Kånå stakk avgårde på lørdag med Han i Midten, de sko avgårde å gjør nåken ærend oppe på Raglamyr, men ikkje uten at hu satte Fatter’n i arbeid før hu gjekk. Og i iveren itte å utføre oppgavene eg hadde fått utdelt, stupte eg inn i Bodå oppe på loftet, på leit itte nåke eg trengte. Og som alltid, når eg e på leit itte nåke, så finne eg alt anna enn det eg e på leit itte, nesten uten unntak. Som den gangen eg leita itte ett verktøy, men fant mini-helikopteret mitt, og brukte resten av ittemiddagen på å leita itte fjernkontrollen som høyrte te. For så å komma på når eg hadde endevendt halva huset, at eg hadde kasta fjernkontrollen, fordi eg ikkje fant helikopteret …
Ein hendelse som ikkje akkurat e ukjent, med tanke på undertegna sin evne te å bli avspora fra det han egentlig holde på med. Som nå på lørdag, når eg fant Nintendo Wii konsollen i Bodå, når eg egentlig va på oppdrag for Kånå …
Ett oppdrag som forsåvidt gikk i vasken, fordi Fatter’n lurte litt på koffår den låg her i Bodå, istedet for å vær kobla te tv’en nede i stuå. Men, som eg raskt fant ut årsaken te, når eg kom ned å sko kobla den opp. Wii konsollen e jo fra nitten pil og bue, men på tv’en av nyere dato fantes det ikkje innganger, som passa te konsollen. Som eg igjen tenkte va nåke kjedelig, siden Wii konsollen va ganske populær i heimen, både for store og små, når dei to eldste va mindre. Faktisk, for å låna Mini’en sitt favoritt ord, så fikk Kånå satt fødselen te Litlajentå i gang, itte ein heftig omgang med ett bowling spill, på denna konsollen …
” Det e nærmast som eg ser det føre meg den dag idag, der Kånå svær som ett fjell, simulerte bowling bevegelser i stuå. Mens eg va livredd for at hu sko ta øvebalanse fremover og stupa lukst inn i tv-skjermen …
Men, det gikk heldigvis bra. Strengt talt, så må eg få sei eg va rimelig forbløffa øve kor smidige og spretten Kånå va, sjøl om hu såg ut som ein mini kval, med Litlajentå innabords. Jaja, ein liten digresjon der. Men, istedet for å fullføra oppdraget eg hadde fått av Kånå, så tok eg og Mini’en ut på ein ekspedisjon, for å se om me ikkje kunne få tak i ein adapter. Slik at me gjerna kunne få fyr i denna Wii konsollen. Men, det va jaggu meg ikkje lett. Ikkje ein elektro-butikk hadde ein slags adapter duppeditt, som kunne hjelpa oss med saken. Eller jo, ett sted hadde de. Men, den kosta jo fanken meg ein fullvoksen høvding, og det gidda eg ikkje å legga i det …
Det såg ut som om Wii konsollen ville enda opp innerst i Bodå igjen, om ikkje me hadde tatt turen innom Amanda senteret, og la frem vår sak hos denna duppeditt butikken, de har der oppe …
Fyren bak skranken trykka frenetisk på data’en sin, og forsvant plutselig bak forhenget, før han kom ut igjen med ein liten sak i hånda. Ein liten boks som ikkje kosta meir enn ein fjerdedel av denna høvdingen. Duppeditten sko me plugga inn i Wii konsollen og vipps, så kunne me kobla HDMI kabelen te maskinen, genial liten sak, rett og slett. Det som egentlig satte igang heile denna prosessen, det va jo at eg sjølsagt forsnakka meg når me fant spillemaskinen, og sa te Mini’en som va med meg å rydda, at det sikkert va ett Dragetreneren spill inne på ein harddisk, som høyrte te maskinen. Og då va jo den guten solgt …
” Mini’en har meir eller mindre vært hekta på Dragetrenerne, itte han såg den siste filmen som kom ut for litt siden. Og fikk sjølsagt blod på tann når han fikk høyra det, sjøl om eg sa at spillet va fra den første filmen …
Tanken på å kunna fly Tannlaus i spillet, som favorittdragen hette, den fikk Mini’en te å lysa opp som ei sol. Så når me endelig fikk gang på maskinen, satt guten med ett fornøyd og svært flir om kjeften, mens han glei rundt i luftå med Tannlaus. Spillet va ein stor suksess, og ikkje minst så motiverte det te litt fysisk aktivitet, mens de forsåvidt spilte ett tv-spill. Men, det va faktisk mange andre kjekke spill, inne på denna harddisken, som høyrte te Wii konsollen. Svampe-Bob, Skylanders, Spyro – Dawn of the Dragon og … Just Dance …
Just Dance, det va ett dansespill kor man skulle speila den figuren på skjermen, og dansa i vei gjennom ein sang. Ett spill som både Litlajentå og Mini’en storkosa seg med, der de dansa te den store gullmedaljen, øve stuegulvet …
Så kom Kånå heim. Hu hadde som nevnt vært ute nåken ærend sammen med Han i Midten, og lyste jo opp som ei sol hu og, når hu så ka slags spill Småtrollene spilte. Kånå e jo heilt klart i øvekant glad i å dansa, og slengte seg med i leken, te Småtrollene sin store glede. Eller slengte seg med e gjerna å underdriva ein liten smule, kuppa heila showet, det e vel muligens et meir dekkande begrep. Heldigvis, så kunne man i hvert fall væra to spillerar, underveis i spillet, slik at Mini’en og Litlajentå fikk bytta på å spilla mot Kånå.
” Mens eg bare måtte laga ein snap og to, mens danseløvene tok heilt av foran skjermen. Kidsa styrte forsåvidt på med detta spillgreiene heilt te det va leggetid, uten så mye som antydning te nåke krangel.
Ikkje akkurat kvardagskost heima hos oss, sånn egentlig, og når det nærma seg leggetid så va småtrollene nærmast totalt utslitt, itte ett dansemaraton uten like. Eg og Kånå tok kvar vår og losa de pent og pyntelig ned i loppekasså, og det tok ikkje lang tid før de snorka i kor der nede. Kånå fant frem nåke godt i glasset te oss voksne, og begynte sin sedvanlige zappe rituale på tv’en. Kor hu trykka opp og ned på fjernkontrollen, mens hu leita itte nåke kjekt å kikka på. Eg har forsåvidt forsøkt å sei te Kånå, at man faktisk kan trykka på tv-guide knappen, så kan man se ka som går på dei forskjellige kanalene, i ein oversikt.
Men, det passe ikkje Kånå heilt, for hu elska å zappa i hytt og pine på leit itte ett dugande program, mens hu myse mot tv’en. Det e ett underlig skue, sånn egentlig …
Detta gjorde hu på lørdag og, mens eg satt i mine egne tankar og kikka litt på laptopen min, og høyrte på Kånå si mismodige klaging. Øve det dårliga programutvalget denna lørdagskvelden. Og det va på detta tidspunktet denna koselige lørdags kvelden, at ting tar ein uventa vending, når Kånå lurte på om me ikkje sko prøva detta dansespillet litt. Nåke som egentlig frista meg lika mye, som å gå øve glødande kull, dansing e definitivt ikkje min favorittsyssel, her i verden. Men, nåke i blikket te Kånå sa meg, at det gjerna ikkje ville vær nåke smart trekk for kvelden, det å setta seg på bakbeinå her. Så eg svara motvillig ja og slo laptopen sammen.
” Eg slo den ikkje så hardt sammen, men hardt nok te at Kånå fatta mistanke, og nevnte nåke om at eg trengte ikkje væra med altså, om eg ikkje ville … Nåke som sjølsagt va ett luretilbud …
Eg har gått på for mangen av dei smellane der, te at eg ikkje lukta luntå, og skjønte at her va det vel best å gi itte. Det hende me lære eller ihvertfall huske av våre feil, me mannfolk. Eg seie ikkje det skjer ofta, men det hende. Så eg reiste meg og tok imot Wii kontrollen Kånå ga meg, og stilte meg opp ved siden av hu. Kånå slengte igang spillet og satte igang med danse-moves, fra ein anna verden, mens eg gjorde ein halvhjerta innsats for å følga koreografien, te figuren på skjermen. Men plutselig, så oppdaga eg at ting begynte å sitta, danse-moves’ene mine, dei va gjerna ikkje av det mest grasiøsa slaget, men de funka, te min store forbløffelse …
Poengsøylå mi, den begynte å krypa seg sakte, men sikkert, høgere opp enn Kånå sin. Om nåken hadde sett oss, så ville eg vel sagt at Kånå såg ut som ei profesjonell danserinna, mens eg ligna mest ein småstiv robot …
Men, det spilte ingen trille. Roboten stakk fra på poengskalaen, så det sang i parketten. Kånå hadde nettopp oppdaga at hu låg på itteskudd, sånn poengmessig, og satte inn ett ekstra gir. Sjølsagt fånyttes. For eg hadde kommen i seget. Jøje meg, det va nesten så eg syntes det va kjekt, der eg stod å vrikka å vrengte på både armar, bein og stumpen. Sista danse trinnet rulla øve skjermen, og musikken fadet ut. Kånå såg meir eller mindre lamslått ut, der hu kikka på poengsummen. 7977 te Fatter’n, 5647 te Kånå. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Hverken eg eller Kånå trudde våras egne auger. Eg hadde nettopp most Kånå i ei gren, som må seiast å væra hennas heimabane. Kånå rista fortsatt himmelfallent på hovudet – Detta kan jo ikkje stemma.!! Kauka hu te …
– Nja, det e nå det som står på skjermen der då. Svara eg, rolig og avbalansert. Eg tenkte det gjerna va best å innta ein nåke ydmyk holdning, sånn både fordi Kånå kanskje ville ha omkamp, og fordi eg muligens bare hadde hatt ett lite snev, av nybegynnar flaks. Tjera vena meg. Dette e jo liksom Kånå sitt imperium, på ein måte, denna dansens verden. Sjølsagt ville Kånå ha omkamp, og leita seg frem te ein velkjent slager, Despacito. Figurene stilte seg opp på skjermen, og me gjorde oss klare igjen. Kånå meir innbitt enn ein illsint Doberman på jakt itte banditter. Eg nåke meir avslappa, nett som sist …
” Dansingå va igang, og eg kom kjapt inn i rutinen, som om eg aldri hadde gjort nåke anna. “Perfect”, “Amazing” og “Brilliant” durte øve figuren min, mens poengsøylå skaut fart øve Kånå sin. Igjen …
Eg kunna nærmast høyra Kånå sin bunnlause fortvilelse, der hu så at eg stakk i fra på poengskalaen. Ett lite skred av tankar raste gjennom hjernebarken. Burde eg forsåvidt vinna igjen, ville gjerna ikkje det besta vær å la Kånå ta seieren heim eller sko eg bare la det stå te, og gi gass. Eg valgte det sista. Mest fordi eg faktisk syntes det va litt kjekt og, det å få dei gode tebakemeldingane, fra skjermen. Og litt fordi det va nåke småmorosamt, det å slå Kånå i nåke hu liksom e heilt klart best te. Musikken fadet ut igjen, og me venta på poengene. 7251 te Fatter’n, 5904 te Kånå. Herreguuud …
Det blei sjølsagt omkamp igjen. Kånå krevde å få min kontroll, og meinte det måtte væra nåke galt med hennas. Musikken fadet ut igjen, itte 3-4 minutt heftig dans. Poengene dansa foran Kånå på skjermen. 8144 te Fatter’n, 4931 te Kånå …
Det va nesten ikkje te å tru, og eg såg at Kånå heilt klart ikkje trudde, sine egne auger. Eg og Wii’en, me va i den grad det e mulig for eit menneske og maskin, heilt klart på bølglengde. Svetten rant av oss begge, itte nesten ein time med intens dansing foran tv’en. Kånå formante at det va på tide med ein pause fra detta drittspillet. – Herreguuud Frode, detta kan jo ikkje stemma. Du eige jo ikkje ett fnugg av rytme i heila deg.!!?? Kauka Kånå, mismodig ut. – Jaja, det ser nå vitterlig meg ut, som om det spillet e sterkt uening med deg, i akkurat det da. Svara eg, litt småsyrlig …
Kånå kikka på meg med ett blikk som kunne drept, på 10 kilometers avstand, men eg stod staut som ein totempæle å kikka tebake. Det va jo ikkje eg som delte ut poengen, så det va nå urettferdig å legga harmen øve på meg, tenkte eg …
Sjølkontrollene te Kånå va i full oppløsning, og hu raste ner trappene, for ein liten toalettpause. Men, hadde krevd ein siste omkamp, når hu kom opp igjen. Klokkå nærma seg halv to, denna lørdags nattå, kor to foreldre hadde braka sammen, i ein hardbarka danseduell. Det va for seint å bedriva litt grøftegraving i sjelå, og gjerna gi Kånå seieren, for husfreden si skyld. Hu hadde lukta det på lang avstand, om eg hadde gjort ett sånt stunt nå …
Kånå kom sprintande opp trappå igjen, strekte litt i sitt vakre legemet og gjorde seg klar. Hu lovte dyrt å hellig at detta va den siste duellen, og at hu sko ta resultatet med fatning …
Figurene stilte seg opp igjen foran oss. Kånå såg ut som om det va ein Olympisk gullmedalje det stod om, og va ekstremt konsentrert og skjerpa. Eg gjorde som i alle dei andre duellane, og fulgte rolig med på instruksene. Men, det va virkelig ein skikkelig susar Kånå hadde satt på nå. Waka waka, med hu der Shakira, trur eg det va. Kånå nærmast fløy øve parketten, og naila kvart eit dansetrinn, med stålkontroll. Det formelig oste av spinngode tebakemeldinger, øve hennas figur …
” Rett før slutten, så gikk hu inn ei ein fantastisk piruett, og det stod “Magnificent” med svære rosa sjøllysande bokstaver, på hennas sida …
Musikken fadet te slutt ut, Kånå sank utmatta sammen på knærnå, og løfta liksom armane i været. Slik man gjerna gjør, når man vett seieren e sikra, fordi prestasjonen rett og slett va plettfri.
Poengene komme opp … 8219 te Kånå, nesten 100 poeng meir enn eg hadde, i sist duell …
Kånå heva armane endå meir, og slippe ut et lettelsens sukk … Jøje meg, eg gjorde det nesten sjøl eg, på Kånå sine vegne … Detta hadde hu jaggu meg fortjent … Så komme Fatter’n sine poeng opp på skjermen …
9525 te Fattern …
Gudbevare meg vel … Det sko jo ikkje væra mulig … Kånå kikka i vantro på skjermen, så på meg, så tebake på skjermen … 9525 … Eg rusla rolig mot trappå, gikk avbalansert inn på vaskerommet og nappa te meg liggeunderlaget og soveposen. Før eg rusla ut i Bodå og gjekk å la meg …
Det e ikkje alltid lika lett å vita heilt, ka man bør eller ikkje bør gjør … Men, at det bare va å rusla lukst i Bodå, litt ut på lørdags nattå, det visste eg forsåvidt at det bare va å gjera …
Enkelt og greit …
;-D
