han la ihvertfall kulene oppe i eit beger, istedet for å legga kulene oppe i iskjeksen. Kanskje e engelsken min meir rusten enn eg trudde. Men, når eg te slutt spurte om han ikkje sko ha kjeksen, oppe på toppen av kulene ihvertfall. Kikka han oppgitt på meg og sa ett eller anna te seg sjøl, om koffår eg ikkje bare kunne sagt det med ein gang. Men, det va jo det eg gjorde. – Four bullet ice on a icebusquit, please, stotra eg frem, når eg oppfatta at han ikkje forstod norsk. Men, ein eller anna plass underveis her, trur eg me begge gikk oss vill, i forsøket på å forstå og gjør seg forstått … 

 

Flokken fikk nå kvar sin kule is med kjeks te slutt, og Eldstemann lo seg skakk, når Kånå fortalte at Fatter’n hadde bestilt ” bullet ice ” …

 

Det e jaggu meg enklare å snakka engelsk i sydenland, kor begge parter e lika dårlig rusta, i både det å snakka og forstå engelsk. Jaja, eg fikk nå oppdraget utført, og tenkte med meg sjøl på komikvelden det kunne blitt, om Kånå sko stått der å bestilt. Stakkars engelskmann, seie bare eg. Isen blei spist opp og det va på tide å setta snuten mot leiligheten igjen, kor Kånå sko laga middag, mens eg tok med meg Flokken ned te strandå. Me hadde handla inn både bøtter og krabbefangere, og Flokken gleda seg ellevilt te litt hemningsløs krabbefangst. Men, lika før me sko gå ned te sjøen, høyrte eg Kånå forbanna seg øve den forbaska komfyren. Hu fikk ikkje platene på koketoppen te …

 

” Uansett ka hu trykka på så fikk hu bare ein feilmelding, og for kvar gang, så gikk humøret minst ti hakk feil veg. Eg hasta inn på kjøkkenet for å tilby min ekspertise. Det sko eg jo sjølsagt ikkje gjort … 

 

Kjøkken e liksom Kånå sitt univers, eit sted kor hu e den ubestridte herskerinnen, over både maskineri, matlaging og kokkekunstnerier. Der ute e eg som ein noksagt å reknast, eller sosemikkel om du vil, siden Kånå har fått den oppfatningen om at der ute, der e eg ubrukelig. Eg har egentlig aldri blitt ekstremt frista, te å motbevisa Kånå sitt gode resonnement, akkurat på det området. Men, eg tenkte siden det handla om teknisk bistand på ein digital koketopp, så skulle detta gå sånn nåkenlunde greit. Men, neida. Kånå stod der som ein birsur Bisonokse og stampa det eina beinet i bakken mot meg, når eg skubba hu te sides for å gjør ett forsøk, på å låsa opp displayet … 

 

Både eg og Flokken blei jaga på dør, og fikk sjå te helsikke å komma oss ned te strandå, så sko nå hu fiksa i hop nåke middag på ett eller anna vis … 

 

Eg sendte ein melding om problematikken te utleigerene, for sikkerhets skyld og fikk de på tråden rimelig kjapt, siden detta vistnok hadde vært ein utfordring for andre leigetakere også. Derfor lå det ein liten bruksanvisning inne i vifteskapet. Eg takka for hjelpen, og ringte kjapt opp te Kånå, for å videreformidla dei gode nyhetene. – Herreguuud, ringte du for å spør de om det ? Svara Kånå olmt, som om eg hadde skjemt oss ut for halve verden, men eg høyrte hu begynte å leita øve linjå, før hu trykka meg av. Hu ringte opp igjen og va nå nesten i fistel, for hu fikk det fortsatt ikkje te, før hu kleiste på, før eg fikk sagt nåke … 

 

” Før det tikka inn ei melding lika ittepå, om at hu endelig hadde fått fyr i kokeplatene. Eg pusta letta ut å tenkte at det va nå endå godt, for hadde ikkje ikkje detta ordna seg, ville eg vel fått høyra det i lange tider. Det va jo eg som hadde funna detta stedet … 

 

Eg kunne endelig få retta oppmerksomheten mot dei ivrige krabbefangst mennene, og kvinnen. Eller Litlajentå, forsåvidt. Og det va jaggu meg på høy tid. For jøje meg, de hadde allerede fylt opp bøttene sine, med strandkrabber i alle størrelser. Eldstemann nappa akkurat ein opp og øve kaikanten, men den fløy litt lengre enn han hadde tenkt. Krabben slapp taket i fellå, og pilte mot kaikanten i full fart. Mini’en fløy itte den for å fanga krabben, før den hoppa i sjøen igjen. Mini’en fikk akkurat tak i krabben, eg spratt opp fra benken og rakk såvidt å nappa te meg Mini’en, før han stupte øve og nesten utforbi kaikanten … 

 

– Herreduuuud, pappa. Det va såvidt at den hoppa ut i igjen … Kauka Mini’en ivrig te, mens eg tenkte at det gjorde jaggu meg nesten du og, din villmink … 

 

Me lå der på bryggekanten og kosa oss glugg ihjel, mens me prøvde å få fleire krabber opp av dypet. Når eg plutselig høyre ett plopp, lika ittepå så komme det nok ett plopp, før Litlajentå som har oppfatta ka som foregår, kauka te. – Hjelp, hjelp, krabbane rømme ut i igjen !! Og gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Jaggu meg har hu heilt rett. Det komme to-tre kjappe plopp te, før Litlajentå klara å fanga den siste rømlingen. Bøttene eg hadde handla inn, va nok ikkje høge nok, eller så va krabbene forsåvidt alt for store. Ihvertfall, så hadde omtrent alle sammen kommen seg ut av, og rømt ut i havet igjen. Tjera vena meg … 

 

” Mini’en va nærmast utrøstelig, Han i Midten va sint som krutt på han som hadde kjøpt bøttene ( les meg ) mens Litlajentå, løysnings orientert som hu e, bare begynte å fanga de på ny … 

– Det va jo lika godt at de rømte, utbasunerte hu, for det va jo ikkje så mange igjen, der nede på bunnen … 

 

Ein logikk som både Mini’en og Han i Midten kjøpte med ein gang … Og eg takka meg lykkelige, for at Litlajentå sitt talent for å gjerna komme med kloke utsagn, for ein gangs skyld kom te rett tid … 

Katastrofen blei avverga, og Flokken fortsatte med krabbefangsten, mens eg begynte så smått å pakka sammen … 

Kånå hadde endelig fått sopt i sammen middag, og sendte melding om at det va mat … Så itte ei stund rusla alle fornøyd opp te leiligheten, kor den eina fiskaskrønå itte den andra blei fortalt, te hu mor … 

 

– Herreguud, holdt Maxi på å stupa lukst i sjøen, følge du ikkje med Frode. Seie Kånå plutselig mildt sjokkert, mens hu kikka strengt på meg … Eg kikka på Litlajentå, som satt med ett flir om kjeften … 

 

Joda … Visst va det sedvanliga fliret … Jack Nicholson fliret … Hu redda meg fra vreden te Han i Midten, og trøsteløsheten te Mini’en, hu der Litlajentå … Men, Kånå sin vrede, den ville hu tydeligvis ikkje spara meg for … Den der forbaska rampajentå … 

 

Det versta med det heila, det va jaggu meg at det finnes ei Bod, her i ferie leiligheten også … 

 

Juhuu … !!

