Eg satt å kikka på nyhetene sånn heilt tilfeldig her ein dag, når ett eller aent me hadde sett på va slutt.. Det e forresten løye det der når man endelig har fått Flokken te sengs for kvelden, å itte man gjerna har rydda litt rundtomkringfallera og endelig dette om i sofaen.. Nett så ei dua som blei truffen av lynet.. Poff,.. Så gikk lyset liksom.. Så komme man te seg sjøl ei stund ittepå, kanskje ein heil time seinare.. Og det førsta man ser dansande føre seg, det e barne-tv figurar som kava rundt på skjermen og gjerna på fullt volum..
Det sko fanken meg vært totalt umulig å slokna i ett sånt inferno av barne-tv lydar, men som småbarnsforeldre blir man herda og legge meir eller mindre ikkje merke te bråk av det kaliberet..
Man blir faktisk mye meir bekymra som småbarnsforeldre, av at heimen e omringa av endalaus stillhet så langt øyra kan sjå.. For det betyr som regel at ett eller anna fandenskap e på gang, ein eller aen plass.. Nesten uten unntak.. Det e ikkje få ganger når man gjerna har falt inn i ein slags komatøs tilstand på ein søndags ittemiddag, at både eg og Kånå plutselig sprette te værs nærmast synkront.. Fordi heimen plutselig ikkje gir fra seg dei vanlige lekelydane den ska gjør, men heller e omfavna av lydløs stillhet..
” Så finne man gjerna ein Mini på tokt i kjøkkenskapet, kor han sitte oppå kjøkkenbenken og lydløst har åpna ein kokesjokolade.. Samvittigheten hans e lika svart som sjokolade randen rundt kjeften på han..
Eller Litlajentå som me eingang fant sittande med kjøkkenbordet i 3 års alderen, med Kånå sin neglelakk te langt oppover albuane.. Ikkje minst hadde hu lakka halva kjøkkenbordet.. Dei to eldste smugspiste frokostblanding eingang, nåke som forsåvidt ikkje høyrest så gale ut, sett sånn isolert på det.. Men de hadde funnet seg sukker og hatt på, masse sukker.. Eg trur me va langt forbi “overdose” av sukker, for det kicket dei fikk ikkje så lenge ittepå, det glemme eg aldri..
Der de spant rundt i heimen i ett tempo eg ikkje har sett lignande før.. Eller jo.. Ein gang når eg glemte å gi medisin te ein eg va støttekontakt for, som va ramma av sterk AdHd..
Milde moses.. Snakka om å la notå gå og ta heilt av.. Sjølsagt va me på Markedet kjøpesenter midt i Haugesund sentrum, når guten gira opp 15 hakk på omtrent 5 sekund.. Og gikk fra ein litt i øvekant nysgjerrig og småvilter kar, te ett monster av ein “Roadrunner” som tok heilt av inne på senteret.. Det va omtrent som om guten gjekk i sånn “fast forward” mens eg sprang itte i “slow motion”.. Te slutt fikk eg hjelp te å fanga han i rulletrappene, itte 15 runder opp og ner med meg i helane..
” Eg glemte aldri å gi den guten medisinen sin fleire ganger, det va ihvertfall heilt sikkert..
Men oisann.. Det va litt av ein digresjon.. For det va dei nyhetene eg satt å glodde på, som eg begynte med her i starten av innlegget.. Og hadde tenkt å skriva om.. Men, nå har eg glemt heilt ut ka eg hadde tenkt å skriva om akkurat den saken, fordi eg tok heilt av i ein anna retning.. Gudhjølpe meg.. Om dåkke bare hadde visst kor mange ganger det skjer, når eg begynne å skrive innlegg.. Ein ide sette seg i hovudet som eg bare må gjør noe med, å eg rusha gjerna bort te laptopen, for å begynna..
Og komme gjerna godt igang.. Men.. Så itte ei stund så e eg heilt på ville veier, og har blitt så avspora at eg ikkje e i nærheten av den opprinnelige ideen..
Før har eg gjerna bare kassert heila innlegget.. Trykka delete, smelt igjen data’en og gått og lagt meg, meir eller mindre birsure på meg sjøl.. Fordi innlegget gjekk i dass.. Men, idag ska eg bare la det stå te, så får det bli som det blir.. Og kanskje ska eg gjera det e i framtiå og, for eg har blitt nåke så inni granskauen sjølkritiske.. At listå for å godkjenne det eg sjøl har skrevet, nærmast har blitt uoppnåelig.. Og sånn kan man jo ikkje ha det, rett og slett..
” Så.. Då blei detta det eg hadde på tapetet ikveld, for idag e eg meir eller mindre trøtt som ett bybud..
God natt, Folkens.. Over og ut.. =D
