Eg sko bare i kjøleskapet å finna meg nåken mini gulrøtter.. For eg har egentlig tenkt at eg burde kvitta meg med nåken kilo.. Carporten øve Litlekaren e kommen tebake.. Og ikkje ein sånn liten antydning te Carport, men full pakke..
Eg kikka på datostemplingå.. Der stod det “Bruk før” og ein dato.. 12/01-17
Det stod ikkje brukes senest, eller best før ellår andre lignande ting.. Nope… Det stod “Bruk før”, og då tenkte for meg sjøl at det e greit det.. Når du ligge der i kjøleskapet og kommandere sånn.. Då ska eg lya eg..
Kånå va på loftet å rydda rommet te Litlajentå, for hu hadde eg fått te å sova i våras seng.. Litlajentå altså, Kånå va oppe og rydda.. Så då tenkte eg at detta kan gå fort..
Eg ska jo bare ha ein liten porsjon..
Det e jo 4-5 porsjonar oppe i boksen… Men det førsta dilemmaet va jo kor stor e egentlig ein porsjon..?? .. Skålå eg hadde funnet, kunne umuligt vær ein porsjon ivertfall.. For når eg tok 2-3 goe skjeier risgrøt oppi, så såg det jaggu meg stusseligt ut oppi der..
Kan jo umuligt vær ein liten porsjon det der… Max ein halv..
Så eg tok 3-4 skjeier te.. Nå begynte det å ligna nåke ja.. Detta kan jaggu meg enda godt borte i sofaen, jubla eg for meg sjøl.. Og slengte 2 kraftige skjeier te oppi skålå mi..
Men nå kom dilemma nr 2.. Riskrem boksen va nesten tom ?? … 4-5 porsjonar du liksom.. hah.. Må vær sånn “barnaboks” detta her.. Garantert..
Men eg hadde jo sagt te Kånå at hu sko kjøpa sånn mini gulrøtter te meg, så eg kunne knaska på, istedet for chips..
Eg kunne jo ikkje legga tebake heller, ånei.. Har man først fått på fatet, så ska man spisa opp.. Kånå e strenge sånn.. Ikkje kunne eg gjør sånn så eg å far min gjorde heller, når me hadde blåbærplukke konkurranse i Røldal, for mangfoldige år siå..
Kor me fylte opp halva bøttå med mose, og plukka ett fint lag med blåbær på toppen.. Og jogga ner te bilen å kauka at me va ferdige..
Gjekk heilt strålande det, heilt te hu mor tømte bøttå oppi baljen i bagasjerommet.. Og mosen la seg så ett flott topplag øve ein nesten full balje blåbær… Gu, så sint mor mi blei..
Men eg hadde ikkje mose nå…
Eg tok heller å danderte folien så fint på plass igjen, at det nærmast ikkje kunne sjåast at nåken hadde åpna den.. Trødde øve omslaget, og fekk med meg kor mange kalorier eg potensielt fekk i meg..
Jaja, det får stå sin prøve nå.. Det e aldri for seint å snu, men man må ikkje.. E lov å velga sjøl..
Eg la boksen fint der eg fant den, og smaug meg inn i sofaen.. Gud hjølpe meg kor godt det va… Mye bedre enn dei der knallharde mini gulrøttene, og ivertfall dobbelt så mye smak.. Mmmmm..
Eg høyrte Kånå begynte å gjera seg ferdige der oppe.. Det går an det ser dåkke.. For hu snakka med seg sjøl då, når hu gjerna ser ende på nåke.. Merkverdige greier, men fint for meg da.. Tjera vena..
Eg lista meg ut på kjøkken igjen, skrudde vannet så vidt på og skylte skålå rein for alle spor.. Før eg satte den fornøyd i oppvaskmaskinen, eg va jaggu meg kommen i ett rektig så godt humør..
