Søskenrivalisering – Ei ringeklokka, Heisknappen og Bilkjøring …

 

Det å oppdra barn kan nok som oftast opplevast som ein kamp, ein intens kamp om å holda følge med omgivelsane. Der småbarnslivet virkelig byr på utfordringer på løpande bånd, og ein strabasiøs hverdag kan nærmast ta motet fra einkvar forelder. Ein ting e på ein måte dei ordinære tingene som man gjerne forvente, når man får barn, slike saker og ting som liksom man vett vil dukka opp. Eller slike ting som man trudde man visste alt om, før man fikk barn, men som man oppdaga i ettertid, at man ikkje hadde den villeste anelse om, allikavel. Leggetid utfordringen, tre års trass, tidlige morgener f.eks …

 

Tre års trass vett du, det trur jo mange førstegangs foreldre at bare dukka opp i tre års alderen, og at i det sekundet barnet blir fira år, så e det over. Joda. Bare glem det. I tre års alderen så begynne barn å utvikle trass, for så å bruka det nesta tiåret, på e perfeksjonera det …

Enkelt og greit …

 

Men, e det ein ting som gjerna komme overraskende på foreldre, ittekvart som man gjerna fylle på Flokken sin med flere barn, så e det søskenrivalitet … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … E det nåke som kan fyra opp ein heim som gjerna ligge bada i idyll og harmoni, ein heim som har funnet ein sjelden luka med ro i hverdagen, så det akkurat det. Den største utfordringen med søskenrivalisering, det e at man aldri vett når, kor eller koffår, det oppstår. Det e komplett umulig å forutse, forebygga eller komma foruten akkurat detta fenomenet. Eg trur at ska man komma seg gjennom småbarnslivet uten søskenrivalitet, då må man stoppa med eit barn, ferdig snakka …

 

” Men, har man fått ett barn, så vil som regel dei fleste foreldre gi barnet sitt ein bror eller søster, og glede seg grenseløst øve kor kjekt det ska bli, at barnet ska få seg ein lekekamerat …

 

Joda, for all del. Dei fleste søsken vil ha mange fine og koselige lekestunder, opp gjennom årene, kor de leka sammen i frydefull harmoni te foreldrenes store lykke. Men, det e dei gangene når søskenrivalisering slår ut i full blomst, at man somme ganger virkelig lura på ka i all verden man tenkte på, når man skapte eit barn te. Eller tre, Som her i heimen, og nå holdt eg jaggu meg på å skriva ein gang, men det skjer fanken meg kvar gang, uten unntak. Når me gjerna sitte å spise middag i ro og fordragelighet, for ein sjeldens gang skyld, så ringe det på dørå … Herreguuud … Gafler, knivar og matrester flyr vegg i mellom, tre barn flyr opp fra stolane sine, som skutt ut fra ei kanon …

 

Før de flyr lavt øve gulvet og rundt bordet, det e trangt i trappå, så det gjelde om å komma først inn i den. Klara man ikkje det, har man som regel tapt. Sistemann inn, har som regel innsett det og stoppa opp midt i trappå, før ein symfonikonsert av gråt tar av … 

 

– Det va miiiiin tur nå, uuuuææææ… !!! Kauka gjerna Mini’en ut, som den tapande ringeklokke døråpnaren han blei. Han i Midten og Litlajentå e fortsatt på vei nedover siste del av trappå, og me foreldre oppe ved middagsbordet, me sitte med hjarta i halsen. Det smelle te nede i gangen, når Han i Midten gjerna tok innersvingen på Litlajentå, og sendte hu lukst i veggen. Jentå begynne sjølsagt å hylgrina. Kaoset e komplett når Han i Midten åpna dørå, kor den som ringte på står skrekkslagen å bivåne ett crescendo uten like. Ett scenario som gjentar seg kvar einaste gang det ringe på dørå.

 

” Ein gang vant Mini’en med god margin, og sa stolt som ein hane, te ein sånn dørselgar som stod utenfor. – Ed vant. Ed vant skikkelig godt, altså … Han flirte godt då, når eg informerte om den interne rivaliseringen i heimen, te han her selgaren … 

 

Eller f.eks, når man går rundt på Amanda Senteret, og har ein tilsynelatande god dag på senteret, kor Flokken har oppført seg eksemplarisk. Før man stille seg opp foran heisen, intetanende om dramaet som snart ska dra seg te. Der Litlajentå flyr inn i heisen som ett prosjektil og nærmast trykka på “1”, før alle har kommen seg inn i heisen, vel vitande om at det va Mini’en sin tur. Litlajentå står med ett svært flir om kjeften, når Mini’en oppdaga at hu har trykka. Jack Nicholson fliret. Mini’en eksplodere i ett reinspikka inferno, som alle som sitte i kafe’en foran heisen garantert får med seg, der han sprette illsint opp og ned, nett som Karl fra Mot i Brøstet … 