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Lindesnes Fyr …

 

Eg vakna igår av at Kånå kjørte ett av signatur “moves’et” sitt, når det begynte å bli litt liv i ferieleiligheten, grytidlig på morgenkvisten. Men, eg kjente hverken at ein albue sank inn i nyrene, eller ett kne i låret, Mini’en derimot, han skreik te itte å ha fått ett dunk i sidå. Kånå gikk på ein liten smell, og fikk det travelt med å trøsta ein stakkars Mini, som hadde havna i kryssilden. Siden eg allerede hadde vakna av bråket, tok eg med meg den stakkars fyren ut i stugo, så fikk Kånå heller ligga litt å tenka øve, at ikkje alt kan løysast med vold. Fatter’n fyrte igang kaffitrakteren mens Mini’en benka seg foran Barne-Tv’en, itte morgenens lille salutt …

 

Planen for dagen va ein tur te Lindesnes Fyr, så det va nok viktig å få i seg nok styrkedrikk, då det e litt over halvannen time med bil, fra her me har basen vår, nede på Flekkerøya …

 

Det va grått og trist vær denna morgenen og, men temperaturen hadde steget betraktelig fra kvelden før, så når resten av Flokken vakna te livet ville de ned te stranden å bada. Ein kjapp frokost blei fortært før eg tok gjengen med meg ned te stranden. Han i Midten va vel den som va nærmest å bada, mens dei to minste forsåvidt gikk å vassa i strandkanten, på leit itte krabber, flyndre og sjøstjerner. Mini’en va i full fyr både når han sjøl fikk tak i ei sjøstjerna, og ikkje minst når Litlajentå fanga ein liten krabbe. Men, blei desto meir irritert når me ikkje hadde nåke å ha fangsten i. Me hadde glemt å pakka med oss bøtter, krabbefangerne og strandleker …

 

” Betrygga av at Fatter’n lova å handla inn både bøtter og fangstredskaper, rusla me opp te leiligheten igjen, det va på tide å setta kursen mot Lindesnes Fyr …

 

Kånå hadde pakka klar ein sekk, rydda litt i leiligheten og fått seg ett lite “friminutt”, mens me andre hadde vært på stranden. Så nå va alt klar for ein liten ekspedisjon te Norges sørligeste punkt. Me hadde ikkje vært der siden Kånå gikk i syvende månad med Litlajentå, så Kånå hadde nok glemt ut kor langt det va, og ikkje minst at vegen ut ikkje akkurat va snorbein. Forsåvidt ein tur eg fortsatt hadde friskt i minne, sjøl om det va åtta år siden, der Kånå klaga sin fulle hyre øve det forbaska drittvegene. Der hu fortsatt med eit snev av morgenkvalme i kroppen, og befengt med kynnere i tide og utide, satt å blei grønnere i andletet itte kvar hårnål sving me passerte …

 

Igår, så va det omtrent samma lekså igjen, men nå uten både morgenkvalme og kynnere, den tiden e heilt klart forbi. Eldstemann og Han i Midten heiv seg på klagekoret te Kånå, mens Mini’en sang Sol og Sommer fra Dyreparken cd’en, for full hals …

 

Eg delte ett blikk med Litlajentå i sladrespeilet, kor me heilt klart tenkte det samma. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare, for ett komplett biltur kaos fra ein anna verden, denna familien klara å laga. Kånå med sine forbannelser øve vegen, Eldstegutane øve at det tok så lang tid og eg å Litlajentå øve kaukingen te Mini’en. Eg vil tru det va herska ein enstemmig glede i bilen, når me parkerte ut på Lindesnes, og rusla nedover mot Fyret. Eit besøk som nok blei ein slags turbosightseeing av severdighetene, då det blåste minst stiv kuling i kastene, oppe på toppen ved sjølva fyret. Me hadde ein liten plan om å gjenskapa ett bilde, ett bilde me tok av Kånå og Eldstegutane i 2011 …

 

” På vegen opp te det stedet bildet blei tatt, stod vinden på som besatt, te Han i Midten store begeistrelse. Me fikk tatt detta bildet i ein fart, men fant ikkje Han i Midten igjen, itte me hadde hasta ned igjen …

Sjølsagt, så blir man litt engstelig på eit slikt sted, kor det e greit å ha kontroll på kor kidsa e. Men, plutselig så oppdaga eg fyren, der han stod midt i vindråket oppe på toppen, der me hadde tatt bildet …

Tjera vena meg … Fyren va heilt propell, under heila besøket …

 

Bildet fra 2011, med Litlajentå i magen og kun dei to eldstegutane …

 

Bildet tatt i 2019, med ein komplett flokk. Fleire slike bilder, det dukka forhåpentligvis ikkje opp, før det blir barnebarn … Vil eg tru …

 

Gjengen på toppen av Fyret … Eldstemann forsvant rundt hjørna, då han ikkje høyrte at det va bildetid, i ulingen fra vinden ….

 

Flokken samlet foran fyret. For ein fantastisk gjeng …

 

Kånå, når Mini’en skremte livskiten ut av hu, inne i bunkersene …

 

Mini’en og Litlajentå, inne i dei kjekke tunellene, mellom bunkersene … Mini’en tok heilt av, og me hadde vår fylle hyre med å holda kontroll på turboen …

 

Flokken igjen samla i ett sjeldent felles bilde. Slike ting e ufattelig meir vanskelig å få te, enn folk gjerne skulle trudd … =D

 

Nu, så trur eg Flokken må luftast, då de flyr lavt øve gulvet her i leiligheten, og Kånå har allerede sendt nåken blikk, som neppe kan misforstås. Fatter’n må slutta av blogging å ta seg litt av dagens gjøremål, ein liten tur på Sørlands Senteret, då været igjen har snudd feil vei og e grått å trist …

 

Men, fra i morgen av, har meterologene lovt full sommer her nede på Sørlandet, så då satse me full gass i Dyreparken …

 

Ha ei strålande dag, Folkens … Meir fra gårsdagen, det komme seinere idag, då forviklingane heilt klart ikkje va over, igår …

 

Juhuu … =D

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Bilturen …

 

Då har endelig undertegna havna i feriemodus, og landa i ein ferieleilighet nede på det gode sørlandet. Tjue meter fra havet, femti meter fra ei litå idyllisk strand og midt i ett tåkehav uten like. Men, da gjere jo ingenting, man har jo ferie og tåkå kan jo ikkje vara evig, får eg håpa. Sånn egentlig, så hadde eg sett føre meg eit heilt innlegg om bilturen ned her te, men om eg ikkje øvedrive alt for mye, så gikk den turen jaggu meg øve all forventning. Når man putte Familien Vandrende Kaos inn i ein bil, og suse avgårde på ein biltur som vara lengre enn ett kvarter, då kan jo som oftast alt skje. Så, fire, fem timers biltur ned te Flekkerøya, fra Haugesund, den ska eg ikkje sei at eg gleda meg te …

 

Men, somme ganger blir man positivt overraska, både øve seg sjøl og Flokken, når alle fordommer blir gjort te skamme. For all del, nåken sprell blei det jo på vegen ner, men ikkje meir enn man gjerna kunne forventa …

 

Sånn som behovet for ein tissepause akkurat når Fatter’n har kommen i seget, og funnet roen på landevegen. Jauda, då må Mini’en tissa. Og når Mini’en må tissa, då må han tissa, enkelt og greit. Det e ikkje nåke slikt som at nå må han snart tissa, for Mini’en har ein tendens te å gi beskjed i siste liten. Heldigvis, sett sånn i forhold te min Far’s kjøretøy i min barndom, sjøl om me forsåvidt har ein Peugeot me og, slik som mine foreldre hadde. Så e vår bil nåke bedre utsyrt sånn motormessig, enn Far min sin 504 syvseter fra 1978, som brukte ein halv generasjon, fra null te seksti. Legg gjerna te ein oppoverbakke, gang det med evigheten og man får ett lite glimt av ka eg meina …

 

” Far min stoppa ikkje for tissepauser, uten at man hadde ett par kilometer med nedoverbakker, foran seg. Mens me, me kunne kjøra lukst inn på ein rasteplass, for å redda Mini’en fra full katastrofe …

 

Ellers underveis på turen, så hadde me nåken små tilløp te “søskenkjærlighet” som blei satt på prøve av diverse årsaker. Slik som når setebelter blei nappa litt i av ein utålmodig Han i Midten, ei Litlajenta som dunka litt i Eldstemann eller Mini’en som irriterte vettet av alle sine andre søsken, på ein gang. Når han sko høyra ein sang på Dyreparken cd’en, minst eit dusin ganger på rad. Den fjotten av ein gut klara nesten ikkje venta te tirsdag, når me ska ein tur å besøka Julius og vennene hans. Men, slike ting klara man stort sett som foreldre, å desarmera før bombå går av, itte ein del års erfaring på biltur med Flokken …

 

Spørsmålet – E me framme snart ? , det begynte ikkje å komma før me hadde passert Flekkefjord, nåke som må vær ny rekord. Men, ifra Lyngdal og te Flekkerøy, kom det tett som hagl … 

 

Gps navigasjonen i ein 2014 modell Peugoeut 5008, hadde nok og trengt seg ein liten oppdatering, siden Flokken lurte på om me sko te Danmark. Eg bomma på ein avkjørsel når “Olga” va nåke treig i avtrekket, og måtte kjøra ned mot ferjekaien å snu i ei rundkjøring der. Flokken jubla ei litå stund, men skuffelsen blei stor når Fatter’n tok ein runde, og suste tebake mot Stavanger igjen. Avkjørselen mot Flekkerøy blei nå oppspora av Kånå med Google maps, og me havna på rett vei igjen. Så, omtrent 2 minutt før me va fremme, stolte eg igjen på Navi Olga, men nå va hu litt for kjapp i vendingen, og sendte oss opp i ett byggefelt med ein blindvei … 

 

Igjen, med ei triumferande Kånå i passasjersetet, så blei rett vei funnen på Google maps, te Flokkens store begeistrelse. Ferieleiligheten blei funnen, ungar og baggasje stua inn før ett lite kveldsbad av Han i Midten måtte te, nede på stranda … 

 

Ferien har offisielt starta, to foreldre har overlevd første etappe med glans, og nå nå gjenstår bare dei 13 neste dagene, eller etapper om man vil … Tour de France, det kan nok raskt bli som ein kosetur, sammenligna med 14 dagers ferie med ein spinnvill Flokk … 

 

Følg med videre, Folkens … Det kan fort dukka opp ett lite reisebrev og to, te dagen, om kreftene og vettet sånn nåkenlunde har litt overskudd, te kvelds … 

 

Foreløpig, så ser det lovande ut … Men av erfaring, så kan ting snu lika raskt som været på vestlandet i løpet av ein dag, med Familien Vandrende Kaos, ute på tur … Juhuu … 

 

Typiskt … Regn fra morgen te kvelds, på første feriedag … Men … Vær meldingene fremover, dei ser meget lovende ut … =D

Litlajentå og glitrande Slush gugge greier i Badekaret …

 

 

Eg fikk ein snap av hu Farmor idag, som hadde vært oppe på lekebutikken og endelig fått hanka inn, denna her berømta Dragetrener Borgen. Somme ganger, så hende det at bilder seie så ufattelig mye meir enn ord, så eg lar det bli med det. Det e nok ganske så enkelt å sjå, at det e ein meget fornøyd liten gut, som sitte så stolt på stuegulvet heima. Men, Litlajentå hadde og vært å handla seg nåke, nemlig ein litå eska med ett slags pulver man kunne ha i badekaret, slik at vannet blei nett som slush, og på toppen av det heila så va det glitter blanda inn, i detta stoffet. Så, at hu gikk å masa om å få bada, det va vel gjerna ikkje nåke overraskelse … 

 

Men først, så sko me spisa middag, slappa litt av på sofaen også kunne jentå få lov å bada te kvelds. Når man først ska te med nåke slikt, så e det gjerna greit å ta det lika før leggetid, tenkte eg … 

 

Kånå lurte litt på kossen detta greiene virka, og spurte om eg ikkje kunne lesa på bruksanvisningen på boksen, som klart og tydelig ga beskjed om å dryssa pulveret forsiktig og jevnt utover vannet, etter man hadde tappet i badekaret. Nåke som eg e rimelig sikker på at eg sa te Kånå. Ei Kånå som sjølsagt går ner på badet å gjør stikk motsatt, og drysse halve pulver posen ned i badekaret, akkurat der vannet treffet bunnen av badekaret. Før de kauka opp te meg, at detta greiene ikkje virka. Og at eg hadde sagt ” forsiktig og jevnt utover vannet, etter det va fylt i badekaret “, ja det va det ingen som hadde høyrt … Tjera vena meg, altså … 

 

” Heldigvis, eller omvendt, alt itte kossen man tolke dei etterfølgande begivenhetene, så hadde me fortsatt ein halv pose med rosa pulver, med glitter i. Som me kunne dryssa forsiktig og jevnt utover vannet, NÅR det va fylt opp …

 

Og jøje meg … Itte ei litå stund så forvandla vannet seg te ei slags gugge greia, som på ein måte ligna på slush, med glitrande glitter i, te Litlajentå sin store begeistrelse. Mini’en kom flyvande ner trappene og ville bada han og, når han såg detta fantastiske fenomenet som hadde skjedd, oppe i badekaret. Kånå sa ja, og rusla ut dørene med Eldstemann på slep, for nå brant hans bursdagspenger, i hendene på han. Mini’en spratt opp i badekaret, og eg laga meg ein kopp kaffi, mens eg nøyt stillheten oppe i stugo. Det va rett og slett fantastisk, tenkte eg for meg sjøl, der eg satt og fant kveldsroen. Mens småtrollene bada og kosa seg i det rosa glitrande slushbadekaret … 

 

Det va ikkje før det blei fryktelig stille der nere, og Mini’en nåke bekymra ropte opp på Pappa, at alarmen begynte å gå av langt bak i hjernebarken … 

 

– Pappa, ed trur du må komma ned. Det har skjedd nåke merkelig. Ropte guten, med ett engstelig tonefall øve seg. Eg svara at eg kom, svelgte unna den siste dråpen kaffi før eg jogga ner trappå. Eg runda hjørna og åpna dørå te badet. Og der inne, der såg det ut som om ett eller anna slags romvesen, nettopp hadde fødd ett dusin med små romvesen krapyl … Gudhjølpe meg, altså … Heila badegulvet fløyt over av detta rosa slushlignande stoffet, og oppe i badekaret, der satt to småtroll med trill runde valpeauger, med hovudet litt på snei. Nett som to rampete småvalper, som nettopp hadde spist opp tøflene, te sin matfar …

 

” Mini’en hadde heilt klart blitt valgt te talsperson, og tok støyten med rak rygg, der han sjølsagt ikkje visste ka i all verden som hadde skjedd. Men, det va ihvertfall ikkje Tijil Emilia som hadde gjort nåke, det va nå heilt sikkert … 

 

Eg kikka fra den eine, te den andra før eg såg ner på gulvet. Sluken va sponsa tett, og fylt opp med denna guggegreiå. Eg løfta på ett håndkle dei små sikkert hadde kasta over, for å begrensa skadeomfanget. Ett håndkle som va klissete og befengt med både glitter og slushgugge, og veide ett halvt tonn … Herreguuud … Eg forbante Kånå litt, som hadde latt både Litlajentå og Mini’en få lov te detta, mens hu sjøl sjølsagt rømte heimen. Ka i helsikke sko eg gjera nå, tenkte eg for meg sjøl mens eg febrilsk forsøkte å ausa slushguggen tebake i badekaret. Nåke som nesten va som å spisa sukker med gaffel, komplett umulig, og som heller spredde dritten meir, utover badegulvet …

 

Egentlig, så va det akkurat nåke slikt eg hadde sett føre meg, når eg såg ka Jentå hadde kjøpt seg. Men, blei jo møtt av totalt avvisning, når eg foreslo at de gjerna kunne prøva detta greiene, i ei litå bolla først. Så me visste litt ka me hadde med å gjør, liksom … 

 

Når eg begynte forhøret av synderane, så kom det raskt frem, at Litlajenta hadde med ett uhell nappa ut proppen. Og det hadde de jo ikkje lagt merke te, før katastrofen på ein måte va ett faktum. Så kom eg på, at det fulgte jo med ett slags pulver, som sko nøytralisera denna slushgugge effekten. Men, den lå jo oppe på kjøkkenet. Eg løp opp trappene raskare enn på lenge, nappa med meg posen, klipte den opp i hjørna før eg lika kjapt løp ned på badet igjen. Synderane satt apatisk å kikka ut i luftå i badekaret, men fulgte spent med, når eg røska lokket av sluken og dryssa litt pulver øve haugen som hadde samla seg … 

 

” Først, så skjedde det ingenting, null nada niks, og Mini’en slapp ut ett lite – Åneeei, det virka ikkje Pappa…  Men plutselig, så begynte det å surkla litt i sluken, før proppen gikk i oppløsning, og forsvant med ein gedigen surklelyd … 

 

Både Mini’en og Litlajenta slapp ut ett lettelsens sukk, før eg løfta de ut av karet og beordra de inn i dusjen. De va jo bedekt med detta ekla stoffet og så ikkje ut, så eg tenkte ein dusj ville ordna opp i den saken. Mens eg dryssa resten av nøytraliserings stoffet, øve det rosa slushgugge befengte badevannet, oppe i badekaret. Itte ei litå stund, så forsøkte eg å åpna proppen i karet, for å sjekka om det rant fint ned i sluken nå, uten å tetta den te. Og heldigvis, så såg det ut som om detta stoffet hadde gjort susen. Men, då kauka Mini’en te at det begynte å renna utover borte med dusjen. Tjera vena meg. Slushgugget de hadde dusja av seg, hadde tetta sluken i dusjen nå … 

 

Og eg … Eg hadde nettopp brukt alt nøytraliserings stoffet, oppe i badekaret, slik at det ordna seg der … E det mulig !!?? … I rein refleks, nappa eg te meg ei litå bøtta, fylte den med vann fra badekaret, og helte det øve sluken i dusjen … 

 

For andre gang denna kvelden, så satt eg, Mini’en og Litlajentå, å kikka spent på eit tett sluk. Nett som om det va ein av hverdagens mest trivielle gjøremål, det å kikka på om ein slukpropp vil løysa seg opp. Men, ingenting skjedde. Eg skyndta meg bort å ausa ei litå bøtta te, med vannet fra badekaret, øve og over dusjsluken. Før me venta i spenning, igjen. Og der, der kom den der surklelyden igjen, før det kom ett lite plopp. Så forsvant heile proppen som om ein magisk ånd fra ei lampa, hadde trylla den bort. Me sukka ett lettelsens sukk, alle sammen der nede på badet, før eg spylte de reine og fikk pyjamas på småtrollene … 

 

Så … Bare for å gi alle andre kjekke foreldre rundtomkringfallera, ett lite tips, med tanke på detta greiene her. Så tenk dåkke om to ganger, før dåkke lar gullbarnet få kjøpa, ” Glitter Gelli Baff ” 

 

Detta, anbefales absolutt IKKE på det sterkeste, ligg unna om man klare … 😁👍

 

Eg e litt usikker på om etterdønningene man kan enda opp med, e verdt gleden barnet har den litla stundå i badekaret, sånn egentlig … Men, igjen … Nok ein gang, så har heimen levert elleville uforutsette hendelser, te tjue i stil … 

 

Takk for meg, for idag … Over og ut …   

 

 

Ein fin dag på Kontoret …

 

Det e eit nydelig vær idag og ein fabelaktig dag på “kontoret” . Sumar avviklingen har for alvor slått inn i distrubusjons universet, så varemengden har gått betraktelig ned … Då e det gjerna greit å visa litt av kossen ein arbeidsdag går føre seg, for eg e jo ikkje nåke fulltids blogger, eller influencer som så mange lika å kalla seg, eg har jo fulltidsjobb i transporten eg.

 

Mange lura jo kraftigt på kossen eg har holdt ut i så mange år, nesten 25 år, i detta blodstresset av ein jobb … Men, eg trivest virkelig i denna jobben eg …

 

Ein jobb kor arbeidsdagane aldri blir heilt like, dagane går stort sett så altfor raskt og man treffe ufattelig mange kjekke folk, underveis på rutå si. Av alle jobbane eg forsåvidt har hatt, så e det vel gjerna denna jobben eg har blitt minst lei av, for lei det blir man av alt, vil eg tru. Det handla vel om å finna det yrket ellet jobben man blir minst lei av, slik eg har gjort …

 

Så følg litt med utover dagen idag, så blir det gjerna litt sånn ” Live ” oppdatering av detta innlegget …

 

Det kan jo gjerna bli artig det, kanskje … Følg ihvertfall med, om du har tid og lyst … 😀😀😀 … Snakkes, Folkens … 

 

Levering på Aksdal senter, MyPack varer til Meny … 😀

 

Ein palle med netthandel gods, på vei inn te skapene i Meny butikken … 

 

Så e det bare å setta pallen fra seg, og henta returvarene i skapet … 😀👍

 

Tebake i bilen og klar for neste kunde … Og jaggu meg ein sjelden selfie av meg sjøl … 😁😁😀

 

Ny levering på Imenco i Grinde … Ruth sprang som ein ilder på speed, når eg spurte om hu ville vær med på bloggen idag, eg trur det betydde nei … 😁😁👍

 

Ryggekamera e ett must, når man e på mange forskjellige varemottak, i løpet av dagen … 😀👍

 

På vei te Nedstrand med dei to siste leveringene, men først ein liten Pit Stop på Best stasjonen i Skjoldastraumen. Overskytande kaffi må tømmast … Og nei, kjære Kåna, eg kjøpte ikkje grillpølsa i brød … 😁😁😂

 

Kaien inne i Hindervåg … Og gliset mitt … 😁😁👍 … Lastebilen, altså … 😉😂

 

Himakånå, sett fra kaien i Hindervåg, i ett nydelig Juli vær … Smak av sumar idag … 😀😀

 

Nedstrand, eller Strandå om man vil … 😀😀

 

På vei te nest siste levering … 😀👍

 

Det e ikkje alle plasser man har lika god plass, når man komme med stor bil … 😉😉

 

 

Somme ganger går det på cm’trene laus … 😁😉

 

På vei te siste levering i Silgjerdsdalen, kor vegen e akkurat brei nok, men ikkje meir heller … 😁😁👍😀

 

Siste levering unnagjort, nå e det strake vegen te byen igjen, å ta innhentinger … 😀😀👍

 

Henting på Eikeskog hos Arcus Vita … Neste henting blir på Meca, i Haugesund … 

 

Siste henting snart lasta på, så e det strake vegen opp te terminalen, for å lossa …

 

Klar for lossing …

 

Og endelig, så va gliset parkert for dagen, klar te innsats igjen, imårå … 🙂

 

Ein forsåvidt rolig dag på jobb e over, nu når dei fleste kundene e i feriemodus. I dag hadde me ikkje så mange leveringene, mens på ein normal dag, så ligge me stort sett på sytti stopp, i løpet av ein dag. Ein slik dag, så kunne eg neppe dokumentert litt ka som foregår, då tiden nok ikkje hadde strukket te. Det e hektisk, man må vær klar i hovudet og vær høgst fleksibel, når man kjøre i distribusjons transporten …

 

For meg, så e det ein alle tiders jobb. Eg trur ikkje eg kunne hatt ein jobb kor eg va stasjonert på samme sted, heile dagen …

 

Eg har for mye lopper i blodet te å kunna takla slikt, vil eg tru. Derfor e gjerna detta ein godt passande yrke for meg, om eg sko fått sagt det sjøl. Det kan væra hardt, stressende og virkelig utfordrande om vinteren, men så har man slike dagar som idag, kor solå skinne fra nærmast blå himmel. Dagar kor utsikten ut av “kontor” vinduet e fabelaktig naturbilder, av sjeldent kaliber …

 

Det e ikkje ein jobb for alle, men for meg passa det rett og slett ypperlig, hverken meir eller mindre … Takk for i dag, og ha ein fantastisk ettermiddag …

 

Takk for i dag, Folkens …