Det har blitt noen kommentarer i det sista angående bloggen, når eg har farta rundt og levert varer på jobb.. Og sånn ellers i hverdagen.. Folk har lurt på om den hadde blitt lagt ner, eller nåke lignande.. Siden frekvensen på innleggsfronten nærmast har sunket te bunns.. Men.. Eg kan betrygga alle med at det ikkje e tilfelle i det heila tatt.. Ikkje i nærleiken eingang.. Bloggen går unna som aldri før.. Ja, om mulig, så har eg vel aldri hatt så mye på hjarta, som eg har nå for tiå.. Egentlig..

Utfordringen har rett og slett bare vært å finna ei litå luka te å tømma hjernebarken, i ein hverdag som går unna i et halsbrekkande tempo..

Skolen har begynt for fullt, fritidsaktiviteter på ittemiddagen e i gang igjen og me foreldre har virkelig fått ein utfordring.. Ein utfordring uten sidestykke i vår løpande historie som småbarnsfamilie.. Kidsa går på fotball, karate, trampett og Rg – lek.. Foruten besøk te kompisar og venninner, utover ittemiddagen.. Innimellom så ska man laga middag, gjør lekser med kidsa og gjerna prøva å holda ett nåkenlunde respektabelt nivå på ein heim i fullkommen kaos modus..

 

” Tjera vena meg.. For å sei det mildt, så har hverdagen virkelig kommen som ein løpsk dampveivals, midt i andletet på oss foreldre.. Itte ferien..

 

Og sjølsagt, når man meir eller mindre streva med å holda hovudet øve vannet, sånn i hverdagslivet.. Så har det jaggu meg eksplodert på jobb også.. Det formelig flomma over med varer på terminalen, kvar einaste dag.. Så stort trøkk har det blitt den sista ukå, at til og med Kånå har måtta slenga ut setene i vår tilårskomne 7-seter og hjulpet te med utkjøring av varer..

Nåke som sjølsagt ikkje har gått forbi uten artige episodar, humoristiske feilslag og irritasjon øve dører som gjerna ikkje åpna seg når de ska..

Som idag f.eks.. Når eg prøvde å forklara veien te Nedstrand Akt. og Omsorgsenter som ligge på Hindervåg, med stort hell.. Og fulgte opp med å sei at når hu sko te neste kunde, så va det bare å fortsetta innover te hu kom te ein ferjekai.. Då va butikken på venstra siå.. I farten, så hadde eg jo sjølsagt glemt å sei at hu måtte kjøra ner te rundkjøringå igjen, og ta te venstre mot Nedstrand.. Istedet hadde hu kjørt ut fra Omsorgssenteret, og fortsatt videre innover den veien hu allerede va på, som endte i Vassendvik..

Gudhjølpe meg.. Hadde eg ikkje ringt for å gi ein beskjed, hadde hu forsåvidt havna på ein kai te slutt.. Ein gudsforlatt kai istedet for ein ferjekai, 1,5 mil i heilt feil retning.. Den hadde eg garantert fått høyra ei stund..

 

” Heldigvis stogga eg hu itte nåken km.. Flaks..

 

Eller her ein anna dag, når hu hadde levert ei eska feil.. Det e jo forsåvidt nåke alle kan gjera, til og med eg.. Forskjellen på alle andre og Kånå e vel at hu leverte ei eska feil, hos ein kunde langt inne i gokk.. Meir eller mindre nesten inne i villaste granskauen.. Sjølsagt fant man ut detta når hu va kommen te byen igjen, så hu måtte kjøra heilt tebake te granskauen.. For å henta det hu hadde levert feil, og levera det på rett plass.. Eg hadde forsåvidt stussa litt øve det, når hu sa hu bare hadde eskene ta han inne på Sagbakken igjen.. For det va jo vitterlig bare ei eska..

Men eg rekna med at hu bare hadde forsnakka seg litt, så eg sa ikkje nåke.. Eg sa ikkje nåke om det ittepå heller.. At eg hadde stussa litt øve grammatikken hennas.. Når hu snakka i flertall, på ein måte.. Då hadde det jo blitt min feil, garantert..

Men det e jo sånn man lære av.. Hu har ivertfall vært skremmande nøyen når hu har levert i ittetid, og sjekka antallet opp mot fraktbrevet.. Mildt sagt.. Hu har nå forsåvidt potensiale som pakkesjåfør, hu her Kånå mi.. Hu gir ikkje opp når hu møte ein utfordring og finne nå fram rundtomkring, uten å telefonterrorisera meg om lokasjoner te bedriftene.. Og litt feil i starten må man jo bare rekna med.. Eg hadde nå mine små feilskjær eg og, i mi tid som fersk sjåfør..

Det viktigaste e jo å læra av feilene, så man ikkje gjør det for ofta.. Heilt feilfri blir man aldri, for når man endelig føle seg ovanpå og trur man har kontrollen.. Så går man stort sett på ein smell.. Det e ivertfall heilt sikkert..

 

” Sjøltilfredshet e som regel den største årsaken te at feil blir begått på ny.. Det kan eg nesten skriva unna på sjøl..

 

Eg huska ennå den eine smellen eg hadde 2-3 uker inn i min karriere som yrkessjåfør.. Ein flott vårdag i 1995.. Førsta ukå eg kjørte aleina itte 2 uker med opplæring.. Eg kjørte sentrum i Haugesund for Linjegods og kava på som om eg hadde fanden i hælane.. Eg hadde vel havna på itteskudd allerede fra morgens av, og gjorde ett ærligt forsøk på å komma ovanpå igjen.. Med meir eller mindre lite hell.. Jo meir eg stressa, jo meir på itteskudd havna eg..

Te slutt kom eg te Adolf Horneland i Haraldsgatå, så som oftast sko ha varene sine før klokkå ett.. Men nå hadde klokkå tippa kvart over to.. Og eg hadde fått kjeft allerede, fra andre kunder som syns eg va i øvekant seine med leveringane..

Så sjølsagt fikk eg høyra det der og, når eg trilla første pallen inn dørå.. Tjera vena meg.. Eg kunne jo eksplodert i ett anfall av avmakt og fortvilelse, fordi man ikkje mestra jobben sin.. Men eg tok det med godt mot, og prøvde heller å holda ein humoristisk tilnærming mot kanonaden av misytringar som møtte meg.. Han kunne væra nåke kvass, han Gunnar.. Så eg huska eg svara ett eller anna om at nå måtte ikkje han og kjefta på meg, eg hadde jo fått kjeft i heila dag..

Og me endte nå opp med ein slags småmunter samtale, kor eg meir eller mindre blei tilgitt.. Med grunnlag i min manglande erfaring og kompetanse..

Det gjekk ikkje mange ukene før eg va der før klokkå ett, kvar einaste gang.. Og kvar einaste gang møtte Gunnar meg i dørå, med den samme kommentaren..

 

” – E du blie idag da..?? 

Ein kommentar som blei ein slags signatur kvar gang me møttes, om det va på jobb eller fritid..

 

Det e viktigt med sånne småartige episodar.. Små vers i ein strabasiøs ferd mot evigheten, som bite seg fast i hjernebarken.. Sånne små ting som gjerna gjør forskjellen på om man klara å oppretta ett godt forhold te ein kunde, istedet for å skapa ein arena for surskap og irritasjon.. Når man komme med varer.. Man komme utrolig langt med ett smil og nåken gode ord, når man gjerna aller helst kunne tenkt seg å slippa eder og galle laus..

Eg trur Kånå og har gjort det samma, dei her dagane hu har hjulpet te.. Sjølsagt hjelper det nok på at hu e ett kvinnfolk.. Ei snurren geipa så vimsa rundt med sekkahjulet, varene og levera med ett smil..

Men kjekt med litt hjelp har det jaggu meg vært, dei her dagane kor det nærmast har skutt i været med varer.. Sjøl om man gjerna kan konkludera med at kommunikasjonen oss imellom, muligens har ett forbedringspotensiale.. Men, man kan jo sei at man kan dra sammenligningar te husarbeidet her i heimen, sånn kommunikasjonsmessig.. Når eg på ein måte tok for gitt at Kånå forstod hu måtte kjøra ner te rundkjøringå på Hindervåg, og ikkje bare kjøra videre innover i ødemarkå..

 

” Som nesten kan sammenlignast med når eg absolutt ikkje kan lesa tankane hennas, og forstå at sjølsagt ska eg setta inn i oppvaskmaskinen, når eg har tatt ut av den.. Eller skrua den på, når eg har fullt den opp..

 

Eit strålande bilde på at enkel og grei kommunikasjon, som oftast e det enklaste.. Gjerna heilt nere på teskjeikjerring nivå..

Heilt klart..

Og med det bombenedslaget av ett innlegg.. Eller Bombshell som han i Top Gear alltid seie.. Så må eg hoppa ut av Laptopen, og inn i leggetidland..

Småbarnsfabrikken ska snart stenga for dagen.. Juhu.. =D

 

 

Mini’en og Nabogutten har blitt gode kompisar.. Eg huska sjøl når eg va liten og søskenbarnet mitt, som bodde rett ovanføre oss, va min beste lekekamerat.. Men innimellom, så kunne det gjerna gå ei kula varmt i barndommen.. Sånn e det og med dei her to livlige karane.. Det hende de ikkje alltid e heilt på bølgelengde..

For all del, nå har hverken Mini’en eller Nabogutten ytra nåken ukvemsord om eller te kvarandre..

Men det va ein liten hendelse her ein dag, som bringte fram litt lett latter blant oss foreldre.. Me satt fortsatt med middagsbordet og lot maten få siga, denna her dagen.. Når Mini’en fant ut at han sko på besøk te kompisen sin.. Og rusla nerover trappene, fant fram skornå og føyk ut dørå.. Det e litt herlig når man får eit lite uventa friminutt i hverdagen..

 

” Men.. Plutselig kom han heim igjen med ei bedrøvelig mina øve andletet.. Mens han marsjerte veslevoksent opp trappå

 

Nabogutten hadde kommen ner når han ringte på, men hadde ikkje lyst te å komma ut å leka.. – Eg trur eg må slappa litt av eg nå.. Hadde han visst sagt te Mini’en.. Som betutta gjekk å satte seg i sofaen med ipad’en, mens han sa te oss at han alltid måtte slappa av.. Han der Nabogutten, itte barnehagen..

Me svara ikkje, men flira nå litt for oss sjøl borte på kjøkkenet.. Det va litt artig å sjå Mini’en så veslevoksen, på ein måte..

Han e jo liksom litt “babyen” vår ennå han.. Om enn kor lite planlagt han va, så har han berika livet våras på ein heilt spesiell måte.. Den der litle rakkaren.. Jaja, det e vel bare detta her “Morten Minstemann” syndromet.. Det at man vett detta e den siste småtassen her i heimen, og ønske at han ska væra det.. Lengst mulig.. Liksom..

 

” At Mini’en e ett lite sjarmtroll av astronomiske dimensjonar, hjelpe liksom ikkje på..

 

Så, mens eg og Kånå sitte i ein frisk samtale om ett eller anna.. Nåke eg forsåvidt ikkje huska ett kvekk av, men hadde slått autopiloten på og heller satt å dagdraumde litt.. Då ringe det på dørå og eg blir vekka fra dagdraumens behagelige omsvøp, og høyre igjen Kånå sin stemme som babla i vei på sitt sedvanlige vis..

Mini’en jogga forbi oss og nerøve trappane for å sjekka kim som ringte på.. Mens eg prøvde febrilsk å henga meg på ka Kånå snakka om, så eg ikkje svara heilt i hytt og pine..

Tydligvis hadde eg kobla heilt ut denna dagen med kjøkkenbordet.. For stort sett så har eg alltids eit halvt øyra kobla opp mot Kånå, så eg ikkje ska gå på ein smell.. Men idag va det heilt tomt.. Eg satt lika tom i topplokket som ein slunken heliumballong, så gjør nåken siste forsøk på å letta fra bakken, før den slår seg te ro på gulvet..

Kånå hadde slutta å snakka og satt med eit spørrande andlet, og venta heilt klart på ett svar fra meg.. Men, for ein gangs skyld blei eg redda av bjellå i siste sekund..

 

For Mini’en kom lika veslevoksent opp trappå som sist, turte rett i sofaen og satte seg med Ipad’en igjen.. Te både min og Kånå sin store forbauselse..

– Kim va det så ringte på ? .. Spurte Kånå, og flytta oppmerksomheten øve te Mini’en..

– Det va bare Nabogutten.. Svara Mini’en..

– Sko du ikkje gå ut å leka med han da ? .. Spurte Kånå forundra..

– Neeeei.. Eg sa te han at eg måtte slappa av litt nå, leka litt seinare.. Kom det fornøyd, fra Fjotten i sofaen..

Både eg og Kånå brast nesten ut i krampelatter, men sjølsagt forsøkte me å ikkje visa det.. Tjera vena meg.. Det e ikkje så at me lo av stakkars Nabogutten, som på ein måte møtte seg sjøl i dørå.. Men det hadde forsåvidt skjedd ett par ganger detta, at Nabogutten gjerna trengte litt tid for seg sjøl..

Hjølpe meg.. Eg forstår han jo litt og eg, itte at de gjerna har leka sammen halve dagen i barnehagen.. Då har man gjerna ett lite behov for nåken minuttar med egentid..

 

At Mini’en såg sitt snitt te å svara med samme mynt, når Nabogutten ringte på.. Ett kvarter itte at Mini’en hadde vært hos ham.. Det va meir øverraskande.. At den der litle rampen hadde pønska ut ein plan, for å gjerna gi beskjed om at han ikkje syns nåke om å bli avvist på den måten.. Den såg eg ikkje komma..

Og ivertfall ikkje at han sko gjør det såpassa beregnande og kalkulert.. Og nå satt med eit fornøyd lite flir i sofaen..

 

” Nesten ett lite Jack Nicholson flir… Ikkje ett heilt fullkomment ett.. Men nesten..

 

Den guten der altså.. Han e ikkje nåke baby meir han..

Det e ivertfall heilt sikkert…

=D

 

 

I helgå så va me på Friluftlivets dag her i Haugesund.. Eller Kom Deg Ut dagen.. Det e ein dag kor mange forskjellige organisasjoner slår seg sammen, og holde ett gratis arrangement i vårt lokale paradis for turgåing.. Djupadalen.. Det e nesten flaut å sei det, siå me bor nesten ett steinspring i fra detta flotta området.. Kor turløypene går på kryss og tvers..

Men me lasta Flokken i bilen og kjørte bort i 11 tiå, på søndag.. Det e jo viktig å komma utkvilt fram te ein sånn utskeielse.. Sett sånn erfaringsmessig på saken..

Ingenting e som å komma seg litt ut i finværet på ein søndag, kor me ellers ganske sikkert hadde sløva heima i gatå.. Det går litt i rykk og napp sånn med tanke på det med å komma oss ut i skauen, på sånne nydelige dagar.. Men det e ikkje alltid lika lett å finna øveskudd, i den ellers så travle hverdagen.. Te å finna på sånne sprell..

 

” Som oftast komme me oss ikkje ut dørene før langt på dag, og halve dagen har allerede gått..

 

Men, denna søndagen gjekk me over Stemmen og inn i Djupadalen før klokka hadde slått 11.. For andre så høyres det gjerna ikkje så imponerande ut, men for oss så føltes det nesten som om verdensrekorden blei slått.. 1 plass i 100m Småbarnsfamilie.. Bare fordi me kom oss over dørstokken før sløveriet tok over og sannsynligvis hadde sendt oss lukst i sofakomatøs søndagstilstand..

Ein forrykande god følelse, rett og slett.. Det me rusla oppover grusveien med store planer for dagen..

Når me kom litt opp i veien fikk me utdelt ett lite hefte om alle aktivitetene me kunne vær med på.. Og Han i Midten blinka seg ut nåke klatregreier med ein gang.. For ein gangs skyld hadde me litt flaks, og klatretårnet va det førsta me støtte på av aktiviteter, på vei innover i dalen.. Ein Han i Midten som masa hål i hovudet på oss om ka tid han sko klatra, stod ikkje øverst på ønskelistå..

 

” Køen va vel heller ikkje å forakta, der det stod kun 2-3 familiar foran oss.. Han i Midten og køståing e heller ikkje ein optimal kombo, mildt sagt..

 

Den guten har jo lopper i blodet og tålmodigheten te mor si, eller ivertfall mangel på tålmodighet.. Kan man ikkje gjør det med ein gang så e det meir eller mindre skandale, og absolutt ikkje gjennomtenkt eller godt planlagt av arrangørane.. Ivertfall om man spør Kånå.. Legoland hadde absolutt potensiale te å gjør sakene sine bedre, der va hu skråsikker i sin sak itte ett par besøk her i fjor..

Og ikkje minst han som lasta bilar ombord i Fjordline båten.. Tjera vena meg, då va det hakket før Kånå hoppa ut av bilen for å tilby sin ekspertise på området..

Sjølsagt kunne hu fått bedre gang på bilstuingå, enn den karen som sikkert gjør det kvar dag, gjorde.. Jaja, heldigvis hadde friluftslivets sine folk meir eller mindre tatt høyde for Kånå og Han i Midten sin manglande tålmodighet, for det va jo ett hav av aktiviteter å finna på.. Og siå køen te klatretårnet ikkje va så lang, så kom han kjapt igang..

 

” Mini’en heiv seg på detta klatretårnet han og, men Litlajentå meldte pass når me kom fram te tårnet.. Hu e litt meir forsiktig av seg..

 

 

Han i Midten røyk rett te topps i ein fart, mens Mini’en ikkje heilt fikk tak på klatringå.. Tjera vena meg, han e ikkje vant med sånne sikkerhetstiltak som selar, tau og ein kar som passa på at han ikkje ramla ner.. Den guten e det me kalla friklatrar.. Så han hengte seg litt opp i detta tauet han hang i, istedet for å bruka beggen hendene på å finna feste..

Sånn som ha pleie når han klatra her heima.. Kor me kan finna han over alt..

For all del, det har roa seg bittelitt, han klatra ikkje kvar dag meir.. Men ein dag fant eg han på toppen av klesskapene sine, og holdt på å få hjerteinfarkt.. De e ganske høge.. Men stod sjølsagt innbydande te, som ein slags tripp trapp tresko.. Eg skreiv stod, for nå har me endra de litt, sånn at det blei 2 høge.. Istedet for ei fristande klatretrapp..

 

” Men, men.. Me rusla videre og endte opp i ei slags hinderløypa med slakk lina.. Og her slo virkelig Litlajentå ut i full blomst..

 

I motsetning te Han i Midten e hu nåke meir kalkulerande og tenke litt over konsekvensene med det hu styra med.. Men i denna hinderløypå va det ikkje så langt ner te bakken, så hu følte seg ganske så komfortabel.. Der hu grasiøst spankulerte øve dei her linene med stor forsiktighet, men alikavel ein fast og bestemt iver itte å komma seg velberga gjennom..

Mini’en og Han i Midten va nåke meir i farta, og suste på som nåken småville apekattar..

Sjølsagt med nåken feilskjær her og der, mens Litlajentå stort sett hadde full kontroll.. Men alle kom seg gjennom og va klar te neste ting på tapetet.. Me trengte ikkje gå langt for lika nedenfor hadde de rigga te nåken griller, kor man kunne steika seg pinnebrød på.. Alltid ein vinnar når man har barn med på tur.. Kort steiketid, bål e involvert og te slutt får man nåke man kan spisa..

 

” Han i Midten klarte forsåvidt å svi sitt pinnabrød te det ugjenkjenneliga, og va nåke skuffa øve heila greiå.. Sjølsagt hadde han gjort alt rett, det måtte vær nåke galt med bålet..

Joda..

 

 

Litt lengre opp i veien va det kanopadling, nåke me aldri har gjort.. Me har aldri heilt stolt på oss sjøl og kidsa, te at me har turt å ta de med i ein kano.. Men her hadde eg allerede sett ivertfall 2 sånne redningsbåtar ute i vannet, med 2-3 mann opp i.. Så me slengte oss med i køen.. Kor galt kan det gå liksom..

Og det gjekk egentlig strålande.. Heilt te me kom fram te kanoen og sko setta oss oppi.. Då blånekta Litlajentå å gå ombord, ikkje tale om at hu sko opp i den der grønna greiå..

Det e så fortærande og, for første gang me sko ut me båten vår som me hadde den gangen.. Så hylte hu og skreik når me kjørte utover, men itte ei litå stund så roa hu seg.. Og når me kjørte heimover igjen, så satt hu på dørken og sang på kaptein Sabeltann for full hals.. Fullstendig avslappa og koste seg glugg ihjel.. Men, på søndag va det full stopp..

 

“Så Kånå blei igjen på land, mens eg og gutalarvane padla utøve vannet.. Eg hadde egentlig tenkt å ta nåken bilder, men turte ikkje lirka mobilen opp av lommå..

 

Det sko ikkje mye te før kanoen vingla, akkurat som baljen te Fjordline, på vei heim fra Danmark ifjor.. Men jaggu meg så gikk det fint.. Me storkosa oss i kanoen og eg å Han i Midten padla som om me aldri hadde padla før.. Men Mini’en va ikkje heilt imponert, for når nåken kom bakfra og padla forbi oss.. Så kauka han te at nå måtte me padla fortare, for nå tapte me løpet..

Og jaggu meg så kom ett par opp på siå av oss, padlande for livet med kidsa i midten.. De suste forbi i ein fælande fart.. Men, litt ittepå så tok me de igjen, Kånå i baugen hadde ikkje heilt kontroll på svingingå, mens maen i akterenden forsøkte å instruera na..

Eg og Han i Midten hadde funnet ein fin rytme nå, og hadde stort sett kontroll.. Mens detta paret plaska rundt midt ute på vannet.. De tok oss forsåvidt igjen når me nærma oss land.. Maen hadde tydligvis fått gehør for sine instruksjonar..

 

 

Det va jaggu meg ein strålande dag i Djupadalen kor me storkasa oss glugg ihjel.. Sjøl om Han i Midten hadde ett par forsvinningsnummer, så fant med han stort sett igjen.. Og når Kånå traff Svigers rett før me gjekk heim, så blei han med dei videre innover Djupadalen..

” Detta va ikkje anna enn ett fantastisk arrangement satt i regi av Haugesund Turistforening..

Det som e så kjekt og her.. Det e at detta e ett heilt gratis arrangement, så detta e ikkje nåke sponsa innlegg eller nåke lignande.. Kun ein stor takk te Turistforeningen så stelle istand ett sånt tilbud te oss som bor i distriktet.. At man på toppen av kransakakå får det finaste været på lenge, så skjønne man jo at detta blei ein stor suksess..

Me hadde det ivertfall storveis heile dagen.. Og endelig så turte me å prøva kanopadling..

Så nå satse me på lika flott vær neste år, og gleda oss allerede..

=D

 

Og for dei som lura på kor Eldstemann blei av, oppe i det heila her.. Så hadde han vært på “ferie” hos Farmor og Bessen.. Bessen hadde kjøpt nye krabbateina siå de ikkje fikk nåke i den andra de hadde hatt.. Og på fredag hadde han henta Eldstemann som elske alt som har med sjøen og gjør, så de kunne testa teinå denna helgå..

Og jaggu meg så fikk de krabbe.. Te Mini’en sin store begeistring når Eldstemann kom heim med ein balje.. ??

 

 

 

 

 

 

 

 

Så sitte me her i sofaen igjen som så mange ganger før, ein grytidlig lørdagsmorgen.. Mini’en har sjølsagt funnet ut at å sova lenge i helgene, det slutta me med når ferien e over.. Då ska me opp før fuglane fise, heilt klart.. Idag morgens vakna eg f.eks av 2-3 iskalde Matchbox bilar som va parkert på ryggen..

Dåkke vett den følelsen.. Når din kjære utvalgte gjerna stappa ein iskald neve unna genseren din, og du sprette te av frysningar..

Nett sånn va det.. Bare at eg sov som ein stein, og vakna av dei her iskalde metallbilane på ryggen.. Og ein Mini som blei illsint når eg spratt te og ødela “parkeringsplassen”.. Å forsøka å beholda roen og harmonien som hadde herska på soverommet, innte eg blei sjokk oppvekka.. Det va som å tru på julanissen..

Så for å ikkje vekka vreden te hu som lå i skjønnhetssøvnen dypa favn, på andra siå.. Så rusla me opp i stuå, mekka ein kopp kaffi og ett glass melk..

Og skrudde på barne tv..

 

Å om eg sko fått sagt det sjøl, så va det nå jaggu meg litt koselig og.. Det å sitta sammen i stuå med Mini’en, mens han ser på tv og eg surfa litt på nettavisene og leste litt nyheter.. Morgenen va som ein seilbåt som sakte seig innover ein fjord, med ein mild bris i ryggen.. Mens solå stadig blei sterkare bak om fjellenes mektige skyggar.. Ein idyllisk morgen med ett saktmodig og fortryllande herligt tempo..

Så kom Litlajentå opp trappå og satte seg ved siden av Mini’en.. Og mitt lille øyeblikk i himmelens paradis va over..

Det gikk omtrent ikkje meir enn 2-3 minutt før hu begynte å kviskra te lillebror sin.. Det e egentlig heilt ufattelig kor stor innflytelse denna her jentå, har klart å opparbeida seg hos Mini’en.. Hu e jo sjølsagt nåken år større enn han, så at han ser opp te henna e jo forsåvidt naturlig.. Men at han ska lystra kvar einaste av hennas utspekulerte ordre, det e litt meir besynderlig..

“Og plutselig så spratt de ut av sofaen begge to, å begynte å bygga på togbanen de hadde leka så fint med igår kveld, før de la seg..

 

Som igjen medførte at denna stakkars seilbåten min, som billedlig speilte min harmoniske morgen.. Den kjørte rett inn i ett tåkehav og traff ein stim av øveivrige dampbåtar, som meir enn villig tok i bruk tåkelurane sine.. Gudbevare meg vel.. Alle som har sånne togbaner av tre, vett et dei gjerna ikkje e heilt lydlause i interaksjon med ett hardt laminatgulv..

Og når man gjerna ikkje e heilt enige om kim som ska ha ka, og begynne å kasta togbane deler itte kvarandre.. Ja då e forsåvidt ragnarok laust..

All idyllisk lek fra dagen før va som forsvunnen ut i intet.. De fikk faktisk vær bittelitt lengre oppe igår, Mini’en og Litlajentå.. For de leka så fint sammen med den samme togbanen.. Men idag, så hadde de absolutt ingen planer om å leka fint ilag.. Der de satt på gulvet og krangla om togdelene så fillene føyk.. Tjera vena meg..

“Mini’en kom på at det låg fleire deler oppe på loftet, og satte kursen mot trappå.. Med Litlajentå rett i hælane..

 

Eg fikk akkurat stogga “veddeløpshestane” ved trappå, når eg oppdaga kappløpet om endå fleire togbane deler.. Som igjen hadde dratt meg ut av denna her sedvanlige koma tilstanden man befinne seg i, på ein tidlig lørdagsmorgen.. Det sko jo tatt seg ut om de hadde vekka Han i Midten for tidlig og, då blir ragnarok som ein liten fjert i Atlanterhavet..

Eg fikk altså avverga katastrofen og losa de tebake i stuå.. Puh, snakka om å stå på kanten av stupet, med vind av orkan styrke i ryggen..

De e litt som hund og katt dei to minste, sånn når det gjelde å leka sammen.. Somme ganger e de som uadskillelige perlevenner som storkosa seg sammen.. Mens andre ganger kan de gå kvarandre på nervene, før de nærmast har begynt å leka.. Men.. Det e vel sånn det ska vara.. Og heilt sikkert e i dei fleste norske hjem.. Så koffår ska me ha det nåke bedre, eller annerledes enn andre..

Eg hadde nesten ikkje fått satt meg ner i sofaen, og falt inn i denna saktmodige morgen komaen igjen.. Før eg brått og brutalt spratt te himmels i sofaen av nok ei brudulja mellom dei to..

 

Litlajentå og Mini’en hadde lista seg ut på kjøkken for å gjør ett brekk i snopehyllå våras.. Men når Litlajentå hadde forsøkt å stogga ein nåke i øvekant grisk Mini, så gikk det lukst te helsikke for na.. Hu e flink te å lokka han med seg og kviskra ramp i øyra hans.. Men når hu har lokka han langt inn i Shangri La, for så å nekta han både prøvesmaking og nasking av det han vil ha..

Så har til og men Litlajentå absolutt null påvirkningskraft..

Det e som 2-3 småtroll i butikken som står ved snopehyllene og skrike samstemt sine forbannelser te VVF.. “Verdens Verste Foreldre”.. Som ikkje vil handla snop te de.. Sånn stod ivertfall Mini’en og kauka te Litlajenta på kjøkkkenet.. Ei fortvila Litlajenta i full oppgitthet.. Både øve at de va blitt tatt på fersken, og av at hu ikkje mestra akkurat denna situasjonen..

“Hu e nok ein liten perfeksjonist denna her jentå, som spinne sine plott med stor sjølkontroll og oppfinnsomhet.. Derfor va det nok litt fortvilande å mista kontrollen, midt i brekket..

 

Eg forstår jo hu litt og.. For Litlajentå har vel fått med seg at når man gjør ett sånt brekk, så e kunsten å ikkje ta for masse av det man har lyst på.. Sånn at me foreldre gjerna ikkje legge merke te det.. Og hu gjerna går fri.. Ivertfall så e det litt igjen te oss foreldre gjerna, så me bryr oss ikkje så voldsomt om det har minka bittelitt..

Mens Mini’en.. Han leve nok fortsatt litt meir itte Ole Brum mottoet.. “Jatakk, begge deler..”

Ingen god kombo sammen med ei utspekulert og kalkulerande Litlajenta.. Som sjølsagt prøvde å holda naskingå på ett diskre nivå.. Så det hadde jo gått som det måtte gå.. Full Van Halen konsert på kjøkkenet.. Og man kan vel med sikkerhet sei at Litlajentå ikkje e verdens største Van Halen fan.. Forsåvidt ikkje Han i Midten heller.. Som plutselig komme sjanglande nerøve trappå, i halvsøvnå..

Gudhjølpe meg og herrens Hærskare..

 

Det 20 neste sekundene av denna morgenen, som hadde starta med komplett harmoni og idyllisk kos i sofaen.. Men nå endt i ett øredøvande crescendo på kjøkken.. Dei ville definera kossen resten av denna dagen gjerna ville utarta seg.. Alt stod og falt på humøret te våras eneherskande livsnytar her i familien.. Han i Midten..

E han i øvekant irritert og sur før han har våkna skikkkelig, så har man garantert ein utfordring foran seg.. Mildt sagt..

Men, har han mot all formodning fått nok søvn, og ikkje lar seg distrahera for mye av hurlumheien som nettopp hadde foregått.. Så kan man faktisk gå på ein omvendt smell, med positivt fortegn.. Til og med Mini’en og Litlajentå hadde tidd totalt stille, og stod bare å kikka spent på Han i Midten.. Som tok sista trinnet ut av trappå og inn på gulvet, i slow motion liksom..

“Man kunne sikkert høyrt eit hårstrå treffa bakken, så stille va det akkurat nå..

 

Spenningen va te å ta og føla på.. Han i Midten gjorde ett kast på hovudet, og luggen falt te side.. Fortsatt i slow motion.. To smale søvndrukne auger åpenbarte seg, og ett skrekkslagent gisp blei sluppet av forsamlingen.. Som fortsatt stod som forsteina å venta på kossen resten av dagen ville bli.. Det såg mørkt ut.. Sånne smale auger hadde me sett før..

Litlajentå kikka slukøra i bakken.. Mini’en såg på meg med ett fortvilande blikk.. Ka hadde me gjort..

Monsteret begynte å sei nåke, og me snudde oss mot stemmen nærmast lamma av panikk.. – Ka i alle dager e det dåkke holde på med her nere.. Må dåkke bråka sånn?? .. Sa Han i Midten.. Før han rusla forbi oss, åpna kjøleskapet og fant melkeboksen.. Han fisk opp ett glass fra skuffå bak oss, og helte oppi..

Og når han hadde drukket opp, så kikka han på oss igjen, og la te.. – Ka e det dåkke kikka på.. ?? .. I ein lattermild tone.. Før han gjekk å satte seg i sofaen..

 

Me kikka på kvarandre.. Eg, Litlajentå og Mini’en.. Og forstod samtidig at me nå hadde stått ytterst på kanten av ein nærmast bunnløs avgrunn og svaia, men me hadde blitt redda i siste sekund..

Som belønning te oss sjøl tok me kvar vår snopeting, mens Mini’en fiska opp to te..

” – Ed gi 2 te Broremann og, for sikkerhets skyld.. !! Sa han, og kikka bestemt på oss

 

Han kan gjerna vær litt grisk og korttenkt innimellom, han der Mini’en.. Men dum det e han ikkje.. Det ska han ha..

 

Ha ein strålande lørdag, Folkens.. Og god helg..

=D