Då va middagen laga, servert og fortært. Idag mekka Fatter’n sammen Fusilo (trur eg, fordi eg kasta posen de va oppi, og kan ikkje sjekka) pasta skruer og sånne små kjøttboller i spaghetti saus.
Den retten e bankers. Då e det ikkje ein kjeft rundt bordet som akutt ikkje har lyst på middag. Alle spise opp.
Det herska fanken meg ein sjelden harmonisk stemning over middagsbordet idag, også. Praten gikk på kryss og tvers, uten at eit einaste medlem av Flokken, plutselig følte seg krenka å krøyp under bordet, fløy på dør eller sprakk som ein ballong.
Sett sånn historisk på akkurat den saken. Så trur eg me kan telle slike dager på ei hånd.
Så eg nøyt det i dag.
Eg bare satt heilt rolig og sa nærmast ikkje et ord. Bare spiste sakte og rolig mens eg observerte denna muntre Flokken. Eg varta nesten litt skremt. Har me blitt ein sånn “normal” familie nå ?
Eller sånn tv-familie. Slik som det ofta blir fremstilt i filmer eller serier. Der familien sitte så perfekt og spise maten sin.
Mens praten liksom går lett over bordet. Kanskje blir eit stort mysterium løst ? Eller man får fortalt en slags moralsk fortelling. To – tre søsken som plutselig reise seg og tar av bordet, når alle e ferdig å spisa, før de går og tar oppvasken sammen ?
Neida … Eg trur det e langt frem til slike tilstander. Her i heimen må man fortsatt passa på som hauken, kim som sitte ved siden av kvarandre. Både ved middagsbordet, i sofaen eller ute i bilen nær me ska ut å kjøra.
Hadde noen tatt av bordet sammen og satt inn og ut av oppvaskmaskinen, så trur eg hjarta hadde hoppa over nåken hakk.
Men … Praten gikk lystig å lett idag. Til og med dei to eldste hadde ein fin tone seg imellom. Eg måtte nesten klypa meg i håndå unna bordet, bare for å vær sikker på at eg va våken. Jøje meg …
Små baby steps … Mot en litt meir harmonisk hverdag. Ja, det e jaggu meg ikkje å forakta.
Jaja …
Slik går nå dagan …
Ha ein super tirsdags kveld, Folkens …