 

Heile heisen rista av krigsdansen, trøst e fånyttes, men man ende som regel opp med å ta heisen opp og ned igjen, slik at Mini’en ska få trykka. Då går gjerna Litlajentå ut i full fistel, fordi Mini’en har fått trykka ein gang meir … 

 

Og man rase ut dørene på Amanda Senteret te slutt, mens ei kaukande Litlajentå gråte sine bitre krokodilletårer, og andre foreldre kikka på oss med forakt i blikket. Stakkars jentå, liksom. Som ikkje fikk trykka på knappen i heisen, ka slags foreldre e detta da !? … Jøje meg, altså. Det gikk litt inn på meg i starten når slike anfall oppstod i full offentlighet, men itte som årene har gått, så lar eg bare notå gå og bryr meg rett og slett nada. Folk får tru ka de vil, for eg vett ka som skjedde i forkant. Kanskje, så har man ridd av stormen borte med heisen, men e nødt te å handla litt inne på Obs’en. Og som foreldre, så e det komplett umulig å huska kim sin tur det, eller ikkje e, te å kjøra vognå … 

 

” Nåke som begge dei to minste, sjølsagt meina de har full kontroll over, og begge har alltid rett om at det sin tur. Det e og ein av årsakene, te at Kånå forsåvidt stort sett handla aleina, der konserten raskt kan overdøva ett jagarfly som bryte lydmuren, glatt …

 

Tjera vena meg … Og te slutt, som ein grand finalè. Bilkjøring, forsete og musikkvalg. Herreminguuud, altså. Nå e det sjelden det e den heilt store utfordringen siden halvparten av Flokken sitte i bilsete eller pute, men Eldstemann og Han i Midten har hatt ein del episoder. Men, akkurat i detta tilfellet, så trur eg ikkje at det e så kjekt å sitta fremme, som e den største drivkraften te rivaliseringen. Eg e ganske sikker på at det ei meir vissheten om at broderen, han må sitta i baksetet trødd inn i mellom to trange barnaseter, som e brenselet te rivaliseringen. Og nytelsen handla meir om å visa sin bror, kor god plass det e framme … 

 

Men, musikkvalg, det e jaggu meg på full gang fremover, som ein stor rivaliseringssak mellom alle søsknene, når me ska ut på ein biltur lengre enn fem minutt … Mini’en vil høyra Dyreparken cd’en, Litlajentå har dilla på eMMa og Happy, Han i Midten og Eldstemann har vel muligens ganske lik musikksmak, men ska aldri høyra samme sangen. Begynne detta scenarioet å utarta seg, då har man ett fullkomment kaos, som meir eller mindre e komplett umulig å løysa …

 

” Foruten å enten skru det man høyre på opp på full guffe, eller slå all musikk lukst av, slik at ingen får viljen sin. Men, skrur man av musikken, så må man høyra på alle mishagsytringane te alle parter, resten av bilturen …

 

Så det blir som regel musikk på høgt volum, ein fantastisk opplevelse om Mini’en vinne og – Orang, orang, orangutang … Runga i kupe’en, te full allsang … Det e aldri så gale at det ikkje e godt for nåke, for det blir jo mye latter og glede i bilen, når Dyreparken cd’en med sine slagere, mana te litt allsang i bilen. Heilt te me nærma oss ein plass kor me ska stoppa, då e dei to eldste rimelig kjappe med å stoppa både musikk og allsang. Slik at me ikkje skjemme oss ut for alle og einkvar …

 

Eg vett ikkje, og e definitivt ikkje nåke ekspert på søskenrivalisering, men at det forekomme i de fleste og de beste hjem, det e nok heilt sikkert … Og at det har sine fordeler og ulemper, det e nok heva øve ein kvar tvil. Eg trur det e viktig for barn å få ordna opp i slike disputter selv, så får me foreldre bryta inn når det ikkje går. 

 

Det har nok mye med å læra seg å håndtera slike situasjoner, når de blir eldre, som at det har med å utvikla sin egen personlighet.

 

Og ikkje minst med å skapa relasjoner mellom kvarandre som søsken. Det e nok viktig å læra seg at man somme ganger må gis seg, mens andre ganger går man av med seieren, om argumentene e rette eller gode nok. På ein måte … Men, herreguuud … Det kan virkelig tæra på oss foreldres energikilde og tålmodighet, når slike rivaliseringer slår ut for full blomst. Det e ihvertfall heilt sikkert … 

 

Jaja … Goe kvelden, Folkens … =D 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg