God kveld, folkens.
Eg gikk meg visst litt vill igjen. Og fant ikkje frem igjen, før idag. Det blir slik iblant. Når man går seg vill i et av livets største mysterier. Nemlig kossen man manøvrere seg trygt gjennom småbarn livets uransaklige stier.
Der avstikkere fra den gylne triangel e mange og uoversiktlige.
På mandag f.eks, så va eg heima med Flokken, siden me ikkje hadde barnevakt. Eg hadde avklart det med sjåføren eg har ansatt, at han tok lastebilen i stedet for varebilen. Eg va også sikker på at eg hadde gitt beskjed til kjørelederen vår.
Men, der hadde eg bomma. Det e vel slikt som skjer når man ikkje fant lesebrillene sine, forfatta ein kjapp beskjed, og sendte den til feil mottaker.
Eller for så vidt, så va det nesten rett da. Fornavnet hadde eg truffet på. Det va bare etternavnet som var feil. Men, det gikk heldigvis bra.
Det har som regel ein tendens til det …
Det gikk etter forholdene meget bra på mandag også, når Fatter’n va heima med Flokken. Ingen store disputter, alle fikk mat og ikkje ein av Flokkens medlemmer led noen nød.
Ein stor årsak til den biten, det va vel gjerna det faktumet at eg plutselig bare satt igjen med ein halv flokk.
Då eg kjørte Litlajentå te ei venninna og Han i Midten skulle møta ein kompis på Amanda senteret.
Når man tar ein så stor bit ut av ligningen, så redusere man jo risiko faktoren så passa mye, at den potensielle skadefaktoren blir nærmast lik null.
Alle med omtrent fire barn i sekken, eller mer, har ingen problem med å forstå den formelen.
Dåkke andre kan eg bare sei som hu der rødhåra damå sa te John Snow, i Game of Thrones.
– You know nothing, John Snow …
Jaja. Eg kan jo gjerna forklara litt då. Siden mange nå sikkert sitte å lure seg forderva øve ka eg meinte.
Antall barn og evnen te å finna på fantaskap, trøbbel og reinspikka baluba. Den doble seg ikkje fordi man får et barn til. Eller tredoble seg, om får tre etc. etc.
Faktoren for hvert nye barn i heimen, den funke meir slik som jordskjelvskalaen fungerer … Eller Richters skala.
Richters skala e ein logaritmisk skala basert på grunntallet ti. Det betyr at et jordskjelv som måler seks richter er ti ganger kraftigere enn et jordskjelv som måler fem. Og et skjelv på sju richter er hundre ganger kraftigere enn et på fem, mens et skjelv på åtta richter er tusen ganger kraftigere, og så videre.
Slik er det med barn og.
Et barn e som et. To barn blir da ti ganger meir strevsomt. Får man allikevel nummer tre, så har man plutselig ganga ligningen med hundre. Bare ikkje fra startpunktet, men fra ti ganger mer.
Og om man fortsatt ikkje har lært, og får barn nummer fire, så ender man opp med tusen ganger mer strabasiøst og strevsomt som hundre ganger ti ganger startpunktet.
Capisce ??
E det rart man seie at – Only fools fall inn love ???
Mye pga av ligningen ovanføre, så fikk eg ein telefon fra Kånå på tirsdag. Når hu hadde fri og va heima med hundre prosent av Flokken. Istedet som meg, som bare hadde femti.
Eg høyrte det nærmast på kor intens ringelyden va når det ringte, at nå lukta det trøbbel.
Et kvarter seinare hadde eg henta Mini’en, plassert han pent i passasjersete og meir eller mindre redda både hus, heim og Kånå fra komplett meltdown …
To øvetrøtte barn i småfolk avdelingen hadde egla seg inn på Han i Midten. Kånå forsøkte å megla. Viljen te forlik va lik null. Og kaoset va komplett …
Men, sånn uansett … Eg trur fyren øverst på bildet, på tross og på tvers av at han blei henta, hadde ein absolutt alle tiders dag. Sammen med Fatter’n i lastebilen.
Allikevel, så trur eg neppe det blir nåke som komme te å skje så veldig ofta …
For e det ein ting den fjotten absolutt ikkje har problemer med … Så e det snakketøyet … Fra det sekundet han satte seg inn, til eg slapp han av igjen heima.
Vil eg tru me kanskje hadde femten-tjue sekund, med total stillhet inne i lastebil hyttå. Det kom så mange gullkorn på kun kort tid, at Fatter’n nærmast ikkje klarte å absorbera alt …
Det ble rett og slett for mye av det gode, til at eg klarte å huska det igjen, sånn ittepå …
Foruten om ein ting … Når me kjørte forbi ei ganske så flotte snella, lika utenfor Aksdal Senteret …
Så smelle det i fra setet ved siden av meg.
– Sjå der du … Det va ein flotte “hund” … ! Mens han flira fra øyra te øyra, når eg kikka nåke forfjamsa på han …
Små gryter har store øyrer …
Og her hadde tydeligvis Mini’en overhøyrt ei historia, fra når far min va med ein kar fra Fusa eg hadde i jobb ein gang, og hjalp te fordi Fusingen va nåke redusert …
Då sa han fra Fusa det samma når de passerte ei fjong dama nede i byen. – Sjå der du … Det va ein flotte “hund”
Og far min kikka rundt omkring seg, men han såg ingen hund, å forstod jo ingenting …
Men, Mini’en … Han tok den jaggu meg … Luringen …
Små gryter har også ører 🙈😂
😅Det er utrolig hva de får med seg, gubben min har ofte tatt med minstemann i betongbilen, og du kan tro han har hatt mye å fortelle i barnehagen dagen om far sin dagen etter😂
Så artig at barna snakker …nå er det mest opptatt av telefoner:)
Uff, godt du var tilgjengelig for å hjelpe! Nå vil jeg ikke være nettroll eller kritiker, dette er kun ment som godt råd! Du står fritt til å slette kommentaren. Husk at bilbeltet skal ligge nede på hoften, og være stramt for å virke. På bildet kan det se ut som at det ligger litt opp på magen til Mini, men det kan kun være vinkelen bildet er tatt i. Og beina på dashbordet blir beina i ansiktet skulle airbagen utløses. Kun som råd, og ikke kritikk. Virker som Mini har egen vilje, og da er det nok ikke så lett alltid 🤗