Me va bedt te Søster mi igår på Taco, siden niesen min altså datter te Søster mi, holde på å avtjene verneplikten.. Og va nå heima for siste gang på ei god stund, hu va ferdig med rekrutt perioden og hadde blitt stasjonert oppe i nord ein plass.. Niesen min har vært på Madla under rekrutten, nett som meg sjøl, for mangfoldige år siden.. Og det va som om minnene fra mi tid under verneplikten, kom strømmande frem fra glemselen, som ett godstog i full gass.. For jøje meg, kor mye fantaskap, galskap og spinnville hendelser, som skjedde både under rekruttperioden, og siden i mi verneplikts tid, for mangfoldige år siden..

De seie at verneplikten på generell basis, ikkje e verre enn det man laga det te sjøl, på ein måte.. For det e jo ikkje nåke man gjerna har lyst å gjennomføra, men som i navnet verneplikt seie, e det ein plikt man må gjennom..

Eg vil sei at mi tid i millitæret den va preget av mye humor, kjekke folk og ufattelig mange gode minner.. Som når eg på rekrutten blei henta av Søskenbarnet mitt, som hadde begynt på verneplikten sin et halvt år før meg.. Og hadde endt opp som VIP sjåfør for øverstkommanderende på Natobasen på Jåttanuten.. Ikkje ein akkurat ubetydelig jobb å ha mens man avtjente sin plikt, der han hadde blitt utdelt ein litt øve gjennomsnittet lekker svart Mercedes.. Ein slags limousin modell, som va litt lengre enn ein vanlig Mercedes, og hadde ravsvarte vinduer det ikkje gikk an å kikka inn gjennom..

” Me hadde avtalt å møtast den dagen, men eg visste ikkje heilt ka søskenbarnet mitt hadde planlagt, når han parkerte detta gliset, utenfor kasernen eg bodde på i Madlaleiren..

For eg satt i velferdsstugo og ante fred og ingen uro, når troppssjefen vår plutselig kom ut fra kontoret sitt og inn i stugå, og ba 511.001 Skogøy om å melda seg.. Som forsåvidt va meg.. Eg reiste meg og gikk nåke nervøst bort te troppssjefen, som informerte meg om at det stod ein bil utenfor, som sko henta meg.. Tjera vena meg.. Eg forstod jo nærmast ingenting, men rusla fortsatt nåke nervøst mot utgangsdørå, og gjekk ut.. Der stod søskenbarnet mitt i perfekt hvilestilling, med bred beinføring og hendene på ryggen, med Gakkgakken på.. Altså, finstasen me hadde fått utdelt, og måtte gå i når det va helg..

Troppen min hang i vinduene, for å se ka i allverden som foregikk, siden mening nr 511.001 Skogøy, nå blei henta av denna flotte bilen, med privatsjåfør..

For søskenbarnet mitt, han åpna bakdørå for meg som om eg va et celebert menneske, før han runda bilen og glei grasiøst ut av leiren.. Me hadde jo ikkje lov å forlata leiren, i denna perioden, uten at det va av heilt spesielle årsaker.. Men, bilen te Øverstkommanderende den trumfa det mesta, ingen vaktsoldatere i vaktå turte å stoppa den, uten grunn.. Det blei ein koselig dag, kor me kjørte ein tur te Stavanger, siden Ø.K va i Brussel.. Og søskenbarnet mitt, som på ein måte hadde litt frihet under ansvar, når det gjalt jobben sin.. Hadde heilt klart trødd litt utover det han gjerna hadde lov til, under ein sånn slags frihet..

 

” Uansett, så vil eg tru detta har blitt forelda nå, sånn med tanke på represalier.. Og det va ikkje måte på spørsmål fra troppen min, når eg kom tebake.. Og det samma ritualet som når eg gjekk, gjentok seg..

 

Man har det som regel ikkje kjekkare, enn det man laga te sjøl.. Og det gjelder i høyeste grad, når man avtjene verneplikten.. Den dagen me sko få utdelt stasjoneringen resten av året, så satt heile troppen småspent i velferdsstugo på kasernå, og venta på sitt opprop.. Den eine itte den andre, havna på båter, ubåter og sjøforsvarbaser, rundtomkring i landet.. Men, når eg blei lest opp, så slo troppsjefen øve på engelsk, av ein eller anna merksnodig årsak.. – 511.001 Skogøy, skal til Control & Engineering Unit on HQ North FKS.. Utbasunerte troppsjefen, og det gikk et litt sånt imponerande utrop, fra resten av troppen.. Oooohhh…

Eg.. Eg satt mildt sagt heilt i villrede, og forstod ingenting.. Kor i granskauen hadde eg havna nå, va det i utlandet, på ein båt eller nåke lignande..

Troppen hadde heilt klart detta bilstuntet godt i minne, for eg hadde jo blitt stasjonert på Natobasen i Stavanger, eller nærmare bestemt langt inne i ett fjell på Forus.. Det va visst litt gjevt å bli stasjonert der.. Eg vett ikkje eg, for når eg itte nåken dagar møtte opp, på Control & Engineering Unit, så fant eg raskt ut at det stod for Drift og Vedlikeholds Enhet.. Det va rett og slett ikkje så fasjonabelt som navnet gjerna sko tilseia, hverken meir eller mindre.. Me gikk å skifta lyspærer, malte vegger, tak og gulv og andre heilt vanlige ting, som vaktmestere generelt gjør.. Med overoppsyn fra ein Sjefs Vaktmester, som va sivilt ansatt.. Vaktmester Lygren..

” Ein godslig kar i sin beste alder, som fort kunne minna om Trond Viggo Torgersens folkekjære vaktmester, fra Dan Børge Akerø’s Lørdan, som gikk sin seiersgang på lørdagskveld tv, den gangen..

Ein koselig kar som utdelte arbeidsoppgaver mellom oss menige, som kom fra vårt befal, ei snurren geipa som hadde gått befalsskolen.. Og sikkert hadde satt mål for seg, te å utdanna seg som politi.. Vaktmester Lygren, som med sin godlynte humor og aura som oste av livserfaring, han hadde opptjent seg ein merksnodig respekt, der inne i fjellet fra oss menige soldater.. For siden det va så mange nasjonaliteter på denna natobasen, va det ein slag uskreven regel, at me menige ikkje sko opp i rett og hilsa på befal, som hadde høgare grad enn oss sjøl.. Det va jo ingen land som hadde like distinksjoner, så det va ikkje så lett å vita kim man sko, eller ikkje sko hilsa på..

Men, traff me på Ø.K som søskenbarnet mitt va VIP sjåfør for, i gangane inne i fjellet, måtte me opp i rett.. Det va heva øve einkvar tvil..

Alikavel, når Vakmester Lygren entra kontrollrommet, langt inne i fjellet, så hadde det blitt ei litå humoristisk greia, at me menige soldater spratt opp i “rett”.. Og hilste staut på Sjefsvaktmester Lygren, som igjen med et godslig flir om kjeften, hilste oss av.. Og ein gang, når det me hadde ein haug av høytståande offiserer og befal, på besøk og omvisning nere i kontrollrommet, med denna fjonga befalsdamå våras som guide.. Så satt me ein gjeng menige soldater rundt bordet, og slappa litt av mellom øktene, mens befalet peika og forklarte.. Me hadde på forhånd fått beskjed om å vær rolige og svara om me blei spurt om nåke, så me satt nå bare der, som mot normalt..

” Når Lygren plutselig entra rommet, fra bakdørå inn te kontoret sitt.. Og det gjekk jo som det måtte gå, 4 stykk staute soldater gjekk lukst opp i “rett” på refleks..

Vaktmester Lygren hilste oss av, på sedvanlig vis, før han spankulerte bort te ett skap, for å henta nåke.. Ein amerikansk Major, som fikk med seg detta opptrinnet, kikka øverraska bort på Lygren, så ner på oss menige soldater, før han igjen kikka opp på Lygren.. Me hadde jo ikkje så mye som lea ein muskel, når denna høgt dekorerte gjengen hadde ankommet, som vanlig kotyme sko tilsi.. Så Major fyren kikka skøyeraktig bort på Vaktmester Lygren, nikka ned mot oss før han sa.. – Well done, man.. Eg trur ikkje det heilt gikk opp, hverken for oss menige soldater eller Lygren, ka me nettopp hadde gjort..

Før Majoren liksom bemerka seg denna merkverdige respekten, Vaktmester Lygren hadde klart å tilkjenna seg, kun med sin godlynte og humoristiske væremåte..

Me lo litt av det ittepå, når gjengen hadde forlatt kontrollrommet, og gått videre.. Med ett lynande skarp blikk fra befalet vårt, denna damå med tydelige høge ambisjonar, for sitt videre liv.. Men, det blei aldri tatt opp i ittetid, detta her opptrinnet.. Eg trur denna befalsdamå hadde innsett, at denna naturlige respekten Vaktmester Lygren automatisk fikk, den hadde ingenting med vinklar på skuldrene å gjera.. Men, den kom som ein slags bekreftelse, på den personligheten Herr Lygren rett og slett hadde.. Og va fra oss menige soldater, ein måte å visa at me satte pris på denna merkverdige fyren, som svinsa rundt inne i fjellet..

” Og spredte liv og glede med sin godslige og humoristiske væremåte, og som alltid hadde ein fin og lun kommentar, som gjerna utløyste grenseløs latter på kontollrommet..

 

Jøje meg, altså.. Jaja, litt gode minner fra verneplikten, det må man vel tåla.. Eg va ikkje så lenge på “Control & Engineering, for eg hadde ambisjoner eg og, i millitæret..

Og søkte meg litt lengre inn i fjellet, itte ei stund.. På ein plass med bedre turnus..

For mesteparten av tidå mi inne i fjellet, den blei tilbringt på Switchboard.. Eller sentralbordet om man vil.. Eg va altså generelt sett sentralborddama, resten av verneplikten min..

Men, det trur eg me får ta meir om ved ein seinare anledning.. For, det blei jaggu meg mye morosamt, som skjedde der og..

Goe søndagen, Folkens.. =D