Sikkert pga min storslåtte plan av vanntett kaliber…
Når Kånå va på vei ner trappene, hadde eg akkurat rukket å slenga legemet godt ner i sofaen.. Og satt der med nåken trillrunde småsøte hundavalp auger, så absolutt liksom ikkje hadde gjort ei flua fortred..
Kånå kikka på meg når hu gjekk forbi med ein stabel med skittentøy, men fortsatte bare videre.. Som om ingenting spesielt hadde foregått.. Og for hennas del, så hadde det jo ikkje det..
Uansett, så kunne eg bare kjøpa ein ny pakke risgrøt imårå.. Og bytta ut den eg hadde slafsa i meg..
Og koffår ska det liksom vær så gale at eg har tatt litt riskrem da?? .. An formeligt ropte jo te meg at den måtte brukast.. Før den 12/01-17 .. E ikkje lenge te det..
Men så kom eg på kor inni granskauen sinte hu blei, når kokesjokoladen va fordufta.. Og Mini’en sko feira bursdag dagen ittepå..
Men hu komme jo ikkje te å merka nåke alikavel.. Herreguuud.. Slapp av da mann…
” Du Frode….. Har du ein god film, eller ein serie me kan se ikveld?? …
” Eg har kjøpt riskrem og rød saus, så eg tenkte eg å deg kunne kosa oss med når ungane va lagt eg…
Ein Klin Kokos Fatter’n, Ei illsint Kånå og Grand Voyager’n på snøføre…
Det e vel ikkje te å legga skjul på at Kånå og vår staute bil, ikkje akkurat e som “Hånd i hanske”.. Grand Voyager’n lika ikkje Kånå og vica versa.. Nåke meir kan man jo ikkje forventa når den ein part gjør alt i si makt, for å ta livet av den andre..
Og Grand Voyager’n e ikkje den syndande part her..
Den gjør vel bare alt den kan for at Kånå ikkje ska få start på an.. Og e vel forsåvidt lettare irritert på meg og, så reparere alt det så går galt med den.. Aller helst trur eg den syns med sine 305 000 km bak seg, at den sko nøte pensjonist tilværelsen nå..
” Ivertfall så den ikkje for seg å tilbringa sine siste år, sammen med “Familien Kaos”..
Men sett litt sånn i perspektiv, må det nå vær bedre enn å bli spiker…
Så idag når Kånå sko ner i “sentrum” her me bor, for å levera nåke te Eldstemann.. Såg den sitt snitt te å utnytta Kånå sin manglande erfaring og kunnskap med å kjøra på snø..
Nå kunne mangen trudd at eg e i øvekant frekk, med tanke på Kånå sine kjøreferdigheter.. Men eg komme tebake te det..
Hu heiv seg ivertfall i bilen for å gjør detta ærendet, siden Eldstemann sko vær med ein kompis heim og ville ha med Ds’en sin..
Det hadde i løpet av nattå lagt seg ett tynt teppe av snø, over landskapet..
Og forsåvidt e det første vinteren Kånå kjøre akkurat denna her gamle gode slitaren..
Så litt unnskyldning har hu jo, men hu føyk nå ivertfall ut dørene og eg høyrte hu suste avgårde.. Men når eg kikka ut kjøkkenvindauget fra sofaen, såg eg at hu kjørte opp bakken istedet for nedover..
” Jaja, hu komme seg vel opp, tenkte eg for meg sjøl.. Og vendte oppmerksomheten ner i Lap topen igjen…
Me bor på ei endatomt og man kan kjørå begge veier, for å komma seg ut av feltet.. Eg ville sjølsagt valgt nedover, på ett sånt føre.. Men Kånå har ein tendens te å velga sine egne veier, uavhengig av ka eg råde hu te..
Og plutselig komme hu stormande inn dørene igjen.. Og det blir full oppstandelse..
Bilen stod på halv åtta oppe i veien, og Kånå babbla fortvilande ivei mens hu forbanna denna her hersens drittbilen.. Grand Voyager’n stod småsure med bakhjulet litt ute i grøftekanten..
Eg såg at det ikkje va umuligt å komma seg ut av detta uføret, men sa sjølsagt ingenting te Kånå.. Eg bare rista på hovudet..
Eg sette meg inn i surpompen, mens Kånå rygga seg sjøl nåken meter ned i bakken.. Så slapp eg bare opp håndbrekken, og rant pent og pyntelig opp på veien igjen.. Te Kånå sin store øverraskelse..
Eg prøvde ett par bakkestart på det glatta føret, men det gjekk te Kånå sine triumferande gestikuleringar utafor bilen, ikkje bra.. Så rygga eg ner te Kånå sitt utgangspunkt, før hu havna i grøftekanten.. Og suste oppover veien..
Eg va vel egentlig ganske så innforstått med ka reaksjon detta kom te å frembringa hos Kånå, men eg klarte ikkje å la vær.. Der eg med stor suksess braste oppover bakken, uten ett feiltak..
” Eg såg bare knyttneven så hytta te værs, i sladrespeilet..
Det e her eg komme tebake te Kånå sine manglande kjøreferdigheter og erfaring.. Hu har i løpet av dei siste årå bare kjørt bilar, med sånne elektroniske hjelpemidler.. Som f.eks antispinn..
Men, siå det e dyrt å ha sumarhus i byen, blei me nødt te å selga vår høgt savna Multivan.. Og måtte ta te takke med ein Grand Voyager fra gamle dager, uten sånne fiksfakse elektroniske hjelpemidler..
Det e då eg med mine 9 år meir på jordens overflate, og mange år i gamle bilar med kun essensen av det så egentlig e ein bil.. Kan briljera litt med mine kunnskaper på glattå, kunnskaper elektronikken har gjort for Kånå..
Som f.eks at når man begynne å spinna, så slippe man gassen bittelitt.. Istedet for å gi på meir..
Det e jo totalt ulogisk, men det e sånn det fungere.. Trør man endå meir på, ende man jo bare opp med å spinna meir, slippe man opp bittelitt får bilen som oftast feste igjen.. Og man komme seg med bravur over hindringen..
Så når eg itte ein runde rundt feltet, rygga inn i innkjørselen våras igjen..
Stod ei mildt sagt forulempa illsint lemen av ei Kåna, og freste te meg.. Nåke meir idiot enn meg måtte man leita lenge itte.. Herregud, om eg eg liksom bare va nødt te å gjør sånn.. Når Eldstemann stod nere i sentrum å venta..
Ka i helsikke va det eg tenkte med liksom..
Hu va så sint at eg på ett tidspunkt, va redd for at eg hadde dratt det litt for langt, denna gangen.. Før hu treiv meg te siå, vrengde opp dørå og spant ut av innkjørselen..
” Mens eg stod å spytta ut både singel og snø, itte fartsfantomet..
Men…. Av og te… Så e det så fordømt deiligt…
Å bare bedriva litt hensynsløs briljering,..
Av nåke eg kan bedre enn Kånå… Ja… Eg blir nesten varm både i kropp og sjel..
Når eg humrande tenke på peikefingeren hennas, så gikk i sirklar rundt tinningå hennas..
Når hu spant ut av gården, tydligvis fast bestemt om at eg va Klin Kokos..
Å eg må jo ha vært det….. Klin Kokos…
Så sjøl om eg visste ka så ville skje…
Alikavel gjorde det…
Det e til og med verdt å sitta her ute i den kalda bodå.. Mens Kånå sitte inne og kosa seg foran den varme peisen, eg har fyrt opp te na..
Før hu spente meg ut dørene, med liggeunderlaget og soveposen på slep…
Det e blitt 2 januar i 2017, eg har nå vært “Blogger” i litt over 1 år.. “Blogger” liksom.. Det høyrast så “Se og Hør” ut, nesten litt negativt lada ord.. Nåke så ingen innrømme at de lese, men så alle sitte heima og kosa seg med aleina, eller lese i smug på venterommet te tannlegen..
” Eg hadde mine motsigelser eg og, før eg tok spranget fra anekdoter på Facebook te å bli ein “Blogger” ..
Men hjølpe meg.. Det e jo ett mangfold med sjangere innen Blogging.. Så eg fant jo fort ut at detta va ein plattform så passa min trang for å få ut litt damp i ein travel hverdag..
Istedet for å plaga livet av mine Facebook venner.. Nå kan jo folk velga om de vil følga med, istedet for å få det trødd i fleisen fra Facebook veggen min..
Eg har skrevet det før, men det har jo sikkert kommen ett par tusen nye følgerar siden sist.. Eg vett ikkje.. Det tar jo heilt av, og virka ikkje som om det e nåken stopp på det heller..
Men når eg tok skrittet fra koselige og litt over gjennomsnittet lange Facebook statusar, te Blogging..
Så va eg den største pessimisten her i heimen.. Eg sa det ikkje te Kånå eingang, at eg hadde begynt å blogga.. Eg trur det gjekk 2-3 dagar før hu spratt opp i sofaen, kikka på meg med ett av sine ville blikk og spurte ka i helsikke eg hadde begynt med nå..
Eg håpa jo på det besta, men hadde planlagt for det versta.. Det gjekk jo an å sletta heile bloggen, med ett bittelite tastetrykk..
Tantå te Kånå…
Men alle pessimistiske forhåndstankar blei gjort te skamme.. Itte 19 dagar hadde eg 611 leserar på ein dag, og eg fekk tantå te Kånå på nakken.. Hjølpe meg..
Eg hadde nevnt i ett innlegg at hu skygga banen i ett selskap, av frykt for å havna på bloggen.. I ittetid va gjerna ikkje det den beste planen.. Her e ett lite utdrag fra den posten.. Så forøvrig ligge på Blogg.no siden, så ikkje e den aktive bloggen..
” Jaja…. Det va hu tantå då, så ikkje ville snakka med meg… Det viste seg jo det då, at hu va livredde for at eg sko skriva nåke, om na her.. Men gubbevaremegvel…
Hvis nåken ikkje syns nåke om, at eg skrive om de, så gjør eg jo sjølsagt ikkje det…
Eg e jo ikkje heilt idiot hellår.. “
Detta sammen med ett famøst bilde fra SildaJazzen året ittepå, kulminerte forsåvidt i “drapstrusler” fra Tantå te Kånå.. Hu kom ivertfall med ett utsagn så eg tolka i den retningen..
” Man ska ikkje sjå vekk ifra, at man lese om ein lokal blogger funnen drivande i Smedasundet i aviså, på mandag.. Hadde hu sagt..
Jaja, det skal vel nevnast at det va med glimt i øya detta blei sagt.. Eg trur hu lika det litt og, å bli nevnt på bloggen.. Det e jo på ein måte ett kompliment når man inspirere nåken, så at man skrive om de..
Eg har prøvd å sei det te Kånå og, med vekslande hell..
Men alle så enten komme for første gang, eller e blitt faste leserar.. Forstår kjapt at her inne bedrivest det historiefortelling med høg faktor av sjølironi og sett med ett godt skråblikk.. Som oftast sett fra Fattern si sida..
Hytteturen..
Det va meiningå at detta innlegget sko vær ett lite tebakeblikk på fjoråret, eller forsåvidt fra eg starta.. Og dei første innleggene så blei lagt ut, va fra mangen av dei Facebook statusane eg hadde skrevet..
Eg har posta ein del av de på ny, her på mitt eget domene.. Siden starten av bloggkarrieren foregikk på Blogg.no..
Den første va “Hytteturen”, ein tur på fjellet så eg seint komme te å gløyma.. Me reiste te fjells på hyttå te søster mi for å slappa av ei helg, men kom heim igjen seint på søndagen, som nåken slakt..
” Eller ivertfall eg..
Kånå va gravid med Mini’en så hu satt stort sett inne og kosa seg i varmen.. Mens eg hadde min fulle hyre med resten av Flokken..
Det blei ein tur full av latter, tårer og blodslit.. Og kor Kånå fekk Eldstemann te å ringa heim te Svigers, for å sei at Mini’en va på vei.. Hu turte ikkje sjøl..
Så sånn sett, fikk me jo nåke ut av turen…
Pedagogisk korrekt..
Det meir eller mindre førsta innlegget så blei forfatta, itte at bloggen va oppretta.. Kor eg akkurat hadde skumma gjennom nåken nettaviser, og det så va i vinden handla om foreldrerollen.. Rett og slett kossen me sko takla både det eina og det andra..
Og eg fant fram dei her bøkene så Kånå hadde fått tak i te meg.. Eller oss.. Eg vett ikkje heilt..
Sånne bøker så i stor grad egentlig går ut ifra at alle foreldre gjør feil.. Og at forfatteren/forfatterinnen sitte inne med den hellige gral av barneoppdragelse..
Men de gjør jo ikkje det.. Sjølsagt fungere jo nåken av metodane, ivertfall ei litå stund.. Eller ett par ganger.. Heilt te våre håpefulle små har oppfatta ka me holde på med.. Og tepassa seg deretter..
Og det e det me foreldre må gjør, spør du meg.. Me må alltid vær ett hakk foran dei håpefulle små, så ikkje e aent enn ulvar i fåreklær.. Små utspekulerte troll så lese og lære av sine foreldre, og alltid e i utvikling.. Og opposisjon..
Det e beinhardt arbeid å vær foreldre.. Man må alltid vær beredt..
Jesus feis og..
Detta va ett innlegg så tok heilt av.. Eg varta nesten litt skremt øve mottagelsen, for det blei skreven i ein fart.. Itte at dei 2 minste kom heim fra barnehagen, og begynte å parfymera heimen med ein uggen snek…
” De hadde fått heimalaga gulasj-suppa i barnehagen..
Det e egentlig ikkje så mye meir å sei om det innlegget, anna enn at det egentlig bare blei skreven i affekt.. For me foreldre hadde vært i ett felles foreldremøte, og fått info om masse forskjellige ting..
Også “Smart Mat” ..
Så heilt klart va årsaken te at alle vindaugane i heimen, måtte åpnast så me uskyldige ofre kunne få pusta.. Eg trur til og med at eg dyrt å helligt lova hevn øve barnehagen, og hadde store planer om å servera denna suppå te synderane om morgenen..
Før me leverte de i barnehagen.. Eg har ikkje gjort det ennå..
Men plutselig….
Mini’en…
Så har me dei utallige innleggene kor Mini’en har hovedrollen.. Den fjotten så kom som ein ittepåklatt. og endra livene våras for evig og alltid.. Det har ikkje mangla på inspirasjon her, for og sei det mildt..
” Og han e vel den absolutt største årsaken te at det har blitt ein Blogg ut av det..
Ein gang trudde eg han va kidnappa, når han va sporløst fordufta i heimen.. Ein anna gang så blei man utsatt for såpassa utspekulert fantaskap, så man ikkje kunne trodd det va muligt at han sko finna på..
Ferie med Flokken.. Du hendelse… Me foreldre burde jo hatt lovpålagt ei uka ferie aleina, før sjølve familieferien.. Når man e ein storfamilie.. Eller ei uka treningsleir.. Tjera vena meg..
Man går heila året og gleda seg te nåken ukers ferie, kor man ska kosa seg med kidsa..
Så ende man stort sett opp med ett durabeligt kaos kalas, fra ein aen verden.. I slutten av ferien e man så utslitt at kvart fiber i kroppen, skrike itte å få komma på jobb igjen.. Eller den “egentlige” ferien..
I syden f.eks. kor man ende opp i den eine ufattelige episoden, itte den andre.. Som når ein servitør med i øvekant mye selvtillit, siå han nettopp va blitt pappa.. Meinte han hadde full kontroll på Mini’en, mens me voksne kosa oss med maten..
” Eg trur han fekk ett litt aent syn, på kossen hverdagen kom te å bli fremover.. Itte ein halvtime med Mini’en..
Men det innlegget så har høsta aller mest leserar av alle innlegg, det e når me sko heim i fra Danmark.. Og blei øverraska av uvær.. Kånå fekk panikk, eg tok mine forhåndsregler og Fjordline sin balje av ein båt, fekk virkelig kjørt seg..
Av alle innlegg eg har skrevet, må det vær det så eg e mest fornøyd med.. Ikkje bare for det tok av, men det fanga virkelig opplevelsen me hadde, på ein ypperlig måte.. Kånå skjelve litt i bukså kvar gang hu lese det…
Alle dei små Hverdagslige hendelser..
Så har me dei her små øyeblikkene i hverdagen, kor man plutselig ende opp i ei suppa man ikkje hadde forespeila på forhånd.. Det e vel det så e litt grunnstammen i denne bloggen ..
Det e å kunna ha litt galgenhumor, sjølironi og lignande.. Når det storme som verst..
Det e jaggu meg vanskelig å finna høydepunkter, fra starten og te nå.. For oss e de likestilte nesten alle sammen, og komme te å bli huska inn i evigheten.. Men sykkelturen med svoger min, den komme eg aldri te å gløyma.. Mildt sagt..
Eller den gangen eg klarte å ta med meg bilnøklane te Kånå sin bil, med på jobb.. Første dag itte sumar ferien.. Fri og bevare meg vel, om Kånå hadde vært hissige før.. Så blei det satt ny rekord den dagen..
Tjera vena meg…
Ett år e gått, ett nytt har begynt…
Litt over ett år med blogging e tebakelagt, med opp og ner turar.. Men mest av alt har det vært gøy.. Eg har stifta bekjentskap med mange flotte folk.. Fått tips av i mine auger Norges beste bloggerinne..
Bloggen har gjort samarbeid med mange kjekke bedrifter, butikker og til og med ett RockeBand.. Ett av Norges beste Live band, Yuma Sun..
Merk mine ord, eg trur me komme te å høyra meir i fra den kanten ..
Og på ein forskrudd måte, så har eg virkelig lyst at dåkka ska få høyra meir i fra vår kant og.. Sjøl om detta blogg greiene har blitt så mye meir enn eg nesten e komfortabel med..
Så e det jaggu meg kjekt og..
At man trenge ikkje ha dei mest perfekte bildene.. Man trenge ikkje flasha sine flotte “fordelar” .. Man må ikkje provosera halva Norges befolkning.. Eller skriva om akkurat det så e Google sine mest brukte søkeord akkurat nå..
Man må ikkje skriva på bokmål, fordi alle andre meir eller mindre gjør det..
Det holde gjerna bare å fortella om sine hverdagslige opplevelsar… Krydra med humor og fortalt på ein så billedleg måte, at leserane laga sine egne bilder i hovudet..
” Fortell det du vil formidla, sånn som du snakke.
Det e ett av dei tipsene eg leste meg opp på, før eg starta.. Om ikkje det einaste, så ivertfall ett av dei få eg har følgt..
Så, kanskje i år… Så får endå fleire augene opp, for våre hverdagslige eskapader.. Her på Jeg Gikk Bare i Boden en Tur..
Kanskje nåken så vil samarbeida og, til og med..
Det va interresse i året som gikk .. Så hvis utviklingen fortsette, og dåkke leserar får servert historiar av samme kvalitet eller høgare.. Så komme dåkke te å lika, dela og kommentera .. Humra, le og la dåkke engasjera..
Akkurat lika mye så ifjor…
For uten dåkke leserar, så blir det ikkje mye blogg…
