Bror min ymta frampå om me ikkje sko begynna å gå tur igjen, sånn som me gjorde for nåken år siden, her ein dag eg va innom på visitt.. Når me gikk fast opp te Krokavannet ett par ganger i ukå, for å forhåpentligvis komma i nåke bedre form.. Den gangen, så va me vel gjerna ikkje i vår beste form, og første turen opp va ett reint mareritt, med påfølgande marerittdagar på jobb.. Når muskulatur som ikkje hadde blitt brukt på ei stund, virkelig fikk seg ein sjokkstart, og ga tebakemelding på verst tenkelig måte.. Det blei nåken dryge dagar på jobb, dei neste dagane, mildt sagt..

Så, igår va det på an igjen.. Bror min sendte melding å lurte på om eg va klar, nåke eg sjølsagt absolutt ikkje va..

Eg hadde tenkt at det gjerna va et sånt forslag, sagt i beste meining, men som gjerna ikkje ville bli fulgt opp med iverksettelse.. Men, tjera vena meg.. Eg har klaga neg øve denna forbaska carporten øve litlekaren som e te hevings, og rævå mi som laga søkk i sofaen, derfor va det vel bare å hoppa i det.. Som sagt, så gjort.. Treningsklær blei rota fram fra skapet, joggeskornå lå innerst i garderoben og plutselig så va eg klar som et egg.. Kånå va ute på nåken ærend, og fikk nærmast sjokk når eg informerte hu om planen vår.. Hu hadde vel klagingå fra første turen sist i godt minne, kor eg lå på sofaen og pusta som ein kval, og ynka meg kvar gang eg lea på meg..

 

” Hu va vel innforstått med at formen gjerna ikkje va på topp, og frykta gjentakelse fra sist.. Kor eg meir eller mindre va indisponert, i ett par dagar..

 

Og gjekk rundt som ein gyngestol som mangla den eina vangå, med mild slagsia, vuggande gange og med ett smertestønn på annakvart skritt.. Men, som eg har skrevet før, einkvar fordel i livet blir som regel avløyst av ein bakdel, eller omvendt.. Og itte et par turar te opp te Krokavannet, den gangen, så begynte jo både eg og Bror min å merka fremgang.. Me gikk fra å bruka nesten ein time, på å gå opp og ner, te å komma oss under halvtimen.. Så med det i minnet, satte me avgårde i godt driv igår kveld, itte me hadde møttes på parkeringen ved Djupadalen.. Bror min smelte te med god fart fra start av, og ska eg væra heilt ærlige, så begynte eg å frykta at me ville gå på ein smell, når me møtte dei verste motbakkane..

Ihvertfall eg, Bror min ska eg ikkje snakka for, men eg syntes det gikk vel fort te å begynna med.. Det va tross alt første gangen på lenge, me sko ut på ein sånn trim-ekspedisjon igjen..

Det e viktig å ikkje brenna kruttet for tidlig, når man plutselig begynne med fysiske utskeielser, man ikkje har gjort på ei stund.. Men, itte et par sugande motbakkar, kjentes fortsatt legemet overraskande lett ut, og farten va generelt stabil ennå.. Så, eg begynte å lura litt på om me muligens va i bedre form, enn me hadde frykta på forhånd.. Nåke som ikkje kan sjåast på som anne enn ein positiv overraskelse, hverken meir eller mindre.. Når me kom te toppen og kunne sjå utøve et blikkstille Krokavann, tok me ein liten pust i bakken og drakk litt vann.. Me hadde ikkje brukt mye meir enn ein liten halvtime, og følte oss nesten litt snytt..

 

” Detta hadde nesten gått litt for lett, va tanken me nesten delte i kor.. Og blikket gjekk øve vannet og opp te Presten..

 

Ein liten fjelltopp, som me mange ganger hadde kikka opp på ved tidligare anledninger, men ikkje tatt sjansen på å gå te, formen den gang tatt i betraktning.. Då rusla me opp te Krokavannet, mens pusten gjekk som 2 pandabjørner i ei hyrdestund.. Mens igår, gjekk turen opp rystande enkelt, og me bestemte oss kjapt for at idag stod Presten for fall.. Nü kör vi liksom, så får det briste eller bære.. Me hadde ikkje meir enn kommen igang, før me traff min beste barndomskompis, som sikkert gjekk med Kånå si.. Men, det blei ikkje tid te nåke langdryg affære, med helsing, prat og gamle røvarhistorier, Bror min va kommen i seget og traska på videre oppover..

Men, itte å ha passert kvarandre, hilsa og utveksla nåken ord, kauka Kånå hans ut at me hadde nå tatt den lette vegen, opp te Presten..

Man sko gjerna trudd at me blei fornærma av ein sånn kommentar, men når eg og Bror min delte et blikk, trur eg det meir lettelse, enn fornærmelse å sjå hos oss begge.. – E du heilt sikker på det.. ? .. Kauka eg tebake.. – Jaaa.. Kom det rungande fra denna Kånå.. – Puuh.. Kom det i fra Bror min.. Når me først gjerna hadde tatt oss vann øve hovudet, va det godt å vita at det va den enklaste rutå, ihvertfall.. Turen opp te Krokavannet går meir eller mindre kun på grus, med et lite stykke små kupert i slutten.. Men, nå va me kommen rett inn på sånn skikkelig tursti, og gjekk å traska blant lyng, røtter og stein..

 

” Å kalla det ulendt terreng ville vel gjerna vært i øvekant, for erfarne turgåerar, men der trur eg ikkje me e heilt ennå.. Så eg ska nøya meg med godt kupert, på ein måte..

 

Itte ei litå stund så kom me opp på ein høyde, eller bror min såg ein sidesti opp på ein svær stein.. Me har jo aldri vært på Presten før, så me jogga opp for å sjekka, det hadde vært nåke småflaut å gått forbi Presten, nær me førsta va der.. Men, det va ingen Prest på toppen av steinen, men ein fantastisk utsikt fant me.. Og igjen, så tok me ein liten pust i bakken, eller eg gjorde ihvertfall, mens Bror min nappa fram fotoapparatet sitt fra sekken sin.. Praten hadde gått lett heile vegen te nå, men det sista stykket før denna steinen, hadde eg hatt nok med å pusta.. Så denna pausen kom forsåvidt godt med.. Svetten rant ner i augene, og blikket blei nåke slørete..

Eg minna meg sjøl på, at eg gjerna ikkje trenge å ha voks i håret, før me går neste tur.. For eg trur det va meir hårvoksen, enn svetten, som gjorde blikket uklart.. Et lite turtips te andre, gjerna..

Me fortsatte jakten på Presten, og jogga lett ner fra denna steinen igjen.. Jaja, å sei jogga lett va gjerna å øvedriva, sklei forsiktig som to hvalrossar på land, e vel gjerna meir passande.. Men, trygt ner kom me ihvertfall.. Nåken minutt seinare, så åpna landskapet seg og ein liten plass fri for trær viste seg fram.. Midt på og på toppen så stod denna her Presten, ein steinvarde bygd av Tørres Skogland og Valentin Elleflådt, ein eller annen gang for sikkert lenge siden.. Prest, blei det visst kalt i gamle dager, og visstnok sko det vær et “fyrtårn” på ein kirkeveg mellom Førre og Haugesund.. Itte ein liten research på nettet..

 

” Det e kjekt å vita litt om historien te sånne ting, når man først e ute på tur.. Sånne trivielle små opplysninger, som eg gjerna kan briljera med om eg drar Kånå og Kidsa med meg opp her..

 

 

Itte litt obligatorisk Snapchat bilder og filming, så gjekk me videre nerøve, og nå va me egentlig litt i villrede ett par plasser, om kor me sko gå.. Siden stien te tider gjekk øve nåken svære berg, og va nåke vanskelig å se, men Bror min tok styring å førte oss i rett retning.. Det va gjerna likagodt, for eg oppdaga ein grusvei, og tenkte at det sikkert va ner på den me sko.. Men, det hadde jo vært heilt feil.. Eg vett ikkje heilt kor me hadde havna om me hadde valgt den, men ihvertfall ikkje ner te bilane våras, som stod på parkeringen ved stemmen.. Håvåshyttå meinte Bror min, men då rista eg lattermildt på hovudet, den hyttå måtte nå vær i den andre retningen.. Tjera vena meg..

Men, litt ner i terrenget igjen, så stod det jaggu meg et skilt, som peikte i samme retningen som grusvegen, og va merka Håvåshyttå.. Eg fikk et blikk av Bror min, eg seie ikkje meir.. Ikkje sa eg nåke heller..

Eg trur det va godt det va Bror min som va med, og ikkje Kånå og Flokken.. Eg vil sei eg har nåke bedre stedsans enn Kånå, mildt sagt, og hadde nok vært den som hadde fått gjennomslag, om valget hadde stått mellom min og Kånå sitt retningsvalg.. Når man e på ukjente trakter i byheieane, så e ikkje det plassen for dristige stivalg, vil eg tru.. Då e det greit å vita kor man ende, når man tar et valg.. Heilt klart.. Om eg sko fått sagt det sjøl, så va det ein fantastisk tur å gå, denna her stien både opp og ner fra Presten, med små alleer blant majestetiske trær.. Steintrapper nedover bratt terreng.. Og nydelige åpne terreng, med halva Haugalandet som skue..

 

” Me har nå traska litt rundt i byheiene med Flokken, eg og Kånå.. Men, det e ikkje alltid man har tid te å nyta hverken utsikt eller nydelige landskap då.. Då må man gjerna slukka ein “brann” i emning, både titt og ofta..

 

Så det og endelig få oppleva stien opp og ner te Presten, det va jaggu meg ein flott erfaring.. Me blei faktisk enige eg å Bror min, at istedet for å bare gå opp te Krokavannet, så ska me jaggu meg legga turen innom Presten, kvar gang me ska ut på tur.. Som minst må bli ett par ganger i ukå.. Ska me få ønska effekt.. Som e nåke mindre carport øve litlekaren, muligens ei nåke mindre ræv, for min del.. Og kanskje komma i litt bedre form, enn me har vært..

Ein fantastisk tur va det ihvertfall igår, om kruttet blei brent for tidlig, at me tok den “lette” vegen eller om hårvoksen gjorde blikket nåke slørete..

Så ikkje bli øverraska, om dåkke treffe 2 “spreke” karar, på vei opp eller ner fra Presten, i nærmaste fremtid.. Det frista virkelig te gjentakelse, og man blir liksom litt mindre sliten, når man har sånne nydelige omgivelsar å gå tur i.. Det e ihvertfall heilt sikkert.. Og for dei som ikkje har lagt “Boden” te på Snapchat ennå, så ville eg gjerna gjort det..

Det blei nåken snapper fra turen igår, og fleire vil nok komma, når me igjen legge ut på tur.. Brukernavn på snap det e : gikkbareiboden

 

Ha ein flott onsdag videre, Folkens.. Så ses me gjerna, ute på tur i byheiene… =D

 

 

 

 

‘