Ett plutselig innfall av Sydensjukå..

Satt og kikka på nåken gamle bilder ikveld, og kom over mappå i fra Tyrkia 2015.. Når me va i Side for andre gang, på ett fantastisk hotell.. Det ligge litt utenfor sjølva sentrum, og ikkje der alle dei andre typiske charter hotellene ligge.. Og me forelska oss heilt i denna plassen, sikkert litt fordi de hadde nåken rom som passa oss som hånd i hanske..

Rom med ekstra stor balkong..

Førsta året me bestilte denna typen rom, blei me litt skuffa.. For me syns ikkje balkongen va så steikje mye større.. Gjerna litt lengre enn normalt, men ikkje merkbart større.. Så me gikk og la oss den kvelden, fast bestemt på å klaga på rommet om morgenen.. Men neste morgen når me stod opp, fant Eldstemann ut kor den ekstra store balkongen var..

For det va nåken svære gardiner som gikk te gulvet, og bak deiva det ein svær terrasse dør som gikk ut te den denna ekstra store balkongen..

Heile greiå med stengene der opp te høyre, va terrassen vår.. Også hadde me den te venstre for den og.. Fantastisk plass..

Eg kan ikkje anna enn sei at eg jaggu meg lengta tebake te den plassen.. Ivertfall i detta fantastiska sumar veret her heima i Norge.. E det løye me vestlendingar blir værsjuke da? .. Det svinga jo jaggu meg fra morgens te kveld, fra vår te sumar, så litt høst.. Før sumaren gjerna stakk innom bittelitt igjen..

Nei.. Takka meg te sydens stabilt flotte sumarvær..

Eg trur me får festa vår lit te Lotto’en, så kanskje det blir tur på oss i år og.. Hehe.. Eller 2079.. F.eks.. Eg trur eg snakka for heile familien når eg seie me forelska oss litt i Side.. Førsta året der så va Kånå gravid med Mini’en, og tyrkerane bare telte på ungar, 1-2-3 så kikka de på Kånå.. For så å bare rista på hovudet..

– You crazy man.. Sa det bare, med glimt i auga.. Kim sko vita at de fikk rett.. Sjøl om det va han som kom ut så va Crazy.. Ikkje eg..

 

Fra første turen te Side.. I gamle byen..

 

Kånå nyte litt skyggetid.. Sammen med Litlajentå.. Samme tur.. =D

Det va ganske artig når me va der igjen, for andre gang.. Og besøkte ein restaurant me hadde blitt tipsa av svigerfar om.. Nemlig Hawaii Bar & resaurant som lå ein liten spasertur på 10-15 minutt fra hotellet.. I ei litå rolige handlegata, utenfor både sentrum og gamlebyen..

Her fikk man både spisa te normale priser, og handla klær uten et helsikkens mas..

Når me hadde handla ferdig den eine kvelden, så kjørte jaggu meg han på butikken oss heim te hotellet og.. De huska oss igjen fra året før.. Ikkje det at eg syns det e så ufortsåelig da, sånt sett.. På restauranten kjente de oss også igjen.. Og gjorde absolutt sitt for at Kidsa sko storkosa seg, mens man venta på maten..

Her e jaggu meg heile gjengen… Tantå te Kånå og maen.. Svigerfar og Svigermor, hu litt gjemt bak han. Så bak om der igjen datterå te Tantå te Kånå og typen Harald.. Sympatisk kar han.. Han Harald.. Svigerfar og .. Forsåvidt..

Herreguuuud… Ka eg lengta te akkurat den plassen.. Beste plassen i Tyrkia.. Men så har me bare vært på Pasha Bay rett før Alanya, og her i Side da.. E gjerna ikkje akkurat nok te å uttala meg sånn.. Men guud ka me kosa oss der ivertfall..

Synd at det har vært så ustabilt i Tyrkia, men det e gjerna ikkje nåke skumlare å reisa der enn andre steder..

Sjøl om ikkje me har hverken planer eller økonomi te nåke syden ferie i år.. Men det e då det e litt kjekt å kikka på gamle bilder.. Se kossen me kosa oss, alt me fant på og lignande.. Nei.. Her e det bare å finna kupongane fram å tippa litt Lotto.. Vil eg tru..

Plutselig så går den inn .. Lotto’en..

=D

På vei tebake fra Strandå…
Han i Midten..

 

Lekerommet på Hawaii Bar & Restaurant..

 

Ein “Fantastisk” dag på Jobb…

Kånå hadde tatt med seg kidsa ut for å lufta seg litt idag, de sko kjøpa seg ein is og kosa seg litt.. Så eg kom heim te tomt hus.. Og akkurat itte dagens arbedsdag så gjorde det ingenting.. Det å finna seg ein kopp kaffi, varma seg litt middag for så og setta seg i sofaen, og nyta roen og freden..

Det va balsam for ei sliten sjel idag.. Itte å ha snodd seg rundtomkringfallera, på veier som ikkje akkurat e laga for lastebilen..

Eg hadde ein privatlevering så ikkje akkurat va rett ved siden av hovedvegen idag.. Meir så langt ifra som man kunne komma, hverken meir eller mindre.. Eg har ikkje nåke imot å levera privatleveringar te kunder eg, men av og te så føles det så inni granskauen meiningslaust.. At eg med ein lastebil som e 10 m lang og 2,55 brei, ska kjøra heim ei eska på ein halv kg..

Dei fleste får sort sett varene sine i “My Pack” systemet våras, og hente det sjøl på nærmaste butikk som har ett “Pick up Point” ..

 

Men.. Nåken tviholde på å få det heilt heim, te min store fortvilelse innimellom.. Eg hadde vært hos denna karen ein gang før, med akkurat lika mye, eller lite.. Eg prøvde å få avtalt om eg kunne få levera det på butikken, den gangen og.. Men sjølsagt ville han helst ha den heim.. Han kunne ikkje kjøra dei 8-9 km ut te hovedveien for å treffa meg heller..

Det va visst tomt batteri på bilen hans.. Ein veteranbil..

Eg tenkte at det va jo beleiligt, men sa jo sjølsagt ingenting om det.. Her va det bare å væra smørblid og gjør som kunden forlangte.. Han hadde jo tross alt betalt for å få den heim.. Og jobben min va jo å kjøra den te der han bor.. Så når eg såg at den private eg hadde innover på rutå mi idag, va te samme fyren.. Kan eg vel ikkje akkurat sei at jubelen stod i taket..

 

Han hadde til og med laga ein veibeskrivelse fra ein aen verden, for at eg sko finna fram.. Og ikkje minst presisert at han bare kunne nås på mail.. Då han ikkje hadde telefon akkurat nå..

 

Eg leste på ein måte mellom linjene, at detta betydde karen helst ville ha meg te å kjøra det heilt heim te han, idag og.. Han huska sannsynligvis min nokså falske blidhet sist gang eg leverte.. Eg kan ikkje nåke for det, men når eg får negativ respons på sånne forespørslar.. Så kan eg fort enda opp med å bli litt for blid..

