Sykkelturen 2.0

Eg har vært på sykkeltur igjen, på torsdag.. Eller faktisk så sykla eg ein tur på onsdags kveld og.. Eller kveld og kveld, fru Blom..  Klokkå va vel nærmare midnatt, så man kan vel nesten sei det va natt.. Eg bare fekk ett innfall itte eg såg ett søkk i sofaen, som eg haddde tilbringt kvelden på.. Det såg omtrent ut som ei omvendt “memory” madrass..

Altså, “memory” madrassen  huske sin opprinnelige form, når man forlate den og sprette tebake.. Sofaen vår virka omvendt, den huska omrisset av rævå mi..

God husk har sofaen og, for det forsvant ikkje med det førsta.. Jaja, men det va ivertfall dråpen så fikk meg te innsjå at noko måtte gjerast.. Og spontan som eg e så heiv eg meg på sykkelen, og tok av.. Det va ikkje lange turen.. Ein halvtimes liten trimtur rundtomkring i nabolaget her.. Før eg parkerte sykkelen fornøyd i carporten..

 

Hadde jo gått som ein drøm detta jo.. Hverken krampe i rævå eller vrengte lunger.. Eg tok til og med 3 x 20 med armhevingar, før eg hoppa i dusjen.. Imponerande, ellår ka..?

 

Skikkelig oppgira itte onsdagens suksess, så fant eg fram sykkelen igjen på torsdag.. Det hadde jo gått så greit på første turen så eg bestemte meg for ta ein lengre tur enn sist.. Eg hadde jo ikkje vært i nærheten av den berømte turen te Svogeren min og meg, kor me nærmast sykla Norge Rundt.. Eller, Haugesund rundt.. Det va ivertfall mye lengre enn turen på onsdags kvelden..

Men det føltes omtrent som Norge Rundt, i meir eller mindre ei uka ittepå..

Eg tenkte først ein tur gjennom Djupadalen, men kom på at det va nå ein rimelig tøff stigning nesten heilt i starten der.. Så eg slo det ifra meg.. Her va det bare å planlegga ei ruta med minst mulig heftige stigningar, for man må å ikkje brenna av alt kruttet med ein gang.. Sånn som den turen med Svoger min.. Eg gjekk på ein smell der og hadde ikkje tenkt å gjenta den..

Så eg bestemte meg for å sykla videre, forbi Djupadalen og heller ner mot Fjellvegen..

 

Der i fra e det jo bare flate vegen gjennom Lysskar, med ein slak liten stigning opp mot Raglamyr.. Før man tippa toppen og nærmast kunne renna heimover te Skåredalen igjen.. Kunne jo ikkje blitt meir perfekt løypa, sånn i utgangspunktet.. Problemet va at pusten begynte å bli tyngre, lenge før eg tippa nerøvebakkane mot Fjellvegen..

Allerede på slettå med Eivindsvannet, va øveskuddet blitt te underskudd..

Beinå kjentes mye tyngre ut enn dagen før, pusten gjekk fortare og sykkelen fryktelig mye seinare.. Eg vurderte ett lite øyeblikk å snu, det e visstnok ingen skam i det.. Og ikkje ei sjel hadde nåken gang funnet det ut.. At eg feiga ut ca 10% ut i trimturen min.. Men nei, her sko det fullførast.. Så eg stålsatte meg dei siste par hundre meterane, før unnabakken kom..

Derifra og heim, så va det jo plankekjøring nærmast heile veien heim.. Trudde eg..

 

Eg sykla forbi høyblokkene, 2 mastadonter i landskapet her på Haugalandet.. Ikkje akkurat verdens høgaste høyblokker, men dei største her i distriktet.. Eg nærma meg huset der Svoger min bodde, og smaug meg ner mot styret mens eg merkbart auka farten.. Det såg garantert ufattelig toskje ut, der eg prøvde å ikkje tiltrekka meg oppmerksomhet..

Men utvilsomt gjorde det motsatte.. Ein sumobrytar i fullt kamputstyr på ein Apache sykkel hadde vekka mindre oppmerksomhet.. Enn meg som prøvde å sjå profesjonell ut, mens eg tråkka for livet..

Så ikkje Svoger min sko oppdaga at eg hadde begynt å sykla, og kom te å invitera meg ut på ein ny famøs sykkeltur.. Det e ikkje så mye eg frykta her i verden, men Kånå i krigshumør og sykkeltur med Svoger min.. Dei 2 e høgt oppe på frykt-listå mi.. Heldigvis passerte eg huset deiras uten å bli oppdaga, og pusta letta ut..

Men gjekk på ein smell, rett borte i gatå..

 

Ein liten motabakke va seigare enn eg trudde, og sjølsagt klarte eg å bomgirte i forfjamselsen.. Beinå begynte å stivna te og blei fylt av mitraljøser med melkesyra.. Heldigvis va det ein god nerøvebakke ittepå, før ei lang flat sletta gjennom Lysskar.. Ivertfall trudde eg den va flat, men det kjentes ut som om det va brattare enn opp Rennfast-Tunellane når eg va kommen halveis..

Tungå hadde begynt å leva sitt eget liv, og hang å dingla i munnviken..

Alle planar om å følga rutå eg hadde sett føre meg, va nå forkasta.. Nå handla det bare om å velga dei flataste strekningane man kunne komma på  og øveleva te eg kom heim.. Om eg så måtte sykla om Norheim, fekk eg gjør det.. Så lenge det va flatt.. Rett før eg kom te Ford butikken såg eg ein gangsti i venstre øyekrok.. Der såg det flatt ut.. Og jaggu meg blir det ein snarvei rett gjennom, istedet for å sykla heilt rundt..

Så eg svingte lukst te venstre, og holdt på å kjøra ner ein joggar som va kommen opp på siå av meg.. Han hytta neven og ropte itte meg..

Tosk, tenkte eg for meg sjøl.. Det va vel ikkje vanskelig å sjå at eg muligens va ein amatør på sykkelsetet.. Og at man burde gjerna ha ein liten sikkerhetsmargin, når man passerte.. Og kor lite frekt va det ikkje å prøva jogga forbi ein som sykla da..?? .. Snakka om å knekka moralen på stakkars uskyldige folk…

 

Jaja.. Snarveien såg lovande ut.. Men, det begynte å røyna på nå, det gjekk slakt oppøve og hadde blitt te ein grusvei.. Ein trolsk grusvei så slingra seg gjennom skogen, der trærnå hang over stien som ett grønt slør av sumar.. Fuglane kvittra kunne eg såvidt høyra, der eg konsentrerte meg kraftigt for å holda ett slags tempo oppe, så beinå ikkje stivna komplett..

Eg trudde ei stund at eg hadde gjort ein general tabbe, og sykla meg vill..

Men plutselig kjente eg meg igjen og tok te venstre.. Bare for å finna ut itte 50m, at eg sko tatt te høyre.. Jippi.. Eg traff asfalt igjen og va tebake i siviliserte omgivelsar.. Nå va det ikkje lenge før det meir eller mindre bare va unnabakke heimover igjen.. Eg hadde valget om å ta den lange veien om Raglamyr næringsområde, med desidert slakkast og minst motebakkar, men lengre totalt sett..

 

Eller fortsette rett gjennom Brakahaug byggefeltet.. Eg tenkte at den bakken på Brakahaug va jo ikkje så steikje bratt, det e jo bare ein liten bakke med ein sving..

 

Så eg tok den, foran det langa alternativet.. Sjøl om “batteriet” va tomt og beinå igjen va som tømmerstokkar nærmast uten kontroll.. Så eg tenkte det bare fekk stå te.. Ein liten motbakke sko eg nå klara..

Men gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Eg hadde jo feilberegna katastrofalt, enten det eller så va eg bare vant med å kjøra bil opp her.. Eg kan ivertfall ikkje huska eg hadde sykla der før..

Svetten silte såpassa at synet begynte å bli slørete, rattet begynte å bli sleipt og hjelmen sklei heila tiå på skjeivå.. Det va nåke stakato øve trøingå, omtrent som om eg hoppa over nåken trøkk, innimellom.. Det verka i musklar eg ikkje visste eg hadde, og bakken tok jo aldri slutt.. Detta komme aldri te å gå bra, kviskra eg te meg sjøl..

Eller sa eg det litt for høgt.. Nåken eldre damer på trimtur i grilldress og pannebånd kikka på meg mens de lo så godt..

Hadde de kjent meg igjen fra tv nå kanskje.. Eller hadde eg virkelig bare sagt det ut høgt…

 

Å bli gjenkjent forbløffe meg voldsomt, eg trur ikkje eg vil komma te å bli vant med det.. Eg e litt for glad i anonymitet tilværelsens kamuflasje, på ein måte.. Men det e ein anna historie, det e som sagt før alltid ein anna historie.. Når blikkene e vendt ein aen vei.. Men akkurat då va blikket hardt festa i asfalten, 2m foran meg..

Eg huska eg løfta blikket såvidt.. Eller kanskje sykla eg øve ein fartshump.. Eg såg ivertfall toppen av bakken, endelig..

Nå va det bare å tråkka te dei siste meterane, for så å renna strake veien heim.. Kroppen kjentes ut som om den va skrudd av, at støpselet va røska ut liksom.. Eg hadde ein slags forskrudd lykkefølelse blanda sammen med ein euforisk smerte i kropp og sjel.. Ein ambivalent følelse.. Men endelig såg eg ett slags lys i tunellen..

Eg klarte nesten ikkje å dempa ett lite lykkeutbrydd, når eg parkerte sykkelen i carporten..

 

Men det blei fort overgått av ett lite smertehikst, når eg svinga foten øve sykkelen.. Eg kunne knapt kjenna at de va der, mine kjære bein.. Og turen opp trappå te stuå, va blytunge.. Eg sjangla meg bort i sofaen og datt om.. Og vakna ikkje te før Kånå plutselig låg på gulvet i latterkrampå..

I utmattelsen hadde eg glemt å både ta sko, hjelm og lignande av..

Og lå nå og sprikte med armar og bein i alle retningar.. Beinå kunne eg knapt lea på, så eg gleda meg ikkje akkurat te jobb på fredagen.. Men alt i alt, så va det ett ganske så komisk oppsyn så hadde møtt Kånå når hu kom ner.. Hu hadde vært oppe og lagt Han i Midten.. Så låtten hadde tatt Kånå ganske kjapt.. Takk gud for at hu ikkje tok ett bilde, å la ut på dei her sosiale mediene..

 

Av ein Fatter’n i fullt utmattelse liggande utslått i fullt sykkelmundur, på sofaen..

 

Og får å sei det mildt.. Dagen igår på jobb, altså fredag.. Va ikkje akkurat ein fest.. Der eg sprang rundt med ett hav av varer.. Med piggtråd i kvar ein muskel..

Fantastisk..

=D

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg