Instagrammen min, eller bloggen sin forsåvidt og ikkje minst Snapchat’en har blitt flittig oppdatert igår, med flotte bilder fra gårsdagens aktivitet.. For me va på skitur oppe i fjellheimen igår, nærmare bestemt Olaliå.. Jaja, å skriva Olaliå e gjerna å ta hardt i for me gikk ikkje heilt inn te hyttå, såpassa sjølinnsikt har både eg og Kånå.. Det e viktig å huska på at man ska gå tebake igjen når man e ute på tur, så me gikk ikkje så langt innover fjellheimen før me fant ein fin plass..

Kor me slo oss ner og fant fram sitteunderlag, kakao og ein liten matbit.. Det e viktig å sjå sine begrensningar, og ikkje falle for fristelsen for litt vilter og småskummelt overmot..

Bare det å komma seg ut dørene og inn i bilen med Flokken på slep, e jo nesten ein liten bragd, mildt sagt.. For det e ikkje bare å hoppa i bilen med 4 barn og susa avgårde, for å gå litt på ski.. Det å komma seg ut av huset og inn i bilen, kan nærmast vær lika utmattande som sjølve skituren, rett og slett.. Spesielt når 50% av Flokken nærmast stod på bakbeinå når de fikk beskjed, om ka som stod på tapetet idag..

 

” Sjølsagt dei 2 eldste, for smårollingane på 4 og 6 va blodklar for ein tur på ski oppe i fjellet.. Mens dei  på 9 og 12 ikkje kunne tenka seg nåke verre enn ein skitur i finværet igår..

 

For, bak dei fleste nydelige bilder på instagram, Facebook og Snapchat på sånne fantastiske solskinnsdagar som igår, finnes det alltid nåke rusk, som aldri når sosiale medier.. Ting som “vorspielet” i gangen før man komme seg ut av heimen, spinnville ungar i bilen på vei te destinasjonen og gjerna opportunistiske krapyl i skisporet på vei innover i fjellet.. Dei “småtingene” der forsvinne som dugg i plettfritt solskinn når man finne fram mobilen, og vil dokumentera dei få øyeblikkene av idyll som gjerna oppstår på tur..

F.eks igår, når me endelig hadde fått mesteparten av kidsa i bilen, pakka skiutstyret i skiboksen og laga klar sekker med varm kakao, sitteunderlag og nista..

Men, så finne man ut at 2 stykker fortsatt e “missing in action”, og for ørtenhundreogfemtiende gang kauka man opp trappene at nå ska me kjøra.. Gudhjølpe meg, vett du.. Det e så eitrande irriterande når den eine komme nerøve trappene i shorts og t-skjorta, mens den andre kauka tebake at han må spilla omgangen ferdig.. Og itte å ha løpt opp og ner trappene i ett hus med 3 etasjer, med full vinterhabitt på seg for å finna klær te “sydenturisten” og purra på “gameren”..

 

” Ja, då renne svetten allerede i strie strømmar fra ein oppgitt foreldrekropp, som trua med full shutdown allerede før man har kommen seg avgårde..

 

Gudbevare meg vel.. Te slutt så har man fått Flokken i bilen, og e klar te avgang.. Men så komme man sjølsagt på at man har glemt nåke, og ei varsellampa i bilen gir fra seg ett “Ploink”, det e tomt for spylarvæska.. Så må man ut av bilen for å ordna opp.. Eg tok spylarveskå mens Kånå jogga opp trappene for å henta lommabokå.. I stresset glemme begge ut at Flokken plutselig e forlatt aleina i bilen, og innser ikkje tabben før det e full sjau og baluba i bilen..

Herreguuud.. Man begynne nesten å angra på tiltaket, før man har kommen seg avgårde..

Litlajentå hyle som ein stukken gris, Eldstemann sitte å kjefta på Han i Midten og Mini’en sitte å tegna på eit sånt brett han fikk te jul.. Han har blitt vant med galskapen fra søsknene sine, og ensa de ikkje meir.. Men Kånå storma te og får ordna opp i disputtene, før me endelig komme oss avgårde.. Dei neste 10-15 minuttane så herske det litt frydefull stillhet i bilen, ein stillhet som vare te Hodnafjellet.. Då begynne dei to eldste å kjekla, og me e igang igjen..

 

” Eg og Kånå dele ett blikk før eg bøye meg litt fram, og skrur volumet på radioen nåken hakk opp.. Det pleie som regel å gjør susen..

 

Man lære seg nåken triks som foreldre for ein Flokk som sjelden går i takt, nåken ganger virke de andre ganger ikkje.. Men det e som regel vanskelig å kjekla videre, når musikken overdøve kjeklingå.. Resten av turen går strengt tatt fint, om man ser vekk ifra alt det man som småbarnsforeldre i bil, har blitt herda mot ellet e blitt vant med.. Og nesten presis klokkå 12 kjøre me inn på parkeringsplassen, finne ein ledig plass før man åpna slusene og slippe Kidsa ut, fortare enn svint..

Ingenting e så herligt som den følelsen når man parkere bilen, itte ein litt øve gjennomsnittet lang biltur med Flokken.. Og endelig komme seg ut i frisk luft igjen..

Ski blir funnen fram, skiskor blir trødd på Kidsa og på rekordtid e me klar for skiløypene.. Mini’en har vel nærmast ikkje stått på ski før, men går på som han aldri har gjort anna, i den første slake motbakken.. Litlajentå e blitt skikkelig flink i det sista, for hu har nærmast vært ute på ski kvar einaste dag.. Dei 2 eldste forsvant fram i front og kjempa om teten, nett som Smirnov og Bjørn Dæhlie.. Egentlig likagodt.. Så får me andre gå meir eller mindre i fred, i baktroppen..

 

” Det e jo begrensa kor mye galskap de kan finna på, så lenge begge har ski på beinå.. Men, det såg nesten ut som om det va ganske så gemyttlig stemning, der framme..

 

Og når me komme opp på flatå og det tippa litt nedover, så har Litlajentå stukket fra oss og tatt igjen gutane.. Mini’en, som har traska opp heile den lange bakken i godt driv, hyle av fryd når me renne ner ein liten bakke.. Eg trur ikkje det blir nåke problem å ta han med på skitur igjen, man sko nesten trudd ordtaket “født med ski på beinå” va sant.. Både eg og Kånå rekna nesten med at han sko kapitulert for lenge siå, så me hadde tatt med oss akebrettet hans..

Men ikkje før Han i Midten plutselig hadde kasta skiene, og tok ein trippel salto ut i laussnøen på siå av løypå.. Og dukka opp igjen kvit som ein snømann, så hadde Mini’en fått nok og ville opp i akebrettet..

Han i Midten fikk beskjed om å ta på seg skiene igjen, me sko jo gå ett lite stykke te.. Mini’en jumpa opp i akebrettet og Kånå drog han med videre, og eg hadde eg min fulle hyre med å få Han i Midten i gang igjen.. Han ville stoppa der og ha pause men tok motvillig på seg skiene igjen, når han innsåg at kampen va tapt.. Eg snudde ryggen te guten og begynte å gå igjen, når ein snøball traff meg midt i nakken, og sendte iskalde snøkrystaller nerøve ryggen..

 

” Eg talte roligt te 10, mens fjotten skøyta forbi meg i ein fart.. Han hadde tross alt fått på seg skiene, så eg beit i meg ein kamel og holdt kjeft.. Tjera vena meg..

 

Man får velga sine kamper med omhu, tenkte eg for meg sjøl.. Og skrytte heller øve kor flinke han va te å gå på ski, når eg tok han igjen.. Istedet for å gi han ein skjennepreken, nåke som øverraskande nok blei godt mottatt, denna gangen.. Han e ein liten skoyar den guten, som man aldri heilt vett kor man har.. Ein bohem av ein livsnytar som stort sett gjere som han har lyst te, te oss foreldre store fortvilelse, somme ganger.. Men, han kjeme seg.. Det e vel ein øvegang som far min alltid seie, vil eg tru..

Litt lengre framme, så fant me ein fine plass kor me kunne setta oss ner å spisa nistå, ha ein pust i bakken mens Flokken leka seg i snøen..

Kånå fiska fram litt mat og Kakao, eg laga ein liten benk i snøen og Han i Midten va meir eller mindre overalt.. Endelig kunne han slippa laus all energien som finnes i den guten, og han føyk rundt i mårkå som ein røyskatt på speed.. Litlajentå og Eldstemann gjekk bort i ein bakke og rant litt på ski, mens Mini’en kava med å komma seg fram i den flotte pulversnøen som hadde lagt seg, dei siste dagane.. – Ed klara ikkje å gå ed, det e for masse snø.. Klaga han seg, der han prøvde å holda tritt med Han i Midten..

 

” Han i Midten roa tempoet litt og satte heller igang med å laga ei snøhula, sammen med Mini’en.. Og freden senka seg endelig øve hovudene, te både meg og Kånå..

 

Itte ein strabasiøs ferd ut av heimen og inn i fjellet, så fant me endelig litt harmonisk familieidyll der inne i fjellheimen.. Man ska slita litt for godene i livet, det e ihvertfall heilt klart.. Og dei minuttane kor Flokken storkosa seg i snøen, istedet for å gå i tottane på kvarandre.. Ja, dei va verdt sin vekt i gull.. Solå stod lavt i horisonten, men det va nærmast vindstille.. Landskapet lå dekka i snø og det va nesten ein slags trollsk vinterstemning, der me satt og kosa oss, eg og Kånå..

Det e ikkje så mangen av dei minuttane i ett ellers hektisk og travelt småbarnsliv, der kidsa leka samstemt og kosa seg ilag.. Så det va jaggu meg ett flott minne å festa bak i hjernebarken..

På veien heimøve satt Mini’en oppe i akebrettet sitt, han hadde tatt seg heilt ut på veien innover, og ikkje minst når han leka i snøen.. Eldstemann og Han i Midten forsvant avgårde i ein fart, igjen.. Mens Kånå og Litlajentå sakka litt akterut, der de sikkert gikk å snakka om sånne kvinnfolk ting.. Når me nesten va på parkeringsplassen igjen, stod Eldstemann og venta på toppen av ein den lange oppover bakken i starten.. Han i Midten va forsvunnen nerøve allerede..

 

” Eg sendte Eldstemann avgårde ner bakken først, og lot ein gjeng som kom oppover gå forbi oss.. Før eg og Mini’en satte utfor..

 

Det e ikkje nåke bratt bakke med den e nå littegrann lang, og litt øve midten så hadde eg og Mini’en som hang bak meg i akebrettet, fått opparbeida godt med fart.. Plutselig endra ei jenta retning ikkje så langt foran oss, og gikk fra venstre mot høyre i sporet.. Akkurat der eg og Mini’en kom susande nerøve.. Tjer vena meg, tenkte eg for meg sjøl.. Nå smelle det.. Eg begynte å ploga litt mens eg sving te høyre, samtidig som eg måtta holda Mini’en oppe i løypå..

Det va ett lite søkk på siå og kom Mini’en nere i der med akebrettet sitt, ville han sannsynligvis få ein bråstopp og ta ett svalestup øve rattet..

Det ikkje akkurat nåke eg tenkte ville væra kjekt å fortella Kånå, men på ett eller anna vis klarte me å unngå kollisjon.. Om det va Mini’en sine elleville jubelrop, eller om hu bare tok ett tilfeldig skritt inn mot midten av løypå, det vett ikkje eg.. Men hu redda heilt klart meg fra å havna i Bodå te kvelds, vil eg tru.. Og når me endelig stoppa nederst i bakken, så pusta eg letta ut.. Eldstemann, som hadde runnet ner før oss, stod og skrattlo av stilen min..

 

” Der han fortalte at armar, stavar og heila meg, hadde vingla i hytt og pine forbi denna damå.. Mens Mini’en hadde brølt  – Fortare, fortare.. 

 

Han lovte å ikkje sei nåke te Kånå, men klarte jo ikkje å holda seg lengre enn te me kjørte ut av parkeringsplassen.. Kånå bare kikka bort på meg og rista på hovudet, mens hu mumla ett eller aent..

Eg spurte ikkje ka hu sa.. Det e ikkje alt man trenge å vita, sånn egentlig..

På veien heimover va det lika turbulent som det va innover, Og når Kånå ga meg oppgavå med å laga middag igår, så gjorde eg det forholdsvis enkelt.. Og svinga innom Amanda og McDonalds, te Flokkens store glede..

Ein strabasiøs, utmattande men herlig søndag va over.. Og te alle som klaga øve sånne flotte bilder på sosiale medier, inkludert meg sjøl..

 

Av og te, så ligge det blod, svette og bitre tårer, bak kvar einaste bildet av familieidyll, f.eks på tur i fjellet.. Ihvertfall når familien “Vandrende Kaos” har vært på tur i fjellheimen.. Heilt klart.. =D