Pollensesongen e for alvor i gang og i år e den visstnok kraftigare enn på mange år, nåke som eg forsåvidt virkelig har fått kjenna på kroppen, denna nydelige våren. Jaja, ikkje bokstavelig talt då, for eg e jo ikkje allergiker. Men, Kånå e i aller høyeste grad utsatt for detta fenomenet, som dukka opp kvart år, med vekslande grad av styrke. Der hu tygge allergi tabletter, dryppe augene og klaga sin fulle hyre, øve tett nese, rennande auger og nyse i hytt og pine. Kånå begynte til og med på ett sånt vaksineprogram, her for ein del år siden, men reagerte så sterkt på sprøytene at hu avbrøyt heila greiå …
Hu blei jo bare verre av detta programmet, enn hu blei av å ikkje gjera nåkenting, foruten dei vanlige medisinene, så då såg hu ikkje heilt vitsen …
Men, tidlig denna ukå, då toppa Kånå sine utfordringer seg, sånn med tanke på pollenallergien og ting utarta seg virkelig, her i heimen. Eg lå forsåvidt å slumra på mi sida i loppekasså itte ei god natt søvn, Mini’en hadde i sedvanlig stil dukka opp i midten, tidlig på morgenkvisten. Men, forholdt seg meir eller mindre rolig, der han lå i midten og småsov, og morgenen hadde endå ett lite snev av harmonisk idyll øve seg. Så bråvåkna eg av ett forferdelig skrik, og blei reven ut av søvnens lune favn, på ett nanosekund. Det va Mini’en som kauka te itte han hadde henvendt seg te Kånå, for å låna telefonen hennas for å kikka litt på Nrk Super …
” Men, der han hadde forventa å finna si kjære mor, som lå og sov som ei litå alvedronning, der fant han heller ett monsterlignande vesen fra ein anna verden …
Kånå hadde fått ett grusomt anfall av pollenallergi, i løpet av nattå, kor augene hadde klistra seg sammen, andletet hadde hovna kraftig opp og det lekra smekre oppsynet hennas, det hadde forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn. Istedet hadde Mini’en i det dunkla lyset som såvidt trengte inn på rommet våras, møtt ett syn som nærmast skremte livskiten ut av ham. Der han lå stiv som ein pinne av skrekk, og kviskra te meg når eg snudde meg mot ham, at Mamma hadde blitt te ein Zombie. Han høyrtes nesten ute te å væra på randen av hysterisk, der han lå og kikka skrekkslagent på meg …
– Uffda gutten min, har du hatt ett lite mareritt igjen nå ? Spurte eg forsiktig og lavt, slik at me ikkje sko vekka Nattens Dronning, som lå på andre siden og vrei nåke illesvarslande på seg. Eg hadde jo ikkje sett andletet te Kånå, ennå …
– Nei Pappa, det e faktisk sant, altså. Mamma e blitt Zombie Lars. Fortsatte guten, med ett snev av redsel i røstå, sjøl om han fortsatt kviskra. Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl. Nå får det væra slutt på at guten lura seg te å se Zombie Lars, på Nrk Super, når han egentlig ikkje har lov. Det e forsåvidt ett slags ritual som går inn ett større mønster, akkurat det med at Kidsa lura seg te å se ting, når me foreldre har lagt inn forbud mot å gjør det. Egentlig, så burde bare me foreldre holdt kjeft, om slike ting, så ville ungane mest sannsynlig mista interessen for det, ganske kjapt …
” Men, i det øyeblikket me foreldre gjør det “ulovlig”, så ryke slike ting lukst te topps, øve ting som bare må gjerast. Der Kidsa meir eller mindre e vaksinert mot å gjør akkurat slik, som me foreldre befale, i sånne tilfeller som detta her …
– Nå trur eg det e slutt på at du ser på den serien, når du får sånne skumle drømmar, gutten min. Svara eg mildt, men med ein liten formanende udertone. – Kan skjønna at Mamma ikkje har blitt te Zombie Lars. Fortsatte eg, for å beroliga Mini’en, som nesten skalv litt der han låg. – Ed … ed, trur ikkje på deg Pappa, du har ikkje sett Zooom… nei, Mamma ennå. Svara Mini’en, fortsatt med ei forskremt grimasa om andletet. Frykt og motgang har ofta ein slags lammande effekt, når man gjerna ikkje forventa hverken det eina, eller det andra. For plutselig så høyre eg ei mildt sagt djup og så smått skummel røst, komma i fra Kånå si plass, mens hu snudde seg langsomt …
– Klara ikkje dåkke to å væra stille om morgenen, sånn at eg kan få skjønnhetssøvnen min ? Brumma Kånå, som ein grizzlybjørn med halsbetennelse, før ett skrekkinngytande andletet steig opp fra dynå hennas …
Mini’en krøyp nærmast inn i meg der han kvakk te av monster røstå, mens eg satt lamma av både frykt og forbauselse, øve Kånå sitt mildt sagt skremmande oppsyn. Augene såg ut som to onde strekar, andletet va dobbelt så stort som normalt og stemmen te Kånå, den va jo ikkje te å kjenna igjen. Ikkje i nærleiken ein gang. – Ka e det Frode, du ser jo ut som om du har sett ett spøkelse. Brumma Grizzly bjørnen, mens Mini’en gjemte seg febrilsk under dynå. Altså, eg trur hverken på spøkelser eller Zombier, men om de fantes, ville de gjerna sett nåkenlunde sånn ut, som Kånå forsåvidt gjorde denna morgenen …
” Eg løy så vakkert som eg kunne, itte eg fikk igjen evnen te å snakka, og forsåvidt når sjokket hadde lagt seg. – Nei, kan skjønna eg ikkje har sett ett spøkelse, min kjære. Men, altså øh, ehem …
Eg ville jo ikkje heilt utelukka det sista, at Kånå gjerna hadde blitt ein slags Zombie Lars, der andletet ikkje va te å kjenna igjen. Og ikkje minst, så kunne eg godt forstå Mini’en sitt “lille” redsels skrik, øve å møta detta oppsynet ein tidlig morgen. Å gjemma seg e hverken nobelt eller manding, men forsåvidt ein naturlig refleks, og hadde eg vært Mini’en på fem, snart seks år, ville vel gjerna eg og gjort det samma. Kånå, som forsåvidt hadde lagt merke te at stemmen hennas, gjerna ikkje va heilt som den burde, og at augene ikkje ville lengre opp enn ett par millimeter.
Hu begynte vel å forstå både koffår Mini’en lå under dynå å kikka skrekkslagent på hu, med bare ett auga synlig fra under dynå og Fatter’n sin nølande evne te å svara på spøkelses spørsmålet.
Så hu spratt opp av sengå og jogga ut på badet, mens eg ba te Herrens trofaste Hærskare, for at hu ikkje traff på Litlajentå på vegen, å skremte vettet ut av hu og. – Åhhh, herreeeguuuud. Kauka Zombie Kånå, ute i fra badet, der hu mest sannsynlig blei skremt av seg sjøl. Ett realt anfall av pollenallergi hadde virkelig slått ut Kånå, og det blei vel enstemming vedtatt, at det gjerna va best hu holdt seg heima, denna dagen.
” Om ikkje, så trur eg gjerna me hadde mista nåken kunder på rutå våras, fordi me bruke Zombier som sjåfører. Og det kan man jo ikkje ha nåke av. Gudhjølpe meg …
Enden på viså blei at Kånå måtte ta seg ein tur te legen, fikk seg ei kraftig kortison sprøyta i den eina skinkå og tilbringte ein dag og to heima, for å komma seg nåkenlunde ovanpå … Mini’en har til og med slutta å smugkikka på Zombie Lars, itte denna episoden, så ting og tang dei e aldri så galne, at de ikkje e godt for nåke, på ein måte …
Og med detta, så va ei litå ukas stillhet fra denna kanten, igjen brutt … Ha ein strålande lørdag, Folkens …
