Eg registrerte ein liten fjott som kom inn i midten, grytidlg idag morgens, han lå ei stund og leka med nåke han hadde dratt med seg inn i midten, før han iverksette planen sin for å få Fatter’n ut av loppekassen.. Ein plan som sikkert e lika genial, som den e enkel, om man e ein liten tasse på fem år.. Der han først begynne å kviskra i øyra på oss foreldre, gjerna Kånå først, som igjen legge sin oppmerksomhet øve på meg.. Derifra og ut, så e egentlig utfallet forutbestemt og alt handla om kor tidlig eg reagere, om eg ikkje vil ha ein albue i sideflasket, eller ett kne i låret.. Som regel, så reagere eg ikkje i det heila tatt, og går gjerna å hinka litt, eller tar meg litt i siå, lørdagsmorgen..
Det e som regel best å stå opp med Mini’en då, om man ønske seg ein fin og vennlig morgen, og ikkje ein sånn spiss ein, som nærmast klore ut augene dine..
Ellers kan man fort enda opp med ei Kåna, som bjeffa mot deg som ein illsint garabikkja gjør, te bilane som kjøre forbi.. De seie at frykt og motgang har ein lammande effekt, men her i heimen vil eg nesten påstå det e omvendt.. Det e ingenting som får Fatter’n kjappare ut av sengå, enn to tette i badehettå, samt Kånå sin hese stemme om morgenen.. Som djervt, uredd og strengt, med ein intensitet i stemmen som levne liten tvil, om at nå ska Fatter’n stå opp.. Men, hjølpe meg, eg synast jo forsåvidt det e litt kos og eg, det å stå opp med Flokken i helgene, når man tenke på at Kånå tar de, dei fem andre dagane i ukå..
” Strengt tatt, så e det vel ikkje meir enn rett og rimelig, at Fatter’n tar sin del av morgenstellet i helgene, når familie livets ubestridte herskerinne, tar dei andre..
Det e jo litt sånn her i heimen at på jobb så e me liksom på min heimabane, mens her heima, det e heilt klart Kånå sitt imperium.. Hennas arena kor eg som oftast må lyda ordre, og gjera som eg blir befalt, om man vil beholda ro og fred i heimen.. Allikavel, så går eg jo på ein smell i ny og ne, og må rusla fortjent men betutta ut i Bodå.. Nett som Kånå gjør på jobb, der hu meir eller mindre uten unntak, stille pallane midt i vegen for meg, når hu ska stabla godset hu ska ha med seg, opp på pallene.. Eller sortere eskene te Felleskjøpet, på Wurth pallen, slik at eg må ein ekstra tur innom Felleskjøpet, kor eg gjerna nettopp hadde vært..
Eg begynne jo å lura på, om det e ett slags rituale som går inn i ett større mønster her, at det på ein måte e ein underordna plan, som Kånå styra på med..
At hu rett og slett tar litt igjen for min udugelighet, her i heimen, og gjere sitt for at får kjenna på det litt på jobb.. Det eg gjerna gjere mot hu, her heima, på ein merksnodig måte..
Som det med å setta verktøy i veien for henna, nere på vaskerommet, eller gjera stikk motsatt av det hu seie, som når hu ber meg henga opp ei hylla, nåken bilder eller lignande, men utsette det gjerna te neste helg.. Eller helgå itte der igjen.. Mens me kneggande sitte å flire for oss sjøl, kvar for oss, itte me har slengt kjeppar i hjulene for kvarandre.. Nei, tjera vena meg, detta kan jo umulig ha ein sammenheng, men der igjen, somme ganger så kan sjøl dei paranoide ha rett.. Det e vel ett av livets paradokser, at man blir blinde for det som gjerna e mest synlig.. Og kanskje e akkurat det sikkert lika godt, at man ikkje alltid ser det stora bildet, oppe i det heila..
” Me e vel i den grad det e mulig, som kjærester, foreldre og jobbkolleger, stort sett på bølgelengde.. Det e når uforutsette dønninger slår inn over oss, at koblingen av og te blir brutt..
Men, når bølgene har lagt seg og småbarn livets hav igjen ligge flatt, så finne me stort sett ein slags harmoni igjen, sammen..
Som når Kånå får ett par ekstra timer med søvn, om morgenen i helgene.. Som når eg får ei litå stund for meg sjøl, med ein kaffikopp på sofakanten, mens ett par småtroll kosa seg med barne-tv..
Som idag, når Mini’en sin plan om å få ein av oss voksne ut av loppekasså, så han kunne få stå opp tidligast mulig, blei vellykka..
Og eg har kosa meg med ein kaffikopp og to, skrevet detta innlegget, mens man i sideblikket har passa på at småtrollene ikkje har tatt heilt av, og vekka Kånå.. Litlajentå med sine nye rulleskøyter, som hu nærmast ikkje har hatt av beinå, itte me henta de på posten igår..
Eller Mini’en, som veksla mellom å leka med Paw Patrol lekene sine, midt på gulvet, og se på barne-tv..
Det e helg.. Det e fortsatt ein godmodig og fin stemning i heimen, kor idyll og harmoni ennå regjere.. Eller som me massebarns foreldre så fint seie, heilt klart av levd erfaring..
Det e stille før stormen.. Det e lørdagsmorgen.. Det e helg..