Som gummikuler Mot ei Pansra stridsvogn

 

Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …

Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.

 

A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.

 

Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.

Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.

Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.

Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.

Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.

 

For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.

 

Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.

Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.

Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.

Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.

 

Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …

 

Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …

Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.

 

Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.

På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.

Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.

Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.

 

Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.

Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.

Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.

Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.

 

Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.

 

Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …

 

Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.

“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”

Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.

 

For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.

Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.

Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.

Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.

Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.

 

Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?

Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.

Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.

Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.

Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …

Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …

 

Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.

Lukst opp i trynet på Kånå.

Og sagt.

“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …

 

Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …

Det ska eg …

 

6 kommentarer
    1. Bloggen din er stort sett det eneste jeg leser, de andre du nevner sveiper jeg bare innpå dann og vann. Synd at året ditt ikke begynte som forventa, men det er mange dager/netter igjen 😉😉 Ha en fin dag!

    2. Du skriv så bra!. Det ergrar meg at noko av det du skriv forsvinn før eg får lest. Kanskje kan eg få til å bli merka som følgjar. Godt nyttår frå meg som også skriv blogg :edelpaatur.blogg.no 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg