Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

 

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

 

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

 

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

 

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

 

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

 

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

 

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

 

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

 

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

 

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

 

Fantastisk …

 

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