Såpassa blid at det muligens ikkje e så vanskelig å lesa meg som ei åpen bok, når eg lar sarkasmen og ironi få fritt utløp mens eg levere..

  • Ka ska man liksom sei når kunden lura på om eg har kjørt den svære bilen, på dei smale veiene ut her te.. Sjølsagt har eg jo det, trudde han at eg slo ut vingene ved hovedvegen og fløy dei 8-9 km ut te han, kanskje.. Eller når han va overraska øve at eg fant fram, og seie han nesten hadde glemt ut heile pakken.. Mens veibeskrivelsen han hadde skrevet, vå nåke av det mest detaljerta eg hadde lest på lenge.. Og det lyste gjennom at han heilt klart hadde forventa å få denna pakken tidligare..

 

Det hadde nærmast vært godt gjort å ikkje funnet fram.. Forresten så hadde eg vært der før.. Eg trur han forstod det.. For eg trengte ikkje vær så blid idag, bare ganske kort..

 

Men det gikk nå greit.. 40 minutt ittepå va eg tebake på hovedveien igjen, ikkje akkurat den eskå eg tjente mest penger på idag, men det e viktig at kunden e fornøyd.. Så får eg bare satsa på at det e ei stund te han trenge nåke meir.. For det e nok av andre som sitte heima i ferien, og bestille varer på nettet.. Det e ikkje måte på ka og kor mye privat som går ut med lastebilen, kvar dag..

Nå e me liksom inne i trampoline sesongen.. Det går unna som bare det for tiden.. Og badebasseng, sånne enorme som sikkert tar ett halvt år og fylla opp..

Her ein dagen leverte eg til og med ett oppblåsbart mobilt boblebad.. Det e det galnaste vettu.. Men sikker ufattelig praktisk.. Då kan man jo ha Yakuzi’en med seg på hyttå, til og med.. Eller om man e lei av å ha det på terrassen, så kan man flytta det ner på plenen f.eks.. Eller ta det med seg på strandå, gjerna.. Heilt ufattelig nesten..

Jaja, det e sikkert kjekke greier.. E vel bare eg som e misunnelig sikkert..

 

Men.. Hverken Kånå eller Kidsa va heima idag, når eg va ferdig på jobb.. Så eg har nytt litt ro og fred for meg sjøl, mens eg satt her å hamra laus på tastaturet.. Dab radioen våras stod og lavmælt fylte stuå med musikk.. Eg kjente virkelig ein slags indre ro, når Miley Cyrus sin Malibu smaug seg gjennom stuå og opp i sofaen.. Og masserte øyregangane mjukt..

Og heilt forferdelig har jo ikkje dagen på jobb vært.. Det va jo ein nydelig tur i fantastisk natur..

Og nå har Kånå kommen heim, hinta opp te fleire ganger om eg ikkje snart ska mala og endelig bestemt seg for ka nattbordlamper hu ska ha.. Tjera vena meg.. Det har nærmast vært ein føljetong på lengde med Glamour.. Fram og tebake, opp og ner.. Men nå e det settla.. Lampene e bestemt..

Så eg får vel bare gå ut og mala eg då.. Ha ein flott torsdag Folkens..

=D

 

Konfirmasjonen..

Me satt akkurat i venstre sving der oppe, inne ved orgelet.. =D

Eg fant igjen ein status på Facebook sidå mi, som eg ikkje kan huska har havna på bloggen.. Då syns eg ikkje det e meir enn rett og rimeligt at den og får vær med..

Bittelitt revidert..

Så her e ein liten trudelutt fra ein konfirmasjon me va i.. Når Mini’en ikkje va så gammal og me fortsatt stort sett va enten i siste liten eller rakk akkurat det me sko ut på.. Nemlig konfirmasjonen te ei eg e Onkel te..

Konfirmasjonen..

Vært i konfirmasjon igår.. Igjen..

I ett fantastisk Mai vær samla me Flokken våras, fikk de i bilen og kjørte avgårde.. Ennå lykkelige uvitande om at bunadshuå te Littlajentå lå på kjøkkenøyå, kameraet i gangen og om strykehjernet va slått av..

Me sko i konfirmasjon te Søster mi si datter, altså ei eg e Onkel te..

Me parkerte sjølsagt i god tid, og entra kjerkå akkurat når klokkaren hadde ringt ferdig.. Me rakk akkurat å setta oss ner før konfirmantane marsjerte inn.. Årsaken te at me parkerte i god tid, men ikkje kom oss på plass før klokkaren drog i tampen.. Va ein liten leiteaksjon itte bunadshuå te Littlajentå, som eg fikk skyldå for at va “missing in action” ..

 

Eg va på nippet te å sei nåke lurt men eg kjente allerede Bodluktå i nasen, så eg holdt klokeligt kjeft..

 

Mens me hadde jogga opp bakken te kjerkå, hadde eg høyrt på ein tirade om kossen i all verden denna familien i det heila tatt øvelevde i fra Kånå..  Så kom sigande inn i det eina øyra, tok strake veien rett gjennom og ut det andra øyra..  Av og te har Kånå rett.. Ting går rett igjennom.. Eg seie det jo klokelig aldri te na, men det e vel sant..

Me havna oppe på galleriet lika ved kyrkjeorgelet og ein nåke øve middels god trompetist.. Te Mini’ens store glede..

At det sikkert va 70 grader oppe på galleriet, såg ikkje ut te å plaga organisten nåke særlig.. Der hu leverte den eine salmehiten itte den andre, men ein innlevelse sjøl Jim Carrey hadde slitt med å overgå.. Eg funderte litt på om eg sko dunka i Bror min så han og fikk organisten med seg, men så kom eg på at han av og te ler skrekkelig høgt.. Så eg lot det vær..

Så tenkte eg at eg sko gjør det alikavel, så Kånå kunne få med seg at andre og gjerna går på ein smell.. Men eg kom på bedre tankar, te slutt..

Det e tross alt forskjell på å vær Toskjen og Idiot.. Og eg hadde ikkje tenkt å vær idiot idag.. Kånå e ikkje så Toskjen enn at hu hadde forstått at Bror min ikkje bare plutselig braut ut i latter, heilt av seg sjøl..

 

Itte ei stund så gjekk Mini’en sin beundring for den nåke middels trompetisten over.. Altså,  at eg beskrive Trompetisten som nåke middels har ingenting med kvaliteten på spillet å gjør..  Tjera vena meg.. Om det vært Ole Edvard Antonsen som stod der og spilte eit nydelig stykke musikk, men kun klarte å få Mini “nåke middels” interessert..

Så blir det i mine auger ein nåke middels Trompetist..

Mini’en va trøtt og då blir han som regel heilt hyper, når han ikkje får sova.. Og det hadde ikkje akkurat blitt kjøligare oppe på galleriet, itte at kjerkå hadde blitt fylt te randen, heller tvert imot.. Så eg benytta anledningen, ga tegn te Kånå at e gjekk ner og ut med Mini’en..  Og spurta ner trappene, før Kånå fikk mulighet te å kuppa planen min, og lurt te seg litt frisk luft..

Av og te, så må man bare utnytta dei få sjangsene som byr seg, te egen vinning.. Eg har meir enn ein gang spurt Kånå om nåke smart, men endt opp som “Svarte-Per”.. Fordi Kånå va endå smartare..

Men ikkje denna gangen.. Ånei du..

 

Plassen Søster mi hadde leigd te å avholda selskapet itte kjerkebesøket, va ei nydelige perla.. Ein koselige fjos omgjort te selskapslokale, med ein stor plen som kidsa sprang rundt å leka på.. Eg hadde klart å lura meg ut i et ubevokta øyeblikk, litt ut i matgilde, og stod nå der ute og nøyt livet, mens tankane gjekk i alle retningar.. Mens me spiste hadde ett eller anna eg ikkje kunne setta fingen på, murra oppe i topplokket..

Og mens eg stod her ute i det nydeliga været og myste mot solå, prøvde eg å grava litt i hjernebarken for å gjerna få det fram i lyset.. Sjølsagt lika nyttelaust som alltid, men man har alltids ett håp..

Men så det blei plutselig litt oppstyr lika ovanføre meg, og folk kom strøymande ut fra lokalet og nerøve bakken.. Eg kvakk litt te når Kånå hadde lokalisert meg igjen, og kauka ut at nå fekk eg bare ordna med å tatt nåken bilder av konfirmanten.. Det va fotografering som hadde skremt godtfolket vekk fra maten.. Så eg rusla nerøve mot bilen for å henta kameraet, men midt i bakken løsna tåkå i hjernebarken.. Helsikke altså.. Kameraet.. Det va det eg hadde murra på under maten, for det hadde eg glemt heima i gangen..

Gubbevaremegvel..

Itte fadesen med bunadshuå te Littlajentå, som faktisk ikkje va mi skyld, men som eg alikavel tok på meg, for fredens skyld.. Så innsåg til og med eg, at nå låg eg tynt an.. Bodluktå begymte formelig å gå i sirkulasjon under neseborene..

 

Eg fikk heldigvis alliert meg med ein av Brødrene min.. De e tvillingar..  Mor våras seie de e toegga.. Men det e det ingen som trur på.. Sjøl einegga tvillingar e ikkje så like på kvarandre, eingang.. Men han sko nå sjølsagt brenna ein cd med nåken bilder på te oss.. Kånå slo seg nåke mismodig te lags med detta, men eg såg på blikket hennas at det muligens ikkje va øve ennå, denna øvehengande faren for å havna i Bodå..

Te slutt så va dagen over, ungane utslitt og leggetid nærma seg med stormskritt.. Så me pakka saken sammen, fekk Flokken i bilen og durte heimover..

Mens me kjørte hadde eg fortsatt denna følelsen av nåke ugjort murrande i hovudet.. Som om det va nåke anna me (les eg) hadde glemt.. Den følelsen hadde ikkje forsvunnen heilt, sjøl om kameraet hadde blitt lokalisert, heima i gangen.. Forsøket på å grava siste rest av grums ut av hjernebarkens uransaklige stier, gjekk lika dårlig som tidligare.. Så eg slo det fra meg og konsentrerte meg om kjøringå, og ikkje minst om å vær obs på at autopiloten fanga opp viktige ting, mens Kånå gneldra om ett eller aent i passasjersetet..

 

Men, når eg rygga inn i carporten heima, og slukka maskineriet, så slo det inn for full styrke..

STRYKEJERNET..

Herreminguud og heile hans hærskare..

Eg spratt ut av bilen som ein ungkar, låste opp dørå i ein fei og føyk opp trappene raskare enn på lenge.. Runda hjørnet på kjøkkenet og fekk hjertestopp i 5 sekund..

Gudhjølpe meg..  Aldri har eg vore meir glad øve at eg tok feil, i nåke eg va sikker på eg hadde rett i..

Kånå og Flokken kom luskande opp og lurte på ka i all verden eg styrte på med.. For flaks i uflaksen, som alikavel va flaks.. Så hadde eg bare spunnet ut av bilen uten å sagt så mye som ett kvekk om ka eg hadde frykta.. Så eg sa ikkje nåke då heller, om det eg hadde trudd men som ikkje hadde skjedd.. Det såg rett og slett ut som om eg va på trygg grunn, hberken meir eller mindre.. Sånn med tanke på Bodå..

 

At eg då, i ett øyeblikk av rein og skjer glede seinare på kvelden, ikkje heilt klarte å skjula min øvebegeistrelse for budeiene i Polen sitt reale håndverks arbeid, under opptredenen deiras..

Og gjerna ga fra meg ein liten kommentar om fordelane som skvulpa i alle retningar, og nesten ut av utringningå på budeiebekledningen

Så endte eg med å nåke muntert bedrøveøig rusla ner i bodå, med øiggeunderlag og soveposen under armane..  Men, det va gjerna heilt greit, sånn egentlig..

Der får eg ivertfall sova heila nattå.. Om edderkoppane holde seg nåkenlunde i ro, og lar ein stakkars Fatter’n få vær i fred..

=D

 

Mini’en… Hipp Hipp Hurra..

Idag e det 4 år siden denna pjokken kom te verden og forandra livet våras så te de grader.. Ein allerede stor familie blei endå større.. Flokken vår på 3 barn, blei 4.. Og Fatter’n blei sendt lukst te Danmark bare timar itte han blei født..

Me foreldre hadde bestillt feriehus i Danmark, og Mini’en va så utålmodig for han og ville vær med..

Så han bante seg vei og kom 2 månader for tidlig.. Ett skår i gleden for denna villbassen, blei jo at han røyk rett på nyfødtpost istedet for bilen som gikk te Danmark.. Sammen med mor si måtte han vær heima..

 

Det gikk forsåvidt greit.. Fatter’n hyrte inn Eldstemann fra Før som “stand in” for Kånå, og tok avgårde.. Men.. I årene så har gått har pjokken fått vær med på ferie.. Både te Danmark, syden og her i Norge..

Mini’en har øst ut med sine utallige spillopper, sitt ufattelig goda humør og vært ein inspirasjon te både det eina og det andra..

Han e nok sjølvaste hovedinspirasjonen te at det i det heila tatt blei ein blogg.. Itte at Fatter’n måtte ta Facebook i bruk, for å få ut litt damp i ein hverdag som gikk fra normalt travel.. Te SuperSonisk travelt.. Han har vært ein aktiv liten krabat, fra den dagen han fant ut at han kunne vær mobil..

Alle våre andre 3 sjarmtroll kunne me legga fint unna uroen på gulvet, og stola på at der va de.. Mini’en måtte me spera inne i ett fengsel av ett lekestativ..

For han rulla seg rundt på gulvet i ein iver man sjeldent ser..

 

Derifra og ut, va detta ein gut man ikkje kunne slippa augene av i så mye som ett sekund eingang.. Alle sjangser te å finna på nåke ekstraordinært blei godt brukt.. Og me foreldre blei tøyd te grenså, på alle områder.. Ordet travelt fikk ein heilt ny betydning..

Eg nok kunne lagt ut i det vida å det breia..

Istedet så velge eg å legga ut ein link, te ett innlegg skreven så fortreffeligt om dagen for 4 år siden..

 

Dagen då livet blei snudd opp ner…

 

Ellers, kan dåkke skriva inn “Mini” eller “Mini’en” i søkefeltet på bloggen.. Det e ikkje få innlegg som e tilegna den karen der.. Mildt sagt..

Så idag feire me Mini’en.. Sjølve “Kilden” te at Jeg Gikk Bare i Boden en Tur, blei ein realitet..

Hipp Hipp Hurra…. ???

 

Eg, Mini’en og Bleieslutt..

 

Itte at tutten blei pensjonert og øyrene te Fatter’n og resten av familien, har blitt grundigt testa.. Va me så på glid med slutting av ting at me kjørte på med bleieslutt og.. Nåke så på generell basis må seiast at har gått rimelig greit..

Pjokken har ivertfall slutta å gå med bleier på dagen..

Og eg har gleda meg som ein hund te begge av dei her begivenhetane.. Endelig, itte 12 år som bleieskiftarbeidar, sko eg få legga mine eminente og erfarne bleieskiftkunnskaper på hyllå.. Og Mini’en sko trø inn i dei litt større barns rekker..

Du hendelse kor herligt detta sko bli..

 

Den første dagen gjekk som ein fryd, det va beint fram nesten ikkje ett einaste uhell.. Dag nr 2 likaså.. Så kom dag nr 3 og hukommelsen te Fjotten hadde begynt å virka.. Han stod foran Kånå med ett smil så forplanta seg øve heila andletet og som te slutt enda i tærnå..

– Ed sko få premie ed, når slutta med bleia.. Sant mamma.. Jaa.. Premie ja..

I sedvanlig stil nett som Kånå, så svara han på spørsmålet sitt sjøl.. Eller nesten som Kånå da, hu bare spør spørsmål hu vett svaret på.. Og lar det vær opp te meg om svaret e rett.. Usannsynlig utspekulert men sannsynligvis medfødt kvinnelist, vil eg tru..

Så lenge man har blitt klar over det, går det stort sett greit.. Det va verre dei 14 årå før man fant det ut..

 

Sjølsagt hadde gutalarven vært så rutinert at han tok detta opp med mor si, når de va og hndla på Amanda Senteret.. Han e ikkje født bak mål den guten der, litt har jo trollet itte mor si.. Sjøl om til og med eg gjerna må innrømma, at nærmare ein kloning av meg, det komme man ikkje..

Så sjølsagt kom guten løpande heim med premien som lovt..

Men.. Det e andre små ting han har plukka opp fra Kånå og, på ein måte.. Kommandering f.eks.. Den har på ein slags merkelig måte kommen snikande i det sista.. Snikkommandering.. På ett lika utspekulert vis som si mor.. Om eg ska få tørra å sei det.. For itte denna så beleilige bleieslutten, e ikkje guten så flinke med å beregna avstand og tid te toalettet eller pottå, kan man sei..

Det oppleves nåke urutinert på ein måte, eller kaldt beregnet.. Alt itte auga som ser..

 

For dei gangene han komme løpande inn fra lekeplassen, med ett vilt blikk om andletet og kauka..

– Ed må tissa, ed må tissa.. !!

Kor han ittepå nærmast spinne rundt sin egen akse, med eina håndå i været og den andra har ett godt grep rundt “avløpsrøyret”.. Og stadigt ser meir og meir fortvila ut..

Istedet for å bare løpa rett på rammå og sleppet trykket laust..

Dei ska eg la gå på kontoen for rein forglemmelse pga av aktiv lek ute.. Me kan til og med tåla ett lite uhell og då..

Men.. Når han sitte i sofaen og glor på Paw Patrol for hundrendeogfemtiende gang.. Mildt avslappa, med beinå på bordet og armana bak hovudet og nyte livet.. Men, plutselig utbryte at han må på do..

Det e i dei gangene eg meina han har ett eller anna, itte Kånå..

 

Der kor eg gjerna svara at han får gå på pottå, men får te svar at den ligge jo nere på toalettet..

– Gå og hent den då.. Seie Fatter’n..

– Nei.. Du henta den.. Svara trollet..

– Tjera vena.. Ska du på do, går du på do.. Vil du ha pottå opp, får du henta den sjøl.. Svara gjerna Fatter’n.. Mildt irritert..

Då.. Slår alle kreative evner inn hos Mini’en.. Og han begynne å vri seg som om han har ei fullblods maurtua i bukså.. Den meget avslappa posituren han for ikkje mindre enn 26 sekund siden, satt i sofaen med.. E forbytta med ett forpint andletet, håndå har funnet “røyret” igjen og han kauka ut at nå klara han snart ikkje å holda seg meir..

Gudhjølpe meg, altså.. Dramaqueen..

 

Kånå har fått med seg siste halvdel, av det sista halva minuttet og kikka irritert på meg.. Før hu gir klar beskjed..

– Spring nå å hent den forbaska pottå då, før guten tissa i sofaen..

– Jammen.. han…. .. Begynne eg..

– Bapp bapp.. Ikkje nåke jammen nå.. Sånn e det med ungar så nettopp har slutta med bleia.. Avbryte Kånå meg strengt..

Eg reise meg resignert fra sofaen og begynne å luska mot trappå.. Mildt sagt nåke fortørna øve både Kånå og den der fjotten så har slutta med bleia.. Og akkurat når eg komme te trappå, så kjenne eg det..

Eg fornemma ett blikk i nakken.. DET blikket som e så kjent, men ikkje hadde trudd sko komma fra den kanten..

 

For når eg snur meg og kikka mot sofaen igjen.. E Kånå igjen djupt fordypa i Iphonen sin.. Sikkert med ett eller aent kjøp og salg greier, på Facebook..

Men Mini’en har igjen funnet tebake te posituren han hadde før han blei tissetrengt..

Han kikka ikkja på Tv’en og Paw Patrol meir.. For han kikka rett på meg..

Med ett triumferande blikk.. Og ett flir..

 

Jack Nicholson fliret .. .. ..

 

 

Ein gjestmild Morgen, Superkvinner og ein flokk Piraya..

Ein stim med Piraya kunne fortæra ein voksen okse, på 2-3 minutt.. Sko eg fortella under ett foredrag i 8-9 klasse .. Og presterte å sei omvendt.. ;D

Ein gang innimellom så blir man overraska, og får ein mye vennligare morgen enn man gjerna hadde forventa.. Idag va ein sånn dag.. Istedet for ein sånn småskummel morgen som nærmast klora ut augene på deg.. Før man har fått de opp om morgenen..

Så vinka ein behagelig og skremmande rolig morgen te meg idag, og tok meg høflig inn i dagen..

Kånå stod opp med Kidsa, som av ein eller anna grunn ikkje hadde holdt haraball klokkå alt for tidlig.. Så eg fikk 1 time og 2 aleina i loppekasså.. Eg kunne altså ha sovet litt frampå idag.. Men eg gjorde ikkje det, for eg fant fram ei bok som eg har begynt å lesa på..

 

Kånå kom til og med ner med frokost te meg.. 2 rista skiver med brunost, ett glass melk og ein kopp kaffi.. Så eg kunne lesa og spisa ifred..

 

Eg forstår meg aldri heilt på Kånå, eller sikkert kvinner generelt, på ein måte.. Man ana jo aldri kor man har de.. Eller ka humør de e i.. Det e som å spilla russisk rulett med resten av dagen, når man velge sine første ord om morgenen..

Altså.. Eg har opparbeida meg ett bredt spekter av både faresignal, generell Kånekompetanse og erfaring med å håndtera dei fleste situasjoner som oppstår.. Trur eg sjøl..

Men.. Alikavel slutta man aldri med å bli forbløffa øve kossen ein samtale, eller hendelse kunne ta dei vendingane det gjerna tok.. Man trur man e 110 % på sikker grunn og har utført alle sine plikter og forventningar så det holde, i løpet av ein dag..

For så å gå på ein smell av dimensjonar.. Fordi man svarte ein liten tone for høgt, eller lavt.. For grovt eller for mildt.. Eller ikkje svarte i det heila tatt..

Fortærande vett du…

 

Når de e gravide går det som oftast greit.. For då e man gjerna klar øve dei bunnløse endringane i humør, fra minutt te minutt.. Når de kan går fra uovervinnelige heltinner, te skjelvande vrak på bare nåken nanosekund.. Ofta uten nåke som helst forvarsel..

Så, te alle mannfolk som har havna ut i “uføret” og ikkje e klar øve at sånt nåke forekomme, stålsett dåkke..

Og te alle førstegangs nygravide kvinner som lese detta, vær så snill og advar den kjære mannen dåkke har valgt å spisa bakepulver sammen med.. Mange unødvendige nervervrak av arbeidande mannfolk, kunne vært unngått om kvinner hadde gjort det.. Gitt de ett lite vink om at sannsynligvis e uskyldige..

 

Eg har vært der sjøl og.. Totalt utspilt og komplett uforståande te koffor man fikk ein foss av ett raserianfall midt i andletet.. Ein Niagara foss av ett raserianfall..

 

Bare fordi både under og rett før den berømta ukå.. Den ukå som før man fikk ungar ikkje tenkte så mye over, eller gjerna ikkje la nåke særlig merke te.. Ganske sikkert fordi våre utkåra gudinner, ikkje ville visa oss sin egentlige ham.. Før de va sikre på at me mannfolk va fortapt..

Før de sakte og møysommeligt hadde trædd sine blekksprutaktige fangarmer, omkring oss mannfolks liv.. Våre bekymringsfrie liv..

Men, så har man glemt.. Itte ein skokk med ungar har sett dagens lys, og går på smell itte smell.. Fordi man i hverdagens ubarmhjertiga sentrifuga, blir kasta rundt som ein vaskeball.. At nå e tidå man bør tenke litt ekstra på ka man seie og gjør.. I forhold te ellers..

Så går det litt over 3 uker.. Og man kan ta fanden på at me mannfolk allerede har glemt forrige periode sin lunefulle hverdag, og går rett i fellå igjen..

 

All bekymringsfrihet me mannfolk hadde, forsvinne i takt med erfaringane man får.. Me tumle oss gjennom livet i ein stadig aukande frykt, for å tråkka i salaten.. Heilt te me å skråsikre på at nå e det gjort.. At man har kommen seg i sikker havn.. Og alle skrekkinngytande salater e forbigått..

Men då har gjerna Kånemor hatt ein dårlig dag på jobb, eller nåke lignande.. Og stille undertrykt sine meiningar, for å ikkje tapa ansikt der og då..

Så komme de heim som tidsinnstilte atombomber, te ein intetanende mann som mot all formodning har gjort alt han sko, og gjerna meir te.. Men ende opp med ein kjernefysisk smell midt i fleisen, fordi man gjerna ga inntrykk øve akkurat det..

 

Lite ante man at Kånå meir eller mindre gjerna va sjølantennelig den dagen..

 

Det e jaggu meg ikkje lett av og te, å vita at unna ett smilande flott ytre.. Kan det skjula seg ein infernalsk stim av “piraya’er”, som e klar te å fortæra ka enn som står i deiras vei.. Og kan bli utløyst av så lite som 1 gram sjøltilfredshet.. Det e ikkje lett i det heila tatt..

Men ein klok man innen fotball sa ein gang, at det farligste når ett lag hadde medgang.. Det va akkurat sjøltilfredshet..

Slapp man foten av gassen, og trudde resultatene kom av seg sjøl.. Gikk man fort på ein smell.. Det samma kan overførast te samlivet i ein familie og.. Tar man for gitt at siden ting går på skinner akkurat nå.. Bør man ta ein runde med seg sjøl å sjekka ka man kan gjør endå bedre..

Så sånn sett, har man egentlig bare seg sjøl å takka..

 

Så når Kånå så flott kom vimsande ner med frokost idag morgens.. Itte me hadde ein litt oppheta idiotisk diskusjon kvelden før.. Fordi man ikkje alltid klara å kommunisera på ein enkel måte, som den andre lett kunne forstå..

Og egentlig va lika idiot som den andre part, man følte ikkje forstod akkurat det man prøvde å forklara..

Så endte det ikkje opp med anna, enn at eg ikkje klarte å lesa eit einaste ord te av den fordømta bokå.. Men bare låg å grubla på om det nå va rett før det kom ett bombenedslag, eller om stridsøksene rett og slett va begravd.. Og ka i all verden eg kunne gjør, for å forhindra det nedslaget, i tilfellet..

 

Så eg har tumla meg gjennom dagen, med ein snikande følelse og frykt.. Men har ikkje hatt anelse om ka vei hverken følelsen, eller frykten kom te å gå..

 

Ein heilt normal Søndag, egentlig…

Tumlande gjennom livet, som ei småforvirra garabikkja uten retningssans..

Men stort sett så har det ein tendens te å gå bra.. Det e ein øvegang…

=D

Ein Forbløffande kur for Litt Idyll i Bilen..

Arkiv bilde, fra ein tidligare biltur.. =D

Me har vært i selskap hos Mor mi idag.. Hu hadde bursdag her i vekå, så me blei invitert på middag, kaffi og kaker.. Og på ein merkelig måte har selskap begynt å gå seg te for oss.. Det har ikkje vært dei svære bruduljene som det va, for bare ei litå stund..

For all del.. Det e ikkje fritt for spillopper nå heller, men me har som regel kontroll.. Og me har blitt flinkare te å sjå våre egne begrensningar..

Me diskutere ikkje lengre om me snart ska gå heim, når Eldstemann og Mini’en for n’te gang fyke i tottane på kvarandre.. Litlajentå har begynt på ei maseria uten sidestykke og Mini’en nettopp gjekk amok siå han e øvetrøtt, oppjagd og e på toppen av ett suckerkick lika høgt som Mount Everest..

 

Neida.. Då har me ganske sikkert kjørt heim for lenge siå..  Istedet for å prøva å ri stormen av, som me gjorde før..

 

Kjøreturen te selskapet derimot… Der har me fortsatt milavis å gå, før me komme i mål.. Få Flokken i bilen har eg vært innom før, men kunne sikkert skrevet 14 innlegg om det, alikavel.. Det e aldri det samma som e problemet.. Men når me sitte i sjølve bilen, så e det ein del ting som går igjen..

F.eks så e det meir eller mindre komplett umulig å spilla rett sang eller musikk i bilen, som alle i Flokken e fornøyd med..

Litlajentå vil garantert høyra Markus å Martinus, Han i Midten Kygo eller The Weeknd.. Og sjølsagt ska Eldstemann heller høyra Alan Walker.. Mini’en høyre egentlig på alt, men siå han sitte på samme rad som Eldstemann så går det stort sett i det samma som han..

Uansett ka me gjør så blir det ett reinspikka kaos uten like..

 

Prøva uten musikk e ikkje det spor bedre.. Eldstemann sitte gjerna å fyre opp Mini’en, Litlajentå gjør alt hu har i sitt register for å irritera Han i Midten.. Som ignorera na heilt te han ikkje gjør det meir.. Og eksplodere i ett inferno uten like, kaoset e komplett.. Og man sitte te slutt i forsetet og lure på ka i all verden man tenkte på, når man satte alle deia trollene te verden..

Gudhjølpe meg.. Og litt te..

Bilkjøring må vær ein av småbarnsfamilier største Nemesis.. Sjølsagt finnes der manualer, strålande velmeinte tips og alskens hjelpemidler man kan ta i bruk.. Men med 4 steingalne små i bilen, klara man aldri å tilfredstilla 100 % av Flokken.. Det e komplett umulig..

Før me kjørte heim itte selskapet idag..

 

Og av ein eller anna grunn, når eg kobla telefonen opp mot bilstereoen med Bluetooth.. Og satte på Spotify.. Så kom D.D.E med “Rompa mi” øve etaren med ein gang.. Og Kidsa i bilen blei satt heilt ut, og lurte på ka i all verden detta va.. Så durte ut av høytalerane nå..

Eg fikk ikkje skifta med ein gang, siå eg kjørte og Kånå kan jo ikkje med Spotify..

Så når eg endelig fikk kjørt inn i ei buslomma, for å ordna opp i blunderen og skifta musikk.. Blei det full hylekonsert når D.D.E blei bytta ut mot nåke meir Pop liknande greier.. Eg kikka øverraska på Kånå, som kikka lika forbløffa tebake på meg.. Før eg såg ner på mobilen igjen og svitsja kjapt tebake te Namsos 6 store heltar..

 

Som igjen muligens va vår kur te ro i bilen.. Gjerna ikkje ein varig kur.. Men alt som kan gi nåken turar med ro og fred, tas imot med åpne armar..

 

Kidsa satte tydligvis pris på Trøndersk rølperock, og satt og sang med som fullkomne D.D.E fans.. Eg bare glisa te meg sjøl, når eg kikka i sladrespeilet og mot baksetet.. Der Kidsa i full harmoni sang og vugga seg te takten..  Mens Kånå fungerte som forsangar..

Eg fikk litt panikk når det plutselig skifta fra D.D.E te Åsmund Åmli Band..

Men heilt ubegrunna.. Kidsa digga musikk på kav telemarks dialekt (Red. Setesdaldialekt, fra Valle i Aust-Agder og ikkje Telemark… Kilde : Tore Kvinlaug ??) og.. Det va jo mye av samme greia begge bandene holdt på med.. Gla rock sungen på dialekt.. Som gikk rett heim hos Flokken.. Den hellige gral te harmoniske bilturar e muligens funnen..

 

Me har ivertfall 2 band som ska dyrkast inn i ei spillelista på Spotify, lenge før neste biltur med Flokken..

 

Så får heller me voksne kjøpa inn øyreproppar om det sko bli for gale..

Men, eg lyge vel ikkje om eg seie 100% av bilens passasjerar, sang med på E6 når den kom..

Kanskje øyreproppar ikkje trengs.. ??

 

God Lørdags natt ivertfall, Folkens..

=D

Blogg Awards’en vettu – Ein suksess uten like..

Som dei fleste vett va eg med på ein sånn Blogg Awards greia.. Sparpedia Foreldre Blogger Awards.. Og te alle som ikkje har fått det med seg ennå.. Så gikk me jaggu meg av med seieren.. I konkurranse med Pappahjerte, Casakaos og sjølvaste Anne Brith.. Og mange andre flotte bloggerar..

Når eg først blei nominert te å vær med på denna avstemmingå, så levna eg meg sjøl ikkje store sjangsen.. Blant dei store bloggkanonene som va med..

Men.. Nå ska det seiast at dei store bloggerne ikkje akkurat har profilert nomineringen sin så voldsomt, på sine medier.. Hadde de gjort det kunne det fort sett nåke annerledes ut.. Men uansett alle som har vært inne på Sparpedia si stemmesida, har kunna gitt de si stemma..

Men har valgt å gi den te sine favoritter.. Så sånn e det.. =D

 

Størst konkurranse fikk eg av ei som lage flotte motiver på barnastoler.. Og skrive ein blogg om det, med masse bilder av stolene hu laga.. Kim sko trudd det liksom.. At ein halvsprø familieblogg skreven på dialekt og ein slags Male/møbel blogg sko kjempa om seieren.. Men folket har talt.. 30 % meinte eg sko komma øverst..

Uansett.. Så må eg bare få takka alle så har stemt oss fram… Tusen hjertelig Takk..

Uten dåkke blir det ikkje mye blogg.. Og kvar einaste tebakemelding blir tatt imot med glede, til og med dei så ikkje e heilt enige med meg.. Skjønt, det har ikkje vært mange misytringar her inne på bloggen.. Det har vel nesten uten unntak vært bare positive kommentarer dåkke legge igjen..

Og det e superkjekt å lesa kvar einaste ein av de.. For eg gjør det, eg lese alt dåkke skrive te meg og prøva meir eller mindre å svara alle.. Både her inne og på Facebook..

 

I det sista har eg vært litt fraværande her inne på bloggen.. Og eg burde gjerna forklart, unnskyldt og alt det der.. Men sånn e det i ein småbarnsfamilie innimellom, og sjølva livet rett og slett.. Man har gode periodar og man har litt mindre gode.. Og i det sista har jobb og familie stjålet mye tid..

Som igjen har gitt mindre tid te bloggen..

Men.. Det som alltid e kjekt å sjå.. Det e at dåkke strømma tebake kvar einaste gang eg gjerna “dette litt vekk” .. Det e jaggu meg sinnsykt gøy at dåkke e så lojale, og ikkje seie takk og farvel, når andre ting enn blogg trenge min fulle oppmerksomhet..

Så tusen hjertelig takk for det og..

 

Så har eg kikka litt og lest gjennom alle anmeldelsene dåkke har gitt på sidå, inne på Facebook.. 52 stykker har gitt 5 stjerner og skreven så mange fine ord om bloggen, at eg nesten blir rørt.. 2 stykk har gitt 4 stjerner..

Og 1 har gitt 1 stjerna som sikkert e heilt reelt, då karen e fra Pakistan og sikkert ikkje forstod ett kvekk av ka som står her inne..

Det varme nåke så inni granskauen å få så mange fine tebakemeldingar, at dåkke ana det ikkje.. 4568 stykker har valgt å følga sidå på Facebook, minst 4500 meir enn ka eg håpa og trudde va reelt i starten.. Eg tenkte at det va ein strålande måte og plass te å samla alle anekdotene mine fra Facebook..

Kim sko trudd at det sko utarta seg te å bli ein så stor greia.. ??

 

Tv opptreden på lokal tv, oppslag i avisene og invitert med på ein litteraturfestival i høst.. Fordi man med sjølironi, glimt i øya og ein god dose humor, skildre familielivet med 4 ungar og ei Kåna i heimen.. Sett fra Fattern’s si sida, sjølsagt litt på skrå..

Det e bare å bøya seg i hatten for alle dåkke herlige leserar.. Som har gjort detta muligt..

Sjøl om kvar ein ting me har vært med på, har vært sjumilssteg ut av vår komfortsona.. Så har det vært gøy.. Skikkelig gøy.. Og eg ska prøva å frekventera litt oftare her inne nå, fremover.. Det e vel best å ikkje lova nåke, men eg trur det ska gå greit..

Men fortsett å les, kommenter og gi anmeldelsar.. Dei så ikkje har Facebook kan følga bloggen med E-post tjenesten.. Bare registrer dåkke der, så får dåkke alle nye innlegg rett i e-posten.. Heilt genialt vettu..

Ellers så kan man gi anmeldelse på Facebook sidå..

 

Og ikkje minst del på innlegg, siå og anbefal te venner og bekjente.. Og ikkje kjente.. ;D ..

Stikk innom sidå vår, besøk arkiv og kategori sidene.. 

Det e garantert nåken godbitar man ikkje har fått med seg.. Heilt sikkert.. 

Ha ein strålande lørdag, Folkens.. Og igjen.. Tusen hjertelig Takk.. 

 

Sykkelturen 2.0

Eg har vært på sykkeltur igjen, på torsdag.. Eller faktisk så sykla eg ein tur på onsdags kveld og.. Eller kveld og kveld, fru Blom..  Klokkå va vel nærmare midnatt, så man kan vel nesten sei det va natt.. Eg bare fekk ett innfall itte eg såg ett søkk i sofaen, som eg haddde tilbringt kvelden på.. Det såg omtrent ut som ei omvendt “memory” madrass..

Altså, “memory” madrassen  huske sin opprinnelige form, når man forlate den og sprette tebake.. Sofaen vår virka omvendt, den huska omrisset av rævå mi..

God husk har sofaen og, for det forsvant ikkje med det førsta.. Jaja, men det va ivertfall dråpen så fikk meg te innsjå at noko måtte gjerast.. Og spontan som eg e så heiv eg meg på sykkelen, og tok av.. Det va ikkje lange turen.. Ein halvtimes liten trimtur rundtomkring i nabolaget her.. Før eg parkerte sykkelen fornøyd i carporten..

 

Hadde jo gått som ein drøm detta jo.. Hverken krampe i rævå eller vrengte lunger.. Eg tok til og med 3 x 20 med armhevingar, før eg hoppa i dusjen.. Imponerande, ellår ka..?

 

Skikkelig oppgira itte onsdagens suksess, så fant eg fram sykkelen igjen på torsdag.. Det hadde jo gått så greit på første turen så eg bestemte meg for ta ein lengre tur enn sist.. Eg hadde jo ikkje vært i nærheten av den berømte turen te Svogeren min og meg, kor me nærmast sykla Norge Rundt.. Eller, Haugesund rundt.. Det va ivertfall mye lengre enn turen på onsdags kvelden..

Men det føltes omtrent som Norge Rundt, i meir eller mindre ei uka ittepå..

Eg tenkte først ein tur gjennom Djupadalen, men kom på at det va nå ein rimelig tøff stigning nesten heilt i starten der.. Så eg slo det ifra meg.. Her va det bare å planlegga ei ruta med minst mulig heftige stigningar, for man må å ikkje brenna av alt kruttet med ein gang.. Sånn som den turen med Svoger min.. Eg gjekk på ein smell der og hadde ikkje tenkt å gjenta den..

Så eg bestemte meg for å sykla videre, forbi Djupadalen og heller ner mot Fjellvegen..

 

Der i fra e det jo bare flate vegen gjennom Lysskar, med ein slak liten stigning opp mot Raglamyr.. Før man tippa toppen og nærmast kunne renna heimover te Skåredalen igjen.. Kunne jo ikkje blitt meir perfekt løypa, sånn i utgangspunktet.. Problemet va at pusten begynte å bli tyngre, lenge før eg tippa nerøvebakkane mot Fjellvegen..

Allerede på slettå med Eivindsvannet, va øveskuddet blitt te underskudd..

Beinå kjentes mye tyngre ut enn dagen før, pusten gjekk fortare og sykkelen fryktelig mye seinare.. Eg vurderte ett lite øyeblikk å snu, det e visstnok ingen skam i det.. Og ikkje ei sjel hadde nåken gang funnet det ut.. At eg feiga ut ca 10% ut i trimturen min.. Men nei, her sko det fullførast.. Så eg stålsatte meg dei siste par hundre meterane, før unnabakken kom..

Derifra og heim, så va det jo plankekjøring nærmast heile veien heim.. Trudde eg..

 

Eg sykla forbi høyblokkene, 2 mastadonter i landskapet her på Haugalandet.. Ikkje akkurat verdens høgaste høyblokker, men dei største her i distriktet.. Eg nærma meg huset der Svoger min bodde, og smaug meg ner mot styret mens eg merkbart auka farten.. Det såg garantert ufattelig toskje ut, der eg prøvde å ikkje tiltrekka meg oppmerksomhet..

Men utvilsomt gjorde det motsatte.. Ein sumobrytar i fullt kamputstyr på ein Apache sykkel hadde vekka mindre oppmerksomhet.. Enn meg som prøvde å sjå profesjonell ut, mens eg tråkka for livet..

Så ikkje Svoger min sko oppdaga at eg hadde begynt å sykla, og kom te å invitera meg ut på ein ny famøs sykkeltur.. Det e ikkje så mye eg frykta her i verden, men Kånå i krigshumør og sykkeltur med Svoger min.. Dei 2 e høgt oppe på frykt-listå mi.. Heldigvis passerte eg huset deiras uten å bli oppdaga, og pusta letta ut..

Men gjekk på ein smell, rett borte i gatå..

 

Ein liten motabakke va seigare enn eg trudde, og sjølsagt klarte eg å bomgirte i forfjamselsen.. Beinå begynte å stivna te og blei fylt av mitraljøser med melkesyra.. Heldigvis va det ein god nerøvebakke ittepå, før ei lang flat sletta gjennom Lysskar.. Ivertfall trudde eg den va flat, men det kjentes ut som om det va brattare enn opp Rennfast-Tunellane når eg va kommen halveis..

Tungå hadde begynt å leva sitt eget liv, og hang å dingla i munnviken..

Alle planar om å følga rutå eg hadde sett føre meg, va nå forkasta.. Nå handla det bare om å velga dei flataste strekningane man kunne komma på  og øveleva te eg kom heim.. Om eg så måtte sykla om Norheim, fekk eg gjør det.. Så lenge det va flatt.. Rett før eg kom te Ford butikken såg eg ein gangsti i venstre øyekrok.. Der såg det flatt ut.. Og jaggu meg blir det ein snarvei rett gjennom, istedet for å sykla heilt rundt..

Så eg svingte lukst te venstre, og holdt på å kjøra ner ein joggar som va kommen opp på siå av meg.. Han hytta neven og ropte itte meg..

Tosk, tenkte eg for meg sjøl.. Det va vel ikkje vanskelig å sjå at eg muligens va ein amatør på sykkelsetet.. Og at man burde gjerna ha ein liten sikkerhetsmargin, når man passerte.. Og kor lite frekt va det ikkje å prøva jogga forbi ein som sykla da..?? .. Snakka om å knekka moralen på stakkars uskyldige folk…

 

Jaja.. Snarveien såg lovande ut.. Men, det begynte å røyna på nå, det gjekk slakt oppøve og hadde blitt te ein grusvei.. Ein trolsk grusvei så slingra seg gjennom skogen, der trærnå hang over stien som ett grønt slør av sumar.. Fuglane kvittra kunne eg såvidt høyra, der eg konsentrerte meg kraftigt for å holda ett slags tempo oppe, så beinå ikkje stivna komplett..

Eg trudde ei stund at eg hadde gjort ein general tabbe, og sykla meg vill..

Men plutselig kjente eg meg igjen og tok te venstre.. Bare for å finna ut itte 50m, at eg sko tatt te høyre.. Jippi.. Eg traff asfalt igjen og va tebake i siviliserte omgivelsar.. Nå va det ikkje lenge før det meir eller mindre bare va unnabakke heimover igjen.. Eg hadde valget om å ta den lange veien om Raglamyr næringsområde, med desidert slakkast og minst motebakkar, men lengre totalt sett..

 

Eller fortsette rett gjennom Brakahaug byggefeltet.. Eg tenkte at den bakken på Brakahaug va jo ikkje så steikje bratt, det e jo bare ein liten bakke med ein sving..

 

Så eg tok den, foran det langa alternativet.. Sjøl om “batteriet” va tomt og beinå igjen va som tømmerstokkar nærmast uten kontroll.. Så eg tenkte det bare fekk stå te.. Ein liten motbakke sko eg nå klara..

Men gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Eg hadde jo feilberegna katastrofalt, enten det eller så va eg bare vant med å kjøra bil opp her.. Eg kan ivertfall ikkje huska eg hadde sykla der før..

Svetten silte såpassa at synet begynte å bli slørete, rattet begynte å bli sleipt og hjelmen sklei heila tiå på skjeivå.. Det va nåke stakato øve trøingå, omtrent som om eg hoppa over nåken trøkk, innimellom.. Det verka i musklar eg ikkje visste eg hadde, og bakken tok jo aldri slutt.. Detta komme aldri te å gå bra, kviskra eg te meg sjøl..

Eller sa eg det litt for høgt.. Nåken eldre damer på trimtur i grilldress og pannebånd kikka på meg mens de lo så godt..

Hadde de kjent meg igjen fra tv nå kanskje.. Eller hadde eg virkelig bare sagt det ut høgt…

 

Å bli gjenkjent forbløffe meg voldsomt, eg trur ikkje eg vil komma te å bli vant med det.. Eg e litt for glad i anonymitet tilværelsens kamuflasje, på ein måte.. Men det e ein anna historie, det e som sagt før alltid ein anna historie.. Når blikkene e vendt ein aen vei.. Men akkurat då va blikket hardt festa i asfalten, 2m foran meg..

Eg huska eg løfta blikket såvidt.. Eller kanskje sykla eg øve ein fartshump.. Eg såg ivertfall toppen av bakken, endelig..

Nå va det bare å tråkka te dei siste meterane, for så å renna strake veien heim.. Kroppen kjentes ut som om den va skrudd av, at støpselet va røska ut liksom.. Eg hadde ein slags forskrudd lykkefølelse blanda sammen med ein euforisk smerte i kropp og sjel.. Ein ambivalent følelse.. Men endelig såg eg ett slags lys i tunellen..

Eg klarte nesten ikkje å dempa ett lite lykkeutbrydd, når eg parkerte sykkelen i carporten..

 

Men det blei fort overgått av ett lite smertehikst, når eg svinga foten øve sykkelen.. Eg kunne knapt kjenna at de va der, mine kjære bein.. Og turen opp trappå te stuå, va blytunge.. Eg sjangla meg bort i sofaen og datt om.. Og vakna ikkje te før Kånå plutselig låg på gulvet i latterkrampå..

I utmattelsen hadde eg glemt å både ta sko, hjelm og lignande av..

Og lå nå og sprikte med armar og bein i alle retningar.. Beinå kunne eg knapt lea på, så eg gleda meg ikkje akkurat te jobb på fredagen.. Men alt i alt, så va det ett ganske så komisk oppsyn så hadde møtt Kånå når hu kom ner.. Hu hadde vært oppe og lagt Han i Midten.. Så låtten hadde tatt Kånå ganske kjapt.. Takk gud for at hu ikkje tok ett bilde, å la ut på dei her sosiale mediene..

 

Av ein Fatter’n i fullt utmattelse liggande utslått i fullt sykkelmundur, på sofaen..

 

Og får å sei det mildt.. Dagen igår på jobb, altså fredag.. Va ikkje akkurat ein fest.. Der eg sprang rundt med ett hav av varer.. Med piggtråd i kvar ein muskel..

Fantastisk..

=D