Søndagsmorgen …

 

Det e søndagsmorgen. Ei heil uka har spunnet forbi uten et einaste innlegg igjen. Det e nesten på kanten te å bli symptomatisk detta her. Det at eg nærmast har blitt ein slags periodeblogger.

Det e godt mulig noen bør ta seg sjøl litt i nakken, og kanskje oppdatera litt oftere.

Man kan ikkje holda på slik. Kor alt liksom blir ein fortsettelse som aldri kommer. Men, det e travelt her i heimen. Skjønt, det e neppe ein god unnskyldning. Eg har hatt det atskillig travlere tidligere, og allikavel produsert fleire innlegg te dagen.

Kanskje det e et snev av tungsinn, blanda med ein dash sosial angst toppa med forbigående dårlig selvtillit ?

 

Det e jaggu meg ikkje godt å sei.

 

Det har i hvert fall vært ein myk morgen som har tatt oss bedagelig inn i dagen. Meg og Mini’en. Resten av heimen ligge å snorka i kor. Men, eg tenkje det ikkje e så lenge til før Kånå sveve rundt oss her i heimen, som ein geskjeftig liten fe.

Hu har hatt jobbehelg igjen. Her ein dag for ei litå stund siden, så kom Kånå forresten heim og frykta hu va avslørt på jobb.

Det va ei hu jobba med som visstnok visste godt kim hu va. Og det va ikkje fordi eg har sagt nåke. Eg har holdt klokelig kjeft om kor hu jobba, siden hu ville starta med blanke ark. Men, når man liksom har vært ein av hovedpersonene, i eit langdrygt sosialrealistisk humordrama i mange år.

Så må man gjerna rekna med at nåken e klar øve kim hu e. Det har jo blitt posta et par bilder av ei lekker, smekker og flott kvinne på denna bloggen …

 

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

 

Det e liksom litt paradoksalt på ein måte.

Det at både eg og Kånå dyrke anonymitets tilværelsens underfundige kamuflasje. Der me tumle gjennom livet i ein slags frykt for å bli avslørt. Det å bli gjenkjent har ein tendens te å forbløffa både meg og Kånå, man blir liksom aldri heilt vant til det.

Allikavel, så e man jo klar over at både mitt og hennas andletet e trødd frem på denna bloggen, i både tide og utide.

Det skulle jo bare mangla at noen plutselig vett kim me e. Der me enten aleina, sammen med barna eller me to i lag, e ute på ekspedisjon blant folk og fe her på Haugalandet. Me trives jo best i skyggen. Både eg og Kånå.

Men, så må me jo bare innse at me muligens tar litt plass, e i overkant synlige og raskt kan bli gjenkjent, om me drar med oss heile Flokken ut på tur …

 

Jaja … Slik er det bare.

 

Idag, så har me i hvert fall ein ganske så stillferdig søndag, her i heimen, kor eg og Mini’en sitte å kosa oss i sofaen. Eg med ein varm kopp kaffi og bloggskrivning, Mini’en med barne-tv og eit glass melk.

Han kom luskende inn i grålysningen og okkuperte midtpartiet i sengå vår.

Kånå hadde gitt klar beskjed om at hu trengte litt forlenga skjønnhetssøvn idag. Ikkje forstår eg koffår. Men, når klokkå tippa åtta og Mini’en begynte å bli utålmodig, så spratt me ut av loppekasså og rømte ut i stugo.

Det va nåken som kommenterte på et innlegg ein gang, at eg muligens hadde nåke stor respekt for Kånå.

 

Jauda … I visse tilfeller, så kan det nok stemma godt det. På ein måte.

 

Skjønt, einkvar mann med ein svær flokk med barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, vett med tiden når man skal holde kjeft og når man kan formidle sin meining. Når man bør fordufte åstedet, eller stå standhaftig på sin sak.

Når man kan svara godmodig på et spørsmål, eller vær konge over sin egen taushet for å slippa å fremstå som ein fasitt full av feil svar.

Somme ganger, så kan man ikkje anna en ta eit par tabletter med solskinn, lyve så vakkert at man nesten blir rørt og leva seg inn i den bunnløse forargelsen som sin kjære partner kanskje brenne inne med.

Selv om man gjerna e fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme …

 

Man må i løpet av et langt samliv med både Kåna og barn, tilegnet seg evnen til å se langsiktig på saker og ting. For om man går inn for å vinna kvar ein disputt man vett man har rett i, så blir det vel neppe et langt samliv …

Det trur eg fanken meg e nåke av det klokeste eg har funnet på å skriva her inne på bloggen, på lang, lang tid …

Jøje meg …

Og med det lille filosofiske avsnittet av meget høyt kaliber, må rett og slett flodhesten velta seg ut av sitt sofaeksil. Rusla ut på kjøkken for å rydda litt og kanskje sy i hop ein eller anna slags frokost …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens …

